1. I sine bestrebelser for å øke Guds folks apostoliske virksomhet[1] vender dette hellige kirkemøte seg med forventning til det kristne legfolk, hvis spesielle, uunnværlige andel i Kirkens arbeide konsilet allerede har frem hevet i andre dokumenter.[2] Legmannsapostolatet har sitt utspring i legfolkets kall som kristne, og Kirken kan ikke være det foruten. Hvor spontan og fruktbar legfolkets innsats var i Kirkens første tid, finner vi klare beviser for i Den hellige skrift (jmf. Apg 11,19–21; 18, 26; Rom 16,1–16; Fil 4,3).
Vår tid setter ikke mindre krav til legfolket. Tvert imot, den aktuelle situasjon gjør det nødvendig å intensivere og utvide legmannsapostolatet. Stadig økning av verdens befolkning, nye fremskritt i vitenskap og teknikk og voksende samhørighet menneskene imellom har gitt legmannsapostolatet et vesentlig utvidet virkefelt, ett som i tilfelle legmannen alene kan dekke. De nevnte forhold har også reist nye problemer som krever oppmerksomhet og nærmere studium. Denne form for apostolat er blitt så meget mer betydningsfull fordi menneskene på mange områder har fått langt større selvbestemmelsesrett enn tidligere, som rett og rimelig er. Det har stundom ført med seg løsrivelse fra de etiske og religiøse verdinormer, til stor skade for det kristne liv. Hertil kommer mange steder at prestene er for få, eller at de er berøvet sin rettmessige frihet til å utføre sin tjeneste, slik at Kirken på disse steder ikke ville vært nærværende og aktiv uten legfolkets medvirken. Et tegn på det mangesidige og presserende behov som foreligger, er at legfolket ved Den Hellige Ånds tydelige virke får stadig større bevissthet om sitt ansvar og overalt kalles til Kristi og Kirkens tjeneste.[3]
I dette dekret er det konsilets hensikt å belyse legmannsapostolatets vesen, karakter og mangesidighet, å fremlegge grunnprinsipper og gi pastorale anvisninger for en mer fruktbringende utøvelse av apostolatet. Disse normer skal legges til grunn for utformingen av den del av kirkeretten som angår legmannsapostolatet.
Noter
[1] Jmf. Johannes XXIII, ap. konstitusjon Humanae Salutis, 25. des. 1961: AAS 54 (1962), s. 7–10.
[2] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 33ff.; se også konstitusjonen Sacrosanctum Concilium, nr. 26–40; dekretet Inter mirifica; jmf. dekretet Unitatis Redintegratio, dekretet Christus Dominus, nr. 16, 17, 18; jmf erklæringen Gravissimum educationis, nr. 3, 5, 7.
[3] Jmf. Pius XII, Talen til kardinalene, av 18. feb. 1946: AAS 38 (1946), s. 101–102; av den samme, Preken for unge katolske arbeidere, 25. aug. 1957: AAS 49 (1957), s. 843.