Kan. 35 – En administrativ enkelthandling, det være seg et dekret eller påbud, eller et reskript, kan frembringes av den som innehar eksekutiv myndighet, men da innenfor grensene for hans kompetanse, dog så at forskriften i kan. 76, § 1, står fast.

Kan. 36 –

1. §1. En administrativ handling blir å forstå i overensstemmelse med ordenes egen betydning og alminnelig språkbruk; i tvilstilfelle der slike refererer seg til rettsstrider, der de angår trussel om eller idømmelse av straffer, der de innskrenker en persons rettigheter, der de skader tredjepersons velervervede rettigheter eller der de går imot en lov til fordel for privatpersoner, er de underlagt strikt tolkning; for alle øvrige handlinger gjelder vid tolkning.
2. §2. En administrativ handling skal ikke utstrekkes til andre enn de uttrykkelig tilsiktede tilfeller.

Kan. 37 – En administrativ handling som gjelder det ytre rom, blir å stadfeste skriftlig; det gjelder likeledes for en handling for dennes iverksettelse dersom dette skal skje i form av overdragelse.

Kan. 38 – En administrativ handling – også dersom det handler om et reskript gitt Motu proprio – mangler virkning for så vidt som den skader en annens velervervede rettighet eller den er i strid med lov eller godkjent sedvane med mindre kompetent myndighet uttrykkelig har tilføyd en opphevelsesklausul.

Kan. 39 – Mht. gyldighet betraktes vilkår i administrative handlinger bare da å være tilføyd når de uttrykkes ved subjunksjonene dersom, med mindre eller dog utelukkende.

Kan. 40 – Eksekutoren av en administrativ handling utfører sitt oppdrag invalid før han har mottatt skriv og har kontrollert dets autentisitet og integritet – med mindre det på forhånd ved den myndighet som har fastsatt handlingen, er blitt oversendt melding til ham om samme.

Kan. 41 – Eksekutoren av en administrativ handling som blir overdratt en ren iverksettelsestjeneste, kan ikke nekte iverksettelse av denne handling med mindre det viser seg klart at selve handlingen er juridisk sett null verd, at den av en annen tungtveiende grunn ikke kan opprettholdes eller at det i selve den administrative handling er tilføyd vilkår som ikke er oppfylt; dog må eksekutoren av en administrativ handling avbryte iverksettelsen av denne dersom det synes uhensiktsmessig med tanke på omstendighetene mht. person eller sted; i disse tilfeller må han straks underrette den myndighet som står bak handlingen.

Kan. 42 – Eksekutoren av en administrativ handling skal gå frem i samsvar med det som er bestemt i mandatet; men dersom han ikke har oppfylt essensielle vilkår tilføyd i skrivet og heller ikke har overholdt den substansielle form mht. hvordan man må gå frem, er iverksettelsen ugyldig.

Kan. 43 – En administrativ handlings eksekutor kan etter sitt gode skjønn erstatte seg selv med en annen som eksekutor med mindre erstatning er forbudt, vedkommende er blitt valgt med sikte på ham som person eller erstatningsperson er forhåndsbestemt; men i disse tilfeller har eksekutoren lov til å overdra de forberedende handlinger til en annen.

Kan. 44 – En administrativ handling kan også av eksekutorens embetsetterfølger besørges iverksatt – med mindre vedkommende er blitt valgt med sikte på ham som person.

Kan. 45 – Dersom eksekutoren på en eller annen måte har gjort en feil ved iverksettelsen av en administrativ handling, er det helt i orden at han igjen besøger samme handling iverksatt.

Kan. 46 – En administrativ handling bortfaller ikke ved opphør av den rett ved hvilke vedkommende har fastsatt den, med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i gjeldende rett.

Kan. 47 – Tilbakekallelse av en administrativ handling ved en annen administrativ handling fra kompetent myndighet får virkning bare fra det øyeblikk tilbakekallelsen rettmessig blir bekjentgjort for den person som handlingen er gitt for.

Kan. 48 – Med enkeltdekret forstås en administrativ handling avgitt fra kompetent eksekutiv myndighet der det i overensstemmelse med gjeldende retts bestemmelser fattes en avgjørelse eller skjer en tildeling for et enkelttilfelle som etter sin natur ikke baserer seg på en søknad fra en eller annen.

Kan. 49 – Et enkeltpåbud er et dekret der en eller flere bestemte personer direkte og rettmessig pålegges å gjøre eller unnlate noe, særlig for å innskjerpe iakttagelsen av en lov.

Kan. 50 – Før en myndighet utsteder et enkeltdekret, må den innhente nødvendige opplysninger og bevis og når det lar seg gjøre, må den høre dem hvis rettigheter kan bli skadet.

Kan. 51 – Et dekret må utstedes skriftlig med avgjørelsesgrunnene uttrykt i det minste summarisk dersom det handler om en avgjørelse.

Kan. 52 – Et enkeltdekret har bare kraft mht. de saksforhold som det dekreterer om og for de personer som det er gitt for; men disse forplikter det overalt med mindre noe annet er på det rene.

Kan. 53 – Dersom dekreter er i strid med hverandre, har et særskilt – i de forhold som særskilt blir uttrykt – fortrinn fremfor et generelt; dersom de er like særskilte eller generelle, tilsidesetter et i tid senere et tidligere for så vidt som det er i strid med dette.

Kan. 54 –

1. §1. Et enkeltdekret hvis anvendelse blir overdratt til en eksekutor, har virkning fra iverksettelsesøyeblikket; ellers fra det øyeblikk det med myndighet fra selve den dekreterende blir forkynt for personen.
2. §2. For at et enkeltdekret kan ha gjennomslagskraft, må det forkynnes ved et rettmessig dokument i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett.

Kan. 55 – Idet det som er foreskrevet i kann. 37 og 51 dog står fast, og når en særdeles tungtveiende begrunnelse står i veien for at dekretets skriftlige tekst overleveres, regnes et dekret for forkynt dersom det i nærvær en notar eller to vitner er forelest for den som det er bestemt for, og etter at det er nedtegnet en akt om dette som må underskrives av alle nærværende.

Kan. 56 – Et dekret regnes for forkynt dersom den som det er bestemt for, etter på riktig måte å være innkalt for å ta imot eller høre dekretet, uten en berettiget grunn ikke har innfunnet seg eller har avvist å underskrive.

Kan. 57 –

1. §1. I den utstrekning lov befaler at et dekret skal utstedes eller det rettmessig fra den i hvis interesse det er, blir fremsatt en søknad eller klage for å oppnå et dekret, må kompetent myndighet sørge for dekretet innen tre måneder fra søknaden eller klagen er mottatt, med mindre en annen frist er foreskrevet ved lov.
2. §2. Dersom dekret ennå ikke er gitt når denne frist er passert, formodes svaret å være negativt hva angår fremsettelse av videre klage.
3. §3. Det formodede negative svar fritar ikke kompetent myndighet fra forpliktelsen til å utstede dekret, enn si fra å reparere i samsvar med det som er bestemt i kan. 128, eventuelt forvoldt skade.

Kan. 58 –

1. §1. Et enkeltdekret holder opp å ha juridisk kraft etter at det fra kompetent myndighet rettmessig har skjedd tilbakekallelse foruten etter bortfall av den lov til hvis iverksettelse det ble gitt.
2. §2. Et enkeltpåbud som ikke er pålagt ved et rettmessig dokument, bortfaller ved opphør av den påbydendes rett.

Kan. 59 –

1. §1. Med reskript forstås en fra kompetent eksekutiv myndighet skriftlig fremskaffet administrativ handling hvorved det – etter dens egen natur på søknad fra en eller annen – innvilges et privilegium, en dispensasjon eller en annen nådebevilling.
2. §2. De forskrifter som er fastsatt om reskripter, gjelder også for innvilgning av tillatelse foruten for muntlige innvilgninger av nådebevillinger med mindre noe annet er på det rene.

Kan. 60 – Hvilket som helst reskript kan utvirkes av alle som ikke uttrykkelig forbys det.

Kan. 61 – Med mindre noe annet er på det rene, kan et reskript utvirkes for en annen – også uten dennes tilslutning – og det gjelder før hans akseptasjon, dog så at motstridende klausuler står urokket.

Kan. 62 – Et reskript der ingen eksekutor oppgis, får virkning fra det øyeblikk som skrivet er gitt; for øvrig fra iverksettelsesøyeblikket.

Kan. 63 –

1. §1. I veien for gyldigheten av et reskript står subrepsjon eller fortielse av sannheten dersom forhold som i overensstemmelse med lov, stil eller kanonisk praksis må komme til uttrykk for gyldighet, ikke er uttrykt i anmodningen, med mindre det handler om et nådebevillingsreskript som er gitt Motu proprio.
2. §2. Likeledes står obrepsjon eller falsk redegjørelse i veien for gyldigheten av et reskript dersom det enn ikke er fremsatt én sann utslagsgivende reskriptgrunn.
3. §3. Den utslagsgivende reskriptgrunn i reskripter der ingen eksekutor finnes, må nødvendigvis ha vært sann på det tidspunkt reskriptet ble gitt; for øvrig på iverksettelsestidspunktet.

Kan. 64 – Idet Pønitentiariatets rett i forhold til det indre rom dog står urokket, kan en nådebevilling nektet fra et hvilket som helst dikasterium i Den romerske kurie ikke gyldig innvilges fra et annet dikasterium i samme kurie eller fra en annen kompetent myndighet nedenfor Den romerske pave uten tilslutning fra det dikasterium som begynte å handle i forholdet.

Kan. 65 –

1. §1. Idet forskriftene i §§ 2 og 3 dog står urokket, må ingen be om en nådebevilling fra en annen ordinarius som han fra egen ordinarius er nektet, med mindre det er gjort oppmerksom på nektelsen; men når det er gjort oppmerksom på denne, må ordinarius ikke innvilge nådebevillingen med mindre nektingsbegrunnelsen fra den første ordinarius foreligger.
2. §2. En nådebevilling nektet fra generalvikaren eller fra en biskoppelig vikar kan ikke gyldig innvilges fra en annen vikar for samme biskop, heller ikke om nektingsbegrunnelsen fra den nektende vikar foreligger.
3. §3. En nådebevilling nektet fra generalvikaren eller fra en biskoppelig vikar og senere uten at det er gjort oppmerksom på denne nektelse, utvirket fra diøcesanbiskopen er invalid; men en nådebevilling nektet fra diøcesanbiskopen kan ikke gyldig – heller ikke når det er gjort oppmerksom på nektelsen – utvirkes fra hans generalvikar eller biskoppelige vikar når ikke biskopen samtykker i det.

Kan. 66 – Et reskript blir ikke ugyldig på grunn av feil mht. navnet på den person som det er gitt til eller fra hvem det er avgitt, heller ikke mht. stedet der denne residerer eller mht. saksforholdet det handler om, dog utelukkende når det etter ordinarius’ vurdering ikke består noe tvil om selve personen eller om saksforholdet.

Kan. 67 –

1. §1. Dersom det skulle hende at det til det ene og samme saksforhold utvirkes to seg imellom motstridende reskripter, har et særskilt, i de forhold som blir særskilt uttrykt, fortrinn fremfor et generelt.
2. §2. Dersom de er like særskilte eller generelle, har et i tid tidligere fortrinn fremfor et senere med mindre det i det andre uttrykkelig blir gjort oppmerksom på det første, eller med mindre den første utvirker ved svik eller ved en nevneverdig forsømmelse ikke har gjort bruk av sitt reskript.
3. §3. Ved tvil om et reskript er ugyldig eller ei, må man henvende seg til reskribenten.

Kan. 68 – Et reskript fra Den apostoliske stol der ingen eksekutor er oppgitt, skal bare da presenteres for den utvirkendes ordinarius når dette i selve skrivet påbys, det handler om offentlige forhold eller det nødvendigvis må skje for at vilkårene skal bli godtgjort.

Kan. 69 – Når for et reskript ingen tid er fastlagt for dets presentasjon, kan det på enhvert tidspunkt fremlegges for en eksekutor – når bare list og svik er fraværende.

Kan. 70 – Dersom i et reskript selve innvilgningen blir overdratt til en eksekutor, tilligger det ham etter sitt gode skjønn og samvittighet å innvilge eller nekte nådebevillingen.

Kan. 71 – Det påligger ingen å gjøre bruk av et reskript innvilget bare til hans gunst – med mindre det på annet vis påligger ham en kanonisk forpliktelse til det.

Kan. 72 – Reskripter innvilget fra Den apostoliske stol som er utgått, kan av diøcesanbiskopen ut fra en berettiget grunn én gang forlenges, likevel ikke ut over tre måneder.

Kan. 73 – Intet reskript tilbakekalles ved motstridende lov med mindre noe annet forutsettes i selve loven.

Kan. 74 – Selv når en i det indre rom kan gjøre bruk av en nådebevilling innvilget ham muntlig, påligger det ham å bevise den i forhold til det ytre rom i den utstrekning han rettmessig blir bedt om det.

Kan. 75 – Dersom et reskript inneholder et privilegium eller en dispensasjon, må dertil forskriftene i kanonene som følger, overholdes.

Kan. 76 –

1. §1. Et privilegium – dvs. en nådebevilling til gunst for bestemt fysiske eller juridiske personer, som har kommet gjennom en særskilt handling – kan innvilges av en lovgiver foruten av en eksekutiv myndighet til hvem lovgiveren har innvilget denne myndighet.
2. §2. En hundreårig besittelse eller en fra uminnelige tider fører til formodning om innvilget privilegium.

Kan. 77 – Et privilegium blir å tolke i samsvar med det som er bestemt i kan. 36, § 1; men den tolkning blir alltid å anvende som gjør at de som er blitt beriket ved privilegiet, faktisk tilegner seg en nådebevilling.

Kan. 78 –

1. §1. Et privilegium formodes å være varig, med mindre det motsatte blir bevist.
2. §2. Et personlig privilegium – nemlig et som følger en person – utslokkes med denne.
3. §3. Et tinglig privilegium bortfaller ved tingens eller stedets totale undergang; men et lokalt privilegium livner til igjen dersom stedet innen 50 år gjenreises.

Kan. 79 – Et privilegium bortfaller ved kompetent myndighets tilbakekallelse i samsvar med det som er bestemt i kan. 47, dog så at forskriften i kan. 81 står fast.

Kan. 80 –

1. §1. Intet privilegium bortfaller ved frasigelse med mindre denne er blitt akseptert av kompetent myndighet.
2. §2. Et privilegium innvilget bare til vedkommendes egen gunst kan enhver fysisk person frasi seg.
3. §3. Et privilegium innvilget til en juridisk person eller på grunnlag av et steds eller en tings verdighet kan enkeltpersoner ikke frasi seg; heller ikke står det åpent for selve den juridiske person å frasi seg et privilegium innvilget for vedkommende dersom frasigelsen vil falle ut til ulempe for Kirken eller andre.

Kan. 81 – Ved opphør av den innvilgendes rett utslokkes ikke et privilegium med mindre det ble gitt med klausulen til vårt velbehag eller med en annen likeverdig klausul.

Kan. 82 – Ved ikke-bruk eller ved motstridende bruk bortfaller ikke et privilegium som ikke er til byrde for andre; men faller det andre til belastning, tapes det dersom rettmessig foreldelse er inntrådt.

Kan. 83 –

1. §1. Et privilegium bortfaller ved utløp av den tid eller ved oppfyllelse av det antall tilfeller som det er innvilget for, dog så at forskriften i kan. 142, § 2, står fast.
2. §2. Det bortfaller også dersom ved tidens fremadskriden omstendighetene mht. tingene slik er blitt endret – etter kompetent myndighets vurdering – at privilegiet innebærer skade eller dets bruk vil være ulovlig.

Kan. 84 – Den som misbruker en myndighet gitt ham ut fra et privilegium, fortjener å bli fratatt selve privilegiet; derfor bør ordinarius etter at den privilegerte forgjeves er advart, frata ham et alvorlig misbrukt privilegium som han selv har innvilget; dersom privilegiet er blitt innvilget fra Den apostoliske stol, påligger det ordinarius å underrette samme.

Kan. 85 – Dispensasjon – dvs. befrielse fra en rent kirkelig lov i enkelttilfelle – kan innvilges av dem som innehar eksekutiv myndighet innenfor rammene for deres kompetanse foruten av dem som det eksplisitt eller implisitt, enten ut fra selve den gjeldende rett eller i kraft av en rettmessig delegering, tilkommer dispensasjonsmyndighet.

Kan. 86 – Under muligheten for dispensasjon faller ikke lover for så vidt som de fastlegger det som på essensielt vis er konstitutivt ved juridiske innretninger eller handlinger.

Kan. 87 –

1. §1. I den utstrekning diøcesanbiskopen vurderer at det kan bidra til de troendes åndelige vel, kan han gyldig dispensere dem fra disiplinærlover utstedt av Kirkens øverste myndighet – så vel universelle lover som partikularlover for hans territorium eller for hans undergivne, likevel ikke fra prosess- eller straffelover og heller ikke i de tilfeller dispensasjon er forbeholdt Den apostoliske stol eller annen spesiell myndighet.
2. §2. Enhver ordinarius kan dersom henvendelse til Den hellige stol er vanskelig og det samtidig vil være fare for alvorlig skade ved forsinkelse, gyldig dispensere fra nevnte lover, ja, selv dersom dispensasjon er forbeholdt Den hellige stol – dog utelukkende når det handler om dispensasjon som denne under tilsvarende omstendigheter pleier å innvilge, og dog så at forskriften i kan. 291 står fast.

Kan. 88 – Stedets ordinarius kan gyldig dispensere fra diøcesanlover og i den utstrekning han vurderer at det bidrar til det beste for de troende, fra lover utstedt av et plenar- eller provinsialkonsil eller av bispekonferansen.

Kan. 89 – Sognepresten og andre prester eller diakoner kan ikke gyldig dispensere fra universell lov eller partikularlov med mindre denne myndighet uttrykkelig er innvilget til disse.

Kan. 90 –

1. §1. Fra en kirkelig lov må det ikke dispenseres uten av en berettiget og fornuftig grunn med tanke på omstendighetene omkring tilfellet og lovens strenghet som det dispenseres fra; ellers er dispensasjon ulovlig og med mindre den er gitt av lovgiveren selv eller av dennes overordnede myndighet, også ugyldig.
2. §2. Dispensasjon innvilges i tvilstilfelle gyldig og lovlig ut fra tilstrekkelig grunn.

Kan. 91 – Den som innehar dispensasjonsmyndighet, kan – også når han befinner seg utenfor eget territorium – gyldig utøve den overfor undergivne, selv når de er fraværende fra territoriet, og med mindre det motsatte uttrykkelig er fastsatt, også overfor fremmede som for øyeblikket oppholder seg på territoriet, foruten overfor seg selv.

Kan. 92 – Underlagt strikt tolkning er ikke alene dispensasjon i samsvar med det som er bestemt i kan. 36, § 1, men også selve den dispensasjonsmyndighet som er innvilget for et bestemt tilfelle.

Kan. 93 – En dispensasjon med etterfølgende bruksmuligheter bortfaller på de samme måter som et privilegium foruten ved sikkert og totalt bortfall av den utslagsgivende dispensasjonsgrunn.

Kan. 96 – Ved dåp innlemmes et menneske i Kristi Kirke og gjøres i denne til en person med de plikter og retter som, jo under hensyntagen til deres stilling, er særegne for de kristne for så vidt som de befinner seg i det kirkelige fellesskap og med mindre en rettmessig fattet sanksjon står i veien.

Kan. 97 –

1. §1. En person som har fylt 18 år, er myndig; men under denne alder er han mindreårig.
2. §2. En mindreårig betegnes som lite barn før fullendte syv år og betraktes som uten egne sjelsevner; men fra fylte syv år formodes vedkommende å ha fornuftens bruk.

Kan. 98 –

1. §1. En myndig person står selv for den fulle utøvelse av sine rettigheter.
2. §2. En mindreårig person forblir i utøvelsen av sine rettigheter avhengig av foreldrenes eller vergens myndighet unntatt i de tilfeller der de mindreårige ved guddommelig lov eller av den kanoniske rett er fritatt fra deres myndighet; hva angår oppnevnelse av verger og deres myndighet, må forskriftene i borgerlig rett overholdes med mindre noe annet uttrykkelig forutsettes i den kanoniske rett eller diøcesanbiskopen i bestemte tilfeller ut fra en berettiget grunn har kommet til at han må sørge for dette gjøremål gjennom utnevnelse av en annen verge.

Kan. 99 – Enhver som varig mangler fornuftens bruk, betraktes som uten egne sjelsevner og er sammenlignbar med de små barn.

Kan. 100 – En person betegnes som: innbygger på det sted hvor hans bopel er; innflytter på det sted hvor han har midlertidig bopel; fremmed dersom han befinner seg utenfor bopelen og den midlertidige bopel som han dog fremdeles beholder; omstreifer dersom han ingensteds har bopel eller midlertidig bopel.

Kan. 101 –

1. §1. Et barns opprinnelsessted – også en nydøpts – er stedet der foreldrene hadde bopel eller i mangel av bopel midlertidig bopel da barnet ble født, eller moren dersom foreldrene ikke hadde samme bopel eller midlertidige bopel.
2. §2. Dersom det handler om et barn av omstreifere, er opprinnelsesstedet det samme som selve fødestedet; dersom det handler om et utsatt barn, er det stedet der barnet ble funnet.

Kan. 102 –

1. §1. Bopel erverves ved tilhold på et eller annet sogns eller i det minste på et bispedømmes territorium når det enten er forbundet med det i sinne å forbli der bestandig dersom intet siden skulle tale for oppbrudd, eller det har strukket seg over en full femårsperiode.
2. §2. Midlertidig bopel erverves ved tilhold på et eller annet sogns eller i det minste på et bispedømmes territorium når det er forbundet med det i sinne å forbli der over i det minste tre måneder dersom intet siden skulle tale for oppbrudd, eller det i virkeligheten har strukket seg over tre måneder.
3. §3. Bopelen eller den midlertidige bopel på et sogns territorium betegnes som sognebopel; på et bispedømmes territorium betegnes den – selv om den ikke er innenfor et sogn – som diøcesanbopel.

Kan. 103 – Medlemmer av ordensinstitutter og av selskaper for apostolisk liv erverver bopel på stedet hvor huset befinner seg, som de er tilsluttet; midlertidig bopel erverver de i huset hvor de i samsvar med det som er bestemt i kan. 102, § 2, holder til.

Kan. 104 – Ektefeller bør ha felles bopel eller midlertidig bopel; men på grunnlag av rettmessig separasjon eller annen berettiget grunn kan begge ha egen bopel eller midlertidig bopel.

Kan. 105 –

1. §1. En mindreårig beholder nødvendigvis bopelen og den midlertidige bopel til den hvis myndighet han er underlagt. Den som er kommet over småbarnstadiet, kan også erverve egen midlertidig bopel; ja, den som rettmessig, i samsvar med det som er bestemt i borgerlig rett, er blitt voksen, kan også erverve egen bopel.
2. §2. Enhver som med en annen begrunnelse enn mindreårighet rettmessig er overlatt til en annens vergemål eller omsorg, vil som bopel og midlertidig bopel ha vergens eller omsorgspersonens bopel og midlertidige bopel.

Kan. 106 – Bopel og midlertidig bopel tapes ved å dra bort fra stedet med det i sinne ikke å vende tilbake, dog så at forskriften i kan. 105 står urokket.

Kan. 107 –

1. §1. Så vel gjennom egen bopel som midlertidig bopel får enhver seg tildelt sin sogneprest og ordinarius.
2. §2. Egen sogneprest og ordinarius for en omstreifer er stedets sogneprest og ordinarius der omstreiferen for øyeblikket holder til.
3. §3. For den som ikke har bopel eller midlertidig bopel – med mindre man tenker på diøcesanbopel –, er sognepresten på det sted der han for øyeblikket holder til, egen sogneprest.

Kan. 108 –

1. §1. Blodsbånd regnes i linjer og grader.
2. §2. I rett opp- og nedadstigende linje er gradene så mange som slektsleddene – dvs. så mange som personene –, beregnet fra en stamperson.
3. §3. I sidelinje er gradene så mange som personene i begge linjer til sammen, beregnet fra stampersonen.

Kan. 109 –

1. §1. Svogerskap oppstår ut fra et gyldig ekteskap – endog ut fra et ikke-fullbyrdet – og består mellom mannen og kvinnens slektninger og likeledes mellom kvinnen og mannens slektninger.
2. §2. Det regnes slik at de som er mannens slektninger, de er kvinnens svigerfamilie i samme linje og grad, og vise versa.

Kan. 110 – Barn som er adoptert i samsvar med det som er bestemt i borgerlig lov, regnes som barn av den eller dem som har adoptert dem.

Kan. 111 –

1. §1. Et barn tilsluttes Den latinske kirke ved mottagelse av dåp når det har foreldre som tilhører denne, eller dersom den ene ikke skulle tilhøre denne, når begge i enighet har et ønske om at barnet skal døpes i Den latinske kirke; men dersom dette ønske i enighet mangler, tilsluttes det den egenstendige kirke som faren tilhører.
2. §2. Men dersom bare en av foreldrene er katolikk, tilsluttes det den kirke som denne katolske foreldrepart tilhører.
3. §3. Enhver baptisand som har fylt 14 år, kan fritt velge å bli døpt i Den latinske kirke eller i en annen egenstendig kirke; i så fall tilhører han den kirke som han har valgt.

Kan. 112 –

1. §1. Etter mottagelse av dåp blir følgende tilsluttet en annen egenstendig kirke:
   1. 1° den som har fått tillatelse fra Den apostoliske stol;
   2. 2° ektefelle som – ved inngåelse av ekteskap eller under dets beståen – erklærer at vedkommende går over til den andre ektefelles egenstendige kirke; men etter at ekteskapet er oppløst, kan vedkommende fritt gå tilbake til Den latinske kirke;
   3. 3° barn av dem som er omtalt i nr. 1 og 2, før fylte 14 år, og likeledes i blandet ekteskap barn av katolsk part som rettmessig er gått over til en annen egenstendig kirke; men etter å ha nådd denne alder, kan de gå tilbake til Den latinske kirke.
2. §2. Vane – selv langvarig – med å motta sakramentene i overensstemmelse med ritus i annen egenstendig kirke medfører ikke tilslutning til denne kirke.
3. §3. Enhver overgang til annen egenstendig kirke trer i kraft fra det øyeblikk erklæringen er avgitt overfor denne kirkes stedets ordinarius eller egen sogneprest eller prest delegert av en av disse og overfor to vitner, med mindre et reskript fra Den apostoliske stol tilsier noe annet; og dette må innføres i dåpsboken.

Kan. 113 –

1. §1. Den katolske kirke og Den apostoliske stol har ved selve den guddommelige orden beskaffenhet som moralsk person.
2. §2. Utenom de fysiske personer finnes det i Kirken også juridiske personer, nemlig bærere av forpliktelser og rettigheter innenfor den kanoniske rett, som samsvarer med deres egenart.

Kan. 114 –

1. §1. Juridiske personer etableres ved en forskrift i seg selv i gjeldende rett eller ved en spesiell innvilgning gitt av kompetent myndighet ved et dekret, og da som helheter av personer eller ting, innrettet for et formål som samsvarer med Kirkens sendelse og som går ut over formålet for de enkelte.
2. §2. Med formålene omtalt i § 1 forstås slike som – i åndelig eller timelig henseende – angår fromhetsmessig innsats, innsats i apostolatet eller karitativ innsats.
3. §3. Kirkens kompetente myndighet bør ikke meddele status som juridisk person til noen med mindre disse er helheter av personer eller ting som forfølger et i virkeligheten nyttig formål og som – når alle forhold overveies – innehar de midler som må forventes å kunne være tilstrekkelig for å følge opp det i forveien fastsatte formål.

Kan. 115 –

1. §1. Juridiske personer i Kirken er helheter av personer eller helheter av ting.
2. §2. En helhet av personer – som dog ikke kan etableres med mindre det skjer ut av i det minste tre personer – er kollegial dersom medlemmene bestemmer dens virke ved medvirkning når avgjørelser fattes, med lik rett eller ikke, i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i statuttene; ellers er den ikke kollegial.
3. §3. En helhet av ting dvs. en autonom stiftelse består av verdier eller ting, åndelige eller materielle; og i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett og i statuttene, leder enten en eller flere fysiske personer eller et kollegium den.

Kan. 116 –

1. §1. Offentlige juridiske personer er de helheter av personer eller ting som er etablert av kompetent kirkelig myndighet for at de innenfor de for dem i forveien fastsatt grenser i Kirkens navn – i samsvar med det som er bestemt i forskriftene i gjeldende rett – skal fylle et eget oppdrag overdratt til dem med henblikk på det offentlige vel; de øvrige juridiske personer er private.
2. §2. De offentlige juridiske personer gis denne personstatus av selve den gjeldende rett eller ved et spesielt dekret fra kompetent myndighet der statusen uttrykkelig innvilges; de private juridiske personer gis denne personstatus bare gjennom et spesielt dekret fra kompetent myndighet der personstatusen uttrykkelig innvilges.

Kan. 117 – Ingen helhet av personer eller ting som har som intensjon å oppnå status som juridisk person, kan gyldig tilegne seg det med mindre dens statutter er godkjent av kompetent myndighet.

Kan. 118 – En offentlig juridisk person representeres av dem, idet de handler i dens navn, som av gjeldende universell rett eller partikularrett eller av egne statutter tilkjennes denne kompetanse; en privat juridisk person representeres av dem som gjennom statuttene er gitt samme kompetanse.

Kan. 119 – Hva angår kollegiale handlinger, gjelder med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett eller i statuttene:

1. 1° dersom det handler om valg, har det resultat juridisk kraft som har fått tilslutning fra det absolutte flertall av dem som er nærværende når dog flertallet av dem som skal kalles sammen, har vært nærværende; etter to resultatløse avstemningsrunder skjer avstemning mellom de to kandidater som har fått størst stemmeandel eller dersom det er flere, mellom de to aldersmessig eldste; dersom det forblir stemmelikhet etter tredje avstemningsrunde, regnes den som valgt som aldersmessig er eldst;
2. 2° dersom det handler om andre anliggender, har det resultat juridisk kraft som har fått tilslutning fra det absolutte flertall av dem som er nærværende når dog flertallet av dem som skal kalles sammen, har vært nærværende; dersom det etter to avstemningsrunder måtte være like mange stemmer, kan formannen med sitt votum løse opp stemmelikheten;
3. 3° men det som berører alle som enkeltindivider, skal approberes av alle.

Kan. 120 –

1. §1. En juridisk person er etter sin natur varig; likevel utslokkes den dersom den rettmessig nedlegges av kompetent myndighet eller den gjennom et tidsrom på 100 år har holdt opp å handle; i tillegg utslokkes en privat juridisk person dersom selve foreningen blir oppløst i samsvar med det som er bestemt i statuttene, eller dersom den etter kompetent myndighets vurdering selv har holdt opp å være en stiftelse i samsvar med det som er bestemt i statuttene.
2. §2. Dersom det bare gjenstår ett av en kollegial juridisk persons medlemmer og helheten av personer i overensstemmelse med statuttene ikke har holdt opp å eksistere, tilkommer utøvelse av alle helhetens rettigheter dette medlem.

Kan. 121 – Dersom helheter av personer eller ting som er offentlige juridiske personer, slik slås sammen at det av dem blir etablert en eneste helhet som også selv besitter status som juridisk person, får denne nye juridiske person som egne de verdier og formues­rettigheter som tilhørte de tidligere, og tar på seg de forpliktelser som de samme var belastet med; men særlig hva angår formåls­bestemmelse for verdiene og oppfyllelse av forpliktelsene, skal stifternes og givernes vilje og velervervede rettigheter forbli urokket.

Kan. 122 – Dersom en helhet som innehar status som offentlig juridisk person, slik blir delt at enten en del av den blir forenet med en annen juridisk person, eller at det av en utskilt del opprettes en adskilt offentlig juridisk person, skal den kirkelige myndighet som delingen tilkommer, personlig eller gjennom en eksekutor under overholdelse i første rekke så vel av stifternes og givernes vilje, som av velervervede rettigheter, som av godkjente statutter, sørge for:

1. 1° at felles verdier og formues­rettigheter foruten gjeld og de forpliktelser som kan deles, blir delt mellom de juridiske personer som det handler om, og at det skjer med behørig forholdsmessighet ut fra hva som er rimelig og godt og med tanke på alle omstendigheter og begges behov;
2. 2° at bruk og bruksavkastning av felles verdier som ikke faller inn under det delbare, tilfaller begge juridiske personer og at egne forpliktelser ved dem pålegges begge, likeledes under overholdelse av det som må defineres som behørig forholdsmessighet ut fra hva som er rimelig og godt.

Kan. 123 – Etter at en offentlig juridisk person er utslokket, retter formåls­bestemmelsen for dens verdier og formues­rettigheter og likeledes for forpliktelsene seg etter gjeldende rett og statuttene; dersom disse tier, tilflyter alt dette den umiddelbart overordnet juridiske person, dog så at stifternes eller givernes vilje foruten velervervede rettigheter alltid står urokket; etter at en privat juridisk person er utslokket, retter formåls­bestemmelsen for dens verdier og byrder seg etter dens egne statutter.

Kan. 146 – Et kirkelig embete kan ikke gyldig oppnås uten ved kanonisk tildeling.

Kan. 147 – Tildeling av et kirkelig embete skjer: gjennom fri meddelelse fra kompetent kirkelig myndighet; gjennom beskikkelse gitt av samme dersom presentasjon har gått forut; gjennom bekreftelse eller godtagelse foretatt av samme dersom valg eller postulering har gått forut; og til sist gjennom rent valg og den valgtes akseptasjon dersom valget ikke trenger bekreftelse.

Kan. 148 – Den myndighet som det tilligger å opprette, forandre og nedlegge embeter, tilkommer det også tildeling av dem med mindre noe annet er fastsatt i gjeldende rett.

Kan. 149 –

1. §1. For at en skal kunne befordres til et kirkelig embete, skal han være i Kirkens fellesskap foruten skikket, nemlig utrustet med de kvalitative forutsetninger som i den universelle rett eller partikularretten eller i en stiftelseslov kreves for dette embete.
2. §2. Tildeling av et kirkelig embete som har skjedd til en som mangler de påkrevde kvalitative forutsetninger, er bare ugyldig dersom de kvalitative forutsetninger ifølge den universelle rett eller partikularretten eller ifølge stiftelsesloven uttrykkelig forlanges for gyldig tildeling; ellers er den gyldig, men kan omstøtes ved dekret fra kompetent myndighet eller ved dom fra forvaltningsdomstol.
3. §3. Tildeling av embete som har skjedd på simonittisk vis, er ut fra selve den gjeldende rett ugyldig.

Kan. 150 – Et embete som medfører fullt sjelesørgerisk ansvar og der det for å fylle dette kreves utøvelse av noe ut fra presteordinasjon, kan ikke gyldig meddeles til en som ennå ikke ved ordinasjon har fått del i prestedømmet, med den berikelse det medfører.

Kan. 151 – Tildeling av et embete som medfører sjelesørgerisk ansvar, må ikke utsettes uten en tungtveiende grunn.

Kan. 152 – Ingen må meddeles to eller flere inkompatible embeter, nemlig slike som ikke på en og samme tid kan fylles av samme person.

Kan. 153 –

1. §1. Tildeling av et ut fra gjeldende rett ikke-vakant embete er ved selve dette forhold ugyldig og blir ikke gyldiggjort ved en etterfølgende vakanse.
2. §2. Dersom det imidlertid handler om et embete som ut fra gjeldende rett meddeles for et bestemt tidsrom, kan tildelingen skje inntil seks måneder før dette tidsrom er til ende, og har virkning fra dagen for embetets vakanse.
3. §3. Løfte om et embete – fra hvem det enn er gitt – har ingen juridisk virkning.

Kan. 154 – Et ut fra gjeldende rett vakant embete som eventuelt ennå rettsstridig besittes av en eller annen, kan meddeles, dog utelukkende når det på riktig måte er blitt erklært at denne besittelse ikke er rettmessig, og det i meddelelsesskrivet gjøres oppmerksom på denne erklæring.

Kan. 155 – Den som i en annens sted, for å supplere hva han har forsømt eller det at han er forhindret, meddeler et embete, erverver derved ingen myndighet over den person som han har meddelt det til, men dennes juridiske stilling blir den samme som den også ville blitt dersom tildelingen var blitt gjennomført i samsvar med det som er bestemt ordinært i gjeldende rett.

Kan. 156 – Enhver embetstildeling må stadfestes skriftlig.

Kan. 184 –

1. §1. Et kirkelig embete tapes ved utløp av en forhåndsbestemt tid, ved nådd den i gjeldende rett fastlagte aldersgrense, ved frasigelse, ved forflytning, ved avskjedigelse foruten ved avsettelse.
2. §2. Ved opphør på en eller annen måte av retten til den myndighetsperson fra hvem et kirkelig embete er blitt meddelt, tapes ikke dette med mindre noe annet forutsettes i gjeldende rett.
3. §3. Embetstap som har fått virkning, må gjøres kjent så snart som mulig for alle som det tilkommer en eller annen rett ved tildeling av embetet.

Kan. 185 – Den som taper et embete på grunn av nådd aldersgrense eller akseptert frasigelse, kan meddeles tittelen emeritus.

Kan. 186 – Tap av et embete ved utløp av en forhåndsbestemt tid eller ved nådd aldersgrense har virkning bare fra det øyeblikk det skriftlig forkynnes av kompetent myndighet.