De store farer som truer vår verden, spesielt i Europa, med en mulig kommende krig, eller problemer som vi kanskje har i familien vår, eller på jobben, vil ikke forsvinne på en fortryllet måte. I en sekularisert kontekst ser vi mer og mer at en jul i kristen forstand er glemt. Romjulen er bare en parentes der vi i noen få dager, utenfor tiden, kan glemme våre bekymringer.
Apropos sekulariseringen, så sa nylig biskop Erik Varden, i et intervju i et fransk katolsk tidsskrift:
Jeg er overbevist om at vi er kommet til slutten av en syklus. Sekulariseringen i våre nordiske land har gjort sitt arbeid. Det er nesten ikke noe mer å sekularisere i Norge. Det er et enormt kulturelt og religiøst tap, men det gir oss en stor mulighet til å forkynne evangeliet for første gang, siden vår befolkning har glemt hva det handler om.
I en ustabil kontekst i dag virker institusjoner som er av en viss varighet, ikke bare i ti år, men i hundretalls, ja – til og med i tusen år, som fascinerende, sa biskop Erik videre. Men vi må passe på at det bare er et første skritt. Vi må ikke svare bare med et forslag til andakter og ytre praksis, eller identitetstegn, eller med å komme tilbake til gamle tradisjoner som vi har forsømt eller glemt, fordi dette holder ikke på lang sikt, hvis det ikke er næret av en dyp indre erfaring.
Det stiller oss spørsmålet: Hvilket håp må vi vitne om for verden? Håp var hovedtema for Jubelåret 2025. Noen i dag foreslår falske håp gjennom det som kalles «transhumanisme». Hos menneskene fra fordums dager er det et ønske om ikke å dø, men å leve evig. Det som kalles «transhumanisme» lover å forlenge livet med medisinske midler til å leve i 150 år, eller til og med et uendelig liv.
I sin generalaudiens i Roma den 10. september 2025 sa pave Leo XIV at overfor transhumanismens sirener må vi minne om dødens mening, som står imot transhumanismen som vil fornekte døden. Pave Leo minner om den åndelige visdommen i meditasjon over døden. Alfons de Liguori fremstiller det mesterlig når han understreker «dødens pedagogiske verdi», sett på som en «stor lærer i livet». Å meditere over døden «lærer oss å virkelig velge hva vi skal gjøre med livet vårt», «å løsrive oss fra det overflødige og det flyktige», sa han.
Les mer
Det gjelder faktisk å vitne om et annet liv, som ikke er et liv som forlenger seg uendelig på jorden. Munkene har alltid ansett meditasjon over døden ikke som morbid, men som oppbyggelig. De anså livet på jorden som en overgang, rettet mot et mål som vi kan kalle, som paven, oppstandelse, eller evig liv, eller, slik som i evangeliene, Gudsriket. Det er en lengsel mot dette nye liv som finnes i dypet av menneskets hjerte. Overfor denne lengselen kan vi ikke gi utilstrekkelige svar.
Guds rike er en absolutt ny virkelighet som er uløselig knyttet til Jesus. Hvis vi ikke kan forestille oss det i det hele tatt, kan vi likevel ha noen erfaring av det, selv om det bare er noen smuler? Sankt Bernhard, etterfulgt av Guerric av Igny, en annen cistercienserforfatter, visste at det kanskje var lenge å vente i troen på noe vi ikke ser nå. Men for dem skjer det noe hemmelig på vår jordiske pilegrimsvei. De snakket om besøk fra Ordet (Verbum) som Jesu mellomste komme, mellom det første komme i Bethlehem og det siste på den ytterste dag. Dette mellomste komme oppleves skjult og i ydmykhet, som det første komme, men også som en opplevelse av herlighet, som i det siste komme.
De prøvde å beskrive denne opplevelse: En kan ikke se hans komme, og en legger ikke merke til hans avgang; bare når han er til stede, er han et lys for sjelen og intelligensen, som lar oss se det usynlige og forstå det som ikke erkjennes. Vi må ikke tro at slike realiteter er reservert for noen få mystiske helgener. Guds rikes nyhet er forkynt til alle, og den virker allerede hvis det er en lengsel i våre hjerter etter å ta imot den.
Bernhard siterte også et vers fra Johannesevangeliet for å uttrykke denne realiteten, hvor Jesus sier:
Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.
Vår kjærlighet til Gud er et svar på Guds kjærlighet, som har elsket oss først og har vist oss hvor utrolig hans kjærlighet var til oss gjennom hans Sønn. Det er denne kjærlighet som er kilde til hver neste kjærlighet og som står mot sekulariseringens logikk, som fører til individualisme, til først og fremst å ta vare på seg selv, og til likegyldighet overfor de andre.
Når vi i denne romjulen står foran krybben med beundring, ser vi at «så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16).
Kan vi beundre dette foran krybben, da får vi en fred og en glede som ikke kommer fra jorden, men fra himmelen. Da får vi en trygghet som varer, selv om det er storm rundt oss.
br. Joël Regnard OCSO
Munkeby Mariakloster
