Det meget omfattende dokumentet om legfolket består av seks kapitler og grunnes på følgende setning i innledningen: «I sine bestrebelser for å øke Guds folks apostoliske virksomhet vender dette hellige kirkemøte seg med forventning til det kristne legfolk, hvis spesielle, uunnværlige andel i Kirkens arbeide konsilet allerede har fremhevet i andre dokumenter» (AA 1). Konsilet understreker, med andre ord at legfolket ikke bare har en uunnværlig del i Kirkens misjon i verden, det er også sentralt i konsilets generelle plan om å intensivere Kirkens arbeid i og for verden av i dag. Dette bygger konkret på Lumen Gentiums tanker om den grunnleggende likhet mellom alle de døpte; dåpen som inngangsporten til det kristne liv og den kristne misjon. Dette stod i kontrast til den førkonsiliære tanke om at alt pastoralt arbeid kom fra hierarkiet, og legfolket i enkelte tilfeller fikk tildelt en oppgave i dette.
Kapittel 1 bygger videre på denne tanke. Er Kirken kalt til å forkynne den oppstandne Kristus for verden, må alle deler av Kirken, hver i tråd med sin livsform, ta del i dette oppdrag: «I et levende legeme er der intet organ som forholder seg passivt. Alle har del i legemets liv og virke. På samme måte i Kristi legeme, Kirken: hele legemet vil virke etter den virksomhet som hvert lem har evne til, til legemets vekst» (AA 2). Å ta del i dette arbeidet påligger alle: «På alle kristne legges altså den ærefulle byrde å arbeide for at Guds frelsesbudskap skal bli kjent og mottatt av alle mennesker over hele jorden» (AA 3).
Kapittel 2 fortsetter tanken ved å se nærmere på målet for apostolatet: «Kirkens misjon består følgelig ikke bare i å bringe Kristi budskap og hans nåde til menneskene, men også i å gjennomsyre denne jordiske verden med Evangeliets ånd og dermed føre verden til dens fullendelse. Legfolket som utfører denne Kirkens misjon, utøver sitt apostolat både i Kirken og i verden, både på det åndelige og det verdslige plan» (AA 5). Konsilet peker på to særskilt viktige arbeidsfelt som påligger legfolket. Det er samfunnslivet: «Som borger skal enhver legmann samarbeide med sine medborgere ut fra sin spesielle kompetanse og under eget ansvar og søke Guds rikes rettferdighet overalt og i alle ting» (AA 7), og det karitative arbeide: «Lovens største bud er å elske Gud av hele sitt hjerte og sin neste som seg selv» (AA 8).
Kapittel 4 ser nærmere på de ulike måtene apostolatet utøves på, både den enkeltes arbeid og det felles apostolat, som Kirken setter spesielt høyt: «Som enkeltindivider er de kristne kalt til å utøve sitt apostolat under de livsforhold hver især har; men det må huskes at mennesket er et sosialt vesen og at det er Guds vilje å samle alle som tror på Kristus til ett Guds folk» (AA 18). Det felles apostolat kommer som oftest til uttrykk i foreninger og organisasjoner, eller ved et felles arbeid under Kirkens ledelse. Kapittel 5 presenterer samarbeidet mellom hierarkiet (biskopene) og legfolket i apostolatet, samt geistlighetens rolle i dette: De «skal derfor samarbeide broderlig med legfolket i og til gode for Kirken og særlig dra omsorg for legfolket i dets apostoliske bestrebelse» (AA 25). Det siste kapittel i dokumentet slår fast at legfolket både har rett og plikt til å søke egen formasjon og utdannelse for dette arbeidet.
Dette meget sentrale tema for Kirkens liv ble etter konsilet behandlet av Bispesynoden i 1987 som omhandlet legfolket. I ettertid utga Johannes Paul II den apostoliske formaning Christifideles laici.