Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
[Josef fra Arimatea] gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Og Josef tok Jesu kropp ned, svøpte den i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og som det ennå ikke var lagt noen i. Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte. (Luk 23,52–54 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Å dø er både naturlig og unaturlig
Kjære brødre og søstre! Velkommen alle sammen!
Dødens mysterium har alltid vekket dype spørsmål i mennesket. Døden fremstår jo som den mest naturlige og samtidig mest unaturlige av alle hendelser. Den er naturlig, for alle levende vesener på jorden dør. Den er unaturlig, for vårt ønske om liv og evighet for oss selv og for dem vi elsker får oss til å se døden som en dom, som noe som strider mot fornuften.
Døden er nå tabu
Mange gamle folkeslag utviklet ritualer og skikker knyttet til dyrkelse av de døde, for å ledsage og minnes dem som begav seg av sted mot det høyeste mysteriet. I dag ser vi imidlertid en annen tendens. Døden fremstår som et slags tabu, en hendelse man ønsker å holde på avstand; som noe man bare omtaler med dempet stemme, for ikke å forstyrre vår følsomhet og ro. Derfor unngår man også gjerne kirkegårdene, hvor de som gikk før oss hviler, i påvente av oppstandelsen.
Bare mennesket vet at det skal dø
Så hva er døden? Er den virkelig det siste ordet om vårt liv? Det er bare mennesket som stiller seg dette spørsmålet, fordi bare mennesket vet at det skal dø. Men bevisstheten om dette redder oss ikke fra døden; tvert imot legger den i en viss forstand en «tyngde» på oss mennesker som ingen andre levende skapninger kjenner. Visstnok kan dyr lide og merke at døden nærmer seg, men de vet ikke at døden inngår i deres bestemmelse. De spør seg ikke om livets mening, mål og utfall.
Døden fremstår som et slags tabu, en hendelse man ønsker å holde på avstand; som noe man bare omtaler med dempet stemme, for ikke å forstyrre vår følsomhet og ro.
Fortrengning og flukt
Når vi ser dette, kan vi kanskje forstå oss selv som paradoksale, ulykkelige skapninger – ikke bare fordi vi dør, men også fordi vi vet med sikkerhet at døden vil komme, selv om vi ikke vet hvordan eller når. Vi opplever at vi er både bevisste og maktesløse. Sannsynligvis er det derfor mange fortrenger døden eller prøver å flykte fra den.
Døden som livets lærer
I sitt berømte skrift Apparecchio alla morte reflekterer den hellige Alfons Maria de Liguori over dødens pedagogiske verdi, og fremhever at den kan være en stor livets lærer. Å vite at døden finnes, og særlig å meditere over den, lærer oss å velge hva vi virkelig vil gjøre med vårt liv. Å be, for å forstå hva som er gagnlig med tanke på himmelriket, og å gi slipp på det overflødige som binder oss til det forgjengelige, er hemmeligheten for å leve autentisk, i bevissthet om at vår gjennomreise på jorden forbereder oss på evigheten.
Å vite at døden finnes, og særlig å meditere over den, lærer oss å velge hva vi virkelig vil gjøre med vårt liv.
Leve evig på jorden?
Likevel lover mange av dagens antropologiske visjoner immanent udødelighet og teoretiserer over en forlengelse av det jordiske liv ved hjelp av teknologi. Dette er det transhumane scenariet, som gjør seg gjeldende i horisonten av vår tids utfordringer. Kan døden virkelig beseires ved hjelp av vitenskap? Men kan vitenskapen i så fall garantere at et liv uten død også ville være et lykkelig liv?
Døden er en overgang
Det at Kristus stod opp fra de døde åpenbarer for oss at døden ikke står i motsetning til livet, men at den er en grunnleggende del av det, som en overgang til det evige liv. Midt i denne tiden, som fortsatt er fylt av lidelser og prøvelser, gir Jesu påske oss en forsmak på fylden av det som kommer etter døden.
«Like før sabbaten begynte»
Evangelisten Lukas synes å fange dette forvarselet om lys i mørket når han på slutten av den ettermiddagen da mørket hadde lagt seg over Golgata, skriver: «Det var forberedelsesdagen, like før sabbaten begynte» [oversatt fra italiensk: Det var forberedelsesdagen, og sabbatens lys skinte allerede] (Luk 23,54). Dette lyset, som foregriper påskemorgen, skinner allerede på den mørke himmelen som fortsatt synes lukket og stum. For første og eneste gang varsler sabbatens lys demringen dagen etter sabbaten: oppstandelsens nye lys. Bare denne hendelsen kan fullt ut opplyse dødens mysterium. I dette lyset, og bare i dette lyset, blir det sant, det vårt hjerte higer etter og håper på: at døden ikke er slutten, men overgangen til det fulle lys, til en lykkelig evighet.
Det at Kristus stod opp fra de døde åpenbarer for oss at døden ikke står i motsetning til livet, men at den er en grunnleggende del av det, som en overgang til det evige liv.
Den oppstandne går i forveien for oss
Den oppstandne gikk foran oss i dødens store prøve og kom seirende ut av den ved den guddommelige kjærlighetens kraft. Slik har han forberedt for oss stedet for den evige hvile, huset hvor vi er ventet; han har gitt oss et fullt liv, der det ikke lenger finnes skygger eller motsetninger.
Søster død
Takket være ham, som døde og sto opp igjen av kjærlighet, kan vi, sammen med den hellige Frans, kalle døden vår «søster». Å vente på den med det sikre håp om oppstandelse skåner oss for frykten for å forsvinne for alltid og forbereder oss på gleden i livet uten ende.
Generalaudiensen 10. desember
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
