2. artikkel: Kristen begravelse
1680. (1525) Alle sakramentene, og i første rekke de som fører inn i kristenlivet, har Gudsbarnets siste påske for øye, den påske da det gjennom døden går inn til livet i Guds rike. Da skjer det som bekjentes i tro og håp: "Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv".671
I. Kristenmenneskets siste påske
1681. (1010-1074) Den kristne mening med døden legges for dagen i lyset fra Kristi påskemysterium, Hans død og oppstandelse, Han som er vårt eneste håp. Den kristne som dør i Kristus Jesus, "flytter bort fra legemet og kommer hjem til Herren" (jfr. 2 Kor 5, 8).
1682. Ved avslutningen av det sakramentale liv demrer for den kristne på dødsdagen fullendelsen av den gjenfødelse som begynte i dåpen, den endelige "likhet" med "Sønnens bilde" som ble meddelt ved Den Hellige Ånds salving, og deltagelsen i Gudsrikets måltid som ble foregrepet i eukaristien, selv om noen siste renselser ennå gjenstår før han kan iføre seg bryllupsklærne.
1683. (1020, 627) Kirken, som lik en mor har båret kristenmennesket sakramentalt i sitt skjød under dets jordiske pilegrimsgang, ledsager det når det er kommet til veis ende, for å overgi det "i Faderens hender". Den bærer frem for Faderen, i Kristus, Hans nådesbarn, og i håp planter den i jorden såkornet til det legeme som skal gjenoppstå i herlighet.672 Denne offergaven feires fullt ut i det eukaristiske offer; de velsignelser som går forut for det, og de som følger etter, er sakramentalier.
II. Gravferdsfeiringen
1684. Kristen gravferd er en kirkelig liturgisk feiring. Kirkens tjeneste utføres ved denne anledning med det for øye, både å uttrykke virksomt samfunn med den avdøde og å gi gravfølget del i det og å forkynne for sørgeskaren det evige liv.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)
1685. De ulike gravferdsriter uttrykker den kristne døds påskepreg, alt etter forholdene og skikkene i hver region, også når det gjelder den liturgiske farge.674
1686. Den romerske liturgis Ordo exsequiarum (OEx) foreslår tre slags gravferdsfeiringer, alt etter de tre steder de finner sted på (hjemmet, kirken, kirkegården), og i samsvar med den betydning familien legger i begravelsen, stedets sed og skikk, den lokale kultur og folkefromheten. Følgende forløp er forøvrig felles for alle liturgiske tradisjoner og innebærer fire hovedmomenter:
1687. Forsamlingen hilses velkommen. Feiringen begynner med en troshilsen. Den avdødes nære pårørende hilses med et "trøstens" ord (i nytestamentlig betydning: Den Hellige Ånds styrke i håpet675). Forsamlingen, samlet i bønn, venter seg også "det evige livs ord". Når et medlem av fellesskapet dør (eller på årsdagen, eller den syvende eller trettiende dag etter dødsfallet), er det en begivenhet som bør løfte blikket ut over "denne verden", og få de troende til å fatte hva troen på den oppstandne Kristus innebærer.
(Teksten i dette avsnittet er foreløpig justert i henhold til endringer offentliggjort i 1997. Den gamle teksten - fra oversettelsen av 1992-utgaven - er bevart.)
1688. Ordets liturgi ved begravelser krever en særlig grundig forberedelse ettersom det i gravfølget kan befinne seg troende som sjelden tar del i liturgien, og venner av den avdøde som ikke er kristne. Særlig skal homilien "unngå liktalens litterære genre",676 og i stedet kaste lys over den kristne død ut fra Kristi, den oppstandnes, lys.
1689. (1371, 958) Det eukaristiske offer. Når begravelsen feires i kirken, er eukaristien midtpunktet i den kristne døds påskevirkelighet.677 Det er da Kirken uttrykker sitt virksomme samfunn med den avdøde: i Den Hellige Ånd bærer den frem for Faderen Kristi døds og oppstandelses offer, og ber om at Hans barn må bli renset for sine synder og for følgene av dem, og bli tatt imot i påskefylden ved bordet i Guds rike.678 Slik feiret er det gjennom eukaristien at de troendes forsamling, særlig den avdødes familie, lærer å leve i samfunn med den som "er sovnet inn i Herren", ved å motta Kristi legeme som han er et levende lem på, og ved etterpå å be for ham og sammen med ham.
1690. (2300) Kirkens farvel med den avdøde er "å anbefale hans sjel til Gud". Dette er "det siste farvel den kristne menighet byr en av sine medlemmer før hans legeme bæres i graven".679 Den bysantinske tradisjon uttrykker dette med et farvelkyss:
Ved denne siste hilsen "synger vi for hans bortgang fra dette liv og for hans adskillelse, men også fordi det finnes samfunn og gjenforening til. Er vi enn døde, er vi ingenlunde skilt fra hverandre, for vi går alle den samme vei og møtes igjen på det samme sted. Aldri skal vi skilles ad, for vi lever for Kristus, og nå er vi ett i Kristus, på vei mot Ham (...) og alle skal vi være sammen i Kristus.680
