Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Da trådte [den oppstandne] Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,18–20 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre, god dag! Og velkommen, alle sammen!
Jesu påske er ikke bare noe som hendte for lenge siden, ikke en stivnet del av tradisjonen, som så mange andre hendelser i menneskehetens historie. Kirken lærer oss å minnes oppstandelsen som levende og aktuelt, både hvert år på påskesøndag og hver dag i alle feiringer av eukaristien. I den oppfylles den oppstandne Herrens løfte på den mest fullkomne måte: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).
Midtpunktet
Av denne grunn utgjør påskemysteriet kristenlivets omdreiningspunkt. Alle andre hendelser har sin plass rundt det. Vi kan derfor si, uten noen form for naiv forsoningstrang [irenismo] eller sentimentalitet, at hver dag er påske. På hvilken måte?
Mennesket higer etter stadig på nytt å bli gitt, for å kunne øse av det som øyeblikket samtidig gir og tar.
Menneskets higen
Time for time erfarer vi mye forskjellig: smerte, lidelse og tristhet, som er vevd sammen med glede, undring og sjelero. Men i alle situasjoner lengter menneskehjertet etter fylde, etter en dyp lykksalighet. En stor filosof fra det tjuende århundre, den hellige Teresa Benedikta av Korset, født Edith Stein, som gravde dypt inn i menneskets mysterium, minner oss om denne dynamiske søkenen etter fullbyrdelse: «Mennesket», skriver hun, «higer etter stadig på nytt å bli gitt, for å kunne øse av det som øyeblikket samtidig gir og tar» (Endliches und ewiges Sein, Versuch eines Aufstiegs zum Sinn des Seins). Vi er omsluttet av begrensning, men vi streber etter å overskride den.
Bare påsken kan stille vår tørste
Påskebudskapet er det vakreste, mest gledelige og mest overveldende budskapet som noen gang har gjenlydt gjennom historien. Det er «evangeliet» par excellence, som vitner om kjærlighetens seier over synden og livets seier over døden – og derfor er det det eneste som kan stille den tørste etter mening som uroer vårt sinn og vårt hjerte. Mennesket er besjelet av en indre bevegelse, rettet mot et «hinsides» som stadig tiltrekker det. Ingen forgjengelig virkelighet tilfredsstiller det. Vi streber mot det uendelige og det evige. Dette står i kontrast til erfaringen av døden, som foregripes av lidelse, tap og nederlag. «Nullu homo vivente po skampare» [«ingen levende kan unnslippe»] døden, synger den hellige Frans (jf. Solsangen).
Mennesket er besjelet av en indre bevegelse, rettet mot et «hinsides» som stadig tiltrekker det. Ingen forgjengelig virkelighet tilfredsstiller det. Vi streber mot det uendelige og det evige.
Påskemorgen ble alt forandret
Alt blir forandret takket være den morgenen da kvinnene gikk til graven for å salve Herrens legeme, og fant den tom. Spørsmålet som vismennene fra Østen stilte da de kom til Jerusalem: «Hvor er jødenes konge som nå er født?» (Matt 2,1–2), får sitt endelige svar i ordene til den gåtefulle unge mannen, kledd i hvitt, som taler til kvinnene ved morgengry påskedag: «Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er reist opp, han er ikke her» (Mark 16,6).
Den levende
Fra den morgenen og fram til i dag, har Jesus hver bidige dag også denne tittelen: Den levende, slik han selv presenterer seg selv i Johannes’ åpenbaring: «Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet» (Åp 1,17–18). Og i ham har vi vissheten om alltid å kunne finne den uforanderlige ledestjernen som vi kan styre vårt liv etter, midt i det som ofte virker som kaos – hendelser som ofte synes forvirrende, uakseptable, uforståelige: det onde i dets mange former, lidelsen og døden, hendelser som berører hver og en av oss. Når vi grunner over oppstandelsens mysterium, finner vi svar på vår tørste etter mening.
Fra Via Crucis til Via Lucis
Påskebudskapet virker som omsorg og helbredelse for vår skrøpelige menneskehet. Det nærer håpet i møte med de skremmende utfordringene livet stiller oss overfor hver dag, både på det personlige og det globale plan. I påskens perspektiv blir Via Crucis [Korsets vei], forklaret til Via Lucis [Lysets vei]. Etter smerten trenger vi å smake på og meditere over gleden, igjen å gå gjennom alle stadiene som gikk forut for oppstandelsen – denne gang i lyset.
Virkelig å tro på påsken gjennom vår daglige vandring, betyr å revolusjonere vårt liv, å bli forvandlet for å forvandle verden med det kristne håpets milde og modige kraft.
Å bli forvandlet for å forvandle verden
Påsken eliminerer ikke korset, men seirer over det i den underfulle tvekampen som forandret menneskehetens historie. Også vår tid, preget av mange kors, lengter etter påskehåpets morgen. Kristi oppstandelse er ikke en idé, ikke en teori, men Hendelsen som ligger til grunn for troen. Han, Den oppstandne, minner oss fortsatt om dette ved Den hellige ånd, slik at vi kan være hans vitner også der menneskeheten ikke ser noe lys i horisonten. Påskehåpet skuffer ikke. Virkelig å tro på påsken gjennom vår daglige vandring, betyr å revolusjonere vårt liv, å bli forvandlet for å forvandle verden med det kristne håpets milde og modige kraft.
Generalaudiensen 5. november 2025
Les mer
- Teksten hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
