28. Apostolatet kan ikke få sin fulle effektivitet uten en allsidig og gjennomgripende utdannelse, ikke bare basert på legmannens egen alminnelige utvikling på det åndelige og kunnskapsmessige plan, men også tilpasset den mangfoldighet av formål, personer og oppdrag som apostolatet omfatter. Denne skolering til apostolatet bør bygge på det grunnlag som dette konsil allerede har gjort rede for i sine dokumenter.[1] I tillegg til den utdannelse som alle kristne trenger, vil det også være behov for spesialutdannelse ved en rekke former for apostolat, fordi man har å gjøre med mange slags mennesker og mange slags situasjoner.
29. Legfolket får del i Kirkens virke på sin egen måte; dets apostoliske utdannelse må da også preges av det spesielle forhold legfolket har til verden og av dets særegne åndelige livsform.
En apostolisk skolering forutsetter en allsidig menneskelig skolering så langt den enkeltes evner og forutsetninger rekker. Legmannen bør være godt orientert om den verden han lever i, og fortrolig med sitt eget samfunn og dets kultur.
For å oppfylle Kristi og Kirkens misjon bør legmannen først og fremst lære å leve i tro på Skapelsens og Forløsningens guddommelige mysterier og la seg lede av Den Hellige Ånd, som gir liv til Guds folk og tilskynder alle mennesker til å elske Gud, og verden og menneskene i Ham. Denne skolering bør betraktes som grunnlaget for et hvilket som hekt fruktbart apostolat.
Utover denne åndelige skolering trengs også en grundig undervisning av teologisk, etisk og filosofisk art, tilpasset alder, stilling og evner. Allmenndannelsen skal heller ikke forsømmes, samtidig som det gis innføring i praktisk virksomhet.
For å utvikle et godt forhold til medmennesker er det viktig å dyrke de sanne menneskelige verdier, først og fremst alt som kan utvikle broderlig samarbeide og dialog.
Den apostoliske skolering kan imidlertid ikke bare bestå i teoretisk undervisning. Derfor skal legfolket fra begynnelsen av på en vel underbygget måte læres til å betrakte alt – og vurdere og handle – i troens lys. I handlingen former og utvikler man seg sammen med andre, for slik å bli en aktiv Kirkens tjener.[2] Denne utdannelse skal stadig føres videre på grunn av ens egen voksende personlige modenhet og problemenes utvikling. Den krever derfor stadig større kunnskaper og bedre tilpasset praksis. Under hele denne skoleringsprosess skal man ta hensyn til personlighetens enhet og helhet, så man alltid kan ta vare på og utvikle harmoni og likevekt.
Det er på denne måte legmannen vil kunne sikre seg en plass i det praktiske samfunnsarbeide og påta seg et reelt ansvar her, samtidig som han står frem som et levende Kirkens medlem og vitne, ved at han gjør den nærværende og aktiv i denne verden.[3]
30. Oppdragelsen til apostolatet må begynne i barneårene. Men særlig skal den yngre og eldre ungdom føres inn i apostolatet og preges av dets ånd, og utdannelsen fortsetter livet igjennom, etter hvert som den enkelte påtar seg nye verv. Derfor sier det seg selv at den som skal sørge for en kristen oppdragelse, samtidig har plikt til å gi en apostolisk skolering.
Innenfor familien skal foreldrene forberede barna til å erkjenne Guds kjærlighet til alle mennesker og litt etter litt lære dem, ikke minst ved sitt eget eksempel, til å føle ansvar for medmenneskenes materielle og åndelige behov. Familien og hjemmet er derfor apostolatets novisiat.
Barna skal dessuten oppdras til å se ut over familiens grenser og åpne sitt sinn for det større fellesskap både i Kirken og i verden. Den lokale menighet skal ta imot dem, slik at de blir seg bevisst å være levende og aktive medlemmer av Guds folk. I undervisning, prekener, sjelesorg og andre former for pastoral gjerning skal prestene ha denne apostoliske skolering i tankene.
Folkeskoler, gymnaser og andre katolske læreanstalter har også til oppgave å utvikle ungdommens katolske ansvarsbevissthet og apostoliske innsats. Hvis noen av de unge ikke får denne skolering, enten fordi de ikke går på slike skoler eller av andre grunner, skal foreldrene, sjelesørgerne og organisasjonene for apostolatet føle desto mer ansvar for den. Lærere og ungdomsledere, hvis kall og gjerning er en fremragende form for legmannsapostolat, må sørge for å skaffe seg de nødvendige kunnskaper og den rette pedagogiske innsikt, for bedre å kunne gi de unge denne skolering.
De legmannsorganisasjoner eller foreninger som har apostolatet eller andre religiøse oppgaver som formål, bør også sørge for å gi en apostolisk skolering som svarer til deres formål og kapasitet.[4] Ofte er det nettopp medlemskap her som normalt fører til en passende utdannelse i apostolisk henseende, idet det samtidig kan gis en kunnskapsmessig, åndelig og praktisk undervisning. Medlemmene drøfter metodene for og resultatene av sitt apostolat i mindre arbeidsgrupper og vurderer sitt daglige liv i lys av Evangeliet.
Den skolering det her er tale om, skal planlegges slik at hele feltet for legmannsapostolatet blir tatt i betraktning. Det vil si ikke bare de forskjellige foreninger, men hele livet med alle dets aspekter, ikke minst yrkesmessig og sosialt. Dessuten skal den enkelte selv forberede seg grundig til sitt apostolat, ikke minst i voksen alder. Når man blir eldre, kjenner man seg selv bedre, og kan også lettere bli klar over de evner Gud har utstyrt en med, og med bedre resultater anvende til fordel for sine brødre de nådegaver man har mottatt av Den Hellige Ånd.
31. Fordi det finnes forskjellige former for apostolat, kreves det også forskjellige former for skolering.
a) Med tanke på at de skal bringe Evangeliet til andre mennesker og helliggjøre dem, må legfolket utdannes spesielt til å samtale med andre, troende eller ikke-troende, slik at Kristi budskap blir åpenbart for alle.[5]
I vår tid som er preget av at materialismen i mange former har funnet stor utbredelse også blant katolikker, skal legfolket ikke bare sette seg grundigere inn i Kirkens lære, og særlig i spørsmål som er gjenstand for meningsbrytninger. De skal også, som en motvekt mot enhver form for materialisme, avlegge det vitnesbyrd som et liv etter Evangeliet innebærer.
b) Med tanke på den kristne innflytelse på det verdslige plan, skal det kristne legfolk lære å forstå de jordiske goders betydning og egenverdi og deres forhold til menneskets allsidige mål. De skal lære den riktige bruk av alle ting og lære å virke inn på samfunnsinstitusjonene, slik at det felles beste hele tiden blir målet for disse, i overensstemmelse med prinsippene i Kirkens moralske og sosiale lære. Især prinsippene for sosiallæren og det som kan utledes av den, skal legfolket lære seg, for å kunne delta i den videre utarbeidelse av denne lære og for å kunne anvende den i de enkelte konkrete tilfelle.[6]
c) Barmhjertighetsgjerningene og den karitative innsats er det ypperste vitnesbyrd om kristenlivet. Derfor skal en apostolisk skolering også innebære at den kristne fra barndommen av lærer å ta del i sine medmenneskers lidelser og å hjelpe dem storsinnet i deres nød.[7]
32. De legfolk som vier sine krefter til et apostolat, har allerede nå en hel rekke hjelpemidler til rådighet, så som studiedager, kongresser, kortere og lengre retretter, møter, foredrag, bøker, bibelske kommentarer og verker som utlegger den katolske lære, som nærer det åndelige liv, analyserer situasjonen i den moderne verden, lanserer og forbedrer egnede metoder.[8]
Disse forskjellige hjelpemidler tar hensyn til apostolatets forskjellige former i det miljø hvor det utøves.
Med samme formål har man også opprettet sentra og høyere læreanstalter som allerede har gitt gode resultater.
Konsilet gleder seg over slike foretagender, som er i full gang en rekke steder, og ønsker at lignende skal etableres hvor det er behov for dem.
Det oppmuntres også til opprettelse av opplysnings- og studiesentra ikke bare for teologi, men også for antropologi, psykologi, sosiologi og kunnskap om korrekte fremgangsmåter, så hele legfolket, kvinner og menn, unge og eldre, skal kunne utvikle sine evner med henblikk på samtlige felter innenfor legmannsapostolatet.
Avsluttende appell
33. Dette hellige kirkemøte oppfordrer inntrengende i Herren hver legmann eller legkvinne til spontant, generøst og helhjertet å svare ja til Kristi kallelse, som i denne stund er mer inntrengende enn noensinne, og til Den Hellige Ånds innskytelser. Måtte de unge føle at denne appell spesielt er rettet til dem, og måtte de ta imot den med iver og glede. Det er nemlig Herren selv som gjennom konsilet på ny oppfordrer hele legfolket til stadig fastere å slutte seg til ham, å anse som sitt eget det som angår ham (jmf. Fil 2,5) og ta del i hans frelsebringende verk. Enda en gang sender han alle til hver by og hvert sted som han selv skal besøke (jmf. Luk 10,1). Måtte de ved stadig å tilpasse seg nye former og metoder for Kirkens ene apostolat og de nye behov i tiden, tre frem som hans medarbeidere, alltid villige til å utføre Herrens verk, i bevissthet om at deres arbeide ikke er forgjeves i Herren (jmf. 1 Kor 15,58).
Noter
[1] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, kap. 2, 4, 5; jmf. også dekret Unitatis Redintegratio, nr. 4, 6, 7, 12; jmf. også ovenfor nr. 4.
[2] Jmf. Pius XII, Talen til speidernes 1. internasjonale konferanse, 6. juni 1952: AAS 44 (1952), s. 579–80; Johannes XXIII, encyklika Mater et Magistra, 15. mai 1961: AAS 53 (1961), s. 456.
[3] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 33.
[4] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Mater et Magistra, 15. mai 1961: AAS 53 (1961), s. 455.
[5] Jmf. Pius XII, encyklika Sertum laetitiae, 1. nov. 1939: AAS 31 (1939), s. 635–44; av den samme, Talen til mottagerne av priser utdelt av Italias Katolske Aksjon, 24. mai 1953: AAS 45 (1953), s. 411–415.
[6] Jmf. Pius XII, Talen til verdenskongressen for unge katolske kvinner, 18. apr. 1952: AAS 44 (1952), s. 414–419. Jmf. av den samme, Talen til det italienske forbund av kristne arbeidere (A.C.L.I.), 1. mai 1955: AAS 47 (1955), s. 403–404.
[7] Jmf. Pius XII, Talen til kongressen for karitative organisasjoner, 27. april 1952: AAS 44 (1952), s. 470–471.
[8] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Mater et Magistra, 15. mai 1961: AAS 53 (1961), s. 454.