I forbindelse med publiseringen av pave Benedikt XVIs katekeser om kirkefaderen Augustin på katolsk.no, deler dom Elias Carr sine refleksjoner om helgenens liv, virke og betydning i dag. Denne katekeserekken ble holdt av pave Benedikt XVI under hans onsdagsaudienser fra 9. januar til 27. februar 2008.
Dom Elias Carr kommer fra USA og er augustinerkorherre i Stift Klosterneuburg i Østerrike. Han har tidligere vært kapellan i St. Paul menighet i Bergen, og er nå økonom i Klosterneuburg. Han er også forfatter av boken I Came to Cast Fire: An Introduction to René Girard (Word on Fire, 2024).
Fra retoriker til biskop
Den hellige Augustin av Hippo (354–430) ble født i Tagaste i romersk Nord-Afrika og levde i overgangen mellom to tidsaldre, antikken og middelalderen. Han fikk en ypperlig klassisk utdannelse og ble skolert som retoriker i Milano.
– Man må huske på at dette ikke var en spinndoktor eller propagandist, påpeker dom Elias.
– Filosofen Aristoteles anså dette yrket som avgjørende for fellesskapets gode, fordi svært få er i stand til å finne sannheten på egen hånd. Derfor hadde retorikerne en plikt til å formidle sannheten på en måte som ikke bare var basert på ord, men også på deres moralske karakter.
Augustin praktiserte dette yrket på høyeste nivå i den keiserlige regjeringen i Milano, men ble ikke tilfredsstilt. Hans søken etter sannheten i filosofi og ulike religioner endte også med skuffelse.
– Inn i denne eksistensielle krisen kom det et klart svar. Biskop Ambrosius av Milano ga det gjennom sitt ord og eksempel, sier dom Elias.
Augustin tok imot opplæring og ble til slutt døpt av den hellige Ambrosius (ca. 340–397) under påskevigilien i Milano i 387. Ambrosius er også kirkefader, men har ikke hatt like stor innflytelse som Augustin.
– Hva var det som gjorde Augustin så stor?
– Augustins dåp satte ham på en vei mot storhet, som han håpet å følge i et fellesskap av likesinnede filosofer. Men Gud hadde andre planer for ham. Han ble «tvunget» til å akseptere ordinasjonen som prest og deretter biskop.
Vi kan fortsatt lese Augustins første prekener om saligprisningene. Han skrev mye om ulike teologiske kontroverser som fortsatt preger vår forståelse av nåde, sakramentene og Kirken. Dessuten var han et forbilde for felleslivet i mange ordensfellesskap som følger hans regel.
– Gjennom mesteparten av historien ble Gudsstaten eller Guds by ansett som hans viktigste verk. Den er et forsvar av kristendommen mot dens hedenske kritikere, som så goternes plyndring av Roma som et tegn på den kristne Guds svakhet og behovet for å vende tilbake til de gamle gudene.
Dom Elias forteller at Augustin var vitne til omveltningene ved fødselen av en ny verden hvor evangeliet og antikken, gjennom Kirken, skulle forme ulike folkeslag til et nytt Europa.
Oppfinnelsen av individet
Pave Benedikt fremhever Augustins «Bekjennelser – den usedvanlige åndelige selvbiografien skrevet til Guds ære» som «hans mest velkjente verk» (Katekese 9. januar 2008). Videre beskriver han Augustin som «en samtidig som snakker til meg, snakker til oss med sin friske og aktuelle tro» (Katekese 16. januar 2008).
– Hva er det ved Augustins Bekjennelser som taler til mennesker i dag?
– Augustins Bekjennelser taler til mennesker i dag mer enn tidligere, fordi vi befinner oss på den andre siden av en lang utvikling som resulterte i oppfinnelsen av individet.
Dom Elias forklarer at tanken om individet, slik vi forstår det i dag, oppstod som en følge av møtet mellom evangeliet og Vesten gjennom mange århundrer. I tro og praksis frembragte Kirken denne nye forståelsen av personen som en forutsetning for moderniteten, ikke et produkt av den.
– Augustin reflekterer over sitt indre liv. Han viser at Gud forholder seg til oss på mange, noen ganger hverdagslige eller til og med merkelige måter, som da et barns stemme sier til ham: «Ta og les.» Augustin kjemper med grunnleggende menneskelige spørsmål, noe som gir hans verk universell relevans.
Jakten på mening og formål preger de fleste menneskers liv. Gitt et tilsynelatende uendelig antall muligheter, kan denne jakten også være en lidelse. Dom Elias peker særlig på utfordringene som unge mennesker står overfor.
– Selv om de har nådd myndighetsalderen og fysisk modenhet, virker de ofte følelsesmessig og åndelig overveldet. Dette lammer dem når de står overfor viktige beslutninger i deres liv, nettopp de beslutningene som gir livet mening og formål. Augustin viser oss ikke bare verdien av kampen, men enda viktigere, svaret.
Det urolige hjerte
Det mest kjente sitatet fra Augustins Bekjennelser er: «Du har skapt oss for deg [Herre], og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg» (I, 1,1). Nylig har det vært rettet et større fokus mot Jesu hellige hjerte og menneskets hjerte, ikke minst i pave Frans’ encyklika Dilexit nos fra 2024.
– Hva er betydningen av hjertet i Augustins tenkning?
– Den franske maleren Philippe de Champaigne malte et kjent bilde av Augustin som arbeider ved skrivebordet sitt. Helgenen vender blikket og kroppen mot sannheten, som svever over Bibelen. Teksten han skriver, uttrykker hans altoppslukende kjærlighet til Gud. Under føttene hans ligger verkene til Pelagius og hans tilhengere, som hadde et optimistisk syn på menneskets selvforbedring.
Augustin visste at frelse ikke kan oppnås gjennom hardt arbeid eller utdannelse, påpeker dom Elias. Den nåde som Jesus gjør tilgjengelig, gir hvert menneske frihet til å velge troen. Troen er derfor samtidig fullt guddommelig, en gave fra Gud, og fullt menneskelig, en fri handling hvor man gir seg selv tilbake til Gud.
– Hjertet symboliserer setet for tanke og vilje, som er rettet mot sannheten og det gode. Det representerer også følelsene, som når de er riktig ordnet, driver mennesket til å søke sannheten og velge det gode. Å hvile i Gud er ikke et spørsmål om passivitet, men om full forening med Den hellige treenighet, som er kjærlighet.
En kopi av dette maleriet henger i augustinerkorherrenes kapell i Klosterneuburg.
Den hellige Augustin åpnet veien for andakt til Det hellige hjerte som stedet for vårt personlige møte med Herren. For Augustin er Kristi sårede side ikke bare nådens og sakramentenes kilde, men også symbolet på vår intime forening med Kristus, stedet for et kjærlighetsmøte.
Håp i krisetid
«Selv om han var gammel og trett, gikk Augustin likevel i bresjen ved å trøste seg selv og andre med bønn og meditasjon over Forsynets hemmelighetsfulle planer», sier pave Benedikt (Katekese 16. januar 2008). Augustin levde i en krisetid mot slutten av det vestlige Romerriket, men ble værende med sitt folk under vandalenes og goternes invasjoner.
– Hva kan vi lære av Augustins tillit til Gud i en krisetid?
– Augustin er et forbilde på kristen tillit fordi han erkjente at vi bare kan være lykkelige i håpet. Ønsket om å sikre lykke med verdslige midler er dømt til å mislykkes. Guds by er rettet mot fellesskap mellom andre-orienterte vesener, mens menneskets by består av vesener som er selv-orienterte.
Dom Elias forklarer at Gudsstatens ekstatiske (utadgående) natur har sitt opphav i Treenighetens mysterium, mens den selvopptatte naturen til borgerne i menneskenes by springer ut av libido dominandi. Augustin bruker dette uttrykket i to betydninger: lysten eller begjæret etter å dominere, og samtidig lysten som dominerer.
– Med andre ord oppnår den selvopptatte personen sitt mål gjennom dominans over andre, enten personer eller ting. Men dette begjæret undertrykker også den selv-orienterte personen, fordi han aldri kan finne hvile eller tilfredsstillelse i skapte ting. Ikke bare er verden og alt i den forgjengelig, men vi finner vår oppfyllelse i Gud alene. Alt annet kommer til kort.
I stedet råder Augustin oss til å finne lykken i dette livet i håpet om det som skal komme. I bok fem av Gudsstaten skriver han om kristne keiseres karakter:
Lykkelige er de når de ikke gjør alt dette av iver etter tom ære, men av kjærlighet til den lykke som er evig. Og lykkelige er de når de villig bærer frem offer for sine synder til den sanne Gud, i ydmykhet, barmhjertighet og bønn. Slike kristne keisere kaller vi lykkelige. Foreløpig er de det i håpet, siden skal de bli det i virkeligheten, når det vi venter, har kommet.
– Dette synet på det politiske liv er også en motgift for dem som ønsker å skape himmel på jord, men i virkeligheten bare skaper et helvete. Utopiske programmer og skuffelsen over deres mislykkede resultater har brakt mer elendighet i verden, på grunn av fristelsen til fortvilelse. Kristne ser dette livet for det det ofte er, korsets vei, men stoler på at det til slutt vil komme en oppstandelse og en ny skapelse.
Augustins regel
Augustins regel (Regula) for klosterfellesskap er den eldste klosterregelen i Vestkirken og brukes av flere ordenssamfunn, inkludert dominikanerne og augustinerne – både augustinerordenen (OSA) og augustinerkorherrene (Can.Reg.), som dom Elias tilhører.
– Korherrelivet sammenfaller i bunn og grunn med presteskapet slik det utviklet seg i Vesten. Prester levde etter ulike skikker og tradisjoner. Over tid ble det vanskelig å skille mellom munker og kanniker (korherrer), ettersom mange munker ble prester og prestene fulgte klosterpraksiser.
Dom Elias forteller at mange korherreklostre på tiden for den hellige pave Gregor VIIs reformer på 1000-tallet begynte å ta i bruk Augustins regel, og ble augustinerkorherrer (Canonicus Regularis S. Augustini). I 2033 er det 900 år siden augustinerkorherrene kom til Klosterneuburg under ledelse av den salige Hartmann.
Regelens prolog illustrerer helgenens visjon for fellesskapet: «Fremfor alt, kjæreste brødre, må vi ha kjærlighet til Gud, og så til vår neste. Dette er de to sentrale bud.» Deretter beskriver han kort og presist rammeverket for å virkeliggjøre denne visjonen om kjærlighet til Gud og nesten.
– Den avgjørende nyvinningen for korherrelivet var overgangen fra privat eiendom til felles eiendom som et korrektiv til den foregående periodens dekadens. Augustins regel former vårt kall på en dyp måte når vi prøver å følge hans eksempel i dag, sier dom Elias.
Når dere har sluttet dere sammen i et samfunn, skal dere aller først «bo sammen i endrektighet», og «være ett i sjel og sinn» i Gud. Ingenting skal dere da kalle deres eget. Alt skal dere ha felles, slik at hver enkelt får seg tildelt mat og klær av forstanderen.
En augustinsk pave
Pave Leo XIV er også augustiner, selv om han tilhører et annet fellesskap. Som pater Robert Prevost var han generalprior for augustinerordenen fra 2001 til 2013. Fra starten av sitt pontifikat har han vektlagt augustinske temaer og sitert den hellige Augustin, og hans våpen bærer tydelig augustinsk symbolikk.
– Hvordan merker du at pave Leo XIV er augustiner?
– Vår hellige far, pave Leo, har gjennom sine ord og sitt eksempel vist sin augustinske ånd. Han legger for eksempel stor vekt på enhet.
Dom Elias peker på pavens ord om det han ønsker «skal være vårt første store ønske: en enhetlig Kirke, som er et tegn på enhet og felleskap, som blir surdeig for en forsonet verden» (Preken ved innsettelsesmessen, 18. mai 2025).
– I denne uttalelsen kan vi spore den hellige Augustins visjon om historien og det hinsidige i Guds by. Jeg tror vi kan forvente at pave Leo vil arbeide for å gjenopprette Kirkens enhet ved å helbrede splittelser og sår, også i forhold til andre kristne kirker.
Sitatene fra Augustins regel er fra Erik Gunnes’ oversettelse for Aschehoug (1986).
Sitatet fra Gudsstaten er fra Reidar Aasgaards oversettelse for Pax (2002).
Les mer
- Word on Fire: Fr. Elias Carr
