Kjære venner i Kristus, kjære ordenssøstre og ordensbrødre,
I dag feirer Kirken Herrens fremstilling i templet – festen hvor Kristus, «verdens lys», blir båret frem for Gud. Samtidig feirer vi Ordenslivets dag, dagen der ordensfolk over hele verden fornyer sine løfter og gjenfornyer sitt «ja» til Herren, slik Maria og Josef gjorde da de bar Jesus til templet.
Denne dagen er derfor en dyp påminnelse om trofasthet – den trofasthet vi ser hos Maria og Josef, hos Simeon og Anna, og den trofasthet som dere, våre ordenssøstre og ordensbrødre, vitner om midt i Kirken.
Messens tekster
1. lesning
Så sier Herren:
Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde veien for meg. Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter, sier Herren, Hærskarenes Gud.
Men hvem kan tåle den dagen han kommer, hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv, så de kan bære frem for Herren offergaver på rett vis. Da skal Herren glede seg over Judas og Jerusalems offergaver som i eldgamle dager, i fordums år.
Mal 3,1–4
2. lesning
Siden da «barna» alle hadde del i den menneskelige natur, har også han selv ikledd seg kjøtt og blod, for ved sin død å kunne tilintetgjøre dødsfyrstens – det vil si djevelens – makt, og befri alle dem som frykten for døden holdt i slaveri hele livet igjennom. Det er jo – og det skulle være klart – ikke englenes sak han gjør til sin; det er Abrahams ætt det gjelder.
Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik; bare slik kunne han bli en barmhjertig og trofast yppersteprest for dem overfor Gud, og sone for folkets synder. Det er fordi han selv har gjennomgått lidelsens prøve, at han kan komme dem som fristes til hjelp.
Hebr 2,14–18
Evangelium
Da den tiden som Moseloven foreskriver for en renselse, var over, tok Maria og Josef Jesus med opp til Jerusalem for å fremstille ham for Herren, i overensstemmelse med Herrens lov, der det heter: «Enhver førstefødt av mannkjønn skal være viet Herren,» – og for å ofre «et par turtelduer eller to dueunger», slik som Herrens lov sier.
Nå var der i Jerusalem en rettskaffen og gudfryktig mann ved navn Simeon. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. Ja, Den Hellige Ånd hadde latt ham vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede.
Drevet av Ånden kom han nå til templet. Og idet foreldrene førte barnet inn for å utføre det som Loven påbød, tok han det i sine armer, priste Gud og sa: «Nå, Herre, kan du la din tjener fare i fred, for ditt løfte er oppfylt! For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort rede for alle folkeslag: Et lys som åpenbarer deg for hedningene, en herlighetsglans om ditt folk Israel.»
[Og hans far og mor var fulle av undring over det som ble sagt om ham.
Men Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Dette barnet skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel, – et tegn det skal stå strid om. Ja, også ditt hjerte skal bli rammet av et sverd! Og hva menneskene bærer i sitt indre, skal da komme for en dag.»
Der var også en profetinne, Hanna, datter av Fanuel, av Asers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Syv år hadde hun levd i ekteskap med sin mann; siden hadde hun levd som enke, og nå var hun fireogåtti år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i bønn og faste natt og dag. Også hun kom nå til stede og lovpriste Gud. Og hun talte om barnet til alle som ventet på Jerusalems befrielse.
Da de hadde fullført alt det som Herrens lov foreskrev, vendte de tilbake til sin by, Nasaret i Galilea.
Der vokste gutten opp og tok til i styrke og visdom, og Guds nåde hvilte over ham.]
Kristus – lyset som kaller og leder
I evangeliet møter vi Simeon og Anna, to mennesker som hele sitt liv har ventet, våket og tjent i håp. De har viet sitt liv til bønn, årvåkenhet og forventning. Når de endelig ser Jesus, bryter de ut i lovsang. Dette er ikke bare en historisk hendelse – det er også et bilde på ordenslivet.
Ordenslivet er nettopp dette: et årvåkent hjerte, viet til Gud, som venter på og tar imot Kristus hver dag. Et liv gitt til bønn, tjeneste og overgivelse. Et liv som peker på lyset, også når verden glemmer det.
Som Simeons lovsang minner oss om hver kveld i completoriet, er ordenslivet en daglig overgivelse: «Nå, Herre, kan du la din tjener fare i fred…» – en daglig bekreftelse på at livet er i Guds hender.
Fornyelse av løfter – tegn på håp og profeti
Når dere i dag fornyer deres ordensløfter, gjør dere ikke bare en «personlig» handling. Dere gjør en handling for hele Kirken. Løftene deres – fattigdom, kyskhet og lydighet, eller tilsvarende ordensløfter – er som tre profetiske lys:
- Fattigdommen minner oss om at ingenting kan ta Kristi plass i våre hjerter.
- Kyskheten vitner om at kjærligheten i sitt dypeste vesen er gitt av Gud.
- Lydigheten viser at frihet ikke er selvutfoldelse, men å søke Guds vilje.
Midt i et samfunn som ofte er preget av forvirring og selvopptatthet, står ordenslivet som et tegn på håp – et levende evangelium.
Betydningen av ordenslivet i vårt bispedømme
Kjære ordenssøstre og ordensbrødre: I Oslo katolske bispedømme bærer dere en uerstattelig del av Kirkens liv.
Dere gjør det gjennom:
- deres tidløse forbønn, som bærer oss alle,
- deres tjeneste i menigheter, skoler, sykehus, fengsler og klostre,
- deres nærvær, som er et stille, men sterkt vitnesbyrd om et liv helt viet Gud,
- deres misjon, som bringer Kristi lys til mennesker som ofte ikke finner det andre steder.
Uten dere ville bispedømmet vært fattigere – åndelig, pastoral og menneskelig. Deres liv minner oss om at Kirken ikke først og fremst bygger på aktivitet, men på kontemplasjon; ikke bare på planer, men på bønn; ikke bare på strukturer, men på overgivelse.
Kristus – den nye prest som bærer våre liv
I andre lesning hørte vi at Kristus ble lik sine søsken i alt, «bare slik kunne han bli en barmhjertig og trofast yppersteprest». Han ble menneske, med svakhet og sårbarhet – slik også ordenslivet ofte er et liv som bæres i svakhet, men preges av nåde.
Kristus er den nye og trofaste yppersteprest som bærer vår kamp, vårt håp og våre kall. Når ordenslivet blir krevende, når bønnene er tørre eller tjenesten tung, er det han som bærer. Det er han som lyser, også når våre lys er svake.
Derfor feirer vi i dag ikke først og fremst deres gjerninger – men deres ja til ham. For i deres «ja» blir Kristi lys synlig i vårt bispedømme.
«Måtte vi alltid vandre i Herrens lys»
Som vi velsignet lys ved messens begynnelse, ber vi om at dette lyset alltid må følge dere – og oss alle. Kristus, verdens lys, viser oss veien som aldri slukner.
Simeon og Anna fikk se oppfyllelsen av Guds løfte. Dere, kjære ordensfolk, minner oss om at Gud fortsatt virker, fortsatt kaller, fortsatt lyser.
Måtte denne dagen styrke deres kall, fornye deres glede og gi dere nytt mot i tjenesten for Kirken og for verden.
Kristus er verdens lys – måtte vi alltid vandre i hans lys.
Amen
