Mandag 31. august ble kong Haralds kiste ført i prosesjon gjennom Slottet og inn i Slottskapellet. Pater Ole Martin Stamnestrø, biskoppelig vikar for sjelesorg og gudstjeneste i Oslo katolske bispedømme, fulgte overføringen på skjerm.
– Det var fint å se, sier han.
Frem til 8. september kan folk gå (defilere) forbi kisten og ta et siste farvel med kong Harald. Gravferden finner sted i Oslo domkirke onsdag 9. september, før kongen gravlegges i Det kongelige mausoleum på Akershus slott.
Kardinal Christophe Pierre representerer pave Leo XIV under gravferden. Dagen etter skal han feire rekviemmesse i St. Olav domkirke i Oslo, med bønn for kongens sjel.
Men hva tror og håper katolikker skjer med et menneske etter døden?
Slik markeres gravferden
- Sørgesalutt fra Forsvarets ni saluttpliktige stasjoner klokken 12: Akershus festning (Oslo), Bergenhus festning (Bergen), Fredriksten festning (Halden), Kongsvinger festning (Kongsvinger), Haakonsvern orlogsstasjon (Bergen), Kristiansten festning (Trondheim), Oscarsborg festning (Drøbak), Setermoen leir (Setermoen) og Vardøhus festning (Vardø). En sørgesalutt består av 21 skudd med 30 sekunders pause mellom hvert skudd.
- Ett minutts stillhet over hele landet klokken 13. For eksempel vil kollektivtrafikken over hele landet stoppe opp dette minuttet. Stillheten innledes med tre klokkeslag fra alle landets kirker like før klokken 13 og avsluttes klokken 13.01 med tre nye klokkeslag.
- Gravferdsseremonien starter i Oslo domkirke klokken 13. Det vil bli lokale arrangementer og ulike muligheter for å følge gravferden på TV.
- Utdanningsdirektoratet anbefaler at skoler og barnehager holder åpent. Skolene kan vurdere om elevene skal få følge gravferden på TV.
- I flere byer og kommuner settes det opp storskjermer slik at folk kan se domkirkeseremonien, for eksempel Oslo, Sarpsborg, Drammen, Alta, og Melhus.
- Domstolene stanser virksomheten under kong Haralds gravferd så langt det lar seg gjøre. Det innebærer pause i pågående rettssaker.
- Universiteter og høgskoler over hele landet avlyser undervisning, møter og arrangementer onsdag for at studenter og ansatte skal få se kong Haralds gravferd.
- På ettermiddagen, når seremonien ved gravstedet i Akershus slottskirke er ferdig, skal alle landets kirkeklokker igjen høres. Denne gangen ringer klokkene sammenhengende i én time.
- Klokken 15.20 heises flaggene fra halv stang og til topps over hele landet. Det avfyres samtidig dobbelt kongesalutt fra de ni saluttstasjonene. Denne består av 21 skudd med 5 sekunders mellomrom, deretter 1 minutt opphold, så 21 nye skudd med 5 sekunders mellomrom.
(©NTB)
Mellom død og oppstandelse
P. Ole Martin viser til det som bekjennes hver søndag i trosbekjennelsen: «Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv.»
– Ved døden skiller kropp og sjel lag, men en dag skal de gjenforenes, sier han.
Først går sjelen videre alene. Ifølge katolsk lære møter hvert menneske sin individuelle dom, «særdommen», rett etter døden.
– Den har to mulige utganger: det evige liv med Gud i himmelen eller evig fortapelse i helvete.
Hvert menneske får i sin udødelige sjel den evige gjengjeldelse like etter døden ved en særdom hvor dets liv sammenholdes med Kristus, enten gjennom en renselse, eller ved at det øyeblikkelig går inn i himmelens salighet, eller ved at det dømmer seg selv øyeblikkelig og for alltid til fortapelse.
Kirken lærer samtidig at mange av dem som skal til himmelen, trenger renselse. Det er dette som menes med skjærsilden.
– Vi håper kong Harald er blant dem som skal til himmelen. Men ut fra antakelsen om at han ikke var perfekt i dødsøyeblikket, kan det være behov for renselse.
Derfor ber Kirken for kongens sjel, forklarer p. Ole Martin.
– Vi tror det behager Gud å lette renselsen gjennom våre forbønner. Det er vår plikt, vårt ansvar og vårt privilegium.
Les mer
Ikke bare et tomt skall
Mennesket er skapt som en enhet av kropp og sjel, understreker pateren. Den døde kroppen skal derfor behandles med respekt og verdighet.
– Det er ikke slik at sjelen er det egentlige mennesket og kroppen bare et tomt skall, sier han.
I lys av dette får defileringen forbi kongens kiste en dypere mening.
– Alle menneskelige levninger har sin verdi som et tempel for Den Hellige Ånd (jf. 1 Kor 6,19). De tjener også som et memento mori for oss, en påminnelse om vår egen dødelighet.
I katolsk tradisjon har helgeners jordiske levninger, relikvier, en særlig plass. Slik en avdød konges kiste møtes med respekt, blir også de helliges levninger vist stor ære av Kirken.
– Levningene sier noe om vårt håp om oppstandelsen, og at vi ikke trenger å frykte døden, sier p. Ole Martin.
Gravferd uten nattverd
Det er ennå ikke kjent i detalj hvordan gravferden vil se ut, men alt tyder på at den vil ligne ordningen som ble brukt under kong Olav Vs gravferd i 1991. Pater Ole Martin husker den godt.
– Vi fikk fri fra skolen. Jeg så den på TV hjemme hos en kamerat, forteller han.
Han beskriver den lutherske gudstjenesten som verdig, men påpeker at den manglet noe sammenlignet med en katolsk rekviemmesse.
– Ut fra luthersk teologi er det helt fremmed å feire nattverd i en begravelse. Ut fra katolsk teologi er det ønskelig.
Forskjellen handler ifølge pateren om hvordan nattverden, eller eukaristien, forstås. I en rekviemmesse frembæres ikke bare bønner for den avdøde, men også messeofferet.
– Dersom man ikke ser på nattverden som et offer som kan frembæres for den avdøde, gir det mening at man ikke feirer nattverd i en begravelse.
Når begravelsen feires i kirken, er eukaristien midtpunktet i den kristne døds påskevirkelighet. Det er da Kirken uttrykker sitt virksomme samfunn med den avdøde: i Den Hellige Ånd bærer den frem for Faderen Kristi døds og oppstandelses offer, og ber om at Hans barn må bli renset for sine synder og for følgene av dem, og bli tatt imot i påskefylden ved bordet i Guds rike.
Den sterkeste bønnen
Den katolske kirke har ikke alltid vært åpen for å feire rekviemmesser for ikke-katolikker.
– Tidligere var det strenge regler for dette, men etterhvert gjorde man unntak, blant annet for statsoverhoder, forteller p. Ole Martin.
At Kirken kan gjøre et slikt unntak for en luthersk konge, forklarer han med dyden rettferdighet.
– Dette er en plikt som kreves av oss i rettferdighetens navn, og som vi skylder den avdøde.
Han viser til det fjerde av de ti bud: «Du skal hedre din far og din mor.» Katekismen utvider dette budet til også å gjelde forholdet til dem som har fått ansvar for å tjene fellesskapet, blant annet borgernes plikter overfor dem som styrer landet (KKK 2199).
P. Ole Martin påpeker at messen er den sterkeste bønnen Kirken kan gi for en avdød.
Et større ansvar
Har det noen betydning for den avdødes evige skjebne at han var konge?
– Nakne kom vi, og nakne vender vi tilbake. I den forstand er vi alle like. Men det verk vi gjør på jorden, tar vi med oss inn i evigheten, svarer pateren.
Han viser til apostelen Paulus' bilde av menneskets livsverk, som én dag skal prøves gjennom ild.
Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Dagen skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er.
– Det handler om hvordan man har levd sitt kall. At mennesket har et kall i livet, er en del av både katolsk og kristen tenkning generelt, sier p. Ole Martin.
Han peker på ordene i andre vers av Kongesangen, om nordmenn «hver i sitt kall, sin stand».
– Noen kall innebærer et større ansvar. «Av den som har fått mye, skal det ventes mye» (Luk 12,48). Derfor bør vi be særlig for dem som har hatt stort ansvar, som kongen.
Gir sorgen en ramme
Kong Haralds død har utløst sorg hos mange, både blant dem som sto ham nær og i befolkningen som helhet. Ritualene rundt dødsfallet kan være en hjelp til å ta inn over seg det som har skjedd.
– Når man rammes av sorg, kan man bli tappet for krefter. Da er det godt å hvile i noe. Ikke å finne opp noe nytt, men å gå inn i vante tradisjoner, sier p. Ole Martin.
Vi knytter ritualer til de største tingene i livet, mener han, og døden er en slik stor ting.
– Jo nærmere man står en person, desto større blir sorgen. Men man kan også sørge når betydningsfulle personer dør, for eksempel paven eller kongen, som har betydning på grunn av sitt embete.
Mange har fremhevet kongens personlige egenskaper og fortalt at de opplevde ham som en snill mann. Men sorgen kan også handle om tapet av kongen som representant for nasjonen og monarkiet.
– Monarkiet er en god samfunnsorden som er gitt oss av Gud, og som vi kan være takknemlige for, sier pateren.
Den katolske kirke anerkjenner monarkiet som en legitim styreform, men lærer ikke at én bestemt styreform er påbudt for alle folk (KKK 1901).
Følg rekviemmessen 10. september
Send en siste hilsen til kong Harald V:
