Helt siden begynnelsen har Kirken vært preget av en enorm rikdom i sin teologi, liturgi, åndelighet og kulturelle uttrykk. Kirken har aldri vært en monolittisk størrelse med streng uniformitet. Samtidig har Kirkens universalitet – dens katolisitet – også ført til at de forskjellige teologiske, disiplinære, språklige og kulturelle strømninger har ledet til splittelser, de mest betydelige etter konsilet i Kalkedon i år 451, mellom kirkene i Øst og Kirken i Vest i 1054 – da paven og patriarken i Konstantinopel ekskommuniserte hverandre – og splittelsene i Vestkirken på 1500-tallet – reformasjonen.
De orientalske katolikkene illustrerer disse to punkt. Deres liturgi, deres teologiske tradisjon, deres språk, strukturer og organisasjon og deres åndelige liv er svært forskjellig fra oss vestlige katolikker, de er de ortodokse kristne nærmere. For eksempel har de, i motsetning til oss, aldri hatt latin som kirkespråk, men koptisk, syrisk, gresk, armensk osv. Men – deres historie er også preget av splittelsene i kristenheten. Med unntak av den maronittiske kirke, som alltid har vært i enhet med Roma, er orientalerne grupper fra de ortodokse kirkene som på et tidspunkt etter de respektive splittelsene har vendt tilbake til enhet med paven.
Dokumentet innledes med følgende utvetydige punkt: «Den katolske kirke nærer stor aktelse for de orientalske kirkers vedtekter, liturgi, kirkelige tradisjoner og kristenliv. Fordi disse kirker har sin opprinnelse allerede i urkirken, er de også ærverdige og rike av den tradisjon som gjennom fedrene stammer fra apostlene og som utgjør en del av den universelle kirkes guddommelig åpenbarte og felles arv» (OE 1). Dekretet består av 30 korte artikler, som i tur og orden omhandler de ulike kirkene som Den katolske kirke består av, forholdet mellom disse og behovet for kontinuerlig samarbeid og undervisning om helheten og de ulike deler, og slår fast at «Alle orientalere bør med sikkerhet vite at de alltid kan og skal ta vare på sine rettmessige liturgiske tradisjoner og sin kirkelige praksis» (OE 6).
Et særskilt fenomen hos orientalerne er patriarkatet, en institusjon som har sitt opphav i Kirkens første århundrer. Hos de orientalske kirker som har dette embetet er patriarken den øverste leder for hele den aktuelle orientalske kirke, og derfor «ifølge kirkens eldgamle tradisjon omgis de orientalske kirkers patriarker med spesiell ære, fordi hver av dem er ‘far og overhode for hele sitt patriarkat’» (OE 9). Så følger betraktninger om liturgien og sakramentene, hvor konsilet understreker at orientalernes eldgamle liturgiske skikker (for eksempel at også prester fermer) skal bestå og æres som en del av deres sakramentale og kirkelige liv. Avslutningsvis oppfordres orientalerne til å streve for økt enhet mellom Den katolske kirke og de ortodokse, som står dem særlig nær.
Med dokumentet ble orientalernes plass i Den katolske kirke ikke bare anerkjent, men også befestet. Det ble hevet over enhver tvil at orientalernes egenart og verdighet representerer et autentisk uttrykk for Kirkens enhet og katolisitet, og at orientalerne har ikke bare rett, men også plikt, til å leve i tråd med sine egne tradisjoner og oldkirkelige opphav. Gjennom alt dette har de også en misjon ovenfor hele Kirken: å minne oss alle om at den kirke Kristus stiftet på jorden ikke bare har én måte å feire gudstjeneste på eller kun ett kulturelt uttrykk.