DEN KANONISKE LOVBOK

BOK III: KIRKENS LÆREOPPDRAG

Kan. 747 –

§1. Herren Kristus har betrodd Kirken troens skatt for at den ved Den Hellige Ånds bistand skal bevare den åpenbarte sannhet med den dypeste respekt, utforske den inngående og trofast forkynne og gjøre rede for den, og det er dens plikt og selvskrevne rett, også ved å gjøre bruk av sine egne massemedier og uavhengig av enhver menneskelig myndighet, å preke Evangeliet for alle folkeslag.
§2. Det tilkommer Kirken alltid og overalt å forkynne de moralske prinsipper, også i saker som angår den samfunnsmessige orden, foruten å foreta vurdering av alskens menneskelige forhold, for så vidt som den menneskelige persons fundamentale rettigheter eller sjelenes frelse fordrer det.

Kan. 748 –

§1. Det påligger alle mennesker å søke sannheten i de forhold som gjelder Gud og hans Kirke, og de bindes av forpliktelse i kraft av guddommelig lov til å anta og bevare erkjent sannhet, og det samme har de rett til.
§2. Det er et absolutt krav at ingen noensinne ved tvang ansporer mennesker til å anta den katolske tro mot deres samvittighet.

Kan. 749 –

§1. I kraft av sitt oppdrag innehar paven ufeilbarlighet i læreembetet når han som alle kristustroendes øverste hyrde og lærer – ham som det tilligger å styrke sine brødre i troen – ved en definitiv handling proklamerer en læreanskuelse innen tros- eller morallæren som forpliktende.
§2. Også bispekollegiet besitter ufeilbarlighet i læreembetet når biskopene forenet på et økumenisk konsil utøver læreembetet ved at de – som troens og moralens lærere og dommere – for Kirken som helhet erklærer en læreanskuelse innen tros- eller morallæren som definitivt forpliktende; eller når de spredt ut over verden, idet de legger vekt på sammenhengen i kommunionen dem imellom og med Peters etterfølger, og idet de i enhet med den samme Romerske pave underviser autentisk om trosmessige eller moralske forhold, – kommer frem til én oppfatning som definitivt forpliktende.
§3. Ingen læreanskuelse forstås som definitivt ufeilbarlig med mindre det på manifest vis er på det rene.

Kan. 750 –

§1. Ut fra den guddommelige og katolske tro er alt det gjenstand for tro som inneholdes i Guds skrevne eller traderte ord, nemlig den ene troens skatt overdratt til Kirken, og som på samme tid holdes frem som guddommelig åpenbart, enten av Kirkens høytidelige læreembete eller av dens ordinære og universelle læreembete, det som jo gjøres klart ved de kristustroendes felles fastholdelse under førelse av det hellige læreembete; derfor påligger det alle å sky læreanskuelser av ethvert slag i motsetning til dette.
§2. Fast må også alt og ett antas og tas vare på som av Kirkens læreembete definitivt holdes frem vedrørende en læreanskuelse innen tros- eller morallæren, nemlig det som kreves for at denne troens skatt skal bevares med den dypeste respekt og med troskap gjøres rede for; og derfor står den i motsetning til Den katolske kirkes lære som avviser det som holdes frem som definitivt forpliktende.

Kan. 751 – Som heresi betegnes hårdnakket fornektelse etter mottagelse av dåp av en guddommelig og katolsk trossannhet som er gjenstand for tro, eller hårdnakket tvil på samme; som apostasi avvisning helt av den kristne tro; som skisma vegring av underkastelse under Den romerske pave eller av fellesskap med kirkemedlemmer undergitt ham.

Kan. 752 – Om enn ikke med troens bifall, så likevel med forstandens og viljens religiøse oppfølgning skal den læreanskuelse imøtekommes som enten paven eller bispekollegiet forkynner innen tros- eller morallæren når de utøver det autentiske læreembete, ja selv om de ikke har som intensjon å proklamere denne ved en definitiv handling; altså må kristustroende sørge for å sky de ting som ikke samsvarer med dette.

Kan. 753 – Biskoper som befinner seg i kommunion med kollegiets hode og lemmer, det være seg enkeltvis eller samlet til bispekonferanser eller på partikularkonsil, er selv om de ikke besitter ufeilbarlighet for å undervise, troens autentiske lærere og innehavere av læreembetet for de kristustroende overdratt deres omsorg; det påligger de kristustroende med sjelens religiøse oppfølgning å holde fast ved dette deres biskopers autentiske læreembete.

Kan. 754 – Det påligger alle kristustroende forpliktelse til å overholde de konstitusjoner og dekreter som Kirkens rettmessige myndighet utsteder for å holde frem en læreanskuelse eller avskrive villfarne forestillinger, men på et spesielt grunnlag dem som Den romerske pave eller bispekollegiet utgir.

Kan. 755 –

§1. Det tilligger fremfor alt hele bispekollegiet og Den apostoliske stol å hjelpe frem og stå for den samlede ledelse av den økumeniske bevegelse blant katolikkene hvis mål er gjenopprettelse av enheten mellom alle kristne, noe det ut fra Kristi vilje påligger Kirken å fremme.
§2. Likeledes tilligger det biskopene og i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett, bispekonferansene å fremme den samme enhet og formidle praktiske bestemmelser for forskjellige behov og anledninger ut fra omstendighetene, under hensyntagen til forskrifter utstedt av Kirkens øverste myndighet.

AVSNITT I: TJENESTEN MED GUDS ORD

Kan. 756 –

§1. Mht. Kirken som helhet er oppdraget å forkynne Evangeliet som hovedsak overdratt til Den romerske pave og bispekollegiet.
§2. Mht. partikularkirken utøver biskopene dette oppdrag, den enkelte av dem i den som han har fått seg betrodd – de som jo er ledere av hele ordets tjeneste i vedkommende kirker –; men leilighetsvis oppfyller noen biskoper det sammen og da samtidig mht. forskjellige kirker, i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 757 – Det tilligger prestene – som jo er biskopenes medarbeidere – som deres særegne oppgave å forkynne Guds Evangelium; denne oppgave påligger særlig sogneprestene og andre prester som er betrodd sjelesørgerisk ansvar, mht. det folk som er dem overdratt; også diakonene tilligger det i fellesskap med biskopen og hans presbyterium å tjene Guds folk i ordets tjeneste.

Kan. 758 – Medlemmene av instituttene for gudviet liv avlegger i kraft av sin særegne vielse til Gud på en særskilt måte vitnesbyrd om Evangeliet, og på vanlig måte blir de av biskopen engasjert til hjelp med å forkynne Evangeliet.

Kan. 759 – I kraft av dåpen og konfirmasjonen er de lege kristustroende ved ordet og ved det kristne livs eksempel vitner for det evangeliske budskap; de kan også kalles til å samarbeide med biskopen og prestene i utøvelsen av ordets tjeneste.

Kan. 760 – I ordets tjeneste som nødvendigvis må støtte seg på Den hellige skrift, tradisjonen, liturgien, læreembetet og Kirkens liv, må Kristi mysterium fremlegges fullt og helt og med troskap.

Kan. 761 – For å forkynne den kristne lære må det gjøres bruk av de forskjellige midler som står til disposisjon, da fremfor alt av prekenvirksomhet og kateketisk opplæring som jo alltid innehar førsteplassen, men også av fremleggelse av læren på skoler, akademier, konferanser og alle slags sammenkomster, foruten av utbredelse av den gjennom offentlige erklæringer fra rettmessig myndighet som skjer gjennom pressen og andre medier i anledning av inntrufne hendelser.

KAPITTEL I: PREKEN AV GUDS ORD

Kan. 762 – Når Guds folk først og fremst forenes ved den levende Guds ord som det på alle måter er helt i orden å kreve fra prestenes munn, må de geistlige tjenere holde prekenoppdraget høyt, og blant dem må det være en hovedoppgave å forkynne Guds Evangelium for alle.

Kan. 763 – Biskopene har rett til overalt, ikke med unntak av kirker og kapell til ordensinstituttene under pavelig rett, å preke Guds ord, med mindre stedets biskop i enkelttilfeller uttrykkelig har avslått det.

Kan. 764 – Idet forskriften i kan. 765 dog står urokket, har prestene og diakonene fullmakt til overalt – i det minste med formodet samtykke fra kirkens rektor – å preke, med mindre denne fullmakt av kompetent ordinarius er blitt innskrenket eller fratatt dem eller med mindre partikularlov krever uttrykkelig tillatelse.

Kan. 765 – For å preke til ordensfolk i deres kirker eller kapell kreves det tillatelse fra kompetent superior i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.

Kan. 766 – Legfolk kan i henhold til bispekonferansens forskrifter og dog så at kan. 767, § 1, står urokket, gis adgang til å preke i kirke eller kapell dersom det under bestemte omstendigheter er nødvendig eller nytten i enkelttilfeller tilsier det.

Kan. 767 –

§1. Blant prekenformene inntar homilien den eminente plass, den som er en del av selve liturgien og forbeholdes en prest eller en diakon; under denne må i løpet av kirkeåret troens mysterier og normene for det kristne liv utlegges ut fra den hellige tekst.
§2. I alle messer på søndager og festdager med messeplikt som feires der en menighet har forsamlet seg, blir en homilie å holde, og denne kan ikke utelates med mindre det er ut fra en tungtveiende grunn.
§3. Det anbefales sterkt at det også holdes homilie ved messe som feires under uken dersom det i tilstrekkelig omfang finnes en menighet forsamlet, særlig i adventstiden og fastetiden eller i anledning av en festlig eller sørgelig hendelse.
§4. Det tilligger sognepresten eller kirkens rektor å sørge for at disse forskrifter overholdes samvittighetsfullt.

Kan. 768 –

§1. Predikantene av Guds ord til de kristustroende må først og fremst presentere de ting som man nødvendigvis må tro og praktisere til Guds ære og menneskenes frelse.
§2. De må også formidle til de troende den lære som Kirkens læreembete fremsetter om den menneskelige persons verdighet og frihet, om familiens enhet og stabilitet og om dens tjenestegjerning, om de forpliktelser som tilhører menneskene som samfunnsvesener foruten om alt jordisk som blir å innrette i henhold til den av Gud fastsatte orden.

Kan. 769 – Den kristne lære må holdes frem på en måte som er tillempet tilhørernes situasjon og med tanke å være tilpasset tidenes behov.

Kan. 770 – Til bestemte tider i henhold til diøcesanbiskopens forskrifter må sogneprestene organisere slike prekenvirksomheter som kalles åndelige øvelser og menighetsmisjoneringer, eller andre former som er tilpasset behovene.

Kan. 771 –

§1. Sjelehyrdene, særskilt biskopene og sogneprestene, må legge vekt på at Guds ord blir forkynt også for troende som på grunn av sin livssituasjon ikke nyter tilstrekkelig godt av den allmenne og ordinære pastorale omsorg eller mangler den fullstendig.
§2. De må også treffe tiltak for at Evangeliets budskap kan nå frem til de ikke-troende som oppholder seg på territoriet og som jo, ikke annerledes enn de troende, skal omfattes av det sjelesørgeriske ansvar.

Kan. 772 –

§1. Hva angår prekenutøvelsen må dertil bestemmelser utstedt av diøcesanbiskopen overholdes av alle.
§2. Når det skal tales om den kristne lære i radio eller på fjernsyn, må forskrifter fastsatt av bispekonferansen overholdes.

KAPITTEL II: KATEKETISK OPPLÆRING

Kan. 773 – Det er en egen og alvorlig plikt særlig for sjelehyrdene å sørge for det kristne folks katekese, slik at de troendes tro ved opplæring i læren og ved å erfare det kristne liv blir levende på den måte at den utfolder seg og er virksom.

Kan. 774 –

§1. Bekymring for katekesen vedrører under ledelse av rettmessig kirkelig myndighet alle Kirkens lemmer, enhver for sin del.
§2. Fremfor alle andre påligger det foreldre forpliktelse til ved ord og eksempel å oppfostre deres barn i troen og det kristne livs praksis; av like stor forpliktelse bindes stedfortredere for foreldre samt fadderne.

Kan. 775 –

§1. Under overholdelse av forskrifter utstedt av Den apostoliske stol tilligger det diøcesanbiskopen å utferdige bestemmelser på det kateketiske område og likeledes å se til at gode hjelpemidler for katekesen står til disposisjon, også ved å tilrettelegge en katekisme dersom det synes hensiktsmessig, foruten å fremme og koordinere kateketiske tiltak.
§2. Det tilligger bispekonferansen å sørge for at det dersom det synes nyttig, blir utgitt katekismer for dens territorium, etter Den apostoliske stols forutgående bekreftelse.^[^{Note 4}^]
§3. Ved bispekonferansen kan det innrettes et kateketisk embete hvis hovedoppdrag bør være å komme med hjelp på det kateketiske område til de enkelte bispedømmer.

Kan. 776 – I kraft av hans oppdrag påligger det sognepresten å sørge for den kateketiske oppfostring av de voksne, de unge og barna, og for dette formål må han for sitt vedkommende gjøre bruk av den samlede innsats fra klerikerne tilført sognet, fra medlemmene av institutter for gudviet liv foruten av selskaper for apostolisk liv, med tanke på ethvert institutts egenart, foruten fra de lege kristustroende, særlig fra kateketene; med mindre de er legitimt forhindret, må ingen av disse vegre seg for velvillig å yte sin innsats. Han må fremme og verne om foreldrenes oppdrag innen familiekatekesen som omtalt i kan. 774, § 2.

Kan. 777 – På en særskilt måte må sognepresten, under hensyntagen til bestemmelser fastsatt av diøcesanbiskopen, sørge for:

1° at egnet katekese blir formidlet før feiringen av sakramentene;
2° at barna ved hjelp av kateketisk opplæring formidlet en passende tid på riktig måte blir forberedt til den første mottagelse av botens sakrament og den hellige Eukaristi foruten til konfirmasjonens sakrament;
3° likeledes at de etter at den første kommunion er mottatt, utvikler seg ved en mer overstrømmende og dypere kateketisk oppfostring;
4° at kateketisk opplæring også blir formidlet til dem som er funksjonshemmet mht. kropp eller sinn, så mye som deres livssituasjon tillater;
5° at de unges og de voksnes tro ved forskjellige former og tiltak blir forsterket, opplyst og utfoldet.

Kan. 778 – Superiorene i ordener og i selskaper for apostolisk liv må sørge for at det med omhu blir formidlet kateketisk opplæring i deres kirker, skoler og også ved andre verker om på en eller annen måte er dem betrodd.

Kan. 779 – Den kateketiske opplæring bør formidles under anvendelse av alt som kan være til hjelp, både didaktiske hjelpemidler og ulike medier som synes virkelig effektive for at de troende med henblikk på deres anlegg, evner og alder foruten tilpasset deres livssituasjon kan bli i stand til å sette seg mer inngående inn i den katolske lære og sette den bedre ut i praksis.

Kan. 780 – De stedlige ordinariuser må sørge for at kateketene på behørig vis blir forberedt til på riktig måte å utføre sitt oppdrag, nemlig ved at kontinuerlig formasjon blir tilbudt dem, og ved at de på egnet vis lærer å kjenne Kirkens lære samt at de teoretisk og praktisk lærer de pedagogiske disipliners egne normer.

AVSNITT II: KIRKENS MISJONSVIRKSOMHET

Kan. 781 – Siden hele Kirken etter sin natur er misjonerende og siden evangeliseringsarbeidet må holdes for en fundamental oppgave for Guds folk, må alle kristustroende, bevisst eget ansvar, ta på seg sin del av misjonsarbeidet.

Kan. 782 –

§1. Den øverste generelle ledelse og koordinasjon av de tiltak og virksomheter som hører inn under misjonsarbeidet og misjonærsamarbeidet, tilkommer Den romerske pave og bispekollegiet.
§2. De enkelte biskoper – jo som garantister for Kirken som helhet og for alle kirkene – må gjøre seg særskilt møye for misjonsarbeidet, særlig ved å få i stand, fremme og understøtte misjonstiltak i egen partikularkirke.

Kan. 783 – Siden medlemmene av institutter for gudviet liv i kraft av selve sin gudvielse vier seg til tjeneste for Kirken, påligger det dem forpliktelse til på en spesiell måte å yte sitt beste innen misjonsvirksomheten, mht. det egenartede for vedkommende institutt.

Kan. 784 – Til misjonærer – nemlig slike som av kompetent kirkelig myndighet sendes for å utføre misjonsarbeid – kan det velges innfødte eller ikke-innfødte, det være seg sekularprester, medlemmer av institutter for gudviet liv eller selskaper for apostolisk liv, eller andre lege kristustroende.

Kan. 785 –

§1. Til å gjennomføre misjonsarbeidet bør det engasjeres kateketer – nemlig lege kristustroende, på behørig vis forberedt og markante ved sitt kristne liv – som under ledelse av en misjonær vier seg til å holde frem den evangeliske lære, forestå liturgisk utfoldelse og organisere karitativ innsats.
§2. Kateketene må utdannes i skoler bestemt for dette eller hvor slike mangler, under misjonærenes ledelse.

Kan. 786 – Den særegne misjonsvirksomhet – som gjør at Kirken plantes blant folk og grupper hvor den ennå ikke er rotfestet – gjennomføres av Kirken særlig ved å sende evangeliepredikanter inntil de unge kirker er fullt etablert, nemlig inntil de er utstyrt med egne krefter og tilstrekkelige midler til selv å kunne gjennomføre arbeidet med å evangelisere.

Kan. 787 –

§1. Misjonærene må med livets og ordets vitnesbyrd begynne en oppriktig dialog med dem som ikke tror på Kristus, for at det for dem, tilpasset deres forståelseshorisont og kultur, blir åpnet veier der de kan føres til å kjenne det evangeliske budskap.
§2. De må sørge for å undervise dem i troens sannheter som de anser for beredt til å ta imot det evangeliske budskap, og da slik at disse selv kan gis adgang til å motta dåpen når de fritt ber om den.

Kan. 788 –

§1. De som har gjort klar sin vilje til å anta troen på Kristus, bør når prekatekumenatstiden er til ende, ved liturgiske seremonier opptas i katekumenatet, og deres navn må skrives i en bok bestemt for dette.
§2. Ved opplæring i og debut på det kristne liv må katekumenene initieres på egnet vis i frelsens mysterium og føres inn i troens, liturgiens og kjærlighetens liv for Guds folk og i apostolatet.
§3. Det tilligger bispekonferansen å utgi statutter som katekumenatet innrettes etter, der det bestemmes hva som skal presteres av katekumenene og der det fastlegges hvilke prerogativer de tilkjennes.

Kan. 789 – De nydøpte må ved egnet opplæring oppfostres til å kjenne den evangeliske sannhet mer fullstendig og til å ivareta oppgavene de ved dåpen har tatt på seg; de må fylles med oppriktig kjærlighet til Kristus og hans Kirke.

Kan. 790 –

§1. På misjonsterritoriene:
1. 1° tilligger det diøcesanbiskopen å fremme, lede og koordinere tiltak og arbeid som sikter inn på misjonsvirksomheten;
2. 2° må diøcesanbiskopen sørge for at det inngås behørige avtaler med lederne av instituttene som har viet seg til misjonsarbeid, og for at relasjonene til dem faller ut til misjonens beste.
§2. Alle misjonærer, også ordensfolk og deres hjelpere som oppholder seg på en diøcesanbiskops ansvarsområde, er underlagt forskriftene utgitt av ham som omtalt i § 1, nr. 1.

Kan. 791 – For å fremme misjonssamarbeidet i de enkelte bispedømmer:

1° må misjonskallene fremmes;
2° må prester uttas til effektivt å fremme tiltak for misjonene, særlig de pavelige misjonsverker;
3° må det årvisst avholdes en misjonsdag;
4° må det årlig avgis av en passende kollekt til misjonene som oversendes Den hellige stol.

Kan. 792 – Bispekonferansene må innrette og fremme verker der de som kommer fra misjonsmarkene til vedkommende konferansers territorium for arbeid eller studier, blir mottatt broderlig og hjulpet ved noens passende pastorale omsorg.

AVSNITT III: KATOLSK OPPDRAGELSE

Kan. 793 –

§1. Foreldrene samt deres stedfortredere bindes av forpliktelse og har rett til å oppdra sine barn; katolske foreldre har plikt og også rett til å velge de midler og innretninger ved hvilke de i henhold til de stedlige omstendigheter best kan legge til rette for barnas katolske oppdragelse.
§2. Foreldrene har også rett til å nyte godt av den hjelp som tilbys fra det borgerlige samfunn og som de trenger for å besørge barnas katolske oppdragelse.

Kan. 794 –

§1. Sett på én måte hører oppdragelsesplikten og -retten under Kirken som er betrodd den sendelse fra Gud å hjelpe menneskene til å kunne nå frem til det kristne livs fylde.
§2. Det er sjelehyrdenes plikt å legge alt til rette for at alle troende må kunne nyte godt av katolsk oppdragelse.

Kan. 795 – Siden den sanne oppdragelse skal se det som sin oppgave å danne den menneskelige personlighet helstøpt med sikte på dens endelige mål og samtidig på det allmenne vel for ulike samfunnskonstellasjoner, må barn og unge utvikle seg slik at deres fysiske, moralske og intellektuelle talenter får utfolde seg harmonisk, at de selv erverver den mer fullkomne oppfattelse av sitt ansvar og rett bruk av friheten og at de tilpasses aktiv deltagelse i samfunnslivet.

KAPITTEL I: SKOLER

Kan. 796 –

§1. Blant midlene til å fremme oppdragelsen må de kristustroende sette skolene høyt, de som for foreldrene jo er hovedhjelpemidlet for å oppfylle deres oppdragelsesoppdrag.
§2. Foreldrene må nødvendigvis samarbeide tett med skolenes lærere, til hvem de har betrodd å oppdra barna; når lærerne gjennomfører oppgaven sin, må de samarbeide intimt med foreldrene og jo lytte velvillig til dem; foreldreforeninger og møter bør fås i stand og skattes høyt.

Kan. 797 – Foreldrene må nødvendigvis ha reell frihet til å velge skoler; derfor skal de kristustroende legge vekt på at det borgerlige samfunn anerkjenner denne frihet for foreldrene, og at friheten under overholdelse av distributiv rettferdighet blir verget også ved subsidier.

Kan. 798 – Foreldre bør betro sine barn til de skoler der det sørges for katolsk oppdragelse; dersom de ikke kan gjøre det, påligger det dem forpliktelse til å sørge for at det utenfor skolene legges til rette for en behørig katolsk oppdragelse av dem.

Kan. 799 – De kristustroende må kjempe for at de lover som i det borgerlige samfunn regulerer de unges utdannelse, også legger til rette for religiøs og moralsk oppdragelse av dem i selve skolene i henhold til foreldrenes samvittighet.

Kan. 800 –

§1. Kirken har rett til å grunnlegge og lede skoler innen hvilken som helst disiplin, slag og nivå.
§2. De kristustroende bør fremme de katolske skoler ved at de så langt de har mulighet til det, bidrar med sin innsats til hjelp for å grunnlegge og støtte opp om dem.

Kan. 801 – Ordensinstitutter som har oppdragelse som sin særegne sendelse, bør – idet de trofast tar vare på denne sin sendelse – anstrenge seg for å vie seg til den katolske oppdragelse, også gjennom deres skoler som er grunnlagt med diøcesanbiskopens samtykke.

Kan. 802 –

§1. Dersom det ikke finnes skoler der det formidles en oppdragelse preget av kristen ånd, tilligger det diøcesanbiskopen å sørge for at slike grunnlegges.
§2. Hvor det er å anbefale, må diøcesanbiskopen treffe tiltak for at det også grunnlegges fagskoler og tekniske skoler foruten andre som er påkrevd ut fra spesielle behov.

Kan. 803 –

§1. Som katolsk forstås den skole som kompetent kirkelig myndighet eller offentlig kirkelig juridisk person leder, eller som kirkelig myndighet ved skriftlig dokument har anerkjent som sådan.
§2. Opplæringen og oppdragelsen i en katolsk skole må nødvendigvis bygge på prinsippene i den katolske lære; lærerne må markere seg ved rettroenhet og rettskaffent liv.
§3. Ingen skole – selv om den i virkeligheten er katolsk – må bære betegnelsen katolsk skole med mindre det skjer etter samtykke fra kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 804 –

§1. Den katolske religionsopplæring og -oppdragelse som formidles i alskens skoler eller besørges ved forskjellige medier, er underlagt Kirkens autoritet; det tilligger bispekonferansen å utferdige generelle bestemmelser for dette virksomhetsfelt, og det tilligger diøcesanbiskopen å regulere og føre tilsyn med det.
§2. Stedets ordinarius må legge vekt på at lærerne som blir uttatt til religionsopplæringen i skolene, også i de ikke-katolske, markerer seg ved rettroenhet, det kristne livs vitnesbyrd og pedagogisk ferdighet.

Kan. 805 – Stedets ordinarius har for sitt bispedømme retten til å utnevne eller approbere religionslærerne og likeledes dersom det er påkrevd ut fra en religiøs eller moralsk begrunnelse, å avskjedige dem eller fordre at de blir avskjediget.

Kan. 806 –

§1. Diøcesanbiskopen har rett til å føre tilsyn med og ha innsyn i de katolske skoler som befinner seg på hans territorium, også de som er grunnlagt eller bestyres av medlemmer av ordensinstitutter. Likeledes tilkommer det ham å utgi forskrifter hva angår den generelle organisering av katolske skoler; disse forskrifter gjelder også for skoler som bestyres av de nevnte medlemmer, dog så at deres autonomi jo står urokket mht. den interne ledelse av skolene deres.
§2. Lederne av de katolske skoler må – under overvåkning av stedets ordinarius – sørge for at opplæringen som formidles i dem, med tanke på faglig standard markerer seg ved i det minste likt nivå med de andre skoler i området.

KAPITTEL II: KATOLSKE UNIVERSITETER OG ANDRE INNRETNINGER FOR HØYERE STUDIER

Kan. 807 – Kirken har rett til å opprette og lede universiteter som jo bidrar til en høyere kultur for menneskene og til mer fullkommen utvikling av den menneskelige person foruten til å oppfylle selve Kirkens læreoppdrag.

Kan. 808 – Intet universitet, heller ikke om det i virkeligheten er katolsk, må bære navnet eller betegnelsen katolsk universitet med mindre det skjer etter samtykke fra kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 809 – Bispekonferansene må sørge for dersom det lar seg gjøre og er å anbefale, at det finnes universiteter eller i det minste fakulteter, godt fordelt på deres territorium, der de forskjellige disipliner, jo under overholdelse av deres vitenskapelige autonomi, utforskes og formidles med tanke på den katolske lære.

Kan. 810 –

§1. Det er kompetent myndighets plikt i henhold til statuttene å treffe tiltak for at det ved katolske universiteter blir utnevnt undervisningspersonell som utenom faglig og pedagogisk skikkethet, markerer seg ved integritet mht. lære og rettskaffenhet mht. livsførsel, og at de ved mangel på dette i påkrevd omfang blir fjernet fra sitt oppdrag, under overholdelse av den i statuttene faststlagte fremgangsmåte.
§2. Bispekonferansene og de angjeldende diøcesanbiskoper har plikt og rett til å føre tilsyn med at prinsippene i den katolske lære trofast blir fulgt ved disse universiteter.

Kan. 811 –

§1. Kompetent kirkelig myndighet må sørge for at det ved katolske universiteter blir opprettet et teologisk fakultet, institutt eller i det minste lærestol der det gis forelesninger også for lege studenter.
§2. Ved de enkelte katolske universiteter bør det holdes forelesninger der hovedaklig de teologiske spørsmål tas under behandling som er forbundet med vedkommende fakulteters disipliner.

Kan. 812 – De som formidler teologiske disipliner ved alskens innretninger for høyere studier, må nødvendigvis ha mandat fra kompetent kirkelig myndighet.

Kan. 813 – Diøcesanbiskopen må vise betydelig pastoralt omsorg for studentene, også ved opprettelse av sogn eller i det minste ved fast uttatte prester for dette, og han må treffe tiltak for at det ved universitetene, også de ikke-katolske, finnes katolske universitetssentre som tilbyr ungdommen hjelp, særlig åndelig.

Kan. 814 – De forskrifter som er fastsatt om universitetene, anvendes på like måte på andre innretninger for høyere studier.

KAPITTEL III: KIRKELIGE UNIVERSITETER OG FAKULTETER

Kan. 815 – I kraft av sitt oppdrag å forkynne den åpenbarte sannhet har Kirken egne kirkelige universiteter eller fakulteter for å utforske de sakrale disipliner eller disipliner forbundet med disse og for å lære opp studentene vitenskapelig i de samme disipliner.

Kan. 816 –

§1. Kirkelige universiteter og fakulteter kan bare etableres ved opprettelse foretatt av Den apostoliske stol eller ved approbasjon innvilget av samme; deres overordnede ledelse tilkommer også denne.
§2. De enkelte kirkelige universiteter og fakulteter skal ha sine statutter og en studieplan approbert av Den apostoliske stol.

Kan. 817 – Intet universitet eller fakultet som ikke er opprettet eller approbert av Den apostoliske stol, kan gyldig meddele akademiske grader som har kanonisk virkning i Kirken.

Kan. 818 – De forskrifter som er fastsatt for katolske universiteter i kann. 810, 812 og 813, gjelder også for kirkelige universiteter og fakulteter.

Kan. 819 – For så vidt som det beste for et bispedømme eller et ordensinstitutt eller endog for selve Kirken som helhet krever det, skal diøcesanbiskopene eller instituttenes kompetente superiorer sende unge, både klerikere og medlemmer som markerer seg ved karakter, dyd og begavelse, til kirkelige universiteter og fakulteter.

Kan. 820 – Lederne og professorene ved kirkelige universiteter og fakulteter må sørge for at forskjellige universitetsfakulteter gjensidig bistår hverandre ettersom studieobjektet tillater det, og at det finner sted gjensidig samarbeid mellom eget universitet eller fakultet og andre universiteter og fakulteter, også ikke-kirkelige, der jo sammenbindende arbeid i form av møter, koordinert vitenskapelig forskning og andre midler vil virke sammen til vitenskapenes høyere vekst.

Kan. 821 – Bispekonferansen og diøcesanbiskopen bør treffe tiltak for det der det lar seg gjøre, grunnlegges høyere innretninger for religiøse vitenskaper der det jo undervises i teologiske disipliner og annet som berører den kristne kultur.

AVSNITT IV: ULIKE MEDIER OG SPESIELT BØKER

Kan. 822 –

§1. Når Kirkens hyrder oppfyller sitt oppdrag – idet de gjør bruk av Kirkens egen rett –, må de anstrenge seg for å anvende ulike medier.
§2. De samme hyrder har ansvar for å undervise de troende om at det påligger dem plikt til å samarbeide for at bruken av ulike medier gjennomsyres av en human og kristen ånd.
§3. Alle kristustroende, men da særlig de som på en måte har del i bestyrelsen eller bruken av disse medier, bør legge vekt på å yte sin bistand til hjelp for den pastorale virksomhet slik at Kirken også ved disse medier effektivt kan utøve sitt oppdrag.

Kan. 823 –

§1. For å bevare troenssannhetenes og moralens integritet har Kirkens hyrder plikt og rett til å føre tilsyn med at ikke noe ved skrifter eller ved bruken av ulike medier påfører de kristustroendes tro eller moral skade; likeledes å fordre at skrifter som berører tro eller moral og som skal utgis av kristustroende, blir forelagt dem for vurdering; foruten å forkaste skrifter som gjør skade på den rette tro eller gode moral.
§2. Plikten og retten omtalt i § 1 tilkommer biskopene – så vel enkeltvis som samlet på partikularkonsil eller til bispekonferanser – mht. de kristustroende overdratt deres omsorg, men Kirkens øverste myndighet mht. Guds folk som helhet.

Kan. 824 –

§1. Når man i henhold til kanonene i dette avsnitt må søke om tillatelse eller approbasjon fra stedets ordinarius for å utgi bøker, er dette opphavsmannens egen stedets ordinarius eller stedets ordinarius der bøkene skal offentliggjøres med mindre noe annet er fastsatt.
§2. Det som i kanonene i dette avsnitt fastsettes om bøker, blir å anvende på alskens skrifter bestemt for offentlig utbredelse med mindre noe annet er på det rene.

Kan. 825 –

§1. Bøker i Den hellige skrift kan ikke utgis med mindre de er blitt approbert av Den apostoliske stol eller av bispekonferansen; likeledes kreves det for at versjoner av dem skal kunne utgis på et morsmål, at de av den samme myndighet er blitt approbert og på samme tid utstyrt med nødvendige og tilstrekkelig med forklaringer.
§2. Katolske kristustroende kan, også i felles innsats sammen med adskilte brødre, etter tillatelse fra bispekonferansen tilrettelegge og utgi versjoner av bøkene i Den hellige skrift utstyrt med høvelige forklaringer.

Kan. 826 –

§1. Hva angår liturgiske bøker, må forskriftene i kan. 838 overholdes.
§2. For igjen å kunne utgi liturgiske bøker, foruten versjoner av dem på et morsmål, eller av deler av dem, skal samsvar med approbert utgave være på det rene ut fra attestasjon fra stedets ordinarius der de offentliggjøres.
§3. Bønnebøker til de troendes offentlige eller private bruk må ikke utgis med mindre det skjer etter tillatelse fra stedets ordinarius.

Kan. 827 –

§1. Katekismer foruten andre skrifter innen den kateketiske opplæring samt versjoner av disse trenger approbasjon fra stedets ordinarius for at de kan utgis, dog så at forskriften i kan. 775, § 2, står fast.
§2. Med mindre de er utgitt med approbasjon fra kompetent kirkelige myndighet eller senere approbert av denne, kan ikke bøker som gjelder spørsmål innen Den hellige skrift, teologien, den kanoniske rett eller kirkehistorien eller innen de religiøse eller moralske disipliner, anvendes som tekster som undervisningen skal bygge på i skolene, det være seg barneskolene, ungdomsskolene eller de videregående skoler.
§3. Det anbefales at bøker som behandler stoffet omtalt i § 2, blir forelagt stedets ordinarius for vurdering selv om de ikke skal anvendes som tekster i undervisningen; dette gjelder likeledes skrifter der det forekommer noe som særlig er av interesse for religionen eller den moralske anstendighet.
§4. Bøker eller andre skrifter som behandler religiøse eller moralske spørsmål, kan ikke utstilles, selges eller gis bort i kirker eller kapell med mindre de er utgitt med tillatelse fra kompetent kirkelig myndighet eller senere approbert av denne.

Kan. 828 – Det er ikke lov igjen å utgi samlinger av dekreter eller akter utgitt av en eller annen kirkelig myndighet med mindre man først har utvirket tillatelse fra samme myndighet og de av denne foreskrevne vilkår er fulgt.

Kan. 829 – Approbasjon av eller tillatelse til å utgi et verk gjelder for originalteksten, men ikke for nye utgaver eller oversettelser av denne.

Kan. 830 –

§1. Samtidig som retten forblir urørt for enhver stedets ordinarius til å overdra vurderingen av bøker til personer godkjent av ham selv, kan det av bispekonferansen lages en liste over sensorer som markerer seg ved fagkunnskap, rettroenhet og klokskap og som står til disposisjon for sentraladministrasjonene i bispedømmene, eller det kan også etableres en sensorkommisjon som de stedlige ordinariuser kan konsultere.
§2. Når sensoren utfører sin tjeneste, må han sette til side ethvert personhensyn og bare ha for øye Kirkens tros- og morallære, slik den er holdt frem av det kirkelige læreembete.
§3. En sensor skal gi uttrykk for sin oppfatning skriftlig; dersom den er til gunst, bør ordinarius etter egen kloke vurdering innvilge tillatelse til at det skjer utgivelse, noe han uttrykker ved sitt navn foruten tid og sted for innvilget tillatelse; dersom ordinarius ikke innvilger det, må han meddele verkets forfatter nektingsbegrunnelsen.

Kan. 831 –

§1. Med mindre det foreligger en berettiget og fornuftig grunn, må kristustroende ikke skrive i aviser, tidsskrifter eller ukeblad som pleier klart å angripe den katolske religion eller gode moral; klerikere og medlemmer av ordensinstitutter bare etter tillatelse fra stedets ordinarius.
§2. Det tilligger bispekonferansen å fastsette bestemmelser om det som kreves for at klerikere og medlemmer av ordensinstitutter skal ha lov til å delta ved behandling i radio eller fjernsyn av spørsmål som angår den katolske lære eller moral.

Kan. 832 – Medlemmene av ordensinstitutter trenger også tillatelse fra sin høyere superior i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene, for at de kan utgi skrifter med behandling av religiøse eller moralske spørsmål.

AVSNITT V: TROSBEKJENNELSE

Kan. 833 – Det påligger de følgende forpliktelse til personlig å avlegge trosbekjennelse i overensstemmelse med et formular godkjent av Den apostoliske stol:

1° overfor formannen eller hans delegerte: alle som er med med tellende eller konsultativt votum på et økumenisk konsil eller partikularkonsil, bispesynoden eller en diøcesansynode; men formannen avlegger trosbekjennelse overfor konsilet eller synoden;
2° de som er befordret til kardinalsverdighet, i henhold til det hellige kollegiums statutter;
3° overfor en delegert fra Den apostoliske stol: alle som er befordret til episkopatet, og likeledes de som likestilles med diøcesanbiskopen;
4° overfor konsultorkollegiet: diøcesanadministratoren;
5° overfor diøcesanbiskopen eller hans delegerte: generalvikarene og de biskoppelige vikarer foruten rettsvikarene;
6° overfor stedets ordinarius eller hans delegerte: sogneprestene, rektoren og lærerne i teologi og filosofi i seminarene, ved tiltredelse av påtatt oppdrag; de som ved ordinasjon blir befordret til diakonatet;
7° overfor storkansleren eller i mangel av dette overfor stedets ordinarius eller hans delegerte: rektor for kirkelig eller katolsk universitet, ved tiltredelsen av påtatt oppdrag; overfor rektor dersom han er prest, eller overfor stedets ordinarius eller hans delegerte: undervisningspersonell som formidler disipliner som berører tro eller moral ved alskens universiteter, ved tiltredelse av påtatt oppdrag;
8° superiorer i klerikale ordensinstitutter og selskaper for apostolisk liv, i samsvar med det som er bestemt i konstitusjonene.