Mandag 2. februar feiret pave Leo XIV kyndelsmesse, altså festen for Herrens fremstilling i tempelet, som også er Ordenslivets dag. Evangelieteksten var:
Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. […] (Luk 2,22–40 fra Bibel 2024)
Her følger pavens preken:
Kjære brødre og søstre, i dag, på festen for Herrens fremstilling i tempelet, taler evangeliet til oss om Jesus, som i tempelet blir erkjent og forkynt som Messias av Simeon og Anna (jf. Luk 2,22–40). Det viser oss møtet mellom to bevegelser drevet av kjærlighet: Guds bevegelse, han som kommer for å frelse mennesket, og menneskets bevegelse, det som med våken tro venter på hans komme.
Skaperens og skapningens etterlengtede møte
Fra Guds side viser det at Jesus i Jerusalems storslåtte kulisser fremstilles som sønn i en fattig familie oss hvordan Gud gir seg til oss i full respekt for vår frihet og fullstendig forent med vår fattigdom. I hans handlemåte finnes det jo ingen tvang, men bare gavmildhetens avvæpnende kraft. Fra menneskets side blir Israels folks forventning, i de to gamle, Simeon og Anna, representert på sitt høydepunkt, som toppen av en lang frelseshistorie som strekker seg fra Edens hage til tempelets forgårder; en historie preget av lys og skygge, fall og nye begynnelser, men alltid gjennomstrømmet av ett eneste livsviktig ønske: å gjenopprette skapningens fulle fellesskap med sin Skaper. Og bare noen få skritt fra «Det aller helligste», tilbyr da også Lysets kilde seg som en lampe for verden, og Den uendelige gir seg til det endelige på en så ydmyk måte at det nesten går ubemerket hen.
Kjære brødre og søstre, Kirken ber dere om å være profeter: budbærere som forkynner Herrens nærvær og rydder vei for ham.
Vær ildkar for Smelterens ild
Det er i lys av denne scenen vi feirer den trettiende verdensdagen for gudviet liv. I den ser vi et ikon for ordensfolks sendelse i Kirken og i verden. Slik pave Frans oppfordret: «‘Vekk verden’, for det karakteristiske kjennetegnet ved ordenslivet er profetien» (apostolisk brev Til alle ordensfolk i anledning av det gudviede livs år, 21. november 2014, II, 2). Kjære brødre og søstre, Kirken ber dere om å være profeter: budbærere som forkynner Herrens nærvær og rydder vei for ham. Med profeten Malakis ord, som vi hørte i første lesning, inviterer Kirken dere til, i deres generøse «selvuttømming» for Herren, å være ildkar for Smelterens ild og kar for Vaskerens lut (jf. Mal 3,1–3), slik at Kristus, den ene og evige paktens budbærer, som også i dag er nærværende blant menneskene, kan smelte og rense hjertene med sin kjærlighet, sin nåde og sin miskunn. Og dette er dere først og fremst kalt til å gjøre gjennom offeret av deres eget liv, godt forankret i bønn og rede til å fortæres i nestekjærlighet (jf. Lumen gentium, 44).
Grunnleggernes forbilde
Lydige for Den hellige ånds virke har deres grunnleggere etterlatt dere vidunderlige forbilder for hvordan dette oppdraget kan leves ut i praksis. I konstant spenning mellom jord og himmel lot de seg med tro og mot føre, ut fra det eukaristiske bord: til klostrenes stillhet, til apostolatets utfordringer, til undervisning i skoler, til elendigheten på gatene eller til misjonens slit. Og med den samme tro vendte de hver gang ydmykt og klokelig tilbake til foten av Korset og til Tabernaklet, for å ofre alt og i Gud gjenfinne både kilden og målet for alt sitt virke. Med nådens kraft våget de seg også ut i farlige vågestykker, og ble et bedende nærvær i fiendtlige og likegyldige omgivelser, de var en gavmild hånd og en vennlig skulder midt i forfall og forlatthet, de var et levende vitnesbyrd om fred og forsoning midt i krig og hat, beredt til også å bære konsekvensene av et liv mot strømmen, som i Kristus gjorde dem til et «tegn som blir motsagt» (Luk 2,34), noen ganger også til martyrer.
Pave Benedikt XVI skrev at «tolkningen av Den hellige skrift ville forbli ufullstendig dersom man ikke også lyttet til dem som virkelig har levd ut Guds ord».
Hør på grunnleggerne
Pave Benedikt XVI skrev at «tolkningen av Den hellige skrift ville forbli ufullstendig dersom man ikke også lyttet til dem som virkelig har levd ut Guds ord» (Verbum Domini, 48); og vi vil minnes våre brødre og søstre som har gått foran oss som hovedaktører i denne «profetiske tradisjonen, hvor Guds ord tar profetens eget liv i tjeneste» (ibid., 49). Det gjør vi først og fremst for å ta opp stafettpinnen etter dem.
Menneskelivets hellighet
For også i dag er dere – med løfteavleggelsen om å leve etter de evangeliske råd og med de mange nestekjærlige tjenestene dere utfører – kalt til å vitne om at Gud er nærværende i historien som frelse for alle folk (jf. Luk 2,30–31), og det i et samfunn der tro og liv er stadig fjernere fra hverandre, med henvisning til et falskt og innskrenket menneskesyn. Til å vitne om at unge og gamle, fattige, syke og fengslede først og fremst har sin hellige plass på hans alter og i hans hjerte, og om at hver og en av dem samtidig er et ukrenkelig tempel for hans nærvær – et tempel man kneler ned foran, for å møte ham, tilbe ham og gi ham ære.
«Vaktposter for evangeliet»
Et tegn på dette er de mange «vaktpostene for evangeliet» som mange av deres fellesskap driver under svært ulike og utfordrende forhold, selv midt i konflikter. De drar ikke bort; de flykter ikke; de blir værende, ofte uten noe som helst, for å være et levende tegn – mer talende enn tusen ord – på det nakne livets ukrenkelige hellighet, og med sin tilstedeværelse – selv der hvor våpnene drønner og arroganse, egeninteresse og vold synes å råde – er de som et ekko av Jesu ord: «Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt» (Matt 18,10).
Et ekte liv på jorden, underveis til himmelen
Og i denne sammenheng ønsker jeg å dvele litt ved den gamle Simeons bønn, som vi alle ber hver dag: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet» (Luk 2,29-30). Det ordenslivet lærer oss, med sin fredfulle løsrivelse fra alt forgjengelig, er den uadskillelige forbindelsen mellom ekte omsorg for de jordiske realiteter og et kjærlighetsfylt håp om de evige realiteter – som allerede i dette livet er valgt som det endelige og eneste mål, og som er i stand til å kaste lys over alt annet. Simeon så frelsen i Jesus og er fri foran livet og døden. «Rettskaffen og gudfryktig» (Luk 2,25) holder han, sammen med Anna, som «aldri forlot tempelet» (vers 37), blikket festet på de framtidige goder.
Dere, som har viet dere til å følge ham nærmere og ta del i hans «selvfornektelse», for å leve i hans Ånd, kan, i friheten hos dem som elsker og tilgir uten mål, vise verden veien til å overvinne konflikter og så frø til søskenskap.
Vis vei
Det annet vatikankonsil minner oss om at «det er først i den himmelske herlighet at Kirken […] engang blir fullendt. Da vil de tider være kommet da […] menneskeslekten sammen med universet […] fullkomment sammenfattes i Kristus» (Lumen gentium, 48). Også denne profetien er betrodd dere, menn og kvinner med begge ben godt plantet på jorden, men samtidig «stadig rettet mot de evige goder» (Det romerske missale, kirkebønnen på høytiden for Marias opptagelse i himmelen, direkte oversatt fra italiensk). Kristus døde og stod opp for å «befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet» (Hebr 2,15), og dere, som har viet dere til å følge ham nærmere og ta del i hans «selvfornektelse», for å leve i hans Ånd (jf. Perfectae caritatis, 5), kan, i friheten hos dem som elsker og tilgir uten mål, vise verden veien til å overvinne konflikter og så frø til søskenskap.
Takk
Kjære ordensfolk, i dag takker Kirken både Herren og dere for at dere finnes, og oppmuntrer dere til å være en fredens surdeig og et håpets tegn der hvor Guds forsyn sender dere. Vi betror deres gjerning til den hellige Marias og alle deres hellige grunnleggeres forbønn, mens vi på alteret sammen fornyer offeret av vårt liv til Gud.
Messen på ett minutt
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
