Tridentinerkonsilet har «vedvarende betydning for Kirkens liv»

– Konsilet i Trent produserte dokumenter av stor teologisk betydning, samt betydelige dokumenter av en praktisk og disiplinær art. 

Bilde

Det sier biskop Fredrik Hansen om kirkemøtet i den nord-italienske byen Trento (Trient), som ble avholdt i tjuefem sesjoner mellom 1545 og 1563. 

Den katolske kirke regner dette som sitt nittende økumeniske, det vil si universelle, konsil. Dekretene fra konsilet ble signert av 255 biskoper og promulgert av paven.

– Er konsilet fortsatt gjeldende i dag?

– Begge typene tekster fra konsilet, de teologiske og de disiplinære, hadde og har vedvarende betydning for Kirkens liv. Av de teologiske tekstene har sakramentslæren fra Trent, det konsilet la ut om de syv sakramentene, forblitt helt grunnleggende i Kirkens lære om disse frelsesmidlene.

Biskopen påpeker at hverken Det første vatikankonsil (Vatikan I) eller Det annet vatikankonsil (Vatikan II) sa spesielt mye om sakramentene. Kirken hviler altså fortsatt på sakramentslæren fra Trent.

Samtidig går det et viktig skille mellom konsilets lære på den ene siden, og de disiplinære bestemmelsene som konsilet kom med på den andre.

– Det disiplinære og praktiske fra Trent la grunnlaget for et katolsk kirkeliv som besto i århundrer. Det er ikke tilfeldig at den lengste perioden i Kirkens liv uten et konsil var mellom Trent og Vatikan I, rundt tre hundre år. Den tridentinske modellen holdt seg. Det er også slik at deler av det Trent satte på plass, består i dag, for eksempel rundt menighetslivet, forteller biskop Fredrik.

Bilde

Ufeilbarlig lære?

De 21 økumeniske konsilene har vært viktige for defineringen av Kirkens lære. For eksempel fastslo de to første konsilene (Nikea i 325 og Konstantinopel i 381) at Sønnen og Den Hellige Ånd er guddommelige personer «av samme vesen» som Faderen, konsilet i Efesos (431) at Jomfru Maria er Guds mor, og konsilet i Kalkedon (451) at Jesus Kristus er én person med to naturer – sann Gud og sant menneske.

– Kan læren fra et konsil endres, eller er den ufeilbarlig?

– Det er veldig tydelig at teologisk lære fra et konsil forblir stående. Det er en del av Kirkens læreembete og derfor bindende for oss som troende. Samtidig er det mye av det disiplinære fra Trent som ikke gjelder i dag.

Selv om de enkelte biskoper ikke besitter noen ufeilbarhet, uttaler de ikke desto mindre ufeilbarlig Kristi lære når de, ... samlet på et økumenisk kirkemøte, handler som lærere og dommere i tros- og moralspørsmål for den universelle Kirke: Til deres definitive avgjørelser bør det da gis troens tilslutning i lydighet.

Vatikan II, Lumen gentium, 25

Biskop Fredrik forklarer at de gamle bestemmelsene ikke er direkte avskaffet, men at Kirken senere – for eksempel i kirkeretten av 1917 og 1983 eller andre dokumenter av nyere dato – har lagt frem noe nytt som nå skal følges.

– Når jeg søker veiledning i min gjerning som biskop, ser jeg ikke til de disiplinære normene fra konsilet i Trent, men til det reviderte Direktoriet for biskopenes hyrdetjeneste fra 2004, utdyper han.

Bilde

– Alle konsiler unntatt Vatikan II har utstedt «anatemaer» med formen «La ham være anatema». Hva innebærer det å bli «anatemisert»?

– Anatema sit er den latinske oversettelsen av «forbannet være han» i Galaterbrevet 1, hvor Paulus advarer mot falske evangelier. Dette brukes i konsilene for å betegne konsekvensene av en lære som strider mot eller ligger utenfor Kirkens lære.

Konsilet legger først frem en beskrivelse av den ukatolske læren, og så kommer den med anatemaet. Biskopen forklarer at dette er det samme som en ekskommunikasjon. Men han sier at det er viktig å spørre seg hvem det er som bevirker den.

– Man kan tenke at her er det Kirken som dytter noen ut. I virkeligheten er det motsatt: Den som ikke holder seg til katolsk lære, plasserer seg selv utenfor det kirkelige fellesskapet. «La ham være anatema» eller «La ham være utenfor» er en annen måte å si dette på.

Reformasjonen

Selv om Tridentinerkonsilet ble sammenkalt i forbindelse med reformasjonen, nevner det ikke protestanter direkte – bortsett fra når konsilet i sin trettende sesjon, avholdt i oktober 1551, garanterer protestanter trygg ferd for å komme til Trent og tale. Da Det annet vatikankonsil (1962–1965) inviterte protestantiske observatører, var det altså ikke noe helt nytt.

– Mange sier at konsilet i Trent var Kirkens svar på den protestantiske reformasjon. Er det en riktig beskrivelse?

– Noe er åpenbart svar på protestantisk lære: om Kirken, frelsen, sakramentene og så videre. Kirkemøtet tar for seg protestantismen og svarer på den. Samtidig er det deler av Trent, ikke minst det disiplinære, som er mye bredere. Her forsøker konsilet å gi føringer for Kirkens liv og helhet som skal bestå over tid.

Biskop Fredrik sier at det fantes reformbevegelser innenfor Kirken, også i tiden før de protestantiske reformatorene, som påpekte kritikkverdige forhold. Konsilet var dermed også et svar på ting som Kirken selv forstod måtte korrigeres og endres.

Bilde

– Det gjelder en del forhold rundt bispedømmene og det dagligdagse, men også presteutdannelsen: Ordningen med seminarer som finnes i dag, oppstod med Trent. Den er blitt oppdatert og formalisert i større grad, også etter Vatikan II, men mye av grunnstrukturen ligger i Trent.

Konsilet fremlegger læren om ordinasjonens sakrament. Men så måtte dette uttrykkes i prestenes liv, påpeker biskopen. Derfor satte konsilet fokus på det åndelige og akademiske liv i presteutdanningen. Man trengte prester som både var grundig formet i bønnelivet og kunne undervise folk i troen.

Derfor skal biskoper pålegge sine geistlige, uansett rang, at de i livsførsel, tale og lære skal være veiledere for Guds folk som er betrodd dem, og minnes det som står skrevet: «Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (1 Pet 1,16).

Konsilet i Trent, reformdekret (1551)

Avlat

Et annet forhold var praksisen med kjøp og salg av avlat, som ble et viktig ankepunkt for reformatorer som Martin Luther (1483–1546). Tridentinerkonsilets tjuefemte sesjon, i sitt dekret om avlat, forbyr økonomisk vinning av avlat for å unngå misbruk. 

– Dette er et godt eksempel på at Trent gjør to ting samtidig, sier biskop Fredrik.

– Man bekrefter det som er Kirkens tro og korrekt praksis rundt avlat, og skiller seg dermed fra protestantene på dette området. Men man strammer inn der hvor det åpenbart var problemer, hvor reformatorene hadde rett: At økonomisk vinning, kjøp og salg av avlat, var blitt en del av praksisen.

Bilde

Troen alene?

I sin sjette sesjon, i dekretet om rettferdiggjørelse, forkaster Tridentinerkonsilet to motsatte ytterpunkter: rettferdiggjørelse ved egne gjerninger (kanon 1) og rettferdiggjørelse ved troen alene (kanon 9). Sistnevnte ble sett på som en forkastelse av den protestantiske læren om rettferdiggjørelse.

– Disse kanonene viser at Trent er større enn bare å være mot reformasjonen. Dette med troen alene er nok mer tydelig mot en protestantisk lære, mens frelse ved egne gjerninger er et oldkirkelig heresi, pelagianismen, som gjennom Kirkens historie stadig har vist seg, sier biskop Fredrik.

Slik oppstod pelagianerne og semi-pelagianerne. Nå var det ikke intellektet som tok mysteriets og nådens plass, men viljen. Man glemte at alt «ikke [kommer] an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet» (Rom 9,16), og at «han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

Pave Frans, Gaudete et exsultate, 48

I 1999 kom imidlertid den katolsk-lutherske «Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren», inngått mellom Det lutherske verdensforbund og Den katolske kirke, som blant annet slår fast at: «Slik de lutherske kirkers lære er fremlagt i denne erklæringen, rammes den ikke av Tridentiner-konsilets fordømmelser» (nr. 41).

Biskopen forklarer at når konsilet kritiserer uttrykket «troen alene», peker det på en veldig snever definisjon av troen som en rent intellektuell tro, en tro som ikke på noe vis uttrykkes i liv og gjerninger.

– Hvordan står konsilets lære i forhold til felleserklæringen fra 1999? Er vi kommet til større enighet, og i så fall hvordan?

– Felleserklæringen springer ut av et større økumenisk arbeid hvor begge sidene, ved historiske og teologiske studier, tydeliggjorde hva reformatorene og Trent lærte, for dermed å gjøre et skille mellom hva man egentlig lærte og hva man trodde eller mente at den andre siden lærte.

Bilde

Biskop Fredrik opplever ikke felleserklæringen som et fravik fra Trent, og understreker at Kirken ikke fornekter konsilet på noe vis. Men dialog var vanskelig på reformasjonens tid, og det var mange misforståelser og karikaturer på begge sider.

– Ut av den økumeniske bevegelsen og grundige teologiske samtaler kom man fra både luthersk og katolsk hold dit at det i stor grad er enighet, og at ulikhetene ofte er mer grunnet i ulik terminologi og teologisk tradisjon enn den faktiske forståelsen av Bibelens lære.

Å være rettferdig betyr ganske enkelt å være med Kristus og i Kristus. Og dette er tilstrekkelig. Ytterligere ritualer er ikke lenger nødvendige. Av denne grunn er Luthers uttrykk «troen alene» sant, hvis det ikke settes i motsetning til tro i kjærlighet.

Benedikt XVI, katekese 19. november 2008

Selv om mange tilsynelatende ulikheter mellom katolsk og luthersk rettferdiggjørelseslære kan oppløses på denne måten, forklarer biskopen at ikke alt er likt.

– Når vi forholder oss til rettferdiggjørelse og frelse i den enkeltes liv vil vi, fra katolsk side, se til skriftemålet som en del av vårt oppgjør med synden og søken etter på ny å ta opp vårt kors. Her vil de lutherske kirkene ha en annen praksis og uttrykke seg annerledes.

Trent og Vatikan II

Tridentinerkonsilet førte til utgivelsen av en katekisme for hele Kirken, Den romerske katekisme, i 1566, og endringer i messeordningen under Den hellige pave Pius V i 1570. På samme måte førte Det annet vatikankonsil til en ny messeordning under Den hellige pave Paul VI i 1969–1970 og, litt senere, til en ny universell katekisme. 

Biskop Fredrik peker på flere tydelige likheter i implementeringen av de to konsilene.

Bilde

– Den hellige John Henry Newman, nå kirkelærer, påpekte at det tar Kirken lang tid å innføre et konsils lære. Både Trent og Vatikan II tydeliggjør dette. Vi arbeider ennå i dag med å forstå og iverksette læren fra Det annet vatikankonsil, sier han.

Ifølge biskopen var særlig pave Johannes Paul IIs lange pontifikat (1978–2005) preget av implementering av konsilet. Dette ser man i mange dokumenter og i bispesynodene som ble gjennomført under den hellige paven – ikke minst den ekstraordinære synoden i 1985, som resulterte i utgivelsen av Den katolske kirkes katekisme i 1992.

Les mer

• Dokumenter fra konsilet i Trent (engelsk)
• Dokumenter fra Det annet vatikankonsil
• Det første konsil i Nikea (325)