Nils Heyerdahl ble født i 1941. Han er utdannet idéhistoriker og har blant annet vært sjef for Radioteatret (fra 1991 til 2011) og preses for Det Norske Akademi (fra 2011 til 2021), i tillegg til sine roller i Den katolske kirke. I dag er han redaktør i St. Olav tidsskrift.
– Hvor var du i livet da Det annet vatikankonsil fant sted?
– Jeg var en nylig konvertert katolikk og studerte ved Universitetet i Oslo med sikte på en magistergrad i idéhistorie.
Heyerdahl påpeker at dette var lenge før internett. Informasjonen om konsilet kom ikke på skjerm, men på papir.
– Hovedkilden var tidsskriftet St. Olav, som den gang utkom annenhver uke, forteller han.
– Den svenske forfatteren Gunnel Vallquist var en viktig informant. Både i St. Olav og i dagsavisen Morgenposten (som ikke eksisterer lenger), samt i bøkene Dagbok från Rom i fire bind, rapporterte og kommenterte hun fortløpende fra konsilet.
Religionsfriheten
Heyerdahl peker på et øyeblikk som gjorde særlig inntrykk under konsilets fjerde og siste sesjon, i 1965. Daværende biskop John Willem Gran av Oslo tok ordet i et innlegg der han i klare ordelag forsvarte trosfriheten, noe som slett ikke var selvsagt.
– Talen ble trykt i sin helhet i St. Olav et par uker etter at den ble holdt. Først da kunne vi norske katolikker applaudere. Vi hadde ikke de samme krav til at nyhetene skulle være rykende ferske, den gangen!
Det dreier seg ikke om å gi løgnen eller feiltagelsen eksistensberettigelse. Det er jo bare mennesker eller samfunn som kan ha rettigheter. Denne rett til frihet tilfaller alle medlemmer av den menneskelige familie, i og med at de er kalt av Gud til fritt å hengi seg til Ham.
Den norske biskopen fikk medhold i sitt syn. Konsilet vedtok til slutt erklæringen Dignitatis humanæ, om religionsfriheten, med 2308 stemmer mot 70.
– Den slår utvetydig fast at menneskeverdet omfatter samvittighetsfrihet under ansvar og uten tvang, sier Heyerdahl.
Av andre dokumenter fremhever han det aller første og det aller siste konsilet vedtok: Sacrosanctum Concilium (4. desember 1963), om den hellige liturgi og Gaudium et spes (7. desember 1965), om Kirken i verden av i dag.
Fruktbare endringer
Heyerdahl forteller at det tok litt tid å oversette og tilrettelegge forandringene i messens liturgi. Men da de først kom, var de høyst merkbare:
– Norsk ved siden av latinen, flytting av alteret, liturgisk dialog mellom prest og menighet, innføring av nye tekstrekker og så videre. Jeg merket også klare nedslag andre steder. I Katolsk Studentlag var vi opptatt av gjennomføringen av konsilets beslutninger gjennom foredrag, seminarer og nordiske kongresser.
Den hellige mor Kirken har et stort ønske om at alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien, i pakt med selve dens vesens krav, og slik som det kristne folk [...] har rett og plikt til det i kraft av sin dåp.
Det han opplevde som mest fruktbart etter konsilet, var legfolkets økte engasjement og medvirkning i viktige kirkelige organer, bevegelsen ut av et for lukket fellesskap, åpning mot økumenikken og menighetens mer aktive deltagelse i liturgien.
– Viktig var det også i konsilets ånd å utvikle en norsk katolisitet, en god samklang mellom det universelle og det nasjonale.
– Var det noen endringer som var vanskelige?
– Kanskje jeg har fortrengt det, men jeg opplevde ikke noe som vanskelig her hjemme. Derimot registrerte jeg jo i enkelte andre land at det forekom uheldige liturgiske eksperimenter og påfunn, innført i ly av reformene. I noen kretser førte nok dessverre dette til en negativ holdning ikke bare overfor den fornyede liturgien, men overfor konsilet som helhet. Det var synd.
Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum (CC BY-SA 4.0)
Debatten om latin
Heyerdahl sier at stemningen for konsilet i det katolske miljøet der han vanket i tyveårene, var positiv inntil det begeistrede.
– Vi opplevde det som en vårløsning. Men det var også noen som var urolige over sider ved konsilet, for eksempel at latinen ikke lenger skulle være enerådende i liturgien.
En skal allikevel sørge for at de troende er i stand til å resitere eller synge på latin de av messens faste deler som tilkommer dem.
Han forteller at den internasjonale Una Voce-bevegelsen, som ville beholde messeordningen fra 1962 (før konsilet), hadde sterke talspersoner i Norge.
– De fryktet at latinen, språket som både forbandt oss med fortiden og med katolikker verden over, skulle forsvinne. Det ble det en del debatt av. Men latinen forsvant jo ikke, sier han.
Forfatteren og psykiateren Borghild Krane (1906–1997) var blant initiativtagerne til Una Voce, som ble stiftet for å fremme den gamle messen. I 1964 deltok hun i en debatt om latin i St. Olav tidsskrift (se nr. 10 og nr. 11).
Den gamle og den nye messen
Den tridentinske messe var den ordinære form av Kirkens romerske ritus fra 1570 og frem til den ble erstattet av en ny messeordning (Novus Ordo Missae) etter Det annet vatikankonsil. Siden den under enkelte omstendigheter fortsatt kan feires, blir den gamle messeordningen kalt den «ekstraordinære form» av den romerske ritus.
Den tridentinske messe kalles også den «tradisjonelle latinske messe» (TLM), men kjennetegnes ikke bare ved at messen feires på latin. Man kan tross alt feire pave Paul VIs nye messe på latin, selv om den ofte feires på folkespråket. Endringene som ble gjort i messeordningen, handlet om mer enn språk.
Paven beskriver noen av dem i den apostoliske konstitusjonen Missale Romanum av 3. april 1969:
«Hva angår Messens ordning, er ritene i sin substans blitt bevart, men forenklet. Man har fjernet dubletter og mindre heldige tilføyelser som i tidens løp var kommet inn, særlig for frembærelsen av brødet og vinen og for ritene ved brødsbrytelsen og ved kommunionen.
Visse andre elementer som over tid har tatt skade, gjenopprettes i samsvar med de hellige kirkefedres opprinnelige norm. Dette gjelder homilien, den universelle forbønn – det vil si de troendes forbønn –, og botsritusen – det vil si forsoningen med Gud og nesten – som holdes ved messens begynnelse og som har fått tilbake den betydning den bør ha.
Det annet vatikankonsil foreskrev også at den vesentligste del av Den hellige skrift skal bli lest for folket i løpet av et bestemt antall år. I samsvar med denne forordning er nå hele samlingen av søndagslesninger fordelt og ordnet i rekkefølge over et tidsrom på tre år. Dertil tilføyes det på alle dager med festkarakter foran lesningen av epistelen og Evangeliet en annen lesning fra Det gamle testamentet eller – i påsketiden – fra Apostlenes gjerninger.»
Les mer
- Pave Benedikt XVIs brev Summorum Pontificum (7. juli 2007), som tillot større bruk av den tridentinske messe
- Om pave Frans’ innstramming i Traditionis custodes (16. juli 2021): Viktig å lytte til paven
Tiden etter konsilet
Det annet vatikankonsil preget Heyerdahls kirkeliv i årene som fulgte. Han fikk være med i Språkkommisjonen, som oversatte liturgien fra latin til norsk – et arbeid som var en direkte følge av konsilets reformer. Han ledet også i noen år Massemediekommisjonen, opprettet som en direkte følge av konsilets dekret om samfunnets kommunikasjonsmidler.
– I St. Olav forlag, som jeg hadde ansvaret for i en periode, utga vi de viktigste konsildokumentene og selvfølgelig «Den hellige messe» i revidert form.
Da et effektivt apostolat på landsbasis krever en samlet planlegging og finansiering, bestemmer og forordner konsilet at der skal opprettes nasjonale kommisjoner for presse-, film-, radio- og tv-anliggender, og at der skal ytes disse all mulig støtte.
Eksempler på andre utgivelser var antologien «Kirke i oppbrudd», som tok for seg sentrale spørsmål i Kirken etter konsilet, og «Abort og menneskeverd», resultatet av et seminar der katolske legfolk og teologer, samt eksperter utenfra, åpent drøftet abortspørsmålets etiske og juridiske sider.
– Det var – i min erindring – år med mye aktivitet og engasjement, inspirert av Det annet vatikankonsil, sier Heyerdahl.
– Hvilken betydning har konsilet hatt, etter din mening?
– Jeg ser på konsilet som et betydningsfullt skritt ut av motreformasjonen og over i en slags medreform. Det inspirerte til et fornyet troens blikk på den verden vi lever i, og en dialog med annerledes troende. Slik jeg ser det, var det ikke et brudd, men et oppbrudd fra det mer statiske til det mer dynamiske.
Heyerdahl påpeker at Kirken har med seg en urokkelig kjerne, men at den er åpen for nye erfaringer og nye måter å presentere troen på. Han sier at det er mye som gjenstår, for Guds folk er på vandring gjennom historien og har ikke nådd målet:
– For meg står som noe av det viktigste å aktivt motarbeide en polarisering som vi ser mye av ellers i verden, og dessverre også tilløp til i Kirken. Det gjelder å finne den rette balansen mellom pavens og bispekollegiets ansvar, mellom presteskapets og legfolkets oppgaver, mellom kvinners og menns funksjoner, og mellom de bevarende og de fornyende impulser.
Bispekollegiet [...] innehar også, sammen med sitt hode, den romerske biskop, og aldri uten det, den øverste og fulle myndighet i hele Kirken.
Les mer
- Dokumenter fra Det annet vatikankonsil
- Det annet vatikankonsil – en trofast fornyelse
- Historisk arkiv: St. Olav tidsskrift
Utendørsmesse i Oslo før konsilet
Se på NRK
