Fra før i år er disse fem saligkåret: Hildegard Burjan CS (1883-1933), østerriksk (født i Tyskland), Maria Agnes Teresa Arias Espinosa MCSS (1904-81), meksikansk, Josef Toniolo (1845-1918), italiensk, martyren Peter Hadrian Toulorge OPraem (1757-93), fransk, og Maria Louise Elisabeth de Lamoignon de Champlatreux SCSL (1763-1825), fransk.
Den salige Johannes Josef (fr: Jean-Joseph) ble født som Alcides Vitalis Lataste (fr: Alcide-Vital) den 5. september 1832 i Cadillac sur Garonne i arrondissementet Bordeaux i departementet Gironde i regionen Aquitania i Sør-Frankrike. Han var den yngste av syv barn. Hans far var en fritenker, men han hadde ingen innvendinger mot at hustruen oppdro sine barn som kristne. Foreldrene sendte Alcide til gutteseminaret i Bordeaux, hvor han begynte den 3. november 1841, ni år gammel. Helt fra han var liten så han frem til å bli prest, men av ydmykhet følte han en stadig større frykt for å være uverdig for et slikt høyt kall. I 1846 ble han etter ordre fra sin far tatt opp ved kollegiet i Pons for å fortsette sine studier på den verdslige seksjonen. Den 6. august 1850 tok han eksamen som bachelor i teologi, nesten atten år gammel. Deretter vendte han tilbake til sine foreldre, hvor han bodde i et år mens han skrev poesi og viet mye tid til å lese. Etter å ha skrinlagt ideen om å bli prest, levde han et normalt liv som de fleste unge menn på hans alder. Oppmuntret av sin far bestemte Alcide seg for å arbeide for det offentlige, så han tok en stilling som skattekontrollør.
I februar 1853 ble den tyveårige Alcide Lataste forflyttet til Privas. Der møtte han Léonide Cécile de Saint-Germain, som var bare seksten år gammel, svært from og med en dyp beundring for Alcide veldedighet, mens han på sin side satte pris på Céciles opphøyede karakter. Han ble forlovet med denne gode katolske jenta, og hans liv syntes å falle inn i et ordinært mønster. Men hans far syntes at de var alt for unge og motsatte seg forlovelsen, og han fikk overført sønnen til Pau, vekk fra jenta. Farens holdning fikk ham til å be mye, og han tryglet Gud om å la ham vite hva han skulle gjøre, ettersom han bare ønsket å oppfylle Guds vilje. Svaret var både plutselig og endelig: Céline døde av tyfus den 17. november 1855 før han fikk sjanse til å se henne igjen.
Hans høyt elskede søster Rosy, som nå var Soeur Saint-Crescentien, døde den 14. oktober 1855 i Missiac-Morvan i Vendée. Dette doble tapet førte til en dyp sorg som ledet ham inn i en fundamental indre krise. Til slutt, overbevist om at Gud kalte ham til å bli prest til tross for hans uverdighet, gjenopptok han sine studier. Dominikanerne (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) eller prekenbrødrenes orden hadde blitt avskaffet av revolusjonen. Dens restaurering skyldtes hovedsakelig den stridbare unge advokaten Henri Lacordaire, som ble prest og som hadde bestemt seg for å bidra til å gjenopplive den hellige Dominikus’ (ca 1173-1221) orden i Frankrike. Ham hadde Alcide møtt på gutteseminaret i Bordeaux, og den 13. november 1857 mottok han ordensdrakten, påbegynte novisiatet og fikk ordensnavnet Johannes Josef (fr: Jean-Joseph) – egentlig Maria Johannes Josef (fr: Marie-Jean-Joseph). Men hans entusiasme ble raskt kjølnet på grunn av et alvorlig helseproblem, nemlig blodforgiftning på grunn av en infeksjon i et sår på en finger som ikke grodde. Dette krevde langvarig behandling, noe som forsinket hans løfteavleggelse. Han ble sendt til klosteret Saint-Romain i Toulouse, hvor han studerte teologi. Den 10. mai 1859 kunne han endelig avlegge sine enkle løfter i Toulouse, i nærvær av sin far og to brødre. Den 5. juli 1859 trådte han sammen med de andre yngre brødrene inn i sitt nye kloster i Saint-Maximin-la-Sainte-Baume.
I 1279 oppdaget Karl av Anjou de angivelig ekte relikviene av den hellige Maria Magdalena i den lille byen Saint-Maximin-la-Sainte-Baume, og sammen med hennes grav fant man også graven til den hellige Maximinus, den første biskop i Aix. Karl av Anjou fikk bygd den gotiske katedralen der for å ha et verdig oppbevaringssted for disse relikviene. Han bygde også et tilstøtende kloster, hvor han installerte dominikanerne som voktere av graven. Klosteret fikk navnet «Det kongelige kloster» (Le Couvent Royal). Under revolusjonen ble dominikanerne utvist fra klosteret, som nå er omgjort til et hotell. Det var der broder Jean-Joseph Lataste skulle utdype sitt åndelige liv og bli kjent med Maria Magdalena, som ble inspirasjonen for hans rolle som grunnlegger. Den tanken ble naglet fast i hans sinn at stor kjærlighet kan sone for stor synd, og han adopterte Maria Magdalene som en spesiell skytshelgen for sitt fremtidige arbeid blant syndere.
Den 8. februar 1863 ble han presteviet av biskop Petagna i Marseille. Den 31. juli 1863 ble han sendt til klosteret i Bordeaux, og nå var hans helse endelig forbedret og han var helbredet for infeksjonssykdommen osteomyelitt. I september 1864 sendte hans overordnede ham på det som så ut som en fruktesløs misjon, nemlig å holde en retrett for fangene i det nærliggende kvinnefengselet i Cadillac. Han formet hele sin retrett rundt ideen som hadde fascinert ham slik i Saint-Maximin: at Maria Magdalene sonet for sin store synd med en enda større kjærlighet. Da han med stor veltalenhet la ut om dette temaet, så han at det forherdede publikumet lyttet nøye. Samtidig hørte han lenge på de innsattes skriftemål, og i løpet av disse dagene oppdaget han i dem den fantastiske effekten av nåden. I noen av dem skimtet han også et ekte kall til å vie seg til Herren i et vigslet liv. Det var i dette fengselet han fikk inspirasjon til å grunnlegge en ny religiøs familie som besto av rehabiliterte fanger, for å vise at Gud ikke ser hva vi har vært, men hva vi er.
I sin ungdoms entusiasme (han var 32 år gammel), og med den faste overbevisning at dette var et verk villet av Gud, kastet p. Lataste seg umiddelbart ut i arbeidet med å grunnlegge en kongregasjon. Betenkelighetene var mange, for det var ikke i tidsånden å forestille seg noen frelse for disse kvinnene som samfunnet anså som definitivt tapt. De innsatte kvinnene var entusiastiske til planen, men det var ikke erkebiskopen. Det tok lang tid, men til slutt ble hindringene overvunnet, og han hadde den lykke å se sin drøm bli realisert.
Det fantes allerede noen få institusjoner som ønsket velkommen de kvinner som forlot fengselet, som for eksempel tilfluktsstedene drevet av Søstrene av Den gode hyrde av Angers, men selv om disse kvinnene fant et sted for bønn, kunne de aldri bli ordenssøstre. P. Lataste ville ha en fusjon av religiøse og rehabiliterte, uavhengig av historien til hver enkelt. Det var ikke lett å få aksept for denne innovative ideen, finne lokaler og etablere det religiøse grunnlaget for institusjonen. Da var da moder Henri-Dominique (1822-1907), en ordenssøster som allerede var oppmerksom på problemene med rehabilitering av kvinnelige fanger, etter råd fra sin åndelige veileder møtte p. Jean-Joseph Lataste i Flavigny. Dette var begynnelsen på et nært samarbeid, og hun regnes som medgrunnlegger av kongregasjonen. Etter mange vanskeligheter med å finne et sted for å etablere grunnleggelsen, kunne kongregasjonen flytte til Frasne-le-Château i bispedømmet Besançon.
Kongregasjonen kalles «Dominikanersøstre av Betania (Soeurs Dominicaines de Béthanie), og søstrene bruker forkortelsen O.P. bak sine navn. Den offisielle betegnelsen på latin er Sororum Tertio Ordinis Sancti Dominici a Bethania. Père Lataste satte kongregasjonen under beskyttelse av den hellige Maria Magdalena. De kalte verket Betania (fr: Béthanie) for å gjennomføre ideen om Kristi vennskap. Jesu venner, søsknene Lasarus, Marta og Maria bodde i Betania, og på denne tiden ble Maria Magdalena identifisert med denne Maria. Livet til søstrene i Betania besto av bønn, offentlig resitasjon av Det lille Mariaofficiet, utøvelse av bot og arbeid i fellesskap. Huset skulle bli karakterisert av en endeløs og ubegrenset hengivenhet til Kristus, den store kjærlighet som skulle sone for store feil.
Akkurat på denne tiden, da han må ha ønsket høyest å leve, skrev Père Lataste til den salige pave Pius IX (1846-78) og tilbød sitt liv som offer for at den hellige Josef skulle utropes til skytshelgen for Universalkirken. Paven bemerket til dominikanernes ordensgeneral, som hadde gitt ham brevet, at han hadde mottatt mer enn 500 brev som ba om denne tjenesten, men bare Père Lataste hadde tilbudt sitt liv til gjengjeld.
Gud tok ham på ordet, for den 21. juli 1868 ble han alvorlig syk med en lungeinfeksjon. Da han kjente at døden nærmet seg, ba han for sine døtre, takket for det livet som han hadde fått, mens han tilga dem som hadde kjempet mot. Den 10. mars 1869 døde han i Frasne-le-Château, bare 36 år gammel. Et år senere ble Josef utropt til skytshelgen for Universalkirken. I januar 1870 flyttet Betaniasøstrene fra Frasne-le-Château til Montferrand-le-Château og tok med seg de jordiske restene av p. Lataste. Hans levninger ble overført til søstrenes kapell ved åpningen av saligkåringsprosessen i 1937. Hans legeme viste da ingen tegn til korrupsjon. Han hviler nå i generalhuset, som ligger i Saint-Sulpice-de-Favières i departementet Essonne i regionen Île-de-France i det nordlige Frankrike, ikke langt fra Paris. I 1884 ble Betania en formell kongregasjon. Den 1. november 1888 ble den formelt tilsluttet dominikanernes tredjeorden.
Prosessen for saligkåring av p. Lataste ble åpnet i Besançon den 10. mars 1937, på årsdagen for hans død. Den 1. juni 2007 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. juni 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Dominikanersøstrene av Betania teller nå mer enn 200 søstre og har grunnleggelser i Frankrike, Østerrike, Belgia, Nederland, Italia og Sveits. De har sitt hovedkvarter i Saint-Sulpice-de-Favières. Sr. Hildegard Koch OP på Lunden kloster var tidligere medlem av denne aktive dominikanske kongregasjonen før hun ble kontemplativ dominikanerinne i Norge.
Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)