Arbeidet med nytt katolsk konfirmasjonsritual på norsk har pågått i mange år, og det er nå også gått lang tid siden liturgikommisjonens arbeid ble fullført. De nordiske biskopene, som approberer våre ritualer, kom med sin positive avgjørelse i mai i fjor.
Godkjent i Vatikanet
Men så har det tatt en god del tid i Vatikanet, (der det er et eget «dikasterium» eller departement som har ansvar for slike saker, ikke bare for Norge, men faktisk for hele verden!). Det har blitt noen frem- og tilbakemeldinger. Men etter de underhåndenmeldinger som vi har mottatt, kom den endelige «bekreftelse» 1. juli i år. Det som nå gjenstår, er den fysiske utgivelse (trykking mv.), samt den praktiske iverksettelse.
Hva er så nytt? – På en måte: alt og ingen ting.
Fortsette som før
Ingen ting er nytt i den forstand at vi skal fortsette med konfirmasjon som vi har gjort til nå. (Å erstatte vår konfirmasjon med en statlig demokratiopplæring og -seremoni, slik noen har foreslått, er utenfor enhver diskusjon og har intet med virkelighetens verden å gjøre.)
Samtidig er alt nytt ettersom det til nå ikke har eksistert et offisielt og fullstendig konfirmasjonsritual på norsk. Ritualet, som nå kommer, er altså mye mer fullstendig enn det gamle, med mange flere «alternativer». I tillegg godkjente pave Frans i 2023 en ny konfirmasjonsformel på norsk som nå introduseres.
Oppfølging av dåpen
Konfirmasjon er i Den katolske kirke ikke et spesielt «ungdomsritual» som må tilpasses ungdommens situasjon, interesser og behov, slik man noen ganger kan få inntrykk av ut fra den offentlige debatt.
I katolsk og ortodoks sammenheng er handlingen så nær knyttet til dåpen at det på mange måter blir en oppfølgning av denne. Samtidig har konfirmasjonen en slik egenverdi at den telles som et eget sakrament. I en pinsepreken som skal være holdt på 400-tallet av biskop Faustus av Riez, heter det at «vi i dåpen gjenfødes til livet, etter dåpen konfirmeres vi til kampen (for Kristus, mot det onde); i dåpen tvettes vi, etter dåpen styrkes vi». «Konfirmere» betyr «bekrefte», og da primært med meningen gjøre kraftigere. Det er Den Hellige Ånd som gjør kraftigere eller styrker.
På den måten får våre døpte ungdommer den beste guddommelige hjelp som det er mulig å gi dem på livets vei, nemlig Den Hellige Ånds kraft og bistand.
Katekese
Gjennom historien, og i ulike deler av kristenheten, har det variert når konfirmasjon ble gitt, fra umiddelbart etter dåpen, til måneder eller år senere. Biskopen er alltid på en eller annen måte involvert. Voksne døpte, som opptas i Den katolske kirkes fulle fellesskap, blir konfirmert. Det samme kan skje med dødssyke småbarn. Ellers er det vanlig hos oss – som ellers i det norske samfunn – å konfirmere på 9. klassetrinn, etter en omfattende forberedelse, (katekese). På den måten får våre døpte ungdommer den beste guddommelige hjelp som det er mulig å gi dem på livets vei, nemlig Den Hellige Ånds kraft og bistand.
De mange «alternativer» som nå blir lett tilgjengelig, er først og fremst en lang rekke bibeltekster å velge mellom. Disse viser mye av bredden i den bibelske beskrivelsen av Den Hellige Ånds virke blant de kristne.
Konfirmantene må før de blir konfirmert, samlet svare «ja» på spørsmål om de forsaker «Satan og alle hans gjerninger og forførelser» (nyoversettelse til norsk), og om de tror på Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.
Deretter følger over konfirmantene bønn om Den Hellige Ånd, Talsmannen, og om Åndens syv gaver (visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, kunnskaps og fromhets Ånd, gudsfrykts Ånd).
Krisma
Så blir en og en konfirmert ved at han eller hun under håndspåleggelse blir salvet på pannen av biskopen (eller av en prest) med en egen vigslet og søtluktende olje som kalles «krisma».
Samtidig blir konfirmantens navn uttalte, og det skal i fremtiden tilføyes: «Motta seglet på Guds gave, Den Hellige Ånd.» Formelen ble innført i vesten av pave Paul VI i 1971, men blant orientalerne er den i hovedsak kjent helt fra oldtiden. Guds store gave til de døpte er løftet eller garantien (likesom et segl som garanterer ektheten av viktige dokumenter) om at Gud vil være med dem hele livet, nemlig ved Den Hellige Ånd, som er Guds store gave til oss. Derfor tales det i teologien om Åndens «salving» og konfirmantene blir konkret salvet. Den latinske (og greske) formulering inneholder to genitiver etter hverandre, og det har gjort oversettelsen til norsk utfordrende.
Til nå har salvingen skjedd med ordene «Ta imot Guds gave, Den Hellige Ånds innsegl.» Ikke mange har forstått hva et «innsegl» er. Håpet er at det med den nye formelen skal være noe lettere å forklare for konfirmanter og andre hvilken stor gave Gud garanterer for og gir dem, nemlig Den Hellige Ånd, og at det er det som vi ber om, og det som det handler om i konfirmasjonen.
