I likhet med konsilet i Trent (1545–1563), som søkte å møte reformasjonstidens utfordringer, behandlet Vatikan II nærmest alle aspekter av Kirkens liv. Skulle Kirken både møte og preke til den moderne verden, måtte hele Kirken med alle dens medlemmer og alle livsformer i Kirken stå beredt til å ta del i misjonen. Av disse grunner offentliggjorde konsilet også et dokument om ordenslivet, Perfectæ caritatis (28. oktober 1965).
Ordenslivet har en rik historie i Kirken, og i historiens løp har et mangfold av klostre, ordener og kongregasjoner sett livets lys. Men denne rike historien og dette mangfoldet medfører også at det er vanskelig å si noe generelt om denne livsformen i Kirken. Derfor ble dokumentet fra konsilet generelt og oppmuntrende mer enn spesifikt og bestemmende, da det kaller alle typer ordensliv til fornyelse, for bedre å stå rustet til å møte den moderne tid. Dokumentet kan deles i fire deler: første del omhandler fornyelsen av ordenslivet; annen del: de ulike typene av ordenslivet; tredje del: løftene og fellesskapet – ordenslivets fundament; fjerde del: ulike særskilte elementer knyttet til fornyelsen.
En fornyelse av ordenslivet (som også kalles «det gudviede liv») må, i henhold til konsilets ønsker, bygges på to søyler: «en tilbakeføring til kristenlivets kilder, til instituttenes opprinnelige inspirasjon, samt i og med dette en ajourføring til tidens endrede vilkår» (PC 2). Det er den første søylen, tilbakeføringen til instituttenes (klostrenes og ordenenes) opphav og grunnleggelse, som har blitt stående som dokumentets sentrale punkt, noe lignende konsilets slagord «tilbake til kilden». Videre peker konsilet på fem punkter: a) Ordenslivet må alltid stå grunnfestet på Kristi etterfølgelse; b) Ordenssamfunnenes arvegods er grunnleggernes ånd og målsetning, som stadig må virkeliggjøres; c) Ordenslivet har del i Kirkens misjon, og må ta del i hele Kirkens arbeid; d) Ordensfolket må forstå og kjenne til det moderne menneske og menneskenes situasjon for bedre å kunne hjelpe dem; e) All fornyelse av ordenslivet må begynne og slutte med åndelig fornyelse.
Presentasjonen av de ulike former for ordenslivet deler det gudviede liv i fem deler: de kontemplative klostre, «hvis medlemmer lever for Gud alene i ensomhet og taushet, i vedholdende bønn og bot» (PC 7); instituttene med en apostolisk målsetning, «arbeider etter sin tildelte nådegave, det være seg til å tjene, til å undervise, til å veilede, til å gjøre godt i det skjulte, til å øve barmhjertighet med glede» (PC 8); det monastiske liv, «å tjene Gud ydmykt og verdig innenfor klosterets murer» (PC 9); ordenene med kun lege medlemmer, som «ivaretar kirkelig sjelesorgs oppgaver så som undervisning og oppdragelse av ungdommen, pleie av syke med mere» (PC 10); og sekularinstituttene, som «utøver apostolatet i verden og ut fra verden» (PC 11).
Ordenslivet kjennetegnes ved de tre evangeliske løfter og livet i fellesskap. Det første løfte som behandles, er kyskheten, som «frigjør hjertet til en brennende kjærlighet til Gud og til alle mennesker og [derfor står] som et særlig tegn på de himmelske nådegaver» (PC 12). Så fattigdommen, som er «delaktiggjørelse i Kristi fattigdom, han som gjorde seg fattig da han var rik, for at vi ved hans fattigdom kunne bli rike» (PC 13). Til slutt lydigheten, hvor ordensfolket ved å overgi seg blir som en «offergave til Gud, hvorved de forenes fastere og sikrere med den guddommelige frelsesvilje» (PC 14). Den avsluttende del omfatter det pavelige klausur for de kvinnelige klostre, ordensdrakten, utdannelse av nye klosterfolk, grunnleggelse av nye klostre, klostre som opplever vanskeligheter, samarbeid mellom ordener og klostre og søkningen til klostrene i dagens verden.