Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og makk ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller makk ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. (Matt 6,19–21 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
Menneskelivet er preget av en stadig bevegelse som driver oss til å gjøre ting, til å handle. I dag kreves det overalt et høyt tempo for å oppnå best mulige resultater på mange ulike områder. Hvordan kaster Jesu oppstandelse lys over dette trekket ved vår erfaring? Når vi får del i hans seier over døden, vil vi da få hvile? Troen sier oss: Ja, vi vil få hvile. Vi kommer ikke til å være passive, men tre inn i Guds hvile, som er fred og glede. Skal vi da bare vente, eller kan dette forandre oss allerede nå?
Mye aktivitet og stor tomhet
Vi er oppslukt av mange aktiviteter som ikke alltid gir oss tilfredsstillelse. Mye av det vi gjør, gjelder praktiske, konkrete ting. Vi må ta ansvar for mange gjøremål, løse problemer, møte påkjenninger. Også Jesus engasjerte seg i mennesker og deres liv; han sparte ikke seg selv, men ga seg helt til slutt. Likevel merker vi ofte at for mye aktivitet ikke gir oss fylde, men i stedet blir en virvel som overvelder oss, fratar oss roen og hindrer oss i å leve fullt ut det som virkelig er viktig i vårt liv. Da føler vi oss slitne og utilfredse: Tiden ser ut til å gå tapt i tusen praktiske gjøremål som likevel ikke gir svar på den dypeste meningen med vår eksistens. Etter dager fulle av aktiviteter kan vi føle vi oss tomme. Hvorfor? Fordi vi ikke er maskiner, vi har et «hjerte»; ja, vi kan til og med si at vi er et hjerte.
Hjertet er symbolet på hele vår menneskelighet, sammenfatningen av tanker, følelser og lengsler, det usynlige sentrum i oss selv.
«Der skatten din er, vil også hjertet ditt være»
Hjertet er symbolet på hele vår menneskelighet, sammenfatningen av tanker, følelser og lengsler, det usynlige sentrum i oss selv. Evangelisten Matteus inviterer oss til å reflektere over hjertets betydning når han gjengir Jesu nydelige setning: «Der skatten din er, vil også hjertet ditt være» (Matt 6,21).
Det er altså i hjertet den sanne skatten bevares – ikke i jordiske safer, ikke i store finansielle investeringer, som nå mer enn noen gang, er ute av kontroll og urettferdig konsentrert. De blir dyrket som avguder, til prisen av millioner av menneskeliv og ødeleggelsen av Guds skaperverk.
Cor inquietum
Det er viktig å reflektere over disse aspektene, for i de mange gjøremålene vi stadig står overfor kan det være fare for fragmentering, iblant fortvilelse, meningsløshet – selv hos tilsynelatende suksessrike mennesker. Å lese livet i lys av påsken, å se det sammen med den oppstandne Jesus, derimot betyr å finne veien inn til menneskets kjerne, til vårt hjerte: cor inquietum [urolig hjerte]. Med adjektivet «urolig» lar den hellige Augustin oss forstå menneskets indre streben rettet mot dets fulle fullbyrdelse. Hele setningen finner vi i begynnelsen av Bekjennelser, der Augustin skriver: «Du har skapt oss til deg, [Herre], og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg» (Bekjennelser, 1, 1.1).
Uroen driver oss hjemover
Uroen er tegnet på at hjertet vårt ikke beveger seg tilfeldig, på en uordnet måte, uten mål og mening, men er rettet mot sin endelige bestemmelse: «å vende hjem». Hjertets sanne mål består ikke i å eie denne verdens goder, men i å nå det som fullt ut kan fylle det, nemlig Guds kjærlighet, eller rettere sagt Gud selv, som er kjærlighet. Denne skatten finner vi imidlertid bare ved å elske den neste som vi møter på vår vei: brødre og søstre av kjøtt og blod, hvis nærvær vekker og utfordrer hjertet vårt og kaller det til å åpne seg og gi av seg selv. Vår neste ber oss om å senke tempoet, om å se ham eller henne i øynene, noen ganger om å endre planer, kanskje til og med om å skifte retning.
Vi skal hinsides
Kjære dere, her er hemmeligheten ved menneskehjertets bevegelse: å vende tilbake til sin værens kilde, å nyte den glede som aldri svikter, som aldri skuffer. Ingen kan leve uten en mening som går utover det forgjengelige, utover det som forgår. Menneskehjertet kan ikke leve uten håp, uten å vite at det er skapt for fylde og ikke for mangel.
Uroen er tegnet på at hjertet vårt ikke beveger seg tilfeldig, på en uordnet måte, uten mål og mening, men er rettet mot sin endelige bestemmelse: «å vende hjem».
Takk for det kristne håp!
Med sin inkarnasjon, lidelse, død og oppstandelse, har Jesus Kristus gitt et solid grunnlag for dette håpet. Det urolige hjertet vil ikke bli skuffet, dersom det trer inn i den kjærlighetens dynamikk som det er skapt for. Målet er sikkert, livet har seiret, og i Kristus vil det fortsette å seire i hverdagens død. Dette er det kristne håp: La oss alltid velsigne og takke Herren som har gitt oss det!
Generalaudiensen 17. desember 2025
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
- Pave Benedikt XVIs katekeser om kirkefaderen Augustin
