Manuelita var nært knyttet til familien. Hennes far var en distriktsdommer og foretok kontinuerlig reiser for å forsørge familien. Hun begynte å studere i Guadalajara, i en skole drevet av «Tjenerinner av Jesus i sakramentet» (Siervas de Jesús Sacramentado). Senere gikk hun på handelsskole i Tepic i Nayarit, noe som gjorde henne i stand til å få en stilling som sekretær i en bank i Mazatlán i Sinaloa.
I 1924 ble hun diagnostisert med blindtarmbetennelse og ble behandlet i byen Guadalajara. Under sin rekonvalesens bodde hun hos en fetter, som ga henne boken om den hellige lille Teresa av Lisieux’ liv, «Historien om en sjel», og lesingen vekket i henne et brennende ønske om hellighet. Under Den eukaristiske kongressen i Mexico fra 5. til 12. oktober 1924 var til slutt tiden kommet da Guds nåde rørte ved hjertet til Manuelita, som følte seg fullstendig tiltrukket av ham, og hun fant sitt sanne kall.
På Kristi Kongefest i 1926 viet hun seg til den barmhjertige kjærlighet som et brennoffer. Etter en rekke prøvelser og lidelser oppnådde hun det hennes hjerte lengtet etter: den 7. juli 1929 trådte hun inn i klosteret «Ave Maria» hos «Sakramentsklarissene» (Las Clarisas Sacramentarias), som på grunn av Cristero-krigen og den religiøse forfølgelsen i Mexico var i eksil i Los Angeles i California. Der fikk hun navnet søster Maria Agnes Teresa av Det hellige sakrament (Sor María Inés Teresa del Santísimo Sacramento). Den 8. desember mottok hun drakten, den 12. desember 1930 avla hun sine midlertidige løfter og den 14. desember 1933 avla hun sine evige løfter.
I løpet av sine år i ordenen forsto sr. Agnes at Gud kalte henne til å grunnlegge en egen kongregasjon. I 1940 konsulterte hun sin Moder Superior om sine tanker om å grunnlegge et misjonsinstitutt, og hun møtte erkebiskop og primas av Mexico, nå Guds tjener Luis María Martínez (1881-1956). Det var mange hindringer som måtte overvinnes siden Vatikanet under Andre verdenskrig var en øy i Mussolinis Italia og Castel Sant’Angelo var pavens eneste trygge sted. Kommunikasjonen mellom Mexico og Vatikanet var svært begrenset. Hvordan kunne sr. Maria Ines Teresas misjonsdrømmer blomstre i denne situasjonen?
Moder Agnes (Madre Inés) hadde siden 1942 påbegynt de nødvendige prosessene for å opprette instituttet, men det var ikke før den 12. mai 1945 ved forordning av Den hellige stol i Roma, at det ble gitt tillatelse til stiftelsen et kloster av klarisser med hovedkvarter i byen Cuernavaca i Morelos i Mexico. Samme dag ble grunnsteinen lagt til kongregasjonens hus i Cuernavaca, ønsket velkommen av biskop Francisco Gonzáles Arias, som hadde brakt til Roma anmodningen om den kanoniske etableringen.
Den 21. august 1945 tok Moder Agnes farvel med klosteret Ave Maria for å kjempe for utbredelsen av sin kongregasjon. Hun prosjekterte og ledet byggingen av moderhuset. Arbeidet vokste på alle måter, og i 1950 skrev hun konstitusjonene til den nye kongregasjonen, som på bare seks år var vokst til 92 søstre i hovedkvarteret i Cuernavaca og huset i Puebla.
Moder Agnes ba Roma om å omforme disse to klostre til et misjonsinstitutt for aktivt og kontemplativt liv. Den 22. juni 1951 ga Den hellige stol sin autorisasjon, og dermed oppsto «Misjonsklarissene av Det hellige sakrament» (Las Misioneras Clarisas del Santísimo Sacramento). Moder Maria Agnes Teresa Arias Espinosa ble den første generalsuperioren.
Kongregasjonens ånd er mangefasettert: eukaristisk, mariansk, prestelig og misjonerende. Alt er basert på tilslutning til den guddommelige vilje i glede og sentrert om Det hellige sakrament, som er søstrenes guide, kjærlighet og styrke. Den er preget av moder Agnes’ misjonsiver, hennes konstante bønn og heroisk praktisering av alle dyder. Den 22. juni 1951, etter å ha mottatt dokumentet med den pavelige godkjenningen av grunnleggelsen, sendte moder Agnes de første misjonærene ad Gentes («til folkene») til ulike deler av verden. Alle er gjennomsyret av samme ånd som sin grunnlegger, brennende av apostolisk iver, og tilbyr seg for å frelse sjeler. Misjoner er etablert i Japan, Indonesia, Sierra Leone, Nigeria, Costa Rica, USA, Mexico, Italia, Spania og Irland.
Kongregasjonens motto, Oportet Illum Regnare (Urge que Él Reine) («Han må regjere») (1.Kor 15,25), uttrykker Klarissemisjonærenes oppdrag. De tar det som en personlig plikt å evangelisere og dermed dele Kirkens ansvar for å gjøre budskapet om Kristus kjent for alle mennesker av alle sosiale, kulturelle og økonomiske forhold, uansett rase eller tro. Vår Frue av Guadalupe er kongregasjonens beskytter.
Moder Agnes’ misjonslinje fokuserer på tørsten etter sjeler. Etter hvert har hennes kongregasjon fått følge av flere beslektede organisasjoner, som kalles hennes misjonsfamilie eller «Den inesianske familie» (La familia inesiana) etter «Madre Inés» (Moder Agnes). Den er den konkrete utformingen av denne misjonsspiritualiteten som er gitt til Kirken. Den består av kongregasjonen Misjonsklarissene av Det hellige sakrament (Misioneras Clarisas del Santisimo Sacramento – MCSS) (ordenssøstre på alle fem kontinenter), «Kristi Misjonærer for Universalkirken» (Misioneros de Cristo para la Iglesia Universal – MCIU) (prester og ordensbrødre), de såkalte «Van-Clar» legmisjonærer (Vanguardias Clarisas) [fortropp, avantgarde] (enslige og gifte legfolk i alle aldre), «Den inesianske prestegruppen» (Grupo Sacerdotal Inesiano) (sekularprester som deler moder Agnes’ spiritualitet i sin tjeneste) og sekularinstituttet «De inesianske misjonærene» (Las Misioneras Inesianas) (konsekrerte kvinner som lever i verden).
Den 11. november 1958 mottok den hellige pave Johannes XXIII (1958-63) Moder Agnes i Vatikanet og velsignet kongregasjonen. Den 22. juni 1969 flyttet kongregasjonens generalat til Roma. Den 9. desember 1980 ble moder Agnes mottatt av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) i hans private kapell. Det var hennes femtiårsjubileum for ordensløftene. Hun fornyet sine løfter og tilbød kongregasjonen til Den hellige far med alle nåværende og fremtidige medlemmer.
Den 22. juli 1981, en rolig sommerettermiddag i Roma, døde moder Maria Agnes Teresa Arias Espinosa som hun hadde levd, i ro, enkelhet og overgitt i Faderens hender, og i en handling av fullkommen kjærlighet. Hun var 77 år gammel.
I sin holdning å gjøre Guds nåde kjent for alle, insisterer Klarissemisjonærene på et kontemplativt og aktivt liv med de ulike spesifikke apostolater. De vitner om broderlig kjærlighet, alltid i en ånd av forståelse og tjeneste, lever i kjærlighet og fred, med en nestekjærlighet som oppfordrer folk til ikke å leve for seg selv, men for hver eneste sjel i nød.
Klarissemisjonærene presenterer evangeliet på forskjellige måter og under ulike omstendigheter. Siden 1963 har de levd sammen med urbefolkningen i Chiapas, slik at de kan stå til tjeneste for familiene på deres eget hjemsted, og for nærliggende grupper. Prosjektet omfatter evangelisering og katekese, vekst i kristenliv og naturlige dyder av brorskap, sosialt arbeid og hjelp som hever levestandarden og fremmer deres egen kultur, etablering av verksteder for snekkere, smeder, konstruksjon, lærvarer og andre håndverk. I tillegg virker deres nestekjærlighet gjennom sykehus for fattige, universitetsresidenser, retretthus, klinikker, sjelesorg til ungdom og fremme og formidling av katekesen.
Utdanning er en annen av de apostoliske arbeider foretatt av Klarissemisjonærer verden rundt på steder som San Nicolás de los Garza, Nuevo León, Huatabampo, Sonora, Mexico By, Ixtlán del Rio, Nayarit, La Florecilla, Chiapas og Cuernavaca, Morelos. I Los Angeles og Gardena i USA. I Oizumi i Japan. I Nigeria og Sierra Leone i Afrika. Og i Surabaya i Indonesia. I dag er de rundt 700 misjonærer som er spredt over hele verden både blant kristne og ikke-kristne, i Mexico, USA, Irland, Spania, Japan, Korea, Afrika, Indonesia, Russland, Italia, Costa Rica og Argentina.
Moder Agnes samlet i 1979 en gruppe unge menn som delte hennes misjonsiver og følte seg kalt til å være prester og ordensbrødre som levde den ånd og spiritualitet som hun hadde innprentet i Misjonsklarissene og Van-Clar. Dermed tok hun selv ledelsen og begynte formasjonen av de første medlemmene av instituttet «Kristi Misjonærer for Universalkirken», og de første prestene ble ordinert ti år senere, den 4. august 1989. Det lille frøet som hun sådde, blomstrer i dag i Mexico og Afrika under beskyttelse av Vår Frue av Guadalupe som hovedskytshelgen.
Den 29. februar 1992 godkjente pave Johannes Paul II henne som «Guds tjenerinne». Den 3. april 2009 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. juni 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Kilder: es.wikipedia.org, misionerasclarisas.com. misionerosdecristo.org, oremosjuntos.com, Zenit - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 23. april 2012