På hundreårsdagen for Thereses (bildet t.h.) død, 30. september 1997, ga jeg ut en biografi om henne med undertittelen: «En kjærlighetshistorie fra virkeligheten». Mitt eget første møte med Therese var mislykket. 19. mars 1976 skrev jeg i min dagbok i klosteret i Toulouse:
«På en medbrors anbefaling har jeg de siste dagene forsøkt å lese livshistorien til en underlig karmelittnonne som døde bare 24 år gammel. Hennes klosternavn var Therese av Jesusbarnet, men hun kalles vanligvis Therese av Lisieux, etter byen hvor hun vokste opp og levde sitt klosterliv. Før hun døde, rakk hun å skrive sin "selvbiografi". Den var egentlig bare et langt, personlig brev til den eldre søsteren Pauline, som var nonne i samme kloster under navnet Agnes av Jesus. Allerede året etter Thereses død sørget søsteren for at skriftet ble utgitt, sterkt bearbeidet av henne selv, under tittelen En sjels historie. Moder Agnes av Jesus strøk alt som etter hennes begreper ikke var oppbyggelig nok, og la inn en del "forbedringer". Boken gjorde stor lykke og ble på kort tid solgt i svære opplag på mange språk. Tusener av mennesker opplevde mirakler etter å ha bedt om Thereses forbønn, og pilgrimer i hopetall valfartet til hennes grav i Lisieux. Først i 1956 ble selvbiografien utgitt etter hennes eget originale manuskript. Det var den min begeistrede medbror forærte meg.» Boken grep meg ikke.
Nesten tyve år senere fikk jeg i hende et vakkert hefte med en kort biografi om Therese, skrevet av Morten Andreas Bjelland og utgitt av det katolske ungdomsforbundet. Denne teksten var så gripende at jeg samme dag fant frem selvbiografien og leste de tre hundre franske sidene uten å legge boken fra meg. «Det er til Dem, min elskede Moder, til Dem som i dobbel forstand er min mor, at jeg kommer og betror min sjels historie …»
Slik begynner hun, og så følger en kjærlighetshistorie det neppe finnes maken til, hverken i inderlighet, lidenskap eller lidelse. Som ung mann forstod jeg ikke dette. Jeg leste med hodet, uten noen åpen linje til hjertet. Dermed var jeg blind for selve realitetene i Thereses åndelige erfaringer, og oppfattet dem mer som fromme talemåter i tidens religiøse sjargong.
Gudhengivne foreldre
Nå er også hennes foreldre helgenkåret. Faren, Louis Martin, var urmaker og gullsmed, men søkte som ung mann å bli munk i augustinernes Store Sankt-Bernhardskloster. Han ble avvist fordi han ikke kunne latin. Men Louis fortsatte å elske ensomheten og drømme om eneboerlivet. Moren var bekymret over at han i en alder av fireogtyve år ikke hadde vendt blikket mot noen kvinne. Hun ble kjent med en vakker og elskverdig jente som het Azélie Marie Guérin, til daglig kalt Zélie. Også hun kjente dragning mot klosterlivet. Hun ble avvist av St. Vincent av Paul-søstrene fordi hun heller burde bli «en god kristen mor».
Det var foreldrene som i 1858 fikk i stand et møte mellom Louis og Zélie. Tre måneder senere giftet de seg, men var enige om å leve sammen som bror og søster, lik Jomfru Maria og den hellige Josef. Allikevel var den syvogtyveårige Zélies uskyld så grenseløs at hun etter ti måneder begynte å undre seg over hvorfor hun ikke ble med barn. Det var skriftefaren som måtte opplyse henne om at det – med ett hellig unntak – var umulig for en jomfru å bli mor. Presten overtalte det gudhengivne ekteparet til å begynne et ekteskapelig samliv, og dermed fødte Zélie ni barn, to sønner og syv døtre. Fem døtre vokste opp, og alle ble nonner.
«Men religionens dyder blir snart en naturlig del av hennes liv. Foreldrene går hver morgen til messe klokken halv seks, fastedagene overholdes strengt, søndagshvilen er hellig og familien samles daglig til bønn.»
Fra lykke til prøvelser
2. januar 1872 fødte Zélie sitt niende barn, og to dager senere ble Marie Françoise Therese Martin døpt i Notre-Dame-kirken i Alençon. Faren, som nå er over femti, er helt betatt av sin «lille dronning», som er snar til å gå og å snakke, synger med høy røst og kan bokstavene før hun er tre.
Men religionens dyder blir snart en naturlig del av hennes liv. Foreldrene går hver morgen til messe klokken halv seks, fastedagene overholdes strengt, søndagshvilen er hellig og familien samles daglig til bønn. Therese sammenfatter selv sin tidligste barndom:
«Hele mitt liv har den gode Gud villet omgi meg med kjærlighet, mine første minner er preget av smil og ømme kjærtegn! […] Men om han hadde latt det være mye kjærlighet rundt meg, hadde han også latt det være noe av den i mitt eget lille hjerte, som han skapte kjærlig og følsomt. […] Å, hvor fort de gikk, disse solfylte årene av min tidligste barndom, men hvilke herlige spor de har etterlatt i min sjel! […] Men snart skulle min sjel oppleve en annen tid, jeg måtte gå gjennom prøvelsens smeltedigel og lære å lide allerede i barndommen, for desto tidligere å kunne bli ofret til Jesus. På samme måte som vårblomstene begynner å spire under sneen og springer ut når de første solstrålene viser seg, måtte også den lille blomsten som her skriver sine erindringer, gjennomleve prøvelsens vinter.»
Therese var bare fire år gammel da moren i 1877 døde av brystkreft. Hun satt sammen med søstrene da presten kom med sykesalvingen. «Vår stakkars lille far var der og hulket høyt.» Neste morgen henter faren henne for at hun skal gi moren et siste kyss. Hun som ellers tok lett til tårene, kan ikke huske at hun gråt: «Uten å si noe trykket jeg leppene mot pannen til min elskede mor […] Jeg snakket ikke med noen om de dype følelser jeg merket inni meg. Jeg holdt øynene åpne og lyttet i taushet.»
Et ungt kall
Bilde
Høsten samme år flyttet faren til Lisieux med sine døtre, til eiendommen Les Buissonnets, som i dag er et gripende museum. Therese var ikke lenger den samme: «Etter at Mamma døde, forandret min lykkelige natur seg fullstendig; jeg som var så livlig og meddelsom, ble blyg og ettergivende, og grenseløst følsom.»
Hun fikk undervisning av søstrene, men senere måtte hun på skole hos benediktinerinnene, og de fem årene der kalte hun de tristeste i hele sitt liv. Hun fikk heldigvis bo hjemme. Hun var yngst og minst i klassen, men best i alle fag, unntatt regning. Hun fikk også føle det som nå kalles «mobbing», for flere av de større jentene tålte ikke at den lille var så flink. Hun fikk ingen venninner.
Ni år gammel ble Therese morløs for annen gang, da storesøster Pauline trådte inn i Karmel-klosteret i Lisieux. Tretten år senere skriver Therese i sin selvbiografi: «Jeg følte at Karmel var den ørken hvor Gud ville at også jeg skulle gå og holde meg skjult […] Jeg følte det med en slik styrke at det ikke fantes tvil i mitt hjerte: Det var ikke noen drøm av et barn som lar seg rive med, men vissheten om et kall fra Gud; jeg ville tre inn i Karmel, ikke for Paulines skyld, men for Jesus alene.»
I mars 1887 ble to kvinner og en jente myrdet i en leilighet i Paris, og morderen, Henri Pranzini, ble dømt til døden ved halshugning. Det ble talt med avsky og forskrekkelse om ham i hele Frankrike, og selv om faren forbød døtrene å lese aviser, hørte også Therese om ham. «Jeg ville for enhver pris hindre ham i å havne i helvetet,» skriver hun, og var sannsynligvis den eneste i landet som ba for Pranzini.
Dagen etter henrettelsen fikk hun lese om den i en kristelig avis. Her stod det at forbryteren ikke hadde skriftet. Han steg opp på skafottet, ledsaget av en prest som holdt et krusifiks i hånden. Pranzini gjorde seg klar til å legge hodet på blokken da han plutselig snudde seg, bøyde seg mot krusifikset som presten holdt frem, grep det og kysset det tre ganger. Therese var blitt bønnhørt; hun fikk det «tegnet» hun ba om. Som røveren på korset hadde forbryteren Pranzini gått inn i Paradiset. Therese betraktet ham som sitt «første barn», og heretter ville hun vie hele sitt liv til bønn og offer for synderne.
Men hun ville gjøre det i den «ørkenen» hun kjente Gud kalte henne til: Karmel-klosteret i Lisieux. Nå var også søsteren Marie trådt inn der, men veien syntes stengt for en jente på femten år. Hun overvant alle motforestillinger i familien, men presteskapet stod på sitt: Hun var for ung. Selv om også biskopen ble rørt av hennes ungdommelige iver, kunne han ikke hjelpe henne. Generalvikaren hadde aldri sett maken: «En far som var like ivrig etter å gi sitt barn til Gud som barnet var til å ofre seg selv.»
Tre dager senere tar faren henne og søsteren Céline med på pilgrimsreise til Roma. I Colosseum var hun skuffet over at arenaen var avsperret, men søstrene lurte seg under en sperring mens guiden stod og snakket: «Mitt hjerte banket sterkt da leppene nærmet seg det støvet som var blitt purpurfarvet av de første kristnes blod, og jeg ba om den nåde at også jeg måtte få bli martyr, og i dypet av mitt hjerte følte jeg at min bønn ble hørt.»
Denne saken er hentet fra St. Olav kirkeblad II 2018
«Under audiensen hos pave Leo 13. var det bare tillatt å kysse pavens ring og det broderte korset på hans tøffel, men Therese trosset forbudet mot å tale til den hellige far.»
Møte med paven
I Roma ble hun harm over måten kvinner ble behandlet på i kirkelige sammenhenger. Hun så altfor mange skilt der kvinner ble truet med ekskommunikasjon dersom de gikk inn på områder reservert for menn: «Å, disse stakkars kvinnene, hvor er de dog foraktet! Ikke desto mindre er det langt flere blant dem som elsker den gode Gud enn blant mennene. Under Vår Herres lidelse viste kvinnene større mot enn apostlene.»
Det forbauset henne at man skulle be for prestene, for hun trodde deres sjeler var «renere enn krystall». Men etter fire uker på tur med 75 prester skjønte hun at de trengte mye forbønn.
Under audiensen hos pave Leo 13. var det bare tillatt å kysse pavens ring og det broderte korset på hans tøffel, men Therese trosset forbudet mot å tale til den hellige far. Hun ville med sine femten år tre inn i klosteret. Hun må ha gjort inntrykk på den gamle paven, og den korte dialogen endte med at han sa: «De vil tre inn dersom det er den gode Guds vilje.» Adelsgarden måtte nærmest bære henne bort fra Hans Hellighets knær. Men 9. april året etter skrev Louis Martin til en venn: «Min lille dronning trådte i går inn i Karmel. Bare Gud kan kreve et slikt offer; men Han gir meg så sterk en støtte, at midt i mine tårer flommer mitt hjerte over av glede.»
I klosteret fant hun «flere torner enn roser». Hennes gode smil og rolige vesen provoserte flere av søstrene, som gjerne følte seg kallet til å hakke på Therese, noen av ren ondskap. Da det ble kjent at hun var redd for edderkopper, ble hun satt til å fjerne spindelvev. Men Therese klager ikke, for hun vet at jo mer skjult hun lever, jo mer foraktet hun blir, desto mer vokser hun i kjærlighet til Ham. Hun øver seg i fattigdom og selvfornektelse. «Jeg forsøkte å øve meg i de små dyder, siden jeg ikke hadde anlegg for de store.»
Og selv om hun ikke fikk noen trøst, kunne hun kalle seg «den lykkeligste av alle skapninger, for alle mine behov var tilfredsstilt.» Det er lett å få oppfylt sine behov når man har gitt avkall på alle.
«Therese syntes trappene opp til helligheten var for besværlige. Hun ville finne ‘en heis’. Og hun fant den.»
Kjærlighetens vei
Hun skriver tidlig til søsteren Marie det som ble selve kjernen i hennes kall: «For min egen del kjenner jeg ingen annen vei til fullkommenhet enn kjærligheten. Å elske – det er det vårt hjerte er skapt til! Noen ganger leter jeg etter et annet ord for å uttrykke kjærligheten, men her i landflyktigheten er ordene ikke i stand til å uttrykke alle sjelens svingninger, og derfor bør vi holde oss til dette enestående ordet: Elske!»
Hun kunne sovne under bønnen, hun fikk oppleve åndelig tørke og sjelelig kulde, men som priorinnen sa, var det normalt at en karmelittnonne fikk kjenne «ørkenens dunkelhet og nattens mørke».
Hun gikk fremover etter den oppskriften Ordenen hadde arvet fra Teresa av Avila og Johannes av korset: «Ingenting bør uroe deg. Ingenting bør skremme deg. Alt går over. Bare Gud er alltid den samme. Den som har Gud, mangler intet. Gud er deg nok.»
Therese syntes trappene opp til helligheten var for besværlige. Hun ville finne «en heis». Og hun fant den: «Heisen som skal løfte meg helt opp i Himmelen – det er jo Dine armer, Jesus! Derfor trenger jeg ikke vokse mer, tvert imot, jeg må bare forbli ganske liten, og bli mindre og mindre.» Therese hadde funnet sin «lille vei». Hun hadde gjort samme erfaring som apostelen Paulus: Svakheten var blitt hennes styrke. Da kunne intet lenger skremme henne.
Langfredag 1896 hostet hun blod i lommetørkledet. «Det var som en mild og fjern dur som forkynte Brudgommens komme.» Det var nok sjelden tuberkulosen fikk en slik mottagelse hos dem som ble rammet. Påskedag gikk hun inn i et åndelig mørke som varte til hennes død. Vantroens helvete hersket i hennes sjel, samtidig som hun med en ufattelig viljesanstrengelse fortsatte å leve troens, håpets og kjærlighetens liv. «Man må ha reist i denne mørke tunnelen for å skjønne hvor svart den er.»
«’Å, jeg elsker Ham … Min Gud … jeg elsker Deg! …’ Det var hennes siste ord.»
Avslutningen
Bilde
På dødsleiet avsluttet hun sin sjels historie med disse ordene: «Jeg er sikker på at om jeg hadde alle de synder på samvittigheten som det er mulig å begå, så ville jeg, med hjertet sønderknust av anger, kaste meg i Jesu armer, for jeg vet hvor høyt han elsker det bortkomne barn som vender tilbake til ham.»
Og da kreftene sviktet, ba hun moder Agnes av Jesus, hennes kjære Pauline, tilføye: «Om jeg hadde begått alle mulige forbrytelser, kom jeg likevel bestandig til å ha den samme tillit, for jeg ville ha en følelse av at hele syndebyrden var lik en vanndråpe som ble kastet inn i en glødende kullild.»
De fysiske smertene på dødsleiet var forferdelige. Therese så på krusifikset: «Å, jeg elsker Ham … Min Gud … jeg elsker Deg! …» Det var hennes siste ord. Hun lukket øynene med et smil. Det var hennes faste tro at hun ville bli mer til nytte i himmelen enn hun hadde vært på jorden, og snart skulle tusener av mennesker over hele verden få grunn til å takke Gud for at den unge Louis Martin ikke kunne nok latin til å bli munk!
«Hun var nettopp død,» forteller søsteren Céline, «jeg følte at mitt hjerte ville forgå av smerte og skyndte meg ut av sykestuen. I min troskyldighet innbilte jeg meg at jeg ville se henne på himmelen, men den var overskyet, og det regnet. Jeg lente meg mot en av søylene i klostergangen og sa hulkende til meg selv: Om det bare hadde vært stjerner på himmelen! Jeg hadde knapt rukket å tenke ordene før himmelen klarnet opp; stjernene tindret på himmelhvelvingen, og det var ingen skyer mer.»
Var det kanskje Therese som ba sin Brudgom tenne stjernehimmelen for dem som var igjen der nede, i tårenes og skyggenes dal, og bare så baksiden?
Therese-biografi i ny utgave
Pater Kjell Arild Pollestads bok om Therese av Lisieux, «Therese. En kjærlighetshistorie fra virkeligheten», som ble utgitt i 1997, i anledning hundreårsminnet om hennes død, kommer i sommer i ny utgave på Cappelen Damm forlag, og denne omfatter også paterens bok om Maria-åpenbaringen i Lourdes, «Bernadette. Piken som så Jomfru Maria». De to unge franske helgenene, som gjennom de mange troendes hengivenhet stadig holder seg like unge, endte begge i kloster, og dermed bringer biografiene på godt og ondt mye inside information om klosterlivet, der de fleste medsøstrene ikke var helgener. Boken får tittelen «To kvinnehistorier».
Denne saken er hentet fra St. Olav kirkeblad II 2018
Thérèse (bildet) ble født år 1873 i Alençon i Nord-Frankrike som det niende og siste barnet til Louis Martin og Zélie Guérin, ekteparet som ble helligkåret under familiesynoden i 2015. Fire av barna døde tidlig, allerede før Thérèse ble født. De andre fem var alle jenter, og alle ble etterhvert nonner:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940 2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951 3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941 4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959 5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897
Moren døde da Thérèse var fire år gammel. Familien flyttet da nordover, til Lisieux, for å være nær morens familie. I begynnelsen var det særlig Pauline som tok seg av Thérèse – som en mor. Senere var det Marie.
Én etter én – først Pauline, så Marie, Thérèse og til slutt Céline – ble søstrene nonner i karmelittklosteret i Lisieux. Léonie valgte en annen orden.
I sitt hyrdebrev «Om Hellighetens år» skriver biskop Bernt Eidsvig: «Om noen skulle frykte at fullkommenhetens fjell er ubestigelig, har Thérèse vist at det finnes en ‘heis’ til himmelen, kjent som ‘Den lille veien for åndelig barndom’. Med ordene ‘mitt kall er kjærlighet’, utfordrer hun hver og en av oss til å velge Gud, uavhengig av livskall, situasjon og evner. For det er bare Gud som kan fylle de dypeste lengslene i våre liv. Med troens gave oppdager vi hvem vi ved Guds nåde får lov til å være. Som hellige kan vi endelig bli ‘hele’ mennesker.»
Hellige Louis og Zelie Martin
Den hellige Louis Martin
Født: 22. august 1823
Fødeby: Bordeaux i Frankrike
Død: 29. juli 1894
Utdannelse: Etter vanlig skolegang begynte Louis i urmakerlære. 28 år gammel ble han ferdig med urmakerutdannelsen og lærte seg siden gullsmedfaget.
Yrke: I 1851 kjøpte han et hus i byen Alençon, der åpnet han og drev sin egen urmaker- og gullsmedforretning.
Den hellige Marie-Azélie (Zelie) Guérin (gift Marin)
Født: 22. august 1823
Fødeby: Født og oppvokst i nærheten av Alençon.
Død: 28. august 1877
Utdannelse: Gikk på skole drevet av nonner fra Picpus-ordenen. 20 år gammel spurte hun om å tre inn hos St. Vincent de Paul-søstrene, som arbeider spesielt for de fattigste, men priorinnen mente at Gud ikke kalte Zélie til klosterlivet.
Yrke: På Jomfru Marias festdag 8. desember 1843 hørte Zélie Jomfru Maria si: «Du må få laget Alençon-broderier.» I et rom i foreldrenes hus fikk Zélie lov til å starte opp sitt eget blondeverksted.
Giftermål: Den 13. juli 1858 giftet Zélie og Louis seg i Notre Dame d’ Alençon-kirken, i en enkel midnattsvielse, der bare vokslysene som brudeparet, foreldrene og vennene holdt i hendene, lyste opp kirkerommet.
Barn: På tretten år fikk de ni barn. Fire av barna døde tidlig, allerede før Thérèse ble født. De andre fem var alle jenter, og alle ble etterhvert nonner:
Marie(sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897
Helligkåring: I 2008 ble Zélie og Louis Martin saligkåret av pave Benedikt XVI, og i 2015 erklærte pave Frans dem for hellige. To barn var blitt mirakuløst helbredet på deres forbønn, og disse fikk bære frem offergavene under messen ved helligkåringen.
Se video av pavens kanonisering av ekteparet Martin
Hva er relikvier?
Relikvier krever en forklaring,» skriver Anders Piltz, professor emeritus i latin ved Universitetet i Lund og prest i dominikanerordenen, i det svenske tidsskriftet Signum: «spesielt i nordisk miljø som i århundrer har vært preget av luthersk kristendom og dens nedarvede skepsis til folkefromhetens lengsel etter det konkrete, etter å kunne se og berøre, med derav påfølgende fare for at troen gjøres om til noe ytre, til handlinger, overtro og sensasjonslyst.
Selve emnet relikvier kan oppfattes som noe bisart eller makabert, men saken er likevel forankret i kristendommens historie, ja i det hele tatt i menneskehetens åndelige utvikling, hvilket lett kan bekreftes av alt (tenk på hårlokker vi tar vare på) som minner oss om elskede mennesker og om steder som har betydd mye for oss.»
