I. Prestenes kall til fullkommenhet
12. Ved prestevielsens sakrament likedannes prestene med Kristus for som Hodets tjenere å danne og bygge opp hele hans legeme, Kirken, som bispestandens medarbeidere. Ganske visst har de allerede ved dåpens innvielse i likhet med alle andre kristne som en gave og et tegn mottatt et kall og en nåde som for dem innebærer muligheten for og kravet om på tross av all menneskelig svakhet[1] å strebe etter den fullkommenhet Herren taler om, når han sier: «Så vær da fullkomne, som deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,48). Men prestene er i ganske særlig grad forpliktet til å oppnå denne fullkommenhet. Ved mottagelsen av prestevielsen er de på en ny måte blitt innviet til Gud, for at de for Kristus, som er Prest i all evighet, skal være levende redskaper, skikket til gjennom tidene å videreføre den underfulle handling som han med sin suverene makt har gjenopprettet hele det menneskelige samfunn ved.[2] Ettersom altså enhver prest på sin særlige måte representerer Kristus personlig, blir han også av den grunn utstyrt med en særlig nåde, som gjør det mulig for ham bedre å strebe etter Kristi fullkommenhet, hvis plass han inntar, gjennom å tjene de mennesker som er blitt ham betrodd, og hele Guds folk. Og det er også ved denne nådes hjelp at hans svake menneskenatur finner helse i hans hellighet, han som er blitt oss en Yppersteprest som er «hellig, uberørt av det onde og ubesmittet, skilt ut fra syndere» (Heb 7,26).
Kristus, som Faderen har helliget (dvs. innviet) og sendt til verden,[3] «henga seg selv for oss for å løskjøpe oss fra all vår lovløshet og rense seg et eiendomsfolk som er ivrig etter å gjøre gode gjerninger» (Tit 2,14), og slik er han gjennom sin lidelse inngått til sin herlighet.[4] På samme måte skal prestene, som er innviet ved Den Hellige Ånds salvelse og sendt av Kristus, døde kjødets gjerninger i seg og vie seg helt til menneskenes tjeneste. Slik kan de i den hellighet som er blitt skjenket dem i Kristus nærme seg manns modenhet.[5]
Gjennom å utføre åndens og rettferdighetens tjeneste,[6] blir de altså styrket i det åndelige liv, forutsatt at de er lydhøre overfor Kristi ånd, som leder og levendegjør dem. Det som orienterer deres liv i retning av fullkommenheten, er de daglige liturgiske handlinger og hele deres tjeneste, som utøves i forening med biskopen og andre prester. Prestenes hellighet bidrar forøvrig i høy grad til å få den tjeneste de utøver til å bære frukt. Ganske visst kan Guds nåde fullbyrde frelsesverket selv gjennom uverdige prester, men normalt foretrekker Gud å åpenbare sine underfulle gjerninger gjennom mennesker som er mottagelige for Den Hellige Ånds tilskyndelser og ledelse, og som på grunn av deres inderlige forening med Kristus og deres hellige levned kan si med apostelen: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg» (Gal 2,20).
For at dette hellige kirkemøte skal kunne nå sitt pastorale mål med hensyn til Kirkens indre fornyelse, evangeliets utbredelse til hele verden og en dialog med verden av i dag, formaner det derfor inntrengende alle prester til ved hjelp av de dertil egnede midler som Kirken anbefaler dem,[7] å bestrebe seg for i stadig høyere grad å leve et hellig liv som kan gjøre dem til stadig mere velegnede redskaper i hele Guds folks tjeneste.
13. Prestene kommer til helligheten på sin egen måte ved ærlig og utrettelig å utøve de handlinger deres embede pålegger dem, i Kristi Ånd.
Som Guds ords tjenere leser og hører de det daglig for å gi det videre til andre. Hvis de så samtidig bestreber seg for å ta imot det i sitt indre, blir de stadig mere fullkomne Kristi disipler i overensstemmelse med apostelen Paulus’ ord til Timoteus: «Tenk på dette, lev i dette, så alle kan se at du gjør fremgang. Gi nøye akt på deg selv og din lærergjerning; fortsett med det. Gjør du det, vil du frelse både deg selv og dine tilhørere» (1 Tim 4,15–16). Samtidig med at de overveier hvordan de best kan gi frukten av sine betraktninger videre til andre,[8] vil de nemlig dypere erfare «Kristi uransakelige rikdom» (Ef 3,8) og Guds visdom i all dens mangfoldighet.[9] Når de er overbevist om at det er Herren selv som åpner hjertene,[10] og at deres kraft kommer fra Gud og ikke fra dem selv,[11] blir de gjennom selve det å gi ordet videre inderligere forbundet med Kristus, Læreren, og kommer til å la seg lede av hans Ånd. Ved at de slik blir forenet med Kristus, får de del i Guds kjærlighet, hvis hemmelighet som fra evighet har ligget gjemt hos Gud,[12] er blitt åpenbart i Kristus.
Som det helliges tjenere, især i messens offer, representerer prestene på en særlig måte Kristus som har frembåret seg selv som offergave til menneskenes helliggjørelse. Derfor oppfordres de også til å etterleve det de gjør. De som feirer Herrens døds mysterium skal bestrebe seg etter å døde sine lemmer med deres laster og begjær.[13] Ved det eukaristiske offers mysterium, hvor prestene utøver sin viktigste funksjon, blir vårt forløsningsverk stadig fullbyrdet.[14] Det anbefales dem derfor varmt å feire messen hver dag, for selv om der ikke kan være noen troende til stede, er det Kristi og Kirkens verk.[15] Ved daglig å forene seg med Kristus – Presten – i hans verk, frembærer prestene helt seg selv for Gud, og ved å næres med Kristi legeme får de med sitt innerste jeg del i hans kjærlighet, han som gir seg selv som næring til de troende. Og på samme måte blir prestene ved å forvalte sakramentene forenet med Kristi kjærlighet og sinnelag. Og det gjør de ganske særlig ved alltid å vise seg villige til å forvalte botens sakrament, så ofte de troende med rimelighet anmoder om det. Og når de ber officiet stiller de sin stemme til rådighet for Kirken, som uavbrutt ber i hele menneskehetens navn sammen med Kristus som «alltid lever så han kan gå i forbønn for oss» (Heb 7,25).
Som Guds folks ledere og hyrder drives de av den gode Hyrdes kjærlighet til å sette sitt liv til for fårene,[16] rede til å bringe det største offer etter de presters eksempel som selv i vår tid ikke har veket tilbake for å gi sitt liv. Ettersom de er de troendes oppdragere i troen, og de selv «ved Kristi blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen» (Heb 10,19), trer de frem for Gud «med et oppriktig hjerte, i troens fulle visshet» (Heb 10,22). De oppreiser et fast håp for sine troende,[17] for at de kan trøste dem som er i alle slags trengsler, med den trøst de selv trøstes med av Gud.[18] Som ledere av menigheten dyrker de den askese som er spesiell for sjelehyrdene, idet de gir avkall på sin personlige fordel, ikke søker hva som gavner dem selv, men hva som gavner de mange, for at de skal bli frelst.[19] Stadig er på vei til en mere fullkommen utøvelse av sin hyrdegjerning og er parate til – om nødvendig – å slå inn på nye veier i sjelesorgen, ledet av kjærlighetens Ånd som blåser hvor han vil.[20]
14. I verden av i dag skal man ta seg av så mange oppgaver, og man tynges av så mange problemer som ofte krever en hurtig løsning, at de som sprer seg over mange ting ikke så sjeldent kommer ut i en krisetilstand. Prestene er engasjert i de mangfoldige forpliktelser som følger med deres embede, de rives og slites til forskjellige sider, og de kan – ikke uten engstelse – spørre seg selv hvordan de skal få en forening i stand mellom sitt indre liv og de krav virksomheten utad stiller til dem. Denne enhet i deres liv kan hverken oppnås ved en rent ytre tilretteleggelse av den virksomhet som hører til deres embede, eller ved utelukkende å gjennomføre fromhetsøvelser, selv om dette ganske visst i høy grad bidrar til det. Det som skal hjelpe prestene til å bygge opp denne enhet, er under utøvelsen av deres embede å følge Kristi eksempel, han hvis mat det var å gjøre hans vilje som sendte ham, og fullbyrde hans gjerning.[21]
Kristus, som stadig gjennom Kirken gjør Faderens vilje i verden, fortsetter nemlig å handle gjennom sine tjenere. Derfor er det også han som alltid forblir prinsippet og kilden til enhet i deres liv.
Prestene oppnår altså denne enhet i sitt liv ved å forene seg med Kristus i å erkjenne Faderens vilje og ved å hengi seg selv for den hjord som er blitt dem betrodd.[22] Ved slik helt å spille den gode Hyrdes rolle vil de i utøvelsen av hyrdekjærligheten finne det prestelige fullkommenhetens bånd, som skal bringe enhet i deres liv og deres gjerning. Men denne hyrdekjærlighet[23] utspringer først og fremst av det eukaristiske offer. Det er i den grad midtpunktet for og roten til hele prestens liv at han må gjøre hva han kan for å oppta alt det som skjer på offeralteret i sitt indre. Dette er kun mulig hvis prestene gjennom bønnen trenger dypere og dypere inn i Kristi mysterium.
Men en virkelig gjennomførelse av denne enhet kan kun skje ved at de overveier alt de gjør, for å skjønne hva som er Guds vilje,[24] det vil si for å finne ut av i hvilken grad det stemmer overens med Kirkens evangeliske sendelse. Troskapen overfor Kristus er nemlig uløselig knyttet til troskapen mot Kirken. Hyrdekjærligheten krever altså av prestene at de, hvis de ikke vil løpe forgjeves,[25] alltid arbeider i nær forbindelse med biskopene og deres andre brødre i presteembedet. Dette er for prestene midlet til i enheten i selve Kirkens sendelse å finne enheten i sitt eget liv. Slik forenes de med sin Herre og gjennom ham med Faderen i Den Hellige Ånd. Og slik kan de få trøst i fullt mål og glede i overflod.[26]
II. Særlige åndelige behov i prestenes liv
15. Som en av de uunnværligste egenskaper for prestene i deres tjeneste kan nevnes den indre villighet, som får dem til å søke ikke deres egen vilje, men hans vilje som har sendt dem.[27] Det guddommelige verk prestene ved Den Hellige Ånd er kalt til å gjennomføre,[28] overstiger nemlig alle menneskelige krefter og all menneskelig visdom: «Det som var svakt i verden, utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1 Kor 1,27). Den sanne Kristi tjener er seg altså sin egen svakhet bevisst. Han arbeider i ydmykhet, velger det som er velbehagelig for Herren,[29] og lar seg så å si bundet av Ånden[30] i alt ledes av hans vilje, han som vil at alle skal bli frelst. Han forstår å oppdage og å utføre denne vilje i dagliglivet, fordi han ydmykt er til disposisjon for alle dem som er blitt ham betrodd av Gud innenfor rammene av det embede han har fått, og av tilværelsens mangfoldige hendelser.
Men ettersom prestens tjeneste er hele Kirkens tjeneste, kan den kun utføres i hierarkisk forening med hele legemet. Hyrdekjærligheten driver altså prestene til for denne enhets skyld å oppgi sin egenvilje for lydig å tjene Gud og sine medmennesker, til i troens ånd å ta imot og å utføre pavens, deres biskops og deres øvrige foresattes råd og forskrifter og til med glede å bringe offer, ja, til å ofre seg selv[31] i en hvilken som helst oppgave som blir dem betrodd, hvor fattig og liten den enn er. På den måte bevarer og styrker de den absolutt nødvendige enhet med sine embedsbrødre og især med dem Herren har innsatt som synlige overhoder for sin kirke. Og på den måte arbeider de på å bygge opp Kristi legeme, som vokser ved at «alle de enkelte ledd hjelper til å knytte og holde det hele sammen».[32] Dette tilskynder likeledes prestene til – når de ledet av kjærligheten forstandig søker nye veier til å utføre sitt verv til større gavn for Kirken – trøstig å fremlegge de skritt de har tatt og til innstendig å gjøre rede for deres hjords behov, samtidig med at de til enhver tid er parat til å underkaste seg de avgjørelser som treffes av de øverste ansvarlige i Guds kirke.
Denne ydmykhet og denne ansvarsbevisste og frivillige lydighet likedanner prestene med Kristus, idet de i seg har det samme sinnelag som Kristus Jesus, som «gav avkall på sitt eget og tok tjenerskikkelse på … og ble lydig til døden» (Fil 2,5–8), og ved denne lydighet beseiret og sonet han Adams ulydighet, som det bekreftes av apostelen: «Likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange komme til å stå som rettferdige ved den enes lydighet» (Rom 5,19).
16. Mange kristne har i tidenes løp og helt opp i våre dager med glede påtatt seg og ulastelig overholdt den totale og evige avholdenhet for Himmerikets skyld, som Kristus vår Herre har anbefalt,[33] og som Kirken – især med henblikk på prestenes liv – alltid har satt meget høyt. Den er samtidig et tegn på og en stimulans for hyrdekjærligheten og en spesiell kilde til åndelig fruktbarhet i verden.[34] Ganske visst kreves den ikke av selve prestedømmets natur, som det fremgår av urkirkens praksis[35] og av de østlige kirkers tradisjon. I de østlige kirker er der foruten de prester som i kraft av en nådegave velger å leve i sølibat – noe alle biskopene gjør – dessuten overordentlig fortjenstfulle gifte prester. Og selv om dette hellige kirkemøte anbefaler det kirkelige sølibat, har det på ingen måte i sinne å endre den avvikende levemåte som med full rett praktiseres i de østlige kirker. Det oppmuntrer av et kjærlig hjerte de gifte menn, som har mottatt prestevielsen, til utholdende overfor sitt hellige kall å gi sitt liv helt og av et gavmildt sinn for den hjord som er blitt dem betrodd.[36]
Men sølibatet passer på mange måter utmerket sammen med prestedømmet. Prestens sendelse går ut på helt og fullt å vie seg til den nye menneskehets tjeneste, som Kristus, dødens overvinner lot føde til verden ved sin Ånd, og som er oppstått «ikke av blod, ei heller av kjøds vilje, ei heller av manns vilje, men av Gud» (Joh 1,13). Ved å overholde sølibatet og bevare sin jomfruelighet for Himmerikets skyld,[37] innvier prestene seg på en ny og særlig begunstiget måte til Kristus. Det er lettere for dem å følge ham med udelt hjerte,[38] de er mere fritt stillet med hensyn til i ham og ved ham å stille seg i Guds og menneskenes tjeneste, de kan tjene hans rike og den overnaturlige gjenfødelses verk mere uhindret og er bedre i stand til i rikt mål å ta imot farskapet i Kristus. På den måte vitner de overfor menneskene om at de helt og fullt vil vie seg til den oppgave som er blitt dem betrodd, nemlig å trolove de troende med én mann for å føre dem som en ren jomfru frem for Kristus;[39] og dessuten er de en påminnelse om det mystiske, av Gud innstiftede ekteskap, som vil bli fullt åpenbart i fremtiden, og hvor Kirken har Kristus som sin eneste brudgom.[40] Og endelig er de et levende tegn på den verden som skal komme, og som allerede er nærværende i troen og kjærligheten, hvor oppstandelsens barn hverken giftes eller tar til ekte.[41]
Dette sølibat som av de her nevnte årsaker har sin begrunnelse i Kristi og hans sendelses mysterium, ble til å begynne med anbefalt prestene, men senere ble det i den latinske kirke pålagt alle som skulle motta de hellige vielser som en lov. Dette hellige kirkemøte godkjenner og bekrefter på ny denne lov for dem som skal være prester, og Ånden inngir det i denne forbindelse tilliten til at Faderen gavmildt vil skjenke sølibatets gave som passer så godt sammen med prestedømmet under den nye pakt, hvis bare de som gjennom prestevielsens sakrament har del i Kristi prestedømme, inntrengende og ydmykt sammen med hele Kirken ber om det. Konsilet formaner derfor alle prester, som i tillit til Guds nåde frivillig etter Kristi eksempel har påtatt seg å leve i sølibat, til edelmodig og av hele sitt hjerte å holde seg til det og til trofast å holde ut i denne stand i erkjennelse av den store nådegave som Faderen har gitt dem, og som Herren så åpenlyst har lovprist,[42] samt til alltid å ha de mysterier for øye, som betegnes og oppfylles igjennom det. Og jo mere mange mennesker i verden av i dag betrakter et liv i fullkommen avholdenhet som en umulighet, jo ydmykere og jo mere utholdende vil prestene og med dem hele Kirken be om den troskapens og utholdenhetens nådegave som aldri blir nektet dem som ber om den. Og samtidig vil de anvende alle de naturlige og overnaturlige hjelpemidler, som er til rådighet for alle. De må især ikke unnlate å følge de asketiske retningslinjer, som ifølge Kirkens erfaring har vist seg å være brukbare, og som ikke er mindre nødvendige i den moderne verden. Dette hellige kirkemøte ber altså ikke bare prestene, men alle de troende om at den kostelige gave som prestenes sølibat er, virkelig må være dem en hjertesak, og om virkelig å be Gud om alltid å skjenke den i rikelig mål til sin kirke.
17. I et vennskapelig og broderlig samkvem med hverandre og med andre mennesker har prestene anledning til å utvikle de menneskelige verdier og til å verdsette de skapte goder som Guds gaver. Midt i verden skal de allikevel alltid vite at de ifølge deres Herres og Mesters ord ikke er av denne verden.[43] Hvis de altså benytter denne verden, som om de ikke unyttet den,[44] vil de nå til den frihet hvor de fri for enhver uordnet bekymring blir lydhøre overfor Guds stemme i det daglige liv. Av en slik frihet og lydhørhet vokser den åndelige dømmekraft frem, ved hjelp av hvilken man finner frem til den rette innstilling overfor verden og dens goder. Grunnen til at det er av så stor betydning for prestene å ha denne holdning, er at Kirkens sendelse jo fullbyrdes midt i verden, og at de skapte goder er uunnværlige for at den menneskelige personlighet skal kunne modnes. De skal altså være takknemlige for alt som den himmelske Far gir dem i hende for at de skal kunne leve på den riktige måte. Men de skal prøve alt som de treffer på i troens lys, for at de skal lære å bruke det riktig som Gud vil ha det, og å avvise det som står i veien for deres sendelse.
For ettersom Herren er prestenes «del og arvelodd» (4 Mos 18,20), må de kun bruke denne verdens goder innenfor de rammer Kristi, vår Herres, lære og Kirkens anordninger har bestemt for dem.
Kirkens goder i egentlig forstand skal prestene ifølge tingenes natur forvalte i overensstemmelse med den kirkelige lovgivning – så vidt mulig med erfarne legfolk til hjelp. Disse goder må alltid kun anvendes til de formål for hvis skyld Kirken har lov til å besitte timelige goder, dvs. til avholdelse av gudstjenesten, til et passende underhold til geistligheten og til apostoliske og karitative foretagender, især til dem som kommer de fattige til gode.[45] Prestene såvel som biskopene skal – hvor der ikke foreligger særlige bestemmelser[46] – først og fremst bruke det de erverver for utførelsen av et eller annet kirkelig embede til et standsmessig underhold og til oppfyllelsen av deres standsplikter. Hva som deretter blir til overs, kan de bruke til gavn for Kirken eller til karitative formål. De må hverken betrakte det kirkelige embede som en inntektskilde eller bruke den inntekt de har hatt på det, til forøkelse av sin egen formue.[47] Derfor må prestene ikke feste sitt hjerte ved rikdommer,[48] de skal unngå enhver form for havesyke og omhyggelig holde seg fra enhver form for verdslig handel.
De oppmuntres tvert imot til å leve i den frivillige fattigdom, hvorved de mere synlig kommer til å ligne Kristus og i høyere grad kommer til å stå til rådighet for sin hellige tjeneste. Kristus er nemlig for vår skyld blitt fattig, skjønt han var rik, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike.[49] Og apostlene har ved sitt eksempel vitnet om at Guds ufortjente gaver skal gis videre uten betaling.[50] De forstod like så godt å ha overflod som å lide nød.[51] Men også et visst fellesskap i bruken av godene i likhet med det formuesfellesskap som roses så meget i urkirkens historie,[52] kan på fortreffelig vis bane veien for den pastorale kjærlighet. Og prestene kan ved å leve på denne måte på rosverdig måte konkret etterleve den fattigdommens ånd som Kristus anbefaler.
Ledet av Herrens Ånd, som salvet Forløseren og sendte ham for å forkynne det glade budskap for de fattige,[53] skal prestene og likeledes biskopene unngå alt som på en eller annen måte kan vekke anstøt hos de fattige, ved i høyere grad enn Herrens andre disipler fra sin livsvandel å utelukke alt som på minste måte kan se ut som forfengelighet. Deres bolig skal være slik innrettet at den ikke virker utilgjengelig på noen, og så ingen, heller ikke hvis de selv er mindre bemidlede, viker tilbake for å komme der.
III. Hjelpemidler i prestenes liv
18. Prestene skal under alle livets vilkår sørge for å bevare foreningen med Kristus. Til dette formål kan de – foruten den bevisste utøvelse av sin tjeneste – glede seg over alminnelige og spesielle midler, nye og gamle, som Den Hellige Ånd ustanselig har tilskyndet til i Guds folk, og som Kirken anbefaler og noen ganger fortsatt befaler til sine medlemmers helliggjørelse.[54] Opp over alle åndelige hjelpemidler rager det som de troende næres ved; Guds ord fra Skriftens og eukaristiens dobbelte bord.[55] Hvor viktig det er for prestenes egen helliggjørelse å gjøre hyppig bruk av det, vet enhver.
Den sakramentale nådes tjenere forener seg på det inderligste med Kristus, Hyrden og Forløseren, ved verdig å motta sakramentene og især ved hyppig å gjøre bruk av botens sakrament. Når de forberedes ved en daglig samvittighetsransakelse, bidrar de i høy grad til hjertets omvendelse til den barmhjertige Faders kjærlighet. I lyset av en tro som er styrket ved lesning av den hellige Skrift, er de i stand til i livets forskjellige hendelser omhyggelig å finne frem til tegnene på Guds vilje og til hans nådes tilskyndelser og på den måte kan de dag for dag bli mere mottagelige for den sendelse de har overtatt i Den Hellige Ånd. Et beundringsverdig eksempel på en slik mottakelighet har de alltid for øye i den salige Jomfru Maria, som Den Hellige Ånds ledelse fullstendig viet seg selv til den menneskelige forløsnings mysterium.[56] Denne den høyeste og evige prests mor, apostlenes dronning og deres tjenestes beskytterinne skal prestene ære og elske med sønnlig hengivenhet og ærefrykt.
For at de trofast skal kunne utføre sin tjeneste, skal det være dem en hjertesak daglig å føre en samtale med Kristus ved å besøke og holde en personlig andakt foran alterets sakrament. De skal villig ta fri noen dager for å trekke seg tilbake i åndelig ensomhet, og de skal legge stor vekt på den åndelige veiledning. Prestene skal på mange forskjellige måter, især ved hjelp av den hevdvunne indre bønn og forskjellige bønneformer, som de fritt kan velge, søke etter og innstendig hos Gud be om den sanne tilbedelsens Ånd, hvorved de sammen med det folk som er betrodd dem inderlig kan forene seg med Kristus, Formidleren av den nye pakt, slik at de i den Ånd som gir barnekår kan rope «Abba, Far» (Rom 8,15).
19. Prestene blir ved prestevielsen av biskopen formanet til å være «modne i vitenskap», og til at deres lære «skal være et åndelig legemiddel for Guds folk».[57] Men den vitenskap en som tjener det hellige skal ha, må være hellig, for den blir hentet fra en hellig kilde og er innstilt på et hellig mål. Derfor øses den først og fremst av lesningen og betraktningen av den hellige Skrift,[58] men den kan også med utbytte fremmes ved å lese kirkefedrene, kirkelærerne og andre skrifter fra Kirkens tradisjon. For å kunne besvare de spørsmål som drøftes mellom vår tids mennesker, på rette måte, må prestene dessuten være godt inne i de dokumenter som er utsendt av Kirkens læreembede, især av pavene og kirkemøtene, og dessuten skal de søke råd hos de mest anerkjente teologiske forfattere.
Men ettersom der nå til dags skjer store fremskritt både innenfor den menneskelige kultur og innenfor de teologiske vitenskaper, tilskyndes prestene til uavlatelig med egnede midler å supplere sin viten både på det religiøse og på det allmennmenneskelige område for derigjennom å gjøre seg bedre skikket til en samtale med sine samtidige.
For at prestene mere villig skal påta seg studiene og for at de grundigere skal tilegne seg metodene til å forkynne evangeliet og utføre et effektivt apostolat, skal der på enhver måte stilles egnede hjelpemidler til rådighet for dem. Dertil hører – alt etter forholdene i de forskjellige land – avholdelsen av kurser og kongresser, opprettelsen av senter for pastorale studier og av biblioteker, og en passende ledelse av studiene ved egnede personer. Dessuten skal biskopene i fellesskap eller hver for seg søke å finne frem til passende muligheter for at alle deres prester regelmessig, men især få år etter deres prestevielse,[59] kan besøke et kurs hvor de både får anledning til å sette seg bedre inn i metodene innenfor sjelesorgen og i den teologiske vitenskap og til å styrke sitt åndelige liv og utveksle erfaringer angående sjelesorgen med sine medbrødre.[60] Ved hjelp av slike og lignende egnede foranstaltninger skal man omhyggelig sørge for å hjelpe både de unge sogneprester og dem som blir sendt til et annet bispedømme eller til et annet land.
Og endelig skal biskopene sørge for at noen av prestene helliger seg et mere dyptgående studium av de teologiske vitenskaper, for at det aldri må mangle på egnede lærere til å utdanne prestestudentene, samt for at der skal kunne ytes de øvrige prester og troende støtte til å erverve seg den nødvendige viten og for å bidra til at der skjer et for Kirken absolutt nødvendig og sunt fremskritt innenfor de forskjellige deler av teologien.
20. Prestene, som er viet til å tjene Gud, og som oppfyller det embede som er blitt dem betrodd, har krav på en rettferdig lønn, for «arbeideren er sin lønn verd» (Luk 10,7),[61] og «Herren har bestemt at de som forkynner evangeliet skal leve av evangeliet» (1 Kor 9,14). Hvis der derfor ikke på annen måte er sikret prestene en rettferdig lønn, er de troende, til hvis gavn prestene jo arbeider, selv virkelig forpliktet til å sørge for at man kan gi dem det nødvendige til en hederlig og verdig livsførsel. Men biskopene må minne de troende om deres forpliktelser i så henseende og sørge for at der – enten det skjer hver for seg innenfor de enkelte bispedømmer eller, hva som er bedre, at flere gjør det under ett for et felles område – utformes retningslinjer, hvorved der sikres dem som i Guds folks tjeneste enten utfører eller har utført et eller annet embede, en passende lønn. Den enkeltes lønn, som både skal være avpasset etter embedets karakter og etter de stedlige og tidsmessige omstendigheter, skal prinsipielt være den samme for alle som lever under de samme forhold. Den skal svare til deres stilling og skal samtidig gi dem mulighet for ikke bare å betale dem som står i prestenes tjeneste den lønn som tilkommer dem, men også for selv i et visst omfang å kunne hjelpe de fattige. Det har nemlig like fra begynnelsen innen Kirken vært en prisverdig gjerning å gjøre noe for de fattige. Lønnen skal dessuten være så stor at den gjør det mulig for prestene en gang om året å ta seg en nødvendig og velfortjent ferie. Og det er biskopene som skal sørge for at de har denne mulighet.
Ganske visst er det embedet som de viede tjenere utøver man må tillegge den største betydning. Derfor skal det såkalte prebende-system enten oppheves eller i hvert fall reformeres slik at prebendedelen, dvs. retten til de inntekter som oppstår ved embedets overdragelse, kommer i annen rekke, og der i kirkeretten tilkjennes selve det kirkelige embede førsteplassen. Og derfor skal for fremtiden ethvert fast embede oppfattes på den måte at det er blitt overdratt for at det skal tjene et åndelig formål.
21. Man bør alltid holde seg de troendes eksempel i urkirken i Jerusalem for øye, hvor «de hadde alle ting felles» (Apg 4,32), og «der ble utdelt til enhver især etter hva han trengte til» (Apg 4,35). Det er derfor i høy grad på sin plass, i hvert fall innenfor områder hvor geistlighetens underhold enten helt eller delvis er avhengig av gaver fra de troende at de til dette formål skjenkede midler blir innsamlet av en bestemt institusjon i bispedømmet, som forvaltes av biskopen med noen dertil bemyndigede prester og – hvor det skjønnes formålstjenlig – med noen økonomisk sakkyndige legfolk til hjelp. Det er videre ønskelig at der innenfor de enkelte bispedømmer og områder så vidt mulig opprettes et felles fond som setter biskopen i stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor andre som arbeider i Kirkens tjeneste og oppfylle bispedømmets forskjellige behov. Av dette fond skal rikere bispedømmer dessuten hjelpe de fattigere, for at deres overflod kan avhjelpe de andres nød.[62] Dette felles fond skal i første rekke opprettes av de midler som kommer inn ved de troendes gaver eller fra andre kilder, som skal fastlegges ved lov.
Dessuten skal bispekonferansene i de land hvor den sosiale forsorg til gavn for geistligheten ennå ikke er den kirkelige og borgerlige lovgivning, enten sørge for at der opprettes institusjoner på bispedømmeplan, som også kan slutte seg sammen innbyrdes, eller at der opprettes institusjoner for hele området i fellesskap, gjennom hvilke der under hierarkiets kontroll i den grad det er påkrevet, sørges for tilstrekkelige reserver og en såkalt sykeforsikring, samt at der sørges for et passende underhold til syke, invalide og gamle prester. Men når slike institusjoner er grunnlagt, skal prestene ansporet av den broderlige solidaritets ånd støtte dem, være med på å bære hverandres byrder,[63] og samtidig kan de leve i bevisstheten om at de med glad sinn uten angst for fremtiden kan bevare den evangeliske fattigdom og helt hengi seg til arbeidet for sjelenes frelse. Men de som dette ansvar hviler på, skal sørge for at de institusjoner fra de forskjellige land som har det samme formål, slutter seg sammen, for at de på den måten skal få både større betydning og større utbredelse.
Avslutning og formaning
22. Dette hellige kirkemøte, som har prestelivets gleder for øye, kan dog heller ikke forbigå de vanskeligheter som prestene under det moderne livs vilkår lider under. Kirkemøtet vet i hvor høy grad både de økonomiske og sosiale forhold og menneskenes moral er under omforming, og hvordan menneskenes bedømmelse av verdienes plass i forhold til hverandre holder på å endre seg. Derfor føler prestene og av og til også de troende seg mange gange som fremmede i den moderne verden, og de spør urolig seg selv hvordan de kan finne et egnet språk og passende midler til å komme i forbindelse med den. De nye hindringer som oppstår for troen, deres arbeides tilsynelatende fruktesløshet og ikke minst den bitre ensomhet de ofte fornemmer, kan nemlig friste dem til å miste motet.
Men denne verden, slik den i dag betros til Kirkens hyrders kjærlighet og tjeneste, har Gud elsket slik at han har gitt sin enbårne Sønn for den.[64] I virkeligheten frembyr denne verden, som ganske visst er bundet i mange synder, men som heller ikke er utrustet med så få gode egenskaper, levende stener[65] for Kirken, som skal sammenføyes til en Guds bolig i Ånden.[66] Den samme Hellige Ånd, som tilskynder Kirken til å åpne nye veier, ad hvilke den kan møte verden av i dag, tilrår og fremmer også en lignende tilpasning av prestenes tjeneste.
Prestene skal huske på at de aldri står alene i utøvelsen av sin gjerning, men at de kan støtte seg til den allmektige Guds kraft. I troen på Kristus, som har kalt dem til å ta del i sitt prestedømme, skal de i full tillit vie seg til sin tjeneste i bevisstheten om at det står i Guds makt å få kjærligheten til å vokse i dem.[67] Dessuten skal de tenke på at de har brødre i prestedømmet, og at de troende i hele verden står ved deres side. Alle prester arbeider jo sammen på utførelsen av Guds frelsesplan, av Kristi mysterium og av den hemmelighet som fra evighet av har ligget gjemt hos Gud,[68] og som først litt etter litt blir virkeliggjort ved samspillet mellom de forskjellige tjenester til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil det har nådd manns modenhet. Ettersom alt dette er skjult med Kristus i Gud,[69] kan det i sitt innerste vesen kun fattes i troen. Derfor må Guds folks ledere vandre i tro i den troende Abrahams fotspor, han som «i tro adlød kallet til å gå til et land som han skulle få i eie; og han drog ut, skjønt han ikke visste hvor han kom hen» (Heb 11,8). Ja, i sannhet, utdeleren av Guds mysterier kan lignes ved en såmann som er gått
ut for å så, og om hvem Herren sier: «Han sover og står opp, natt og dag, og sæden spirer og blir høy, han ved ikke selv hvordan» (Mark 4,27). Forøvrig har vår Herre Jesus med ordene: «Vær frimodige, jeg har overvunnet verden» (Joh 16,33) på ingen måte lovet sin kirke en fullstendig seier i denne verden. Men kirkemøtet gleder seg over at den jord som er tilsådd med evangeliets sæd, nå mange steder bærer frukt under Den Hellige Ånds ledelse, han som oppfyller jordens krets, og som har vakt en sann apostolisk ånd i mange presters og troendes hjerter. For alt dette takker dette hellige kirkemøte prestene over hele verden: «Men ham, som over all måte formår med sin kraft som virker i oss å gjøre langt ut over det som vi ber om eller forstår, ham være ære i kirken og i Kristus Jesus» (Ef 3,20–21).
Noter
[1] Jmf. 2 Kor 12,9.
[2] Jmf. Pius XI, encyklika Ad catholici sacerdotii, 20. des. 1935: AAS 28 (1963), s. 10.
[3] Jmf. Joh 10,36.
[4] Jmf. Luk 24,26.
[5] Jmf. Ef 4,13.
[6] Jmf. 2 Kor 3,8–9.
[7] Jmf. bl.a.: Pius X, formaning til geistligheten Haerent animo, 4. aug. 1908: Acta etter Pius X, vol. IV (1908), s. 237ff. Pius XI, encyklika Ad Catholici sacerdotii, 20. des. 1935: AAS 28 (1936), s. 5ff. Pius XII, ap. formaning Menti nostrae, 23. sept. 1950: AAS 42 (1950), s. 657ff. Johannes XXIII, encyklika Sacerdotii nostri primordia, 1. aug. 1959: AAS 51 (1959), s. 545ff.
[8] Jmf. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, II-II, spm. 188, art. 7.
[9] Jmf. Ef 3,9–10.
[10] Jmf. Apg 16,14.
[11] Jmf. 2 Kor 4,7.
[12] Jmf. Ef 3,9.
[13] Jmf. Romersk pontifikale, prestevielsen.
[14] Jmf. Romersk missale, bønn over offergavene den på 9. søndag etter pinse.
[15] «Selv om messen feires av en prest alene, blir den dog ikke av den grunn til en privat handling. Den forblir Kristi og Kirkens handling; Kirken frembærer nemlig seg selv som et offer for alle i det offer den frembærer, og den utstrekker korsofferets kraft som alene og i ubegrenset mål skjenker forløsning, til frelse for alle. For enhver messe som feires, frembæres ikke kun til frelse for noen enkelte, men for hele verden (…) vi anbefaler derfor faderlig og inntrengende prestene, som i særlig grad er vår glede og vår heder i Herren, daglig å feire messen verdig og fromt»: Paul VI, encyklika Mysterium Fidei, 3. sept. 1965: AAS 57 (1965), s. 761–762. Jmf. Vatikan II, konstitusjon Sacrosanctum Concilium nr. 26 og 27.
[16] Jmf. Joh 10,11.
[17] Jmf. 2 Kor 1,7.
[18] Jmf. 2 Kor 1,4.
[19] Jmf. 1 Kor 10,33.
[20] Jmf. Joh 3,8.
[21] Jmf. Joh 4,34.
[22] Jmf. 1 Joh 3,16.
[23] «Man beviser sin kjærlighet ved å vokte Herrens hjord»: Augustin, Kommentarer om Johannesevangeliet, 123, 5: PL 35, 1967; CChr 36,678.
[24] Jmf. Rom 12,2.
[25] Jmf. Gal 2,2.
[26] Jmf. 2 Kor 7,4.
[27] Jmf. Joh 4,34; 5, 30; 6, 38.
[28] Jmf. Apg 13,2.
[29] Jmf. Ef 5,10.
[30] Jmf. Apg 20,22.
[31] Jmf. 2 Kor 12,15.
[32] Jmf. Ef 4,11–16.
[33] Jmf. Matt 19,22.
[34] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 42.
[35] Jmf. 1 Tim 3,2–5; Tit 1,6.
[36] Jmf. Pius XI, encyklika Ad catholici sacerdotii, 20. des. 1935: AAS 28 (1936), s. 28.
[37] Jmf. Matt 19,12.
[38] Jmf. 1 Kor 7,32–34.
[39] Jmf. 2 Kor 11,2.
[40] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 42 og 44; dekret Perfectæ caritatis, nr. 12.
[41] Jmf. Luk 20,35–36; Pius XI, encyklika Ad Catholici sacerdotii, 20. des. 1935: AAS 28 (1936), s. 24–28; Pius XII, encyklika Sacra Virginitas, 25. mars 1954: AAS 46 (1954), s. 169–172.
[42] Jmf. Matt 19,11.
[43] Jmf. Joh 17,14–16.
[44] Jmf. 1 Kor 7,31.
[45] Synoden i Antiokia, kan. 25: Mansi 2,1327–1328; Gratianus dekret, kan. 23, C. 12, spm. 1, utg. Friedberg, I, ss. 684–685.
[46] Dette sikter især til de rettsregler og sedvaner som gjelder i østkirkene.
[47] Synoden i Paris (år 829), kap. 15: MGH, Legum sectio III, Concilia, bind 2, s. 622; Trent, sesjon 25, dekret Om reform, kap. 1.
[48] Jmf. Salme 62,11 (Vulgata 61).
[49] Jmf. 2 Kor 8,9.
[50] Jmf. Apg 8,18.
[51] Jmf. Fil 4,12.
[52] Jmf. Apg 2,42–47.
[53] Jmf. Luk 4,18.
[54] Jmf. CIC, kan. 125ff.
[55] Jmf. Vatikan II, dekret Perfectæ caritatis, nr. 6; dogm. konstitusjon Dei Verbum, nr. 21.
[56] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 65.
[57] Romersk pontifikale, prestevielsen.
[58] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Dei Verbum, nr. 25.
[59] Dette ledd i utdannelsen er ikke det samme som den pastorale utdannelse som følger like etter prestevielsen, og som der er tale om i dekretet om presteutdannelsen, Optatam totius, nr. 22.
[60] Jmf. Vatikan II, dekret Christus Dominus, nr. 16.
[61] Jmf. Matt 10,10; 1 Kor 9,7; 1 Tim 5,18.
[62] Jmf. 2 Kor 8,14.
[63] Jmf. Fil 4,14.
[64] Jmf. Joh 3,16.
[65] Jmf. 1 Pet 2,5.
[66] Jmf. Ef 2,22.
[67] Jmf. Romersk pontifikale, prestevielsen.
[68] Jmf. Ef 3,9.
[69] Jmf. Kol 3,3.