Et av de virkelige store paradoksene ved Det annet vatikankonsil er at det første dokumentet konsilet promulgerte, konstitusjonen Sacrosanctum Concilium etter kun ett års arbeid og uten større diskusjon eller debatt blant konsilfedrene – skulle vise seg som noe av det mest kontroversielle konsilet kom med.
Konsilfedrene innledet dokumentet med å si at liturgien er «det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre» (SC 2): i liturgien uttrykker vi vår tro og gjør våre liv som kristne konkrete og tydelige. Dokumentet fortsetter med å knytte liturgien til Guds frelsesverk, et frelsesverk vi mennesker kommer i kontakt med på særskilt vis i liturgien, hvor Jesus selv virker: «Han er til stede i messens offer, såvel i den som forretter tjenesten, som – i høyeste grad – i de eukaristiske skikkelser. Med sin kraft er han til stede i sakramentene, slik at når noen døper, er det Kristus selv som døper. Han er til stede i sitt ord, slik at det er han selv som taler når de Hellige Skrifter leses opp i kirken» (SC 7). Liturgien er derfor «det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av» (SC 10). Et innledende prinsipp for fornyelse og fremme av liturgien er at «alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien […] slik som det kristne folk – ‘et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, som Gud kan kalle sitt eget’ (1 Pet 2,9; jmf. 2, 4–5) – har rett og plikt til det i kraft av sin dåp» (SC 14).
Deretter la konsilfedrene frem dokumentets hovedpunkt: «For at det kristne folk desto sikrere skal få del i nådens fylde gjennom liturgien, er det den hellige Mor Kirkens ønske å gjennomføre en alminnelig fornyelse av liturgien. For liturgien består vel av en uforanderlig del, innstiftet av Gud, men dertil av deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter – nemlig i den grad det viser seg at elementer som mindre svarer til liturgiens eget indre vesen, eller som nå er blitt uegnet, har fått innpass i den» (SC 21). Det er viktig at de to punktene som fremsettes her, ikke blir borte: Liturgien har en uforanderlig del, gitt den av Gud selv (og som Kirken ikke kan endre), og en menneskelig del, som det er mulig for Kirken å endre dersom dette anses nødvendig: «Rett til å ordne liturgien tilkommer ene og alene Kirkens myndighet; det vil si Den apostoliske stol og, i samsvar med gjeldende rett, biskopen» (SC 22 §1). Derfor: «Ingen annen, heller ingen prest, kan på eget initiativ legge til, fjerne eller endre noe som helst i liturgien» (SC 22 §3).
Da liturgien er et resultat av Kirkens tradisjon og historiske utvikling, skal «Et omhyggelig studium – teologisk, historisk og pastoralt – alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt» (SC 23).
Kapittel to til fire i dokumentet omhandler de ulike feiringene i Kirkens liturgiske liv (messen, sakramentene og sakramentaliene samt tidebønnen). Hvert av de tre kapitlene består av to deler: en første del som utlegger Kirkens lære og en andre del som fremsetter prinsippene som skal lede fornyelsen av denne delen av liturgien. Kapitlene fem til syv omhandler enkelte elementer som styrer og omgir det liturgiske liv i Kirken: det liturgiske år, kirkemusikken, kirkekunsten og kultgjenstandene.
Diskusjonen omkring liturgien fornyelse etter konsilet er altfor omfattende til at den kan drøftes her. Imidlertid er det hevet over tvil at det konsilfedrene ikke anså som spesielt eksplosivt, ble det – samt at enkelte uttrykk for «liturgisk fornyelse» i Kirken hverken var vellykket eller i tråd med konsilets lære.