Hundre år etter at en katolsk biskop for første gang feiret messe på Svalbard, samlet katolikker seg i Longyearbyen på søndag for å takke for et århundre med katolsk tilstedeværelse og sjelesorg i ett av verdens nordligste bebodde områder.
Biskop Erik Varden ledet jubileumsmessen i Svalbard kirke. Blant koncelebrantene var pater Andrzej Kościukiewicz, sogneprest i Vår Frue kirke i Tromsø, pater Rafał Ochojski, stedlig delegat i Tromsø stift, samt representanter for Caritas og det katolske fellesskapet i Tromsø.
Representanter for Den norske kirke deltok også, noe som ga feiringen et økumenisk preg.
Foto: Stefan Brending / Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0 DE)
Svalbard og menneskets sårbarhet
I sin preken tok biskop Varden utgangspunkt i Svalbards karrige landskap og historie for å reflektere over den kristne forståelsen av menneskets sårbarhet.
Han minnet om hvor annerledes det må ha vært å ankomme Svalbard for hundre år siden, etter en møysommelig sjøreise og med vissheten om at rundt 900 kilometer med iskaldt vann skilte øygruppen fra det norske fastlandet.
I dag, konstaterte han med humor, ankommer besøkende bekvemt med fly og har 5G på mobiltelefonene sine.
«Alt som distraherer oss andre steder, følger oss hit», sa han.
Alt som distraherer oss andre steder, følger oss hit.
Biskopen mintes en fortelling om den norske oppdagelsesreisende og tidligere sysselmannen på Svalbard, Helge Ingstad, som på 1930-tallet besøkte en jeger som hadde tilbrakt lang tid isolert i den arktiske villmarken.
Mannen var ved god fysisk helse, men isolasjonen hadde påvirket ham dypt. Da andre mennesker til slutt dukket opp, vekket deres nærvær, skrev Ingstad, «noe av urofylt glede» i ham.
For biskop Varden illustrerte fortellingen noe grunnleggende ved menneskets livsvilkår.
«For er vi ikke alle, i ganske stor grad, innrettet på et liv i ensomhet, resignert i forhold til mørke og stormvær utenfor døren, som vi holder godt stengt?» spurte han. «Og lengter vi ikke allikevel etter at noen skal komme gjennom snøføyka og banke på?»
«Det vi trenger er en sunn virkelighetssans»
Varden sammenlignet den arktiske villmarken med ørkenen som de første kristne munkene søkte seg til. De trakk seg tilbake i ensomhet, ikke fordi de foraktet menneskene, sa han, men for å frigjøre seg fra illusjoner og møte seg selv i sannheten, overfor Gud.
«Å møte seg selv, betyr å stille seg ansikt til ansikt med egen sårbarhet.»
Det moderne samfunnet, fortsatte han, har ofte forsøkt å fjerne sårbarheten gjennom en tro på teknologiske fremskritt og menneskets evne til kontroll.
Å møte seg selv, betyr å stille seg ansikt til ansikt med egen sårbarhet.
Likevel lever menneskeheten nå med en ny grad av usikkerhet.
«Det vi trenger, er ikke mer virtuell fantasi; det vi trenger er en sunn virkelighetssans.»
Svalbard selv kan lære oss denne realismen, sa han, og pekte på det foranderlige miljøet og den smeltende isen.
«Hvis vi slår av mobiltelefonen vår, lærer Svalbard oss mye som er vesentlig.»
Det veldige arktiske landskapet minner også mennesket om dets litenhet overfor skaperverket og Gud.
«Har vi øyne som ser, innser vi hvor små vi er, i både tid og rom. Har vi ører som hører, har innsikten gjenklang av evighet.»
Foto: Bjørn Christian Tørrissen / Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0)
Ansvarlige for hverandre
Biskop Varden vendte seg deretter mot søndagens lesninger og minnet om den hellige Paulus’ ord: «La dere ikke prege av denne verden, men la dere forvandle gjennom et nytt sinnelag.»
Han reflekterte også over Jesu skarpe irettesettelse av Peter i evangeliet, etter at apostelen hadde motsatt seg Kristi forkynnelse om sin kommende lidelse.
Verdens måte å tenke på, sa Varden, forteller menneskene at de til syvende og sist er overlatt til seg selv, og at den sterkeste vil seire.
La dere ikke prege av denne verden, men la dere forvandle gjennom et nytt sinnelag.
Guds vei er annerledes.
«Guds sinnelag, derimot, og veien han byr oss gå, holder oss til ansvar for hverandre.»
De kristne er derfor kalt til å nå ut til mennesker som har blitt isolert på grunn av frykt, lidelse eller ensomhet.
«Vi gjør det ved å utøse våre egne liv, ved å bringe budskapet om forsoning, helbredelse og mulig vennskap til ensomt forskansede, engstelige, kanskje håpløse mennesker», sa biskopen.
Et slikt oppdrag kan, la han til, ofte utføres like effektivt gjennom handlinger som gjennom ord.
Hundre år siden biskop Smits første messe
Det var for å bringe eukaristien til katolikkene i Arktis at biskop Johannes Olav Smit reiste til Svalbard i 1926.
«Det var for å bringe Jesu offer konkret til Svalbard, at biskop Smit kom hit i 1926 og feiret den første katolske messen på kontinentet», sa biskop Varden.
Den første messen ble feiret i Longyearbyen 4. august 1926. Biskop Smit hadde blitt oppfordret av kardinal Willem van Rossum i Roma til å reise til Spitsbergen for å finne ut hvor katolikkene bodde.
Det var for å bringe Jesu offer konkret til Svalbard, at biskop Smit kom hit i 1926 og feiret den første katolske messen på kontinentet.
Han fant ingen lokale katolikker i Longyearbyen eller Ny-Ålesund, men i Barentsburg møtte han nederlandske katolikker som arbeidet i gruvesamfunnet som ble drevet av Nederlandsche Spitsbergen Compagnie. De hadde skrevet til paven og bedt om pastoral omsorg.
Den 8. august feiret biskop Smit en pontifikalmesse i Barentsburg og meddelte konfirmasjonens sakrament.
Selv om det aldri ble opprettet noen permanent katolsk misjon, ble det fra 1986 igjen mulig å feire katolsk messe regelmessig i Longyearbyen. Prester fra Tromsø har også reist til den polske forskningsstasjonen i Hornsund for å feire messe for katolikkene der.
Økumenisk vennskap i det høye Arktis
Det finnes ingen katolsk kirkebygning på Svalbard. Katolske gudstjenester har derfor kunnet feires takket være gjestfriheten som Den norske kirke og de lokale myndighetene har vist.
Jubileumsmessen ble derfor også en takksigelse for et økumenisk vennskap med dype røtter.
Den katolske historien på Svalbard strekker seg enda lenger tilbake. I 1913 besluttet den hellige pave Pius X at øygruppen kirkerettslig skulle tilhøre Den katolske kirkes territorium i Norge.
Norges suverenitet over Svalbard ble senere anerkjent gjennom Svalbardtraktaten fra 1920, mens Svalbardloven trådte i kraft i 1925.
«La oss selv banke på døren»
Biskop Varden avsluttet sin preken med å ikke bare se tilbake på fortiden, men også mot den kristne misjonens fremtid.
«Takknemlige for nåden Gud har utøst på Svalbard gjennom hundre år, vil vi trofast ta ansvar for den», sa han.
De kristne må, tilføyde han, forbli forankret i virkeligheten, stå imot illusjoner og nekte å la seg overvelde av frykt.
Biskop Varden vendte til slutt tilbake til bildet av den isolerte jegeren i den arktiske villmarken:
«La oss selv banke på døren til nedfrosne hytter, om det er utpå viddene her, eller i en urban ørken hjemme på fastlandet.»
Norskkurs i Longyearbyen
Hundre år etter den første katolske messen på Svalbard kommer mennesker fra hele verden fortsatt sammen på øya. Denne høsten har Caritas Tromsø og Svalbard startet norskkurs i Longyearbyen. Dette er trolig verdens nordligste Caritas-tilbud.
Ingrid R. Joys, generalsekretær i Caritas Norge, deltok under 100-årsmarkeringen og mener tilbudet viderefører Kirkens tradisjon for å bygge fellesskap på tvers av språk og kulturer.
– Hva betyr det for Caritas å starte norskkurs samtidig som hundre år med katolsk nærvær på Svalbard markeres?
– Det er en fin påminnelse om Kirkens lange tradisjon for å møte mennesker med åpenhet og bygge fellesskap på tvers av kulturer. Svalbard er et internasjonalt samfunn der mennesker fra hele verden bor og arbeider sammen. Samtidig er norsk språk nøkkelen til å knytte både deltakelse og tilhørighet. Gjennom kurset ønsker vi å bidra til at flere kan delta aktivt i lokalsamfunnet og oppleve at de hører til.
– Hva forteller den store interessen for kurset?
– Mer enn dobbelt så mange som vi hadde plass til, meldte seg på. Det viser at behovet for norskopplæring er stort. Gode norskkunnskaper gir tilgang til bedre informasjon, tjenester og flere jobbmuligheter, men også til fellesskapene som gjør at man føler seg hjemme.
– Caritas har foreløpig ingen ekstern finansiering av kurset. Hvorfor valgte dere likevel å starte?
– Behovet var så tydelig at vi ønsket å komme i gang med de ressursene vi hadde. Det har vært mulig takket være frivillig innsats og godt lokalt samarbeid. Vi får låne lokaler, og Longyearbyen lokalstyre har lånt ut iPader til deltakerne.
Les mer
