Sogneprest Le Canut var kannik hos premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem) i det nærliggende klosteret Blanchelande, som var grunnlagt på 1100-tallet. Ordenen kalles også norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. I sin tid i Doville var p. Toulorge en hyppig gjest i Blanchelande sammen med sin sogneprest i. Inspirert av Norberts idealer trådte Peter Hadrian i 1787 inn i ordenen i Blanchelande. Men siden klosteret ikke hadde noe eget novisiat, ble den unge medbroren sendt for to år til klosteret i Beauport. Han avla sine løfter etter ett år.
I 1789 hadde kongen etter sterkt press innkalt riksstendene, det vil si geistligheten (førstestanden), adelen (andrestanden) og borgerskapet (tredjestanden), og mange franskmenn håpet på en bedring av den politiske og spesielt økonomiske situasjonen. Men den 14. juli 1789 brøt Den franske revolusjon ut med stormen på Bastillen. For bakgrunn, se Martyrer fra Den franske revolusjon. Den 12. juli 1790 trådte loven om kirken som statlig embetsverk i kraft, den såkalte «geistlighetens sivilforfatning» (constitution civile du clergé). Målet var å konstituere en nasjonal kirke i Frankrike, fullstendig uavhengig av paven.
Den 2. november stemte forsamlingen for inndragning av Kirkens eiendom. I klosteret Blanchelande tok prioren, som var medlem av et annet kloster, fordel av situasjonen og sløste bort en stor del av kommunitetens formue. Toulorge og tre medbrødre protesterte på priorens oppførsel til de sivile myndighetene. Men den 13. februar 1790 avskaffet Forsamlingen de monastiske ordenene og konfiskerte den 26. mars alle eiendeler i klostre og religiøse kommuniteter. I tillegg fikk hver kommune rett til å spørre ordensmedlemmene om deres intensjoner for fremtiden. Den 10. juni 1790 bestemte Peter Hadrian og noen av hans medbrødre seg for at de ønsket å fortsette å bo i sitt kloster. Blanchelande lukket sine dører på slutten av det året og deres få medlemmer forlot henne for alltid.
Den 27. november 1790 ble det vedtatt et dekret som sa at alle geistlige skulle avlegge en lydighetsed til staten, lovene, kongen og konstitusjonen, og dermed også implisitt godta Sivilforfatningen. Etter at loven om sivilforfatningen var vedtatt, utøvde p. Toulorge sin tjeneste i de omliggende sognene.
Det var først etter at han kom til Jersey at en av emigrantene fikk ham til å innse at han slett ikke var omfattet av loven om deportasjon og kunne ha blitt værende i Frankrike uten å bli rammet. Han bestemte seg for å vende hjem, drevet av den erkjennelsen at det kristne folk nå desperat manglet prester som var trofaste mot Kirken og paven. Ved første anledning returnerte han i hemmelighet og gjemte seg i et område med vill krattskog.
I hemmelighet gjenopptok han sin tjeneste, men den 26. november ble det vedtatt en ny lov som forbød alle emigrantene å komme hjem og truet alle landsforviste med dødsstraff dersom de ble tatt på fransk territorium. Fra slutten av november 1792 til tidlig i september 1793 gjemte Toulorge seg, forvaltet sakramentene og feiret messen, noe som ble dokumentert av kultobjekter som han hadde på seg da han ble arrestert etter en ekte «prestejakt», organisert av regionens revolusjonære myndigheter. Den 4. september ble han avhørt av distriktsadministrasjonen i Carentan. Ingen spurte ham om eden eller en mulig emigrasjon, og de var bare interessert i hans tjeneste som prest. Konfrontert med spørsmål fra rettens president, nektet Toulorge for alt som kunne avsløre hans hemmelige tjeneste. Da retten fant at tiltalte hadde fått sitt pass stemplet, orientert de mot å undersøke en mulig utvandring, som han kraftig benektet, fordi det ikke eksisterte det minste bevis for hans kortvarige flytting til Jersey. Dommerne var overbevist om at denne emigrasjonen hadde funnet sted, men de kunne ikke bevise det.
Etter å ha tenkt seg om, innrømmet Toulorge han hadde forkledd seg i kvinneklær for å unnslippe forfølgerne, men holdt fast ved løgnen om sin utvandring til Jersey. Rettens president syntes å akseptere denne versjonen av hendelsene, men han aktet å bevise prestens skyld i «å søkte å fremme utviklingen av fanatisme» i regionen. Men den 7. september besluttet retten at Toulorge måtte anses som utvandret, og saken ble overført til kriminaldomstolen i departementet La Manche med sete i Coutances. Søndag den 8. september, festen for Marias fødsel, før avreisen til Coutances, bestemte Toulorge seg for å fortelle sannheten – selv om han risikerte livet – og bekjente sitt korte eksil på Jersey. Fra det øyeblikket fikk denne anklagen den største betydning og ble det «politiske» motivet som kunne bidra til å drepe ham med tilsynelatende lovlighet, om ikke rettferdighet.
Natten før henrettelsen gikk han til skrifte, og mens alle de andre fangene sov, skrev han tre dypt rørende brev – til sin bror, til en venn og til en ukjent kvinne – som han avsluttet slik: «Jeg ønsker dere Guds velsignelse. Den 12. oktober 1793, kvelden før mitt martyrium».
Neste morgen var søndag, og han sto opp med godt mot, spiste frokost som vanlig, ba sitt breviar, før han ba en av sine medfanger og å stelle hans hår og stusse hans skjegg. Til slutt ba han sine medbrødre om å synge vesper sammen med ham. Ved begynnelsen av kompletorium, under det andre til siste verset av hymnen Grates peracto jam die lukket han breviaret og ropte ut full av glede: «Mine kjære venner, la oss stanse der, for jeg skal snart takknemlig synge slutten på denne hymnen i himmelen… Mine kjære brødre, jeg skal ikke glemme dere, jeg ber Gud våke over dere. Jeg ber for alle mine velgjørere, venner og selv mine fiender»,
Helligkåringsprosessen, inkludert 56 andre prester fra Normandie, ble påbegynt i 1922, men ble glemt i årene 1928-30. Men i anledning 200-årsjubileet for hans martyrium i 1993 tok generalabbed Marcel van de Ven opp saken igjen i lys av den kulten de troende i regionen hadde for ham. Bispedømmets informativprosess ble åpnet i Coutances den 1. desember 1995 og ble avsluttet den 29. juli 1996.
P. Toulorge tilbrakte sin siste natt i forberedelse til døden, skrev han tre brev der han viste en bevissthet om å dø for den katolske tro og bli en martyr, med bevissthet om sin uverdighet. I sine skrifter stadfestet han sin tro og sin lojalitet til Den katolske kirke, og han lovet sin forbønn hos Gud for denne Kirken. Et øyenvitne fortalte hva Toulorge sa før han døde: «Min Gud, i dine hender overgir jeg min ånd! Jeg ber deg om å restaurere og bevare den hellige Kirken. Jeg bønnfaller deg om å tilgi mine fiender». Toulorge ble gravlagt på kirkegården St. Peter i Coutances og ble æret som «Martyr for sannheten».
I 1922 ble Toulorge regnet blant de 56 prestemartyrer av Normandie. Etter prosessen på bispedømmenivå ble Frankrike kastet ut i sosiale konflikter, og på grunn av utbruddet av Andre verdenskrig ble saken i realiteten lagt ned. I anledning av 200-årsjubileet for Den franske revolusjon i 1989 og for Toulorges død i 1993, ba premonstratenserordenen om gjenopptakelse av Peter Hadrian Toulorges sak under den nye kanoniske lovgivningen. Tillatelse til å starte bispedømmeprosessen ble gitt av Den hellige Stol den 24. april 1995. Denne prosessens dokumenter ble erklært gyldige av Helligkåringskongregasjonen ved dekret av 8. mai 1998. Positio super martyrio ble presentert den 5. august 1999.
Den 2. april 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret søndag den 29. april 2012 i katedralen Notre-Dame i Coutances i Frankrike. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er dødsdagen 13. oktober.
Kilder: Index99, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, norbertinevocations.files.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 29. april 2012