18. Til å lede og stadig forøke Guds folk har Herren Kristus innstiftet forskjellige tjenester i sin Kirke til gavn for hele legemet. De som innehar et geistlig embede, er i sine brødres tjeneste for at alle de som tilhører Guds folk og som dermed i sannhet har fått del i kristenmenneskets verdighet, fritt og samstemmig skal samle seg om det felles mål og nå frem til frelsen.
I samsvar med Det første Vatikankonsil lærer og erklærer dette hellige kirkemøte at Jesus Kristus, den evige hyrde, ved å sende ut apostlene slik som han selv var blitt sendt av Faderen (jmf. Joh 20,21) har bygget opp Kirken. Og han har villet at apostlenes etterfølgere, nemlig biskopene, skulle være Kirkens hyrder helt til verdens ende. For at selve episkopatet skulle være ett og udelt, har han dessuten gitt den hellige Peter ledelsen over de øvrige apostler og i hans person opprettet et varig og synlig prinsipp og fundament for troens enhet og for fellesskapet.[1] Kirkemøtet bekrefter som trossannhet for alle denne lære om den romerske biskop, om opprinnelsen, varigheten, gyldigheten og naturen av hans overhøyhet, samt hans ufeilbarlige læreembede. Og i fortsettelsen av denne linje, akter kirkemøtet å bekjenne og erklære for all verden læren om biskopene, apostlenes etterfølgere, som, sammen med Peters etterfølger, Kristi stedfortreder[2] og hele den synlige Kirkes overhode, forvalter den levende Guds hus.
19. Etter å ha bedt til Faderen kalte Herren Jesus til seg dem han selv ville, og valgte ut tolv som skulle være med ham og som han kunne sende ut for å forkynne Guds rike (jmf. Mark 3,13–19; Matt 10,1–42). Av disse apostler (jmf. Luk 6,13) dannet han en fast gruppe, et «kollegium», og blant dem igjen valgte han ut Peter som skulle være deres leder (jmf. Joh 21,15–17). Han sendte dem først til Israels barn, siden til alle folkeslag (jmf. Rom 1,16), og ga dem av sin myndighet for at de skulle gjøre alle folk til hans disipler, helliggjøre og styre dem (jmf. Matt 28,16–20; Mark 16,15; Luk 24,45–48; Joh 20,21–23) for således å utbre Kirken og tjene den som dens hyrder under Herrens ledelse alle dager helt til verdens ende (jmf. Matt 28,20). På Pinsedagen ble apostlene fullt ut stadfestet i denne misjon (jmf. Apg 2,1–26) ifølge Herrens løfte: «Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende» (Apg 1,8). etter dette forkynner apostlene evangeliet overalt (jmf. Mark 16,20), og der hvor det blir hørt og mottatt ved Den Hellige Ånds virke, samles den universelle Kirke som Herren har grunnlagt i apostlene og reist på den hellige Peter, deres leder, med Jesus Kristus som selve hjørnestenen (jmf. Åp 21,14; Matt 16,18; Ef 2,20).[3]
20. Denne guddommelige misjon som Kristus har betrodd apostlene vil vare helt til verdens ende (jmf. Matt 28,20) fordi det evangelium de skal levere videre, for all fremtid er grunnlaget for hele Kirkens liv. Derfor har også apostlene sørget for å gi seg etterfølgere i dette hierarkiske samfunn. De har nemlig ikke bare hatt forskjellige hjelpere i sitt embede,[4] men de har også, for at den oppgave som var betrodd dem skulle fortsette etter deres død, overlatt til sine nærmeste medarbeidere å fullføre og styrke det verk de selv hadde påbegynt.[5] De oppfordret dem til å passe hele den hjord, den Guds Kirke, som Den Hellige Ånd hadde satt dem som hyrder for (jmf. Apg 20,28). Derfor innsatte de egnede menn og påla dem så å sørge for at andre prøvede menn igjen overtok deres embede ved deres bortgang.[6] Tradisjonen vitner om at den viktigste blant de forskjellige tjenester som utøves helt siden Kirkens første tid, er bispeembedet. De som er blitt antatt i den rekke av biskoper som etterfølger hverandre fra begynnelsen av,[7] har også fått «avleggere av den apostoliske plante» (Tertullian).[8] Således, ifølge Irenaeus, manifesteres[9] og bevares[10] den apostoliske overlevering ved dem som apostlene selv har innsatt som biskoper og disses etterfølgere helt til oss.
Biskopene har altså, sammen med de prester og diakoner som skal stå dem bi, mottatt en fellesskapets tjeneste.[11] De skal i Guds sted lede den hjord[12] som de er hyrder for, i egenskap av lærere, prester og forvaltere.[13] På samme måte som det embede som Herren har tildelt Peter personlig som til den første blant apostlene, består og blir overdradd til hans etterfølgere, på samme måte består det embede som apostlene har fått som Kirkens hyrder, og det skal stadig utøves av episkopatet.[14] Følgelig lærer dette kirkemøte at biskopene ved en guddommelig forordning har fått rang som apostlenes etterfølgere.[15] De er Kirkens hyrder: Den som hører dem, hører Kristus; den som forakter dem, forakter Kristus og Ham som har sendt Kristus (jmf. Luk 10,16).[16]
21. I biskopene omgitt av prestene er altså Herren Jesus Kristus, vår yppersteprest, nærværende midt blant de troende. Der hvor han sitter ved Gud Faders høyre hånd, er han også tilstede i biskopenes forsamling.[17] Det er først og fremst ved deres opphøyede tjeneste han forkynner evangeliet for alle folkeslag og fortsatt meddeler troens sakramenter til disiplene; det er ved deres faderlige omsorg (jmf. 1 Kor 4,15) at han gjenføder og opptar nye lemmer i sitt legeme; og det er ved deres visdom og klokskap at han leder og organiserer den nye pakts folk i dets vandring mot den evige salighet. Som hyrder valgt ut til å lede Herrens hjord er de Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter (jmf. 1 Kor 4,1), og det er til dem at vitnesbyrdet om Guds nådes evangelium (jmf. Rom 15,16; Apg 20,24) sammen med Åndens og rettferdighetens tjeneste i herlighet (jmf. 2 Kor 3,8–9) er betrodd.
Til å utføre så store oppgaver har Kristus fra oven sendt apostlene Den Hellige Ånd med særlig rike gaver (jmf. Apg 1,8; 2, 4; Joh 20,22–23), og selv har apostlene ved håndspåleggelse overdradd den åndelige gave (jmf. 1 Tim 4,14; 2 Tim 1,6–7) som er blitt ført videre helt til vår tid gjennom bispevielsen, til sine medarbeidere.[18] Kirkemøtet lærer nemlig at bispevielsen meddeler fylden av det såkalte ordenssakramentet, i alminnelighet betegnet som prestevielsens sakramente. Det er denne sakramentale fylde som Kirkens liturgiske tradisjon og kirkefedrene kaller den yppersteprestelige verdighet, den kirkelige tjenestes høyeste uttrykk.[19] På samme tid som den pålegger biskopene å helliggjøre, meddeler deres vielse dem også den dobbelte oppgave å lære og styre, men det ligger i sakens natur at denne siste ikke kan utøves uavhengig av det hierarkiske fellesskap med kollegiets hode og lemmer. Det fremgår nemlig av tradisjonen, særlig tydelig i de liturgiske riter og Kirkens praksis både i Østen og Vesten, at Den Hellige Ånds nåde blir meddelt biskopene[20] og det sakramentale segl preget inn i dem[21] ved håndspåleggelsen og innvielsens ord, således at de på en eminent og synlig måte blir representanter for Kristus selv som lærer, hyrde og prest, og deretter handler på hans vegne.[22] Og det tilkommer biskopene å oppta nye utvalgte i sitt kollegium ved den sakramentale bispevielse.
22. Av lignende grunn som den hellige Peter og de øvrige apostler, ifølge Herrens bestemmelse, danner et eneste apostelkollegium, er også den romerske biskop, Peters etterfølger, og biskopene, apostlenes etterfølgere, forbundet med hverandre. Om episkopatets kollegiale karakter og natur vitner allerede den urgamle praksis som gikk ut på at alle biskoper over hele verden, knyttet sammen ved enhetens, kjærlighetens og fredens bånd,[23] skulle ha kommunion med hverandre og med den romerske biskop. Om dette vitner også de konsiler[24] som ble samlet for en felles drøftelse[25] og en felles avgjørelse av de viktigste spørsmål.[26] De økumeniske kirkemøter som senere ble holdt ned gjennom tidene, bekrefter ytterligere episkopatets kollegiale karakter, og likeledes den antikke skikk å innkalle flere biskoper til å delta i vielsen av en ny utvalgt til denne yppersteprestelige tjeneste. Medlem av bispekollegiet blir man i kraft av den sakramentale vielse og av det hierarkiske fellesskap med kollegiets hode og lemmer.
Bispekollegiets myndighet, dvs. biskopenes myndighet in corpore, forutsetter imidlertid at kollegiet blir oppfattet sammen med sitt hode, den romerske biskop, Peters etterfølger. Og denne beholder uavkortet sin myndighet som primas over alle troende, hyrder såvel som legfolk. Den romerske biskop har nemlig i Kirken, i kraft av sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde, den fulle, øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt å utøve. Bispekollegiet, som både i lære- og hyrdeembedet er apostelkollegiets arvtager, ja, i hvilket apostelkollegiet uavbrutt består, innehar også, sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i hele Kirken.[27] Denne myndighet kan ikke utøves uten den romerske biskops samtykke. Herren har gjort Simon alene til klippe og nøkkel-bærer for Kirken (jmf. Matt 16,18–19) og til hyrde for hele sin hjord (jmf. Joh 21,15ff.). På den annen side viser det seg at den myndighet Peter har mottatt til å binde og løse (Matt 16,19), også er blitt tildelt apostelkollegiet i forening med dets hode (Matt 18,18; 28, 16–20).[28] Forsåvidt som det består av mange, er bispekollegiet et uttrykk for Guds folks universalitet og mangfold; forsåvidt som det er samlet under ett hode, er det et uttrykk for enheten i Kristi hjord. Tro mot sitt overhodes forrang og fremste plass innehar biskopene som del av kollegiet en egen myndighet til fordel for sine troende, ja, for hele Kirken hvis organiske struktur og indre fred stadig styrkes ved Den Hellige Ånd. Den øverste myndighet over hele Kirken som dette kollegium sitter inne med, utøves på høytidelig måte når et økumenisk kirkemøte blir holdt. Intet konsil er økumenisk som ikke av Peters etterfølger er blitt stadfestet eller i hvert fall godtatt som sådant. Og det er den romerske biskops privilegium å innkalle, presidere og stadfeste et slikt konsil.[29] Den samme kollegiale myndighet kan også i forening med paven utøves av biskopene spredt over hele verden, på den betingelse at kollegiets hode kaller dem til å handle som kollegium, eller i det minste godkjenner eller frivillig ratifiserer et felles initiativ av de spredte biskoper: Først da blir det nemlig virkelig kollegiets handling.
23. Kollegialiteten manifesterer seg også i de enkelte biskopers respektive forhold både til den lokale og til den universelle Kirke. I egenskap av Peters etterfølger er den romerske biskop det varige og synlige prinsipp og fundament for enheten blant biskopene og blant alle de troende.[30] Biskopene er hver for seg det synlige prinsipp og fundament for enheten i sin egen kirke,[31] dannet i den universelle Kirkes bilde: Og det er i og av disse lokale kirker den ene og udelte Kirke består.[32] Derfor representerer hver biskop sin kirke, mens alle biskoper, iberegnet paven, tilsammen representerer hele Kirken i fredens, kjærlighetens og enhetens bånd. Hver enkelt biskop, i spissen for en enkelt kirke, utøver sitt hyrdeembede over den del av Guds folk som er ham betrodd, og ikke over andre kirker eller den universelle Kirke. Men som medlem av bispekollegiet og i egenskap av apostlenes rettmessige etterfølger er hver av dem, i kraft av Kristi innstiftelse og forordning, forpliktet overfor hele Kirke.[33] Dette ansvar utøver de riktignok ikke i form av overhøyhet, men ikke desto mindre bidrar det i høy grad til den universelle Kirkes beste. Alle biskoper bør fremme og ivareta troens enhet og hele Kirkens felles disiplin, oppdra de troende til å vise kjærlighet til hele Kristi mystiske legeme, især til dets fattige, lidende lemmer og til dem som blir forfulgt for rettferdighetens skyld (jmf. Matt 5,10). De bør også støtte hvert initiativ som engasjerer hele Kirken, især de som tar sikte på å utbre troen og la sannhetens fulle lys skinne for alle mennesker. Ved å sørge for en god administrasjon av sin egen kirke, som er en del av den universelle Kirke, tjener biskopene visselig hele Kristi mystiske legeme, som også er et legeme av kirker.[34]
Evangeliets forkynnelse over hele jorden påligger hyrdene in corpore, for ved å tildele dem en felles oppgave har Kristus gitt dem et felles mandat, for å sitere pave Cølestins anmodning til fedrene på Efeserkonsilet.[35] Hver biskop bør derfor, i den utstrekning oppfyllelsen av hans egne plikter tillater det, ta sin del av byrden sammen med de øvrige biskoper og med Peters etterfølger som i særlig grad har fått det store ansvar å la det kristne navn nå stadig lenger.[36] Det er følgelig alles plikt å støtte misjonene så sterkt de formår, sende arbeidere til innhøstningen og skaffe åndelig og materiell hjelp både personlig og ved å vekke de troendes ansvarsbevissthet. Måtte biskopene, i det universelle kjærlighetsfellesskap, følge oldkirkens lysende eksempel og gjerne yde sin broderlige hjelp til andre kirker, spesielt de nærmeste og de mest trengende. Det guddommelige Forsyn har villet at flere kirker, grunnlagt på forskjellige steder av apostlene og deres etterfølgere, i tidens løp har samlet seg i organiske sammenslutninger som, uten skår i troens enhet eller i den universelle Kirkes ene, guddommelige forfatning, eier egne disiplinære regler, en egen liturgi, en teologisk og religiøs arv. Noen av disse, og da særlig de oldkirkelige patriarkalske kirker, har grunnlagt datterkirker som helt til vår egen tid har bevart sin tilknytning til disse sine mødre i troen ved et sterkere kjærlighetens bånd, både i den sakramentale livsutfoldelse og i deres gjensidige hensyn til hverandres rettigheter og forpliktelser.[37] Dette mangfold av lokale kirker som søker sammen, er en ypperlig manifestasjon av den udelte Kirkes katolisitet. Av samme grunn kan bispekonferansene i vår tid yde et mangfoldig og fruktbart bidrag til en konkret virkeliggjørelse av biskopenes kollegiale sinnelag.
24. Som apostlenes etterfølgere mottar biskopene av Herren, han som har fått all makt i himmelen og på jorden, det oppdrag å lære alle folkeslag og forkynne evangeliet for all skapningen, for at hvert menneske skal nå frem til frelsen ved troen, dåpen og oppfyllelsen av budene (jmf. Matt 28,18; Mark 16,15–16; Apg 26,17ff.). Til å fullføre dette oppdrag fikk apostlene av Herren Kristus løftet om Den Hellige Ånd som Pinsedagen ble sendt fra himmelen, og i hans kraft skulle apostlene bli Kristi vitner helt til verdens ende for folk, nasjoner og konger (jmf. Apg 1,8; 2, 1ff.; 9, 15). Dette oppdrag som Herren har betrodd folkets hyrder, er virkelig en tjeners oppgave, som betegnende nok i Bibelen kalles «diakonia» eller tjeneste (jmf. Apg 1,17 og 25; 21, 19; Rom 11,13; 1 Tim 1,12).
Biskopenes rettmessige overtagelse av embedet skjer enten i pakt med legitim sedvane som Kirkens øverste og universelle myndighet har latt bestå, eller i pakt med spesielle lover som er blitt utstedt eller bifalt av den samme myndighet, eller også ved egen bestemmelse av Peters etterfølger. Ingen biskop kan overta sitt embede mot pavens vilje eller hvis paven nekter ham det apostoliske kirkelige fellesskap.[38]
25. Blant de første av biskopenes oppgaver står forkynnelsen av evangeliet.[39] Biskopene er nemlig troens forkynnere som leder nye disipler til Kristus, de er de autentiske lærere iført Kristi myndighet som preker for sitt folk den tro det skal motta og sette ut i livet, som fremstiller den i Helligåndens lys, henter frem nytt og gammelt fra åpenbaringens skatter (jmf. Matt 13,52), lar troen bære frukt og slår tilbake de vranglærer som truer deres hjord (jmf. 2 Tim 4,1–4). Alle bør vise de biskoper som utøver sitt læreembede i fellesskap med den romerske biskop, den ærbødighet som tilkommer den guddommelige og katolske sannhets vitner. De troende bør slutte seg til sin biskops avgjørelser og ta imot dem med kristent sinnelag når han uttaler seg i Kristi navn om tro og moral. Denne viljens og forstandens religiøse beredvillighet skyldes særlig den romerske biskops uomtvistelige læreembede, selv når han ikke uttaler seg ex cathedra. Hans øverste læreembede må nemlig erkjennes i ærbødighet, og hans avgjørelser bør få den oppriktige tilslutning som hans uttrykkelige hensikt og vilje tilsier: Hensikten fremgår i alminnelighet av dokumentenes natur, gjentagelsen av den samme læresetning eller selve uttrykksmåten.
Selv om de enkelte biskoper ikke besitter noen ufeilbarhet, uttaler de ikke desto mindre ufeilbarlig Kristi lære når de, selv om de er spredt verden over, blir enige om en felles og definitiv avgjørelse i sin offisielle undervisning om tro og moral, dog på den betingelse at de bevarer det kirkelige fellesskap seg imellom og med Peters etterfølger.[40] Dette er enda mer åpenbart når de, samlet på et økumenisk kirkemøte, handler som lærere og dommere i tros- og moralspørsmål for den universelle Kirke: Til deres definitive avgjørelser bør det da gis troens tilslutning i lydighet.[41]
Denne ufeilbarhet i definitive avgjørelser om tro og moral som den guddommelige Frelser har villet gi sin Kirke, har samme omfang som selve den guddommelige åpenbarings skatt som er blitt betrodd Kirken for at den skal bevare den i gudsfrykt og utlegge den med troskap. Det er denne ufeilbarhet den romerske biskop, bispekollegiets hode, innehar i kraft av sitt embede når han, som den øverste hyrde og lærer for alle kristne — de brødre han styrker i troen (jmf. Luk 22,32) — i en definitiv erklæring forkynner en læresetning om tro eller moral.[42] Disse erklæringer kan med rette sies å være uomstøtelige i seg selv og ikke i kraft av Kirkens samtykke. For de er uttalt med bistand fra Den Hellige Ånd som er lovet paven i den hellige Peter, og derfor trenger de ingen godkjennelse fra noe hold og kan overhodet heller ikke bringes for en høyere domstol. Da uttaler den romerske biskop seg nemlig ikke som en privat person; men, som den øverste lærer for den universelle Kirke, fremlegger eller forsvarer han den katolske troslære, og da er den nådegave som gjør Kirken ufeilbar, tilstede i ham personlig.[43] Den ufeilbarhet som Kirken har fått løfte om, er også tilstede hos biskopene in corpore, når de utøver sitt øverste læreembede sammen med Peters etterfølger. Til slike definitive avgjørelser kan Kirkens tilslutning aldri mangle, på grunn av Den Hellige Ands virke som bevarer og rettleder hele Kristi hjord i troens enhet.[44]
Når den romerske biskop, eller bispekollegiet sammen med ham, treffer og kunngjør en definitiv avgjørelse, gjør de det i overensstemmelse med selve åpenbaringen, som alle plikter å bli stående ved og rette seg etter; i sin skrevne eller overleverte form overføres åpenbaringen uavkortet gjennom biskopenes rettmessige suksesjon og først og fremst under den romerske biskops ledelse, den bevares ren og fremlegges trofast i Kirken i lys av Sannhetens Ånd.[45] Den romerske biskop og de øvrige biskoper legger omhyggelig vekt på å granske åpenbaringen og uttrykke den på rette måte med de egnede midler, for slik er deres plikt og tunge ansvar;[46] de godtar ingen ny offentlig åpenbaring som del av troens guddommelig overleverte skatt.[47]
26. Biskopen, som innehar fylden av det sakramentale prestedømme, opptrer som «forvalter av den yppersteprestelige nåde»,[48] især i eukaristien, som han selv bærer frem eller lar bære frem,[49] og som stadig gir Kirken liv og vekst. Denne Kristi Kirke er virkelig tilstede i alle de rettmessige lokale menigheter som, når de samler seg omkring sine hyrder, også blir kalt kirker av Det nye testamente.[50] De er også hver på sitt sted det nye folk, sammenkalt av Gud, i Den Hellige Ånd og stor fylde (jmf. 1 Tess 1,5). I disse menigheter blir de troende samlet ved forkynnelsen av Kristi evangelium, og Herrens nattverds mysterium blir feiret «så at alle brødre blir knyttet sammen til ett legeme ved Herrens kjød og blod».[51] Hver gang de troende samles omkring alteret under biskopens hellige tjeneste,[52] fremtrer symbolet på denne kjærlighet og «den enhet i Kristi mystiske legeme utenom hvilken der ikke finnes frelse».[53] I disse menigheter, selv om de ofte er små og fattige, eller spredte og isolerte, er Kristus tilstede, han som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke samles ved.[54] «Deltagelsen i Kristi legeme og blod resulterer nemlig i dette at vi blir forvandlet til det vi mottar».[55]
Enhver rettmessig nattverdsfeiring ledes av biskopen, hvis oppgave det er å utøve for den guddommelige majestet den kristne religions kultus og forvalte den i overensstemmelse med Guds forordninger og Kirkens lover, anvendt etter hans skjønn på hans eget bispedømme.
Ved å be og arbeide for folket formidler biskopene således mangfoldige og rike skatter fra Kristi uuttømmelige hellighet. Ved å forkynne ordet meddeler de Guds kraft til frelse for dem som tror (jfm. Rom 1,16), og gjennom sakramentene, som de ved sine forordninger sørger for å la meddele regelmessig og med åndelig utbytte,[56] helliggjør de menighetene. De forvalter meddelelsen av dåpen, som gir del i Kristi kongelige prestedømme. De er selv fermingens opprinnelige utdelere, forretter de geistlige vielser og har overoppsyn med skriftemålspraksisen. De oppfordrer sitt folk til med tro og gudsfrykt å ta aktiv del i liturgien og særlig i messeofferet, og veileder dem i dette. Ved sitt eksempel skal de være til hjelp for sine underordnede, ved å verne sitt liv mot det onde og, så langt de kan, med Guds bistand, vende det til det bedre, så de sammen med den hjord som er betrodd i deres varetekt, når frem til det evige liv.[57]
27. Biskopene styrer de lokale kirker som er betrodd deres omsorg i egenskap av Kristi stedfortredere og utsendinger;[58] de gjør det ved sine råd, tilskyndelser, sitt eksempel, men også med den myndighet og de fullmakter de har fått ovenfra og som de aldri skal bruke til annet enn til å oppbygge sin hjord i sannhet og hellighet; for de må huske at den største skal være som den minste og den øverste som om han var tjener (jmf. Luk 22,26–27). Den myndighet som de personlig utøver i Kristi navn, er deres egen, den gjelder til enhver tid og gjør dem til de troendes umiddelbare ledere, selv om dens utøvelse i siste instans er underkastet Kirkens øverste autoritet og av hensyn til Kirkens eller de troendes beste kan holdes innenfor visse grenser. I kraft av denne myndighet har biskopene rett og plikt overfor Gud til å være lovgivere og dommere for sine underordnede, og til å ordne alt det som angår gudstjenesten og apostolatet. Den pastorale oppgave, dvs. den alminnelige og daglige sjelesorg, er helt og holdent betrodd biskopene, og de skal ikke betraktes som de romerske biskopers stedfortredere, i og med at myndigheten er deres egen, og det er med full rett man kaller dem prelater for det folk de styrer.[59] Deres myndighet stammer altså ikke fra den øverste og universelle myndighet, men bekreftes, styrkes og forsvares tvert om av denne,[60] i det Den Hellige Ånd urokkelig verner om den forfatning som Herren Kristus har grunnet i sin Kirke.
Måtte biskopen, som Faderen har sendt til å styre sin familie, rette sitt blikk mot den gode hyrdes eksempel, han som ikke kom for å bli tjent, men for å tjene (jmf. Matt 20,28; Mark 10,45) og sette sitt liv til for fårene (jmf. Joh 10,11). Utvalgt blant menneskene og selv underlagt svakhet, kan han bære over med de uvitende og villfarende (jmf. Heb 5,1–2). Han skal ikke nekte å lytte til sine underordnede, men holde av dem som av egne barn og oppmuntre dem til med glede å samarbeide med ham. Fordi han skal avlegge regnskap for deres sjel overfor Gud (jmf. Heb 13,17), må han ha omsorg med dem ved sin bønn, sin forkynnelse og alle slags barmhjertighetsgjerninger, og ikke bare med dem, men også med alle dem som ennå ikke tilhører hjorden, men som han må betrakte som betrodd ham i Herren. I likhet med apostelen Paulus står han i gjeld overfor alle, og derfor må han være rede til å preke evangeliet for alle (jmf. Rom 1,14–15), og oppfordre sine troende til en apostolisk og misjonerende innsats. De troende bør på sin side slutte seg til biskopen som Kirken til Jesus Kristus og som Jesus Kristus til Faderen, slik at alt søker sammen i enheten[61] og fremmer Guds ære (jmf. 2 Kor 4,15).
28. Kristus, som Faderen helliget og sendte til verden (Joh 10,36), har ved sine apostler gjort deres etterfølgere, biskopene, delaktige i sin vielse og sin misjon.[62] Og med full rett har biskopene igjen i større eller mindre grad overdradd noe av sin embedsbyrde i Kirken til ulike underordnede. Således blir den kirkelige tjeneste, innstiftet av Gud, utøvet på forskjellige trinn av dem som fra gammelt av blir kalt biskoper, prester og diakoner.[63] Selv om prestene ikke er opphøyet til den yppersteprestelige verdighet og dermed forblir avhengige av biskopene i utøvelsen av sin myndighet, er de ikke desto mindre knyttet til biskopene ved sin prestelige verdighet.[64] I kraft av det sakramente de har mottatt[65] er de viet til sanne prester i Den nye pakt[66] i Kristi, den øverste og evige prests bilde (jmf. Heb 5,1–10; 7, 24; 9, 11–28), til å forkynne evangeliet/være hyrder for de troende og feire gudstjenesten.
Delaktige som de på sin plass er blitt i Kristi embede, han den ene mellommann mellom Gud og menneskene (jmf. 1 Tim 2,5 ) forkynner de Guds ord for alle. Men de utøver i særlig høy grad sin hellige tjeneste i nattverden eller eukaristien: I Kristi sted,[67] i det de forkynner hans mysterium, knytter de da de troendes gaver til hans offer, og i messeofferet gjør de Den nye pakts ene offer, nemlig Kristus som bar seg selv frem en gang for alle til Faderen som den uplettede offergave (jmf. Heb 9,11–28) nærværende og virksomt[68] inntil Herrens gjenkomst (jmf. 1 Kor 11,26). For botferdige eller syke kristne utfører de en forsoningens og lindringens tjeneste, og de bringer frem for Gud Fader de troendes bønner og fornødenheter (jmf. Heb 5,1–3). Forsåvidt som de får del i hans autoritet utøver de Kristi embede som hyrde og overhode,[69] det vil si at de samler Guds familie som brødre besjelet av den samme kjærlighet[70] og leder den ved Kristus i Ånden til Gud Fader. Sammen med sin hjord tilber de Gud i ånd og sannhet (jmf. Joh 4,24). Til sist, arbeider de i ordets og lærens tjeneste (jmf. 1 Tim 5,17): De leser og mediterer i Herrens lov, de tror på det de har lest, forkynner så det de tror, og etterligner endelig det de har forkynt.[71]
Prestene, kalt til å tjene Guds folk, bistår episkopatet som dets våkne medarbeidere,[72] dets støtte og redskap. Sammen med sin biskop utgjør de et prestekollegium[73] med ulike tjenester og oppgaver. I hver lokal menighet representerer de biskopen, som de trofast og lojalt samarbeider med, de mottar hver enkelt hans oppdrag, får sin del av hans ansvar og påtar seg den daglige sjelesorg. Ved under biskopens autoritet å hellige og styre den del av Herrens hjord som er betrodd dem, gjør de den universelle Kirke nærværende på deres sted og gir dermed sitt meget betydelige bidrag til oppbyggelsen av hele Kristi legeme (jmf. Ef 4,12). Med Guds barns beste stadig for øye, bør de støtte opp om hele bispedømmets, ja, hele Kirkens pastorale arbeide. Prestene bør virkelig betrakte biskopen som sin far i ærbødighet og lydighet fordi de har del i hans prestedømme og misjon. Biskopen på sin side bør betrakte sine prestelige medarbeidere som sønner og venner, likesom Kristus ikke lenger kaller sine disipler tjenere, men venner (jmf. Joh 15,15). Alle prester, enten de tilhører et bispedømme eller et ordenssamfunn, er knyttet til biskopenes kollegium på grunn av sin vielse og sin kirkelige tjeneste og bidrar til hele Kirkens vel, hver etter sitt kall og sin nådegave.
I kraft av sin felles vielse og sin felles misjon er alle prester knyttet til hverandre i et intimt brorskap som bør finne sitt spontane og hjertelige utrykk i gjensidig hjelp, på det åndelige som på det materielle plan, i den pastorale som i den personlige omsorg, ved sammenkomster og i livets, arbeidets og kjærlighetens fellesskap.
Prestene bør sørge for de troende til hvem de har gitt det åndelige liv ved dåpen og undervisningen, som deres fedre i Kristus (jmf. 1 Kor 4,15; 1 Pet 1,23). Som et forbilde for hjorden av hele sitt hjerte (jmf. 1 Pet 5,3), bør de lede og tjene sin menighet slik at den virkelig fortjener det navn som det ene og hele Guds folk bærer, nemlig Guds Kirke (jmf. 1 Kor 1,2; 2 Kor 1,1; og passim). Måtte de holde seg for øye at de gjennom sin daglige livsførsel og omsorg skal vise det prestelige og pastorale embedes sanne ansikt for både troende og ikke troende, for katolikker og ikke katolikker, at de skylder alle å være sannhetens og livets vitner, og at de, som gode hyrder, bør søke (jmf. Luk 15,4–7) også dem som er døpt i den katolske Kirke, men som holder seg borte fra sakramentene eller kanskje til og med er falt fra troen.
I vår tid, hvor menneskeslekten mer og mer forenes på det politiske, økonomiske og sosiale område, er det desto mer nødvendig at prestene samordner sine anstrengelser og sitt arbeide under biskopenes og pavens ledelse og eliminerer enhver årsak til splittelse for å kunne føre hele menneskeslekten frem til enheten i Guds familie.
29. Lavere i det kirkelige hierarki står diakonene, som mottar håndspåleggelsen «ikke til prestedømme, men til tjeneste».[74] De styrkes av sakramentets nåde for, i fellesskap med biskopen og hans prester, å tjene folket ved liturgien, forkynnelsen og barmhjertighetsgjerningene. Det tilkommer diakonen, ifølge den kompetente myndighets anvisninger, å meddele dåpen høytidelig, ta vare på og utdele alterets sakramente, være vidne på Kirkens vegne ved ekteskapets inngåelse og velsigne det, bringe vandringsbrødet til de døende, lese opp Den hellige skrift for de troende, undervise og formane folket, lede gudstjenesten og de troendes bønn, meddele sakramentaliene, lede sørgegudstjenesten og begravelsen. Diakonene, som også er viet til barmhjertighetstjenesten og andre administrative oppgaver, minnes om den hellige Polykarps råd: «Vær barmhjertige, tjenestevillige, gå frem i sannhet i Herrens fotspor, han som ble alles tjener».[75]
Slik som de kanoniske regler for den latinske kirke er blitt, støter i vår tid oppfyllelsen av disse oppgaver, som er ytterst nødvendige for Kirkens liv, på meget store vanskeligheter i en rekke land, og derfor vil det i fremtiden bli anledning til å gjenopprette diakonatet som en egen og permanent avdeling innenfor hierarkiet. Det tilkommer de forskjellige former for lokale bispekonferanser, med pavens godkjennelse, å avgjøre om og hvor det er opportunt å innføre diakoner i den forstand. Med pavens samtykke kan denne diakonvielse meddeles til menn i moden alder, selv om de lever i ekteskap, og likeledes til yngre menn som er egnet til det, men som da forpliktes til å vedbli i sølibatet.
Noter
[1] Jmf. Vatikan I, dogm. konstitusjon om Kristi Kirke, Pastor Aeternus: Denz 1821 (3050ff.)
[2] Jmf. Firenze, Dekretet for grekerne: Denz 694 (1307), og Vatikan I., ibid.: Denz 1826 (3059).
[3] Jmf. Gregorianske sakramentarium, prefasjoner for fødelsdagene til Mattias og Thomas: PL 78, 51 og 152; jmf. Latinske vatikankodeks 3548, koll. 18. Hilarius, Om salmene, 67, 10: PL 9, 450; CSEL 22, s. 286. Hieronimus, Mot Jovinianus, 1, 26: PL 23, 247 A. Augustin, Om salmene 86,4: PL 37, 1103. Gregor den Store, Moral i Jobs bok, XXVIII, V: PL 76, 455–456. Primasius, Kommentar til Åpenbaringsboken, V: PL 68, 924 BC. Paschasius Radbergus, Om Matteus, bok 8, kap. 16: PL 120, 561 C. Jmf. Leo XIII, brev Et sane, 17. des. 1888: ASS 21 (1888), s. 321.
[4] Jmf. Apg 6,2–6; 11, 30; 13, 1; 14, 23; 20, 17; 1 Tess 5,12–13; Fil 1,1; Kol 4,11 og passim.
[5] Jmf. Apg 20,25–27; 2 Tim 4,6ff sammen med 1 Tim 5,22; 2 Tim 2,2; Tit 1,5; Clemens av Roma, Til korinterne, 44, 3: utg. Funk, I, s. 156ff.
[6] Klemens av Roma, Til korinterne, 44, 2: utg. Funk, I, s. 154ff.
[7] Jmf. Tertullian, Instruksjon mot vranglærere, 32: PL 2, 52ff. Ignatius av Antiokia, passim.
[8] Jmf. Tertullian, Instruksjon mot vranglærere, 32.: PL 2, 53.
[9] Jmf. Irenaeus, Mot vranglærene, III, 3, 1: PG 7, 848 A; Harvey 2,8; Sagnard, s. 100: «manifestert».
[10] Jmf. Irenaeus, Mot vranglærene, III, 2, 2: PG 7, 847; Harvey 2,7; Sagnard, s. 100: «ivaretas», jmf. ibid. IV, 26, 2: koll. 1053; Harvey 2,236; og likeledes IV, 33, 8, koll. 1077; Harvey 2,262.
[11] Jmf. Ignatius av Antiokia, Til filadelfierne, innledning: utg. Funk, I, s. 264.
[12] Jmf. Ignatius av Antiokia, Til filadelfierne, 1,1; Til magneserne, 6, 1: utg. Funk, I, 264 og 234.
[13] Klemens av Roma, sitert over, 42, 3–4; 44, 3–4; 57, 1–2: utg. Funk, I, 152, 156, 171ff.; Ignatius av Antiokia, Til filadelfierne, 2; Til smyrnerne, 8; Til magneserne, 3; Til trallerne, 7: utg. Funk, I, s. 265ff., 282, 232, 246ff. osv.; Justin, Apologetikk, 1, 65: PG 6, 428; Cyprian, Brev, passim.
[14] Jmf. Leo XIII, encyklika Satis cognitum, 29. juni 1896: ASS 28 (1895–1896), s. 732a.
[15] Jmf. Trent, sesjon 23, Dekretet om ordinasjonens sakrament, kap. 4: Denz 960 (1768); Vatikan I, dogm. konstitusjon om Kristi Kirke Pastor Aeternus, kap. 3: Denz 1828 (3061). Pius XII, encyklika Mystici Corporis, 29. juni 1943: AAS 35 (1943), s. 209 og 212; CIC, kan. 329 § 1.
[16] Jmf. Leo XIII, brev Et sane, 17. des. 1888: ASS 21 (1888), s. 321ff.
[17] Leo den Store, Prekener 5,3: PL 54, 154.
[18] Trent; sesjon 23, kap. 3, siterer 2 Tim 1,6–7 for å fastslå vielsens sanne sakramentale karakter: Denz 959 (1766).
[19] Apostoliske tradisjon, 3: utg. Botte, SC, s. 27–30, tilskriver biskopen «presteskapets primat». Jmf. Leonianske sakramentarium, utg. C. Mohlberg, Veronske sakramentarium, Roma 1955, s. 119: «den yppersteprestelige tjeneste … Fullfør i dine prester din tjenestes høyeste rang»; av den samme, Liber Sacramentorum Romanæ ecclesiæ, Roma 1960, s. 121–122: «Herre, gi dem den biskoppelige trone for å lede din Kirke og hele folket». Jmf. PL 78, 224.
[20] Apostoliske tradisjon, 2: utg. Botte, s. 27.
[21] Trent, sesjon 23, kap. 4 lærer at dette sakrament preger et uutslettelig sakramentalt segl, Denz 960 (1767). Johannes XXIII, talen Jubilate Deo, 8. mai 1960: AAS 52 (1960), s. 466. Paul VI, Preken i Peterskirken, 20. okt. 1963: AAS 55 (1963), s. 1014.
[22] Kyprian, Brev, 63, 14: PL 4, 386; Hartel, III B, s. 713: «Presten handler virkerlig i Kristi sted»; Johannes Krysostomos, Om 2. Timoteusbrev, preken 2,4: PG 62, 612: «Presten er «symbolet» på Kristus». Ambrosius, Om salmene, 38, 25–26: PL 14, 1051–1052; CSEL 64, 203–204. Ambrosiaster, Om 1. Timoteusbrev, 5, 19: PL 17, 479 C og Om efeserbrevet, 4, 11–12: PL 17, 387 C. Theodor av Mopsuestia, Kateketiske prekener, XV, 21 og 24: utg. Tonnau, ss. 497 og 503. Hesychius av Jerusalem, Om 3. Mosebok, bok 2,9, 23: PG 93, 894 B.
[23] Jmf. Eusebius, Kirkehistorie, V 24, 10: GCS II, 1, s. 495; utg. Bardy, SC, II, s. 69. Dionysius, i Eusebius, ibid., VII, 5, 2: GCS II, 2, s. 638ff.; Bardy, II, s. 168ff.
[24] Om de eldste kirkemøter jmf. Eusebius, Kirkehistorie, V, 23–24: GCS II, 1, s. 488ff.; Bardy, II, s. 66ff. og passim. Nikaea I, kan 5.
[25] Tertullian, Om faste, 13: PL 2, 972 B; CSEL 20, s. 292, linjer 13–16.
[26] Kyprian, Brev, 56, 3: Hartel, III B, s. 650; Bayard, s. 154.
[27] Jmf. den offisielle rapport fra Vatikan I av Zinelli: Mansi 52,1109 C.
[28] Jmf. Vatikan I, Skjema for den andre dogmatiske konstitusjon, Om Kristi Kirke, kap. 4: Mansi 53,310. Jmf. rapport om det omarbeidede skjema av Kleutgen: Mansi 53,321 B-322 B; og uttalelsen av Zinelli: Mansi 52,1110 A. Jmf. også Leo den Store, Prekener, 4, 3: PL 54, 151 A.
[29] Jmf. CIC, kan 222 og 227.
[30] Jmf. Vatikan I, dogm. konstitusjon Pastor Æternus: Denz 1821 (3050ff.).
[31] Jmf. Kyprian, Brev, 66, 8: Hartel, III, 2, s. 733: «Biskopen i Kirken og Kirken i biskopen».
[32] Jmf. Kyprian, Brev, 55, 24: Hartel, s. 624, linje 13: «En Kirke spredt over hele verden fordelt på mange medlemmer»; Brev, 36, 4: Hartel, s. 575, linje 20–21.
[33] Jmf. Pius XII, encyklika Fidei Donum, 21. april 1957: AAS 49 (1957), s. 237.
[34] Jmf. Hiliarius av Poitiers, Om salmene, 14, 3: PL 9, 206; CSEL 22, s. 86. Gregor den Store, Moral, IV, 7, 12: PL 75, 643 C. Pseudo-Basil, Om Jesajas bok, 15, 296: PG 30, 637 C.
[35] Cølestin, Brev, 18, 1–2 om konsilet i Efesus: PL 50, 505 AB: Schwarz, Acta Conc. Oec. I, 1, 1, s. 22. Jmf. Benedikt XV, apostoliske brev Maxinium illud: AAS 11 (1919), s. 440. Pius XI, encyklika Rerum Ecclesiae, 28. feb. 1926: AAS 18 (1926), s. 69. Pius XII, encyklika Fidei Donum, sitert over.
[36] Leo XIII, encyklika Grande munus, 30. sept. 1880: ASS 13 (1880), s. 145. Jmf. CIC, kan. 1327 og kan. 1350 § 2.
[37] Om de patriarkalske bispestolers rettigheter jmf. Nikaea I, kan. 6 om Alexandria og Antiokia, kan. 7 om Jerusalem: Conc. Oec. Decr., s. 8. Lateran IV, 1215, konst. 5, Om patriarkenes verdighet: ibid. 212. Firenze: ibid., s. 504.
[38] Jmf. Codex Iuris Canonici, pro Ecclesiis Orientalibus, kann. 216–314: Om patriarkene; kann. 324–339: Om Storerkebiskopene; kann. 362–391: Om de andre dignitarer, i særdeleshet: kann. 238 § 3; 216; 240; 251; 255: Patriarkens nominasjon av biskoper.
[39] Jmf. Trent, dekret Om reform, sesjon 5, kap. 2, nr. 9 og sesjon 24, kan. 4: Conc. Oec. Decr., ss. 645 og 739.
[40] Jmf. Vatikan I, dogm. konstitusjon Dei Filius, 3: Denz 1792 (3011). Jmf. Tilleggsnoten til første skjema om den dogmatiske konstitusjon De Ecclesia Christi (hentet fra Robert Bellarmin): Mansi 51,579 C; likeledes det omarbeidede skjema 2 De Ecclesia Christi, med kommentar av Kleutgen: Mansi 53,313 AB. Pius IX, brev Tuas libenter: Denz 1683 (2879).
[41] Jmf. CIC, kann. 1322–1323.
[42] Jmf. Vatikan I, dogmatisk konstitusjon Pastor Aeternus: Denz 1893 (3074).
[43] Jmf. Gasser, Forklaring på Det første Vatikankonsil: Mansi 52,1213 AC
[44] Gasser, ibid.: Mansi 1214 A.
[45] Gasser, ibid.: Mansi 1215 CD, 1216–1217 A.
[46] Gasser, ibid.: Mansi 1213.
[47] Vatikan I, dogmatisk konstitusjon Pastor Aeternus, 4: Denz 1836 (3070).
[48] Vigselsbønn for en biskop i den byzantinske ritus: Euchologion to mega, Roma 1873, s. 139.
[49] Jmf. Ignatius av Antiokia, Brev til smyrnerne, 8, 1: utg. Funk, I, s. 282.
[50] Jmf. Apg 8,1; 14, 22–23; 20, 17 og passim.
[51] Mosarabisk bønn: PL 96, 759 B
[52] Jmf. Ignatius av Antiokia, Brev til smyrnerne, 8, 1: utg. Funk, I, s. 282.
[53] Thomas Aquinas, Summa Theologiae, III, spm. 73, art. 3.
[54] Jmf. Augustin, Mot Faustus, 12, 20: PL 42, 265; Prekener 57,7: PL 38, 389 osv.
[55] Leo den Store, Prekener, 63, 7: PL 54, 357 C.
[56] Jmf. Apostoliske tradisjon av Hippolyt, 2–3: utg. Botte, s. 26–30.
[57] Jmf. tekst i utspørringen rettet til en ny biskop ved hans bispevielse, og den bønn som blir bedt på slutten av messen etter Te Deum ved en bispevielse.
[58] Benedikt XIV, skrivelse Romana Ecclesia, 5. okt. 1752, §1: Bullarium Benedicti XIV, bind IV, Roma 1758,21: «En biskop bærer Kristi lignelse og utfører hans arbeide». Pius XII, encyklika Mystici Corporis, sitert over, s. 211: «Hver og en av dem tar vare på og leder i Kristi navn den flokk som er gitt i deres varetekt».
[59] Leo XIII, encyklika Satis cognitum, 29. juni 1896: ASS 28 (1895–1896), s. 732. Av den samme, brev Officio sanctissimo, 22. des. 1887: ASS 20 (1887), s. 264; Pius IX, Apostolisk brev til Tysklands biskoper, 12. mars 1875, og Talen i konsistoriet av 15. mars 1875: Denz 3112–3117, kun i nyere utgaver.
[60] Vatikan I, dogm. konstitusjon Pastor Aeternus, 3: Denz 1828 (3061). Jmf. rapport av Zinelli: Mansi 52,1114 D.
[61] Jmf. Ignatius av Antiokia, Brevet til efeserne, 5, 1: utg. Funk, I, s. 216.
[62] Jmf. Ignatius av Antiokia, Brevet til efeserne, 6, 1: utg. Funk, I, s. 218.
[63] Jmf. Trent, sesjon 23, Om ordenssakramentet, kap. 2: Denz 958 (1765) og kan. 6: Denz 966 (1776).
[64] Jmf. Innocens I, Brevet til Decentius: PL 20, 554 A; Mansi 3,1029; Denz 98 (215): «Presbyterne har ikke fylden av pontifikatet, selv om de er prester»; Kyprian, Brev, 61, 3: utg. Hartel, s. 696.
[65] Jmf. Trent, Om ordenssakramentet: Denz 956a-968 (1763–1778), og i særdeleshet kan. 7: Denz 967 (1777). Pius XII, ap. konstitusjon Sacramentum Ordinis: Denz 2301 (3857–3861).
[66] Jmf. Innocens I, sitert over. Gregor av Nazianz, Forsvarstalen, II, 22: PG 35, 432 B. Pseudo-Dionysius, Det kirkelige hierarki, 1, 2: PG 3, 372 D
[67] Jmf. Trent, sesjon 22: Denz 940 (1743). Pius XII, encyklika Mediator Dei, 20. nov. 1947: AAS 39 (1947), s. 553: Denz 2300 (3850).
[68] Jmf. Trent, sesjon 22: Denz 938 (1739–1740). Vatikan II, konstitusjon Sacrosanctum Concilium, 7 og 47.
[69] Jmf. Pius XII, encyklika Mediator Dei, sitert over i fornote 67.
[70] Jmf. Kyprian, Brev, 11, 3: PL 4, 242 B; Hartel, II, 2, s. 497.
[71] Romersk pontifikale, prestevielse, ved overdragelsen av messehagelen.
[72] Romersk pontifikale, prestevielse, prefasjon.
[73] Jmf. Ignatius av Antiokia, Brevet til filadelfierne, 4: utg. Funk, I, s. 266. Kornelius I, i Kyprian, Brev, 48, 2: Hartel, III, 2, s. 610.
[74] Den egyptiske kirkes konstitusjoner, III, 2: utg. Funk, Didascalia, II, s. 103. Den antikke kirkes statutter, 37–41: Mansi 3,954.
[75] Polykarp, Til filipperne, 5, 2: utg. Funk, I, s. 300: Det sies at Kristus ble «alles tjener»; jmf. Didache, 15, 1: ibid., s. 32; Ignatius av Antiokia, Brevet til trallerne, 2, 3: ibid., s. 242.; Apostoliske konstitusjoner, 8, 28, 4: utg. Funk, Didascalia, I, s. 530.