Publisert 4. oktober 2018
|
Oppdatert 4. oktober 2018
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Ekteparet Martin realiserte i bunn og grunn ekteskapets sakrament
Bilde
I forbindelse med Hellighetens år i Oslo katolske bispedømme, samt pave Frans’ nyeste formaning om kallet til hellighet, «Laetare et exsultate», blir relikvieturen i oktober en gyllen anledning til å reflektere over ekteskapet og familien. Evner vi som Kirke i Norge å formidle ekteskapets verdighet?
Den 18. oktober 2015 ble ekteparet Zélie og Louis Martin helligkåret. De ble dermed det første katolske ekteparet som ble kanonisert sammen. Det skjedde 90 år etter at deres datter, hellige Therese av Lisieux, ble løftet til alteret. Et helt århundre med dramatiske hendelser og rivende teknologisk, politisk og sosial utvikling skiller nåtiden fra ekteparet Martin. Likevel står de som et profetisk tegn for katolske ektefeller og familier i det 21. århundret.
Det viktigste profetiske tegnet vi kan lese ut av deres liv, var at ekteparet Martin i bunn og grunn realiserte ekteskapets sakrament slik vi i dag kan forstå det ut i fra Det annet vatikankonsil og de siste pavenes encyklikaer og formaninger, som på rekke og rad har beriket og fordypet vår forståelse av den ekteskapelige kjærlighetens verdighet. Fra Humanae vitae via Familiaris consortio, til Amoris laetitia.
Det er likevel ikke bare på bakgrunn av Kirkens lære at Louis og Zélies liv har profetisk kraft. De realiserte nemlig sitt kall til hellighet på mange måter som ikke skiller seg fra vår egen tid og vårt samfunn.
Begge var yrkesaktive. Louis reiste mye i sine unge år, og lærte seg urmakeri i Tyskland. Senere drev han sin egen butikk og verksted. I ung alder gikk Zélie i lære for å kunne lage de berømte kniplingene fra Alençon som var høyt ettertraktet i Paris, og som på den tiden enda ble gjort for hånd. Allerede som 20-åring startet hun sin egen bedrift og hadde i løpet av årene mange ansatte.
Deres yrkesmessige suksess ble ikke mindre da de giftet seg, og sammen stod de for en betydelig materiell verdiskapning. Det var ikke Louis sitt foretak som la grunnen for det, men Zélies, og i 1870 solgte Louis sitt eget verksted for å bidra til sin hustrus virksomhet.
«Da Zélie selv døde i relativt ung alder, ble Louis alenepappaen som måtte oppdra barna, og særlig den yngste datteren, fire år gamle Therese.»
Alenepappa
Hverken Louis eller Zélie var i sin første ungdom da de møttes. De giftet seg da de var henholdsvis 35 og 29 år gamle. De opplevde de samme utfordringene som mange foreldre i dag, blant annet med syke barn. Zélie opplevde problemer med amming. Fire av deres barn døde fra dem.
Da Zélie selv døde i relativt ung alder, ble Louis alenepappaen som måtte oppdra barna, og særlig den yngste datteren, fire år gamle Therese. På sine eldre dager var Louis også preget av psykiske lidelser som i perioder satte ham ut av spill. Det hindret ham ikke å vie sin oppmerksomhet til Gud og gode gjerninger så lenge han kunne.
«Da de møttes, og kort tid etter bestemte seg for å inngå ekteskap, ble det på ingen måte en skuffelse. Begge fant sitt kall nettopp i den gjensidige kjærligheten som katolske ektefeller.»
Inderlig innsats
Alle disse livets utfordringer, enten de bar med seg gleder eller sorger, møtte de sammen som ektefeller, i et ekteskap som var preget av dyp åndelighet, inderlig lengsel etter Gud, og et sterkt ønske om å gjøre Guds vilje. Som unge mennesker hadde de begge fundert på Guds kall, og mens Louis hadde hatt en dragning mot prestetjenesten og sølibatet, hadde Zélie ved flere anledninger søkt opptak i søsterkongregasjoner.
Da de møttes, og kort tid etter bestemte seg for å inngå ekteskap, ble det på ingen måte en skuffelse. Begge fant sitt kall nettopp i den gjensidige kjærligheten som katolske ektefeller.
Med en dyp dragning til Gud, og med sin skriftefars hjelp, tok de etterhvert også innover seg at Gud kalte dem til foreldreskap, for at de på den måten skulle få oppleve kronen på den ekteskapelige kjærlighetens verk.
Hvordan de opplevde ekteskapet og foreldreskapet som et sant kall fra Gud, vitner kanskje særlig Zélies bønn til Gud om. Da hun forstod at klosterlivet ikke skulle bli hennes vei, ba hun ofte: «Min Gud, siden jeg ikke er verdig å bli din brud, slik som min søster, så skal jeg gå inn i ekteskapet for å adlyde din hellige vilje. Da, min Gud, gi meg mange barn og la alle bli viet til deg!»
«Atmosfæren i hjemmet kom ikke bare barna til gode, men ekteparet Martin viste også oppriktig kjærlighet og omsorg for sine ansatte.»
Omsorg
Både Louis og Zélie hadde denne guddommelige tilnærmingen til livet. Det ga dem kraft til å bygge et ekteskap og en familie der bønn, samtalen om Gud og åpenhet for Guds kall, var helt naturlige elementer innimellom de dagligdagse aktiviteter og et travelt yrkesliv. Hver morgen deltok de i messen.
Atmosfæren i hjemmet kom ikke bare barna til gode, men ekteparet Martin viste også oppriktig kjærlighet og omsorg for sine ansatte. Louis anså det nærmest som en forbrytelse å utsette utbetalinger av lønn, da den minste forsinkelse kunne bli skjebnesvanger for familier. Etter søndagsvesper hadde Zélie for vane å besøke sine ansatte og se til deres behov. Overskudd og oppsparte midler var ikke kun en finansiell sikkerhet for familien, men skulle også komme de fattige og nødlidende til gode.
«Når vi spør oss selv hva et liv i hellighet på jorden egentlig innebærer, så er det vel intet mer eller mindre enn nettopp det, at hele livet blir Guds verk, uansett hvilken stand mennesket blir kalt til og lever i.»
Sann tjeneste
Det travle dagliglivet til Louis og Zélie ble på denne måten en sann tjeneste for Gud og mennesker. Oppgaver og plikter ble Guds eget verk. Når vi spør oss selv hva et liv i hellighet på jorden egentlig innebærer, så er det vel intet mer eller mindre enn nettopp det, at hele livet blir Guds verk, uansett hvilken stand mennesket blir kalt til og lever i.
Det eksemplet Louis og Zélie ga, kan tjene som en samvittighetsransakelse for katolske ektefeller, hvorvidt de klarer å leve sitt liv og sitt kall i pakt med Evangeliets bud. Gud kaller nemlig alle ektefeller til et hellig og profetisk liv.
Denne saken er hentet fra St. Olav kirkeblad II 2018
Utdannelse: Etter vanlig skolegang begynte Louis i urmakerlære. 28 år gammel ble han ferdig med urmakerutdannelsen og lærte seg siden gullsmedfaget.
Yrke: I 1851 kjøpte han et hus i byen Alençon, der åpnet han og drev sin egen urmaker- og gullsmedforretning.
Den hellige Marie-Azélie (Zelie) Guérin (gift Marin)
Født: 22. august 1823
Fødeby: Født og oppvokst i nærheten av Alençon.
Død: 28. august 1877
Utdannelse: Gikk på skole drevet av nonner fra Picpus-ordenen. 20 år gammel spurte hun om å tre inn hos St. Vincent de Paul-søstrene, som arbeider spesielt for de fattigste, men priorinnen mente at Gud ikke kalte Zélie til klosterlivet.
Yrke: På Jomfru Marias festdag 8. desember 1843 hørte Zélie Jomfru Maria si: «Du må få laget Alençon-broderier.» I et rom i foreldrenes hus fikk Zélie lov til å starte opp sitt eget blondeverksted.
Giftermål: Den 13. juli 1858 giftet Zélie og Louis seg i Notre Dame d’ Alençon-kirken, i en enkel midnattsvielse, der bare vokslysene som brudeparet, foreldrene og vennene holdt i hendene, lyste opp kirkerommet.
Barn: På tretten år fikk de ni barn. Fire av barna døde tidlig, allerede før Thérèse ble født. De andre fem var alle jenter, og alle ble etterhvert nonner:
Marie(sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897
Helligkåring: I 2008 ble Zélie og Louis Martin saligkåret av pave Benedikt XVI, og i 2015 erklærte pave Frans dem for hellige. To barn var blitt mirakuløst helbredet på deres forbønn, og disse fikk bære frem offergavene under messen ved helligkåringen.
Se video av pavens kanonisering av ekteparet Martin
Thérèse (bildet) ble født år 1873 i Alençon i Nord-Frankrike som det niende og siste barnet til Louis Martin og Zélie Guérin, ekteparet som ble helligkåret under familiesynoden i 2015. Fire av barna døde tidlig, allerede før Thérèse ble født. De andre fem var alle jenter, og alle ble etterhvert nonner:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940 2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951 3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941 4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959 5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897
Moren døde da Thérèse var fire år gammel. Familien flyttet da nordover, til Lisieux, for å være nær morens familie. I begynnelsen var det særlig Pauline som tok seg av Thérèse – som en mor. Senere var det Marie.
Én etter én – først Pauline, så Marie, Thérèse og til slutt Céline – ble søstrene nonner i karmelittklosteret i Lisieux. Léonie valgte en annen orden.
I sitt hyrdebrev «Om Hellighetens år» skriver biskop Bernt Eidsvig: «Om noen skulle frykte at fullkommenhetens fjell er ubestigelig, har Thérèse vist at det finnes en ‘heis’ til himmelen, kjent som ‘Den lille veien for åndelig barndom’. Med ordene ‘mitt kall er kjærlighet’, utfordrer hun hver og en av oss til å velge Gud, uavhengig av livskall, situasjon og evner. For det er bare Gud som kan fylle de dypeste lengslene i våre liv. Med troens gave oppdager vi hvem vi ved Guds nåde får lov til å være. Som hellige kan vi endelig bli ‘hele’ mennesker.»
Hva er relikvier?
Relikvier krever en forklaring,» skriver Anders Piltz, professor emeritus i latin ved Universitetet i Lund og prest i dominikanerordenen, i det svenske tidsskriftet Signum: «spesielt i nordisk miljø som i århundrer har vært preget av luthersk kristendom og dens nedarvede skepsis til folkefromhetens lengsel etter det konkrete, etter å kunne se og berøre, med derav påfølgende fare for at troen gjøres om til noe ytre, til handlinger, overtro og sensasjonslyst.
Selve emnet relikvier kan oppfattes som noe bisart eller makabert, men saken er likevel forankret i kristendommens historie, ja i det hele tatt i menneskehetens åndelige utvikling, hvilket lett kan bekreftes av alt (tenk på hårlokker vi tar vare på) som minner oss om elskede mennesker og om steder som har betydd mye for oss.»
