1. At streben etter fullkommen kjærlighet [Perfectæ caritatis] ved de evangeliske råd hviler på den guddommelige lærers ord og eksempler, har kirkemøtet tidligere påvist i konstitusjonen Lumen Gentium. Det har nå til hensikt å beskjeftige seg med liv og livsform i de institutter hvis medlemmer lover kyskhet, fattigdom og lydighet, samt treffe foranstaltninger vedrørende deres behov i vår tid.
Fra Kirkens første tider har der vært menn og kvinner, som ved å praktisere de evangeliske råd ville skaffe seg større frihet til å gå i Kristi fotspor og på mere intens måte etterleve hans liv. De har, enhver på sin vis, ført et gudeviet liv. Drevet av Den Hellig Ånd levde mange av dem som eneboere, mens andre grunnet ordensfamilier som Kirken støttet og godkjente med sin autoritet. Slik er der etter guddommelig plan fremstått denne mangfoldighet av ordensfellesskap, som i så høy grad har bidratt til at Kirken ikke bare er velskikket til all god gjerning (jmf. 2 Tim 3,17), og beredt til tjenergjerningen i oppbyggelsen av Kristi Legeme (jmf. Ef 4,12), men ved sine barns mangeartede gaver også fremtrer som en brud smykket for sin brudgom (jmf. Åp 21,2), og vitner om Guds mangfoldige visdom (jmf. Ef 3,10).
Alle som er kalt til å utøve de evangeliske råd, og som lover dette i troskap, vier seg med alle gavenes mangfoldighet ganske særlig til Herren til å etterfølge Kristus, som levde i sølibat og fattigdom (jmf. Matt 8,20; Lk 9,58), og som ved lydighet inntil døden på korset løskjøpte og helliget menneskeheten (jmf. Fil 2,8). Drevet av Den Hellige Ånd, som Kristus har utgytt i deres hjerter (jmf. Rom 5,5), lever de i stadig høyere grad for Kristus og for Kirken, hans Legeme (jmf. Kol 1,14). Jo inderlige de i denne livslange selvhengivelse knyttes til Kristus, desto rikere blir Kirkens liv, og desto mere fruktbringende dens apostolat.
For at den særlige verdi av et liv som er helliget ved løftet på de evangeliske råd, og for at et slikt livs uunnværlige tjeneste kan komme Kirken ennå mer effektivt til gode i nåtiden, har det hellige kirkemøte fastsatt følgende, som dog bare beskjeftiger seg med generelle prinsipper for en tilpasset fornyelse av ordensamfunnenes livsformer og sedvaner. Likeledes er de forskjellige sammenslutninger med fellesliv uten løfteavleggelse samt sekularinstituttene gjort til gjenstand for behandling under hensyntagen til ethvert institutts egenart. Retningslinjer for utleggelse og anvendelse på de forskjellige områder vil etter konsilets avslutning bli fastsatt av den dertil kompetente myndighet.
2. En tilpasset fornyelse av ordenslivet omfatter både en tilbakeføring til kristenlivets kilder, til instituttenes opprinnelige inspirasjon, samt i og med dette en ajourføring til tidens endrede vilkår. Under Den Hellige Ånds tilskyndelse og under Kirkens veiledning skal denne fornyelse skje etter følgende retningslinjer:
a) Da ordenslivets høyeste norm er Kristi etterfølgelse som vist i evangeliet, må dette prinsipp stå som alle institutters fundamentale grunnsetning.
b) Instituttenes mangfoldighet både med hensyn til struktur og formål utgjør en stor rikdom for Kirken. Derfor må grunnleggernes ånd og målsetning erkjennes og bevares i trofasthet sammen med de enkelte samfunns sunne tradisjoner. Dette utgjør ethvert institutts arvegods.
c) Alle institutter skal ta del i Kirkens liv og fremme dens bestrebelser og planer, det være seg angående Bibel, liturgi, troslære, sjelesorg, økumenisk kontakt, misjon eller sosiale spørsmål. Hvert institutt skal etter sin egenart gjøre Kirkens anliggender til sine og fremme dem med alle krefter det har til rådighet.
d) Instituttene skal hos sine medlemmer fremme et fullverdig kjennskap til de vilkår som nåtidens mennesker lever under, såvel som til Kirkens behov, så ordensfolk får forutsetning for i troens lys både å kunne vurdere samtiden riktig og for i apostolisk iver å kunne være sine medmennesker til effektiv hjelp.
e) Da ordenslivets første formål er rettet mot Kristi etterfølgelse og forening med Gud gjennom utøvelsen av de evangeliske råd, må det stå helt klart at selv den beste tilpasning til nåtidens krav forblir uten frukt, med mindre der finner sted en åndelig fornyelse. Denne fornyelse skal gis forrangen, uansett alle bestrebelser på å fremme den utadrettede aktivitet.
3. Livsformen, bønnens og arbeidets tilretteleggelse må svare til de psykiske og fysiske forhold som ordensfolk av i dag har. Likeledes må der, i henhold til ethvert institutts egenart, tas hensyn til apostolatets krav, til de kulturelle fordringer og til miljøets sosiale og ervervsmessige struktur. Dette gjelder overalt og er av særlig betydning i misjonsområdene.
Etter disse prinsipper skal instituttenes forfatninger gjøres til gjenstand for undersøkelse.
Derfor skal konstitusjoner, «direktorier», regulativer for seremonier, skikk og bruk, samt bønnebøker og lignende underkastes en tilsvarende vurdering, hvoretter foreldede forskrifter skal fjernes og det øvrige bringes i overensstemmelse med kirkemøtets anvisninger.
4. Der kan aldri oppnås noen effektiv fornyelse og virkelig tilpasning, med mindre alle instituttets medlemmer tar del i den.
Fastsettelse av normer for en tilpasset fornyelse, vedtak av nye regler, samt tillatelse til fyllestgjørende og vel gjennomtenkte eksperimenter er utelukkende den kompetente autoritets sak, i første rekke generalkapitlenes anliggende. Alt under forutsetning av Den hellige stols og den stedlige biskops godkjennelse hvor denne ifølge de juridiske vedtekter er påkrevet. I tilfeller hvor felles anliggender for hele instituttet berøres, skal de foresatte gi alle anledning til å fremsette sine synspunkter og høre på deres meninger. Hva de strengt klausurerede nonneklostre angår, kan der også, alt etter behov, innhentes uttalelser med råd fra føderasjon eller annen rettmessig sammenkalt forsamling.
Herunder må det holdes klart for øye at ethvert håp om fornyelse i høyere grad beror på en dypere virkeliggjørelse av regel og konstitusjon enn på utvidede forskrifter.
5. Ethvert institutts medlemmer må først og fremst besinne seg på at de ved å forplikte seg på de evangeliske råd, har svart på en henvendelse fra Gud. Dette betyr ikke kun en død bort fra synden (jmf. Rom 6,11), men at de har frasagt seg verden og kun lever for Gud, til hvis tjeneste de har viet hele sitt liv. Deres liv har derved fått en særlig vielse, en vielse som bygger på dåpens vielse og uttrykker denne på en meget klar måte.
Da denne selvhengivelse er blitt mottatt av Kirken, følger derav forpliktelsen til å tjene Kirken. Dette tjenesteforhold bør drive og stadig anspore dem til dydenes utøvelse, især til ydmykhet og lydighet, styrke og kyskhet, hvorved de delaktiggjøres i Kristi selvfornektelse (jmf. Fil 2,7–8) og i hans liv i Ånden (jmf. Rom 8,1–13).
I troskap mot sine løfter forlater ordensfolkene derfor alt for Kristi skyld (jmf. Mark 10,28), følger ham som det ene nødvendige (jmf. Lk 10,42; Matt 19,21), hører hans ord (jmf. Lk 10,39) og drar omsorg for det som hører ham til (jmf. 1 Kor 7,32).
Ethvert institutts medlemmer må derfor, idet de før noe annet og eksklusivt søker Gud, forene kontemplasjonen, der de binder seg til ham med ånd og hjerte, med den apostoliske kjærlighet, der de gjøres delaktige i forløsningsverket og arbeider for Guds rikes utbredelse.
6. Alle som har avlagt løfte på de evangeliske råd, må i første rekke søke og elske Gud, som har elsket oss først (jmf. 1 Joh 4,10), likesom de i ethvert forhold må pleie det skjulte liv med Kristus i Gud (jmf. Kol. 3, 3). Herav utspringer og anspores nestekjærligheten til gavn for verdens frelse og for Kirkens vekst, likesom det også er denne kjærlighet som inspirerer og rettleder de evangeliske råds utøvelse.
Derfor skal ordensfolkene pleie bønnens ånd og bønnen selv med vedholdende iver, og slik hente næring fra kristen spiritualitets ekte kilder. Først og fremst skal de daglig ha Den hellige skrift i hende, lese og meditere over Guds ord for å oppnå «det langt høyere, å kjenne Jesus Kristus» (jmf. Fil 3,8). Den hellige liturgi og især Eukaristiens aller helligste mysterium skal de med munn og hjerte feire i Kirkens ånd og nære sitt åndelige liv ved denne overveldende rike kilde.
Slik styrket ved ordets og det hellige måltids bord vil de da elske Kristi lemmer med broderlig kjærlighet, ære og elske de kirkelige foresatte med sønnlig ånd. De skal mere og mere leve for og med Kirken og vie seg helhjertet til dens oppgave i verden.
7. De rent kontemplative institutter, hvis medlemmer lever for Gud alene i ensomhet og taushet, i vedholdende bønn og bot, inntar nå som før en privilegert stilling i Kristi mystiske Legeme, hvor «lemmene ikke alle har samme oppdrag» (Rom 12,4). Det store behov for aktivt apostolisk arbeide endrer intet ved dette forhold. For de kontemplative klostre bringer Gud lovprisningens opphøyede offer, kaster glans over Guds folk med hellighets rike frukt og inspirerer ved sitt eksempel. I det skjulte øker de med apostolisk fruktbarhet Guds folks vekst. Slik er de Kirkens pryd og et kildevell av himmelsk nåde. Allikevel må deres levevis gjøres til gjenstand for vurdering etter de her anførte retningslinjer, men under nøyeste hensyntagen til deres avsondrethet fra omverdenen og til det kontemplative livs særegne øvelser.
8. Innenfor Kirken befinner der seg tallrike preste- og legmannssammenslutninger, som til sammen spenner over mange former for apostolisk virksomhet, idet hvert institutt arbeider etter sin tildelte nådegave, det være seg til å tjene, til å undervise, til å veilede, til å gjøre godt i det skjulte, til å øve barmhjertighet med glede (jmf. Rom 12,5–8). «Der er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme» (1 Kor 12,4). I disse institutter er det apostoliske og karitative arbeide en vesensbestanddel av ordenslivet. Det er overdratt dem av Kirken og utføres i dens navn som en hellig tjeneste og en for det enkelte institutt særegen kjærlighetsgjerning. Medlemmenes hele ordensliv må derfor være oppfylt av apostolisk ånd, og all apostolisk innsats må være preget av gudhengivenhetens ånd. For at de kan oppfylle sitt klosterkalls første fordring, Kristi etterfølgelse, samt tjene Kristus i hans lemmer, må deres apostoliske virke springe ut av et dypt livsfellesskap med ham, hvorved kjærligheten til Gud og til nesten vil vokse.
Disse institutter må derfor tilpasse sitt klosterlivs to aspekter etter hverandre, så begge tilgodeses: ordenslivet som sådant med hensyn til observans, og det egentlige apostoliske arbeide med dets fordringer. Men da ordensliv med apostolisk virksomhet har funnet mange og forskjelligartede utrykk, er det påkrevet at en tilpasning og fornyelse tar hensyn til disse variasjoner, og ordenspersonenes liv i Kristi tjeneste må i de forskjellige hus bæres av de for ethvert institutt karakteristiske og velegnede midler.
9. Det monastiske livs ærverdige institusjon, som i århundrenes løp har innlagt seg så store fortjenester i Kirkens og i menneskehetens tjeneste, skal overalt i Kirken, i Østen og i Vesten, bevares i sin opprinnelige ånd og samtidig fremtre stadig mere synlig for omverdenen. Munkenes hovedoppgave består i å tjene Gud ydmykt og verdig innenfor klosterets murer. Dette prinsipp gjelder såvel dem som i et tilbaketrukket liv vier seg den hellige liturgi, som dem som utøver et apostolat eller en karitativ oppgave overtatt på rettmessig vis. Følgelig skal de gamle, nyttige tradisjoner føres à jour under bibeholdelse av instituttenes egenart og tilpasses behovene hos nåtidens mennesker, så klostrene kan tjene som en slags planteskoler til gavn for det kristne folks vekst.
Likeledes skal ordenssamfunn, hvis regel eller anordning forbinder apostolisk virksomhet med kortjeneste og monastisk observans, avstemme apostolatets og ordenslivets fordringer etter hverandre på en slik måte at de aktuelle institutters livsform trofast bevares til gavn for Kirken.
10. Legordenssamfunnene, om de er mannlige eller kvinnelige, utgjør en selvstendig stand etter de evangeliske råd. Da de ivaretar kirkelig sjelesorgs oppgaver så som undervisning og oppdragelse av ungdommen, pleie av syke med mere, vurderes de høyt av kirkemøtet, som bestyrker disse ordensfolk i deres kall og oppfordrer dem til ajourføring av sin livsform i overensstemmelse med nåtidens krav.
Det hellige Kirkemøte erklærer at der intet er i veien for at enkelte medlemmer av legbroderordener etter de respektive generalkapitlers disposisjon mottar de kirkelige vielser, så disse hus blir i stand til selv å ivareta sitt behov for geistlig betjening. De berørte samfunns legordenskarakter vil på ingen måte gå tapt herved.
11. Også sekularinstituttene, som ikke er ordenssamfunn, representerer midt i verden en av Kirken anerkjent fullgyldig bekjennelse til de evangeliske råd. Denne bekjennelse gir medlemmene – menn og kvinner, legfolk og geistlige – som lever i verden, en art vielse. Derfor må deres første bestrebelse bestå i en total selvhengivelse til Gud i fullkommen kjærlighet. Disse institutter skal bevare det for dem karakteristiske særpreg: Å stå midt i verden, så de utøver apostolatet i verden og ut fra verden. Dette er det formål for hvis skyld de er oppstått, og som overalt skal oppfylles på virkningsfullt vis.
Men en så krevende oppgave vil ikke kunne lykkes, med mindre instituttenes medlemmer mottar en omhyggelig religiøs og profan utdannelse, så de virkelig blir i stand til å fungere som surdeig i verden til Kristi Legemes styrkelse og vekst. Det påhviler lederne å sørge omhyggelig for medlemmenes skolering, først og fremst på det åndelige plan, og å fremme deres videreutdannelse.
12. Kyskheten «for himmelrikets skyld,» som ordensfolkene forplikter seg på, er å betrakte som en nådegave av ganske særlig karakter. På enestående vis frigjør den hjertet (jmf. 1 Kor 7,32–35) til en brennende kjærlighet til Gud og til alle mennesker og står derfor som et særlig tegn på de himmelske nådegaver. Den betyr videre ordensfolkenes mest virksomme hjelp til helhjertet hengivelse i tjenesten for Gud og i apostolatets anliggender, hvorved de blir et forunderlig tegn for alle kristne på den ektepakt, grunnlagt av Gud, som skal åpenbares i den kommende verden: pakten mellom Kirken og dens brudgom, Kristus.
I trofasthet mod det avlagte løfte skal ordensfolkene bygge tillitsfullt på Herrens ord, stole på Guds hjelp og ikke på egen kraft og sikkerhet, samt øve sansenes askese, hvorunder dog intet, som på naturlig basis fremmer legemlig og sjelelig sunnhet, må oppgis. Slik vil ordensfolkene bli i stand til å stå sikkert overfor den feilaktige, ofte som læresetning fremsatte ytring at total avholdenhet skulle være en umulighet og dessuten en hindring for personlighetens fulle utfoldelse. Alt som kan bringe kyskheten i fare, vil de vite å tilbakevise med en intuitiv sikkerhet. Alle, især de foresatte, skal holde seg klart for øye at kyskheten ytterligere underbygges, når felleslivet bæres av den rette broderlige nestekjærlighet. Praktiseringen av total avholdenhet rører dypt ved menneskenaturens fundamentale anlegg. Derfor kan ingen klosterkandidat tenke på å avlegge dette løfte, ei heller oppnå adgang til det, uten først å ha bevist den nødvendige og påkrevde modenhet, psykologisk såvel som praktisk. Kandidatene skal ikke bare advares mot det som kan fremby risiko for kyskheten, men hjelpes til å gå inn under det gudeviede sølibat på en slik måte at det blir til en rikdom for hele personligheten.
13. Den frivillige fattigdom for Kristi etterfølgelses skyld tillegges stor betydning i vår tid. Ordensfolkene må være samvittighetsfulle i praktiseringen av fattigdommen og må i gitte fall kunne uttrykke den i nye former. Den er delaktiggjørelse i Kristi fattigdom, han som gjorde seg fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike (jmf. 2 Kor 8,9; Matt 8,20).
Ordensfolkenes fattigdomsløfte oppfylles ikke bare ved at bruk av ting og verdier i hvert enkelt tilfelle er avhengig av de foresattes godkjennelse, men ordenspersonene må konkret og reelt være fattige, ha fattigdommens ånd og ha sine skatter i himmelen (Matt 6,20).
Enhver skal på sitt virkefelt vite seg bundet av den allmenngyldige forpliktelse til å arbeide og slik fortjene det nødvendige til livets opprettholdelse og til arbeidets utførelse. All unødig bekymring skal man legge fra seg og stole på Guds omsorg (jmf. Matt 6,25).
Klosterlige kongregasjoner kan i sine konstitusjoner tillate medlemmene å gi fra seg arv de tidligere har mottatt, samt eventuell arv de vil motta i fremtiden. Institusjonene selv skal under hensyntagen til de lokale forhold bestrebe seg på å avgi en kollektiv bekjennelse til fattigdommen og av egne goder med glede bidra til å avhjelpe Kirkens behov og til understøttelse av trengende, som ordensfolk drar omsorg for i Kristi kjærlighet (jmf. Matt 19,21; 25, 34–46; Jak 2,15–16; 1 Joh 3,17). Ordensprovinser og -hus skal dele materielle goder med hverandre, slik at de velstilte hjelper de nødlidende.
Selv om instituttene har rett til i overensstemmelse med regel og konstitusjon å besitte enhver nødvendighet til livets opprettholdelse og til arbeidets utførelse, må enhver form for luksus, overdreven vinning og formueansamling unngås.
14. Ved lydighetsløftet bringer ordensfolkene sin vilje, og hermed så å si seg selv, som offergave til Gud, hvorved de forenes fastere og sikrere med den guddommelige frelsesvilje. Som Jesus Kristus, som kom for å gjøre Faderens vilje (jmf. Joh 4,34; 5, 30; Heb 10,7; Salme 39,9), «tok på seg en tjeners skikkelse» (Fil 2,7), og lærte lydighet av det han led (jmf. Heb 5,8), slik skal ordensfolkene handle under Den Hellige Ånds tilskyndelse: i tillit underordne seg de foresatte som er i Guds sted, og av dem la seg lede til å tjene alle brødrene i Kristus, som Kristus selv undergitt Faderens vilje tjente brødrene og gav sitt liv som løsepenge for mange (jmf. Matt 20,28; Joh 10,14–18). Derved knyttes de fastere til Kirkens tjeneste og modnes til Kristi fyldes mål (jmf. Ef 4,13).
I troens ånd og i kjærlighet til Guds vilje skal ordensfolkene alt etter regel og konstitusjon ydmykt være til sine foresattes rådighet, med den fulle innsats av åndens og viljens, naturens og nådens gaver, både i direktivenes fullførelse og i utfyllelsen av embedene de er overdratt, vel vitende at de medvirker til Kristi Legemes vekst etter Guds plan. En slik gudviet lydighet forminsker ikke den menneskelige persons verdighet, men fører den til modenhet, da den jo øker Guds barns frihet i overordentlig grad.
Hva de foresatte angår, så må de selv stå til regnskap for de sjeler som er betrodd dem (jmf. Heb 13,17), de må i embedsutøvelsen være åpne for Guds vilje, bruke sin autoritet med tjenersinn over for brødrene og slik uttrykke den kjærlighet, hvormed de selv er elsket av Gud.
De skal lede de undergivne i bevissthet om at disse er Guds barn, og i respekt for den menneskelige person, så de fremmer den frivillige underordning. Især hvor det dreier seg om botens sakramente og om åndelig veiledning skal de overlate dem den nødvendige frihet. Medlemmene skal ledes til aktiv og ansvarsbevisst lydighet, både når det gjelder embeder som skal ivaretas, og når det dreier seg om å ta nødvendige initiativer. Derfor skal de foresatte gjerne lytte til medlemmenes råd og anspore dem til felles overveielse av instituttets og Kirkens vel, hvorved dog beslutning og befaling forblir de overordnedes sak.
Kapitel og råd må stå sammen om de funksjoner som er overdratt dem i ordenens ledelse og på sitt vis uttrykke alle medlemmenes del i og omsorg for det felles vel.
15. Felleslivet skal føres med urkirken som forbilde, hvor de mange troende var ett hjerte og én sjel (jmf. Apg 4,32), det skal være grunnet på Evangeliets lære, den hellige liturgi, og spesielt på Eukaristien, og holde fast ved bønnen og det åndelige fellesskap (jmf. Apg 2,42). Som Kristi lemmer skal ordensfolkene i broderlig omgang forekomme hverandre med gjensidig ærbødighet (jmf. Rom 12,10) og bære hverandres byrder (jmf. Gal 6,2). Da Guds kjærlighet er utgytt i hjertene ved Den Hellige Ånd (jmf. Rom 5,5), gleder fellesskapet seg, som sann familie forsamlet i Herrens navn ved hans nærvær (jmf. Matt 18,20). Kjærligheten er jo lovens fylde (jmf. Rom 13,10) og fullkommenhetens bånd (jmf. Kol 3,14), og vi vet at vi ved den er overgått fra døden til livet (jmf. 1 Joh 3,14). Endog Kristi komme til verden manifesteres ved den broderlige enhet (jmf. Joh 13,35; 17, 21), og den er en kilde til apostolisk kraft. For at broderlighetens ånd kan sammenknytte alle fastere, skal de som betegnes som legbrødre, kooperatorer eller lignende, forbindes intimt med kommunitetens liv og arbeide. Med mindre forholdene virkelig taler for en annen løsning, skal det påses at der i kvinneklostre kun forekommer én klasse søstre. Forskjeller mellom personene vil da kun forefinnes i henhold til karakteren av de forskjellige arbeider søstrene vier seg til – enten som følge av særlig kall fra Gud eller på grunn av spesiell egnethet i en viss retning.
Mannskloster og -institutter, som ikke er rene legkommuniteter, kan i overensstemmelse med sine konstitusjoners normer oppta både geistlige og legfolk, men på like vilkår, med like rettigheter og forpliktelser, bortsett fra dem som er forbundet med de høyere vielser.
16. Den pavelige klausur for kvinnelige ordenssamfunn med rent kontemplativt liv skal beholdes, men skal dog avpasses etter tiden og de lokale vilkår. Foreldede sedvaner skal oppheves, men her må man likevel lytte til de aktuelle klostres ønsker.
Andre kontemplative ordenssamfunn, som i følge sine statutter beskjeftiger seg med ytre apostolisk virksomhet, skal av hensyn til det dem betrodde arbeide fritas for den pavelige klausur. Dog skal der opprettholdes klausur etter konstitusjonenes retningslinjer.
17. Ordensdrakten skal som tegn på den gudviede stand være enkel og beskjeden, fattig, men dog nett, og være i overensstemmelse med sunnhetens og fornuftens krav. Likeledes må den svare til tiden og de lokale forhold, samt til arbeidets fordringer. Hvor drakten såvel for menns som for kvinner vedkommende er i strid med disse normer, skal den endres.
18. Instituttenes tidstilpassede fornyelse er i høy grad avhengig av medlemmenes utdannelsesnivå. Derfor kan mannlige ordenspersoner som ikke er geistlige, såvel som ordenssøstre ikke engasjeres i apostolisk virksomhet straks etter novisiatets fullførelse, men deres religiøse og apostoliske undervisning, teoretisk såvel som praktisk, må videreføres på dertil egnede steder og avsluttes med tilsvarende avgangsbevis.
Ordenslivets tilpasning til nåtidens krav må ikke innskrenke seg til kun å omfatte de ytre forhold, og heller ikke må ordensfolk, der vier seg til apostolisk arbeide, befinnes mangelfullt utrustede til oppgaven. Derfor må de enkelte alt etter intellektuelle muligheter og personlige anlegg undervises om nåtidens samfunnsliv, dens tenke- og vurderingsmåte. Undervisningen skal ved å fremtre i harmonisk avstemthet mellom de enkelte deler fullføres på en slik måte at den bidrar til å forme medlemmenes liv til en helhet.
Livet igjennom skal ordensfolkene være betenkt på å videreføre sin utdannelse, både på det åndelige, intellektuelle og praktiske plan, og de foresatte skal etter evne gi dem anledning, hjelpemidler og tid til dette.
Det er de foresattes plikt å sørge for omhyggelig utvelgelse og utdannelse av åndelige rådgivere og veiledere og av lærerkrefter.
19. Før nye institutter grunnlegges skal det alvorlig overveies om de er påkrevde eller i det minste av uttalt stor nytteverdi, likeledes om de besitter vekstbetingelser, så det unngås at der oppstår institutter som ikke er nødvendige, eller som ikke har tilstrekkelig livskraft. En særlig oppmerksomhet og støtte fortjener i misjonsområdene de former for ordensliv som bestreber seg på å imøtekomme stedets folkelige særpreg og skikker, lokale sedvaner og livsbetingelser.
20. Instituttene skal hver især bevare det for dem særpregede virkefelt, åpne for verdenskirkens og bispedømmets vel, så de vet å tilpasse arbeidet etter tidens og stedets behov og med bruk av velegnede og, i enkelte tilfeller, nye midler. Arbeidsområder som i dag neppe ville svare til et gitt institutts ånd og opprinnelige målsetning, bør nedlegges.
Instituttene skal bevare sin misjonsånd og i overensstemmelse med den tilpasse sin egenart til nåtidens forhold, så Evangeliets forkynnelse overalt skjer på virkningsfullt vis.
21. Institutter og klostre, som etter den stedlige biskops skjønn og etter Den hellige Stols vurdering ikke gir håp om å kunne gjenopplives igjen, skal avskjæres fra videre mottagelse av noviser og så vidt mulig tilsluttes mer livskraftige ordenssamfunn med lignende målsetning og ånd.
22. Både institutter og selvstendige klostre skal overalt hvor det er hensiktsmessig, og med Den hellige Stols godkjennelse, organisere seg innbyrdes. Hvor der på sett og vis består tilhørighetsforhold til samme ordensfamilie, kan det opprettes en føderasjon, eller, hvis det dreier seg om hus, hvis konstitusjoner og sedvaner er like hverandre, og som er åndelig beslektede, kan der dannes en union, især hvis disse kommuniteter er meget små, eller, i tilfelle av felles målsetning; et arbeidsfellesskap.
23. De av Den hellige stol opprettede konferanser eller råd for høyere ordensforesatte fortjener all støtte og oppmerksomhet. De kan på fremragende vis bidra til at det enkelte institutts målsetning virkeliggjøres i videst mulige omfang, kan fremme et effektivere samarbeide til gavn for Kirken, kan formidle bedre fordeling av arbeidskraften i apostolatets tjeneste innenfor et bestemt område, kan bli et organ til ivaretakelse av felles interesser i formålstjenlig organisert samordning og samarbeide med bispekonferansene i saker som vedrører apostolatets utøvelse.
Lignende konferanser kan opprettes for sekularinstituttene.
24. Prester og kristne oppdragere skal gjøre seg alvorlige anstrengelser for at søkningen til klostrene – under passende og samvittighetsfull utvelgelse – føres til ny oppblomstring, svarende til Kirkens behov. Også den alminnelige forkynnelse skal oftere beskjeftige seg med de evangeliske råd og med ordensstanden. I den kristne barneoppdragelse er det foreldrenes plikt å pleie og beskytte et eventuelt religiøst kall hos barnet. Instituttene har lov til å utbre kunnskap om seg selv for å øke tilgangen, men dette skal skje med den fornødne klokskap og etter Den hellige Stols og den lokale biskops retningslinjer.
Men ordensfolk må her legge seg på sinne at deres egne livs eksempel alltid vil være den beste anbefaling for deres institutt og mere enn noe annet tale for valget av ordensstanden.
25. Alle institutter, for hvis skyld disse normer for en tilpasset fornyelse er laget, skal villig svare på sitt guddommelige kall og sin oppgave i Kirken i dag. Deres liv i sølibat, fattigdom og lydighet, hvis forbilde er Herren selv, verdsettes høyt av kirkemøtet, som nærer store forhåpninger til deres innsats, enten den skjer tilbaketrukket eller i offentligheten. Urokkelige i troen, i kjærligheten til Gud og til nesten, grunnfestet i kjærlighet til korset og i forventningen om den kommende herlighet skal de utbre Kristi glade budskap i hele verden, så deres vitnesbyrd må bli kjent av alle og Faderen i himmelen bli herliggjort (jmf. Matt 5,16). Ved den kjærlige Guds Mor, Jomfru Marias forbønn, hun, «hvis liv skal være en rettesnor for alle»,[1] skal de vokse dag for dag og slik bære stadig rikere frukt.
Noter
[1] Ambrosius, Om jomfrustanden, bok II, kap. 2, nr. 15.