Innledning
1. Den katolske kirke nærer stor aktelse for de orientalske kirkers [Orientalium Ecclesiarum] vedtekter, liturgi, kirkelige tradisjoner og kristenliv. Fordi disse kirker har sin opprinnelse allerede i urkirken, er de også ærverdige og rike av den tradisjon som gjennom fedrene stammer fra apostlene[1] og som utgjør en del av den universelle kirkes guddommelig åpenbarte og felles arv. Ut fra en sterk interesse for de orientalske kirker, levende vitnesbyrd om denne tradisjon, ønsker dette hellige og økumeniske kirkemøte at de skal blomstre og oppfylle sin oppgave med fornyet apostolisk kraft. Konsilet vil derfor, i tillegg til det som angår hele kirken, også vedta enkelte hovedpunkter vedrørende disse kirker, mens de øvrige bestemmelser blir overlatt de orientalske synoder og Den apostoliske stol.
De enkelte kirker eller riter
2. Den hellige katolske kirke, Kristi mystiske legeme, består av kristne som organisk forenes i Den Hellige Ånd ved samme tro, samme sakramenter og samme overhøyhet; fordelt på forskjellige grupper som selv er samlet omkring sitt synlige hierarki, danner disse kristne særskilte kirker eller riter. Et underfullt fellesskap består mellom dem således at mangfoldet, langt fra å skade enheten, tvert om uttrykker den. Den katolske kirkes vilje er at hver enkelt kirkes eller ritus tradisjoner skal bevares helt og holdent; den vil også at de skal tilpasse sin livsform de skiftende behov i tid og sted.[2]
3. Disse særskilte kirker, både i Østen og Vesten, har, som man sier, forskjellige riter, det vil si at de delvis har forskjellige liturgier, kirkelige vedtekter og åndelig arv. Men de er i like høy grad underlagt den romerske biskops hyrdeembede, han som ved en guddommelig bestemmelse er den hellige Peters etterfølger som overhyrde for den universelle kirke. Disse kirker er derfor likeverdige, ingen av dem står over de andre ved sin ritus; alle har samme rettigheter og samme forpliktelser under den romerske biskops oppsyn, også når det gjelder evangeliets forkynnelse over hele jorden (jmf. Mark 16,15).
4. Alle særskilte kirker skal følgelig sikres beskyttelse og vekstmuligheter overalt på jorden. Der skal opprettes menigheter og et eget hierarki der hvor de troendes åndelige vel krever det. Når hierarker fra forskjellige riter utøver sin jurisdiksjon innenfor samme område, bør de også samarbeide ved fra tid til annen å rådspørre seg med hverandre. De bør sammen støtte opp om felles tiltak for å fremme religionens beste og sørge for geistlighetens trofaste oppfyllelse av dens plikter.[3] Alle geistlige og de som forbereder seg til å motta geistlige vielser, bør få en grundig innføring i de forskjellige riter og særlig de praktiske regler i forholdet mellom ritene. Selv legfolket bør, som en del av religionsundervisningen, lære å kjenne ritene og deres vedtekter. Hver eneste katolikk og hver den som, døpt i en ikke-katolsk kirke eller kirkesamfunn, blir opptatt i det fulle katolske fellesskap, bør overalt beholde sin egen ritus, følge den og etter evne rette seg etter den.[4] Appellretten til Den apostoliske stol står imidlertid fast for de enkelte mennesker, samfunn eller landområder, og da vil Den apostoliske stol, som øverste instans i forholdet mellom kirkene, i en økumenisk ånd ta stilling til problemene ved passende regler, dekreter eller anordninger, enten selv eller gjennom andre myndigheter.
De orientalske kirkers åndelige arv skal bevares
5. Historien, tradisjonene og en lang rekke kirkelige vedtekter bærer vitnesbyrd om hvor meget de orientalske kirker har betydd for den universelle kirke.[5] Konsilet nøyer seg derfor ikke med å vise denne kirkelige og åndelige arv den tilbørlige respekt og anerkjennelse, det betrakter den også fullt og fast som hele Kristi kirkes arv. Og det erklærer høytidelig at Østens kirker såvel som Vestens har rett og plikt til selvstyre i overensstemmelse med sine egne særskilte statutter, som jo anbefaler seg selv ved sin oldkirkelige opprinnelse, som er særlig tilpasset de kristnes levesett i Østen og derfor synes å være best egnet til sjelesorg blant dem.
6. Alle orientalere bør med sikkerhet vite at de alltid kan og skal ta vare på sine rettmessige liturgiske tradisjoner og sin kirkelige praksis. De forandringer det kan bli tale om, skal innføres i pakt med disses særegne og organiske utvikling. Orientalerne skal derfor selv med størst mulig troskap følge disse normer. De bør stadig lære sine tradisjoner bedre å kjenne og gjøre mer fullkommen bruk av dem, og om enkelte tider eller mennesker er skyld i at noe er gått tapt, må de prøve på å komme tilbake til fedrenes tradisjon. Og de som på grunn av sin stilling eller sin apostoliske tjeneste er i stadig kontakt med de orientalske kirker eller kristne, bør i forhold til sitt ansvar tilegne seg inngående teoretisk og praktisk kjennskap til orientalernes riter, vedtekter, lære, historie og egenart.[6] Der anbefales varmt de ordenssamfunn og andre organisasjoner av latinsk ritus som arbeider i Orienten eller blant orientalske kristne, at de, i den grad det er mulig, oppretter hus, til og med provinser, av orientalsk ritus, for å gi sin apostoliske innsats større slagkraft.[7]
De orientalske patriarker
7. Fra meget gammel tid av finner vi patriarker i kirken, og denne institusjon er allerede stadfestet av de første økumeniske kirkemøter.[8] En orientalsk patriark er en biskop som ifølge kirkerettens bestemmelser får jurisdiksjon over alle biskopene, metropolittene iberegnet, over geistligheten og legfolket innenfor sitt eget territorium eller sin egen ritus, uten inngrep i den romerske biskops primasverdighet.[9]
Ethvert medlem av hierarkiet i en bestemt ritus forblir, om han får jurisdiksjon utenfor patriarkens territorium, tilknyttet ritens partriarkalske hierarki ifølge kirkeretten.
8. De orientalske kirkers patriarker er alle like med hensyn til den patriarkalske verdighet, selv om enkelte er av senere opprinnelse enn andre. Den tradisjonelle rangordning for æresbevisninger skal imidlertid opprettholdes mellom dem.[10]
9. Ifølge kirkens eldgamle tradisjon omgis de orientalske kirkers patriarker med spesiell ære, fordi hver av dem er far og overhode for hele sitt patriarkat. Derfor har dette konsil bestemt at deres rettigheter og privilegier skal gjenopprettes i pakt med hver enkelt kirkes ærverdige tradisjoner og de økumeniske kirkemøters dekreter.[11]
Det dreier seg om de rettigheter og privilegier som sto ved makt da Østen og Vesten var forenet, selv om en viss tilpasning til aktuelle forhold er ønskelig. Patriarkene med deres synoder er den høyere instans i alle saker som angår patriarkatet, iberegnet opprettelsen av nye eparkier og utnevnelsen av biskoper av egen ritus innenfor patriarkens territorium, men den romerske biskop beholder sin uavhendelige intervensjonsrett i hvert enkelt tilfelle.
10. Det som her er sagt om patriarkene, gjelder også, ifølge kirkeretten, de såkalte stor-erkebiskoper med ledelse over en hel ritus eller særskilt kirke.[12]
11. Den patriarkalske institusjon er den tradisjonelle styreform i de orientalske kirker, og dette hellige og økumeniske kirkemøte ønsker derfor at nye patriarkater blir opprettet der hvor det er behov for det; deres opprettelse er imidlertid forbeholdt et økumenisk kirkemøte eller den romerske biskop.[13]
Sakramentenes forvaltning
12. Dette hellige økumeniske kirkemøte bekrefter og påskjønner de gamle regler som gjelder i de orientalske kirker for sakramentenes forvaltning, og den praksis som angår deres feiring og meddelelse. Der hvor det kan bli aktuelt, ønsker konsilet at disse regler på ny blir gjort gjeldende.
13. Man skal i sin helhet gjeninnsette de regler som hos orientalerne fra meget gammelt av bestemmer hvem som kan meddele fermingens sakramente. Prestene kan altså meddele dette sakramente, idet de bruker krismaen som patriarken eller biskopen har innviet.[14]
14. Samtlige orientalske prester kan på gyldig vis meddele dette sakramente – enten sammen med dåpen eller uavhengig av den – til alle troende av en hvilken som helst ritus, til og med den latinske, men de plikter å respektere såvel den alminnelige kirkeretts som den angjeldende særskilte kirkeretts forordninger.[15] Prester av den latinske ritus kan også, innenfor grensene for de fullmakter de har fått med hensyn til meddelelsen av dette sakramente, meddele det til de orientalske kirkers troende, uten at det forandrer noe med hensyn til disse troendes ritus, og da plikter de også å respektere såvel den alminnelige som den angjeldende særskilte kirkeretts forordninger.[16]
15. På søn- og helligdager er de troende forpliktet til å overvære den guddommelige liturgi eller, ifølge vedtektene eller sedvanen i deres egen ritus, feiringen av den guddommelige lovprisning.[17] Av hensyn til de troende bestemmes det at tiden for oppfyllelsen av denne plikt strekker seg fra vigiliedagens vesper til søn- eller helligdagens slutt.[18] De troende oppfordres varmt til å motta den hellige eukaristi på disse dager, ja, oftere eller til og med daglig.[19]
16. Når kristne som tilhører kirker av forskjellige riter, lever side om side i samme orientalske distrikt eller territorium, blir den fullmakt til å høre skriftemål som prester av en hvilken som helst ritus har mottatt på lovlig vis og uten noen innskrenkninger av sine egne kirkelige overordnede, utvidet til å gjelde over hele det territorium hvor vedkommende kirkelige myndigheter har jurisdiksjon, for alle troende og helligdommer av alle riter – med mindre en overhyrde uttrykkelig har tatt forbehold med hensyn til helligdommer som er knyttet til hans ritus.[20]
17. For å gjenopprette den eldgamle praksis i de orientalske kirker, ønsker konsilet at diakonatet som permanent ordning på ny blir innført der hvor det var kommet ut av bruk.[21] Den lovgivende myndighet i hver av de særskilte kirker vil treffe de nødvendige avgjørelser med hensyn til subdiakonatet og de lavere vielser, og med hensyn til de rettigheter og forpliktelser som er knyttet til dem.[22]
18. For å unngå at ekteskapet blir ugyldig inngått i de tilfelle hvor katolske orientalere gifter seg med døpte orientalske ikke-katolikker, og for å bidra til å styrke ekteskapets hellighet og hjemmets fred, bestemmer konsilet at den kanoniske form nok skal være forpliktende også i disse tilfelle, men at dens fravær ikke skal gjøre ekteskapet ugyldig; gyldigheten vil bare kreve en geistliges nærvær, forutsatt at alle de andre juridiske bestemmelser blir respektert.[23]
Kirkeåret og gudstjenesten
19. Det vil i fremtiden bli forbeholdt et økumenisk kirkemøte eller Den apostoliske stol å opprette, flytte eller avskaffe festdager som er felles for alle de orientalske kirker. Å opprette, flytte eller avskaffe festdager som er særskilte for den enkelte kirke, tilkommer – foruten Den apostoliske stol – de patriarkalske eller erkebiskoppelige synoder, som bør ta tilbørlig hensyn til hele landområdet og til de andre særskilte kirker.[24]
20. Det er et mål for alle kristne å få i stand en avtale for å kunne feire påske alle på samme dag. Med henblikk på å fremme enheten mellom de kristne som bor i samme distrikt eller land, blir det imidlertid overlatt til patriarkene eller de høyeste kirkelige myndigheter på stedet å bli enige om å feire påske på samme søndag, forutsatt alles tilslutning og etter å ha rådspurt seg med de angjeldende parter.[25]
21. Hver troende som befinner seg utenfor sin egen ritus distrikt eller territorium, kan med hensyn til kirkeåret fullt ut følge de regler som gjelder der hvor han eller hun befinner seg. En familie hvor flere riter er representert, kan i sin helhet overholde vedtektene i en og samme ritus.[26]
22. Orientalske geistlige og ordensfolk skal utføre den guddommelige lovprisning, som alle orientalske kirker fra gammelt av har holdt i stor ære, i overensstemmelse med sin egen ritus forordninger og tradisjoner.[27] Også de troende oppfordres til å følge fedrenes eksempel og overvære denne tjeneste så vidt mulig og med andakt.
23. Retten til å bestemme over språket i liturgien og – etter å ha orientert Den apostoliske stol – å godkjenne oversettelsene til morsmålet, tilkommer patriarken med hans synode eller den øverste myndighet i hver kirke med dens råd av overhyrder.[28]
Forholdet til de adskilte kristne brødre
24. De orientalske kirker som har kirkelig fellesskap med Den romerske apostoliske Stol, har den spesielle oppgave å fremme enheten mellom alle kristne, særlig de orientalske, i overensstemmelse med de prinsipper som er fastlagt av dette konsil i dets dekret om økumenismen: først og fremst ved bønn, ved sitt livs eksempel, en from troskap mot de ærverdige orientalske tradisjoner, et bedre gjensidig kjennskap til hverandre, samarbeide og broderlig aktelse i alt som angår de andre.[29]
25. Når adskilte orientalere, tilskyndet av Den Hellige Ånds nåde, slutter seg til enheten i det katolske fellesskap, skal det ikke kreves noe mer av dem enn hva den katolske trosbekjennelse helt enkelt forlanger. Og siden det gyldige prestedømme er blitt bevart hos dem, har orientalske geistlige som slutter seg til enheten i det katolske fellesskap, fullmakt til å utøve de handlinger som svarer til deres vielse, ifølge de regler som den kompetente myndighet fastsetter.[30]
26. En felles deltagelse i de hellige ting som krenker kirkens enhet eller som innebærer en utvetydig tilslutning til en vranglære eller også fare for avvikelse fra troen, for forargelse og religiøs likegyldighet, er forbudt av Guds lov.[31] Den pastorale praksis viser imidlertid at en rekke personlige forhold kan og bør tas i betraktning når det gjelder de orientalske medkristne, tilfelle hvor kirkens enhet ikke blir krenket og alvorlige ulemper ikke foreligger, men hvor tvert om sjelenes frelse og deres åndelige vel viser seg maktpåliggende. Den katolske kirke har derfor tidligere – og den gjør det fremdeles – under hensyntagen til tidsbestemte, lokale eller personlige forhold anvendt en mindre streng fremgangsmåte og har tilbudt frelsesmidlene og det felles kristelige kjærlighetsvitnesbyrd til alle disse kristne, ved å tillate deres deltagelse i sakramentene og andre hellige riter eller ting. «For at vi ikke ved vår strenghet skulle bli en hindring for dem som har del i frelsen»[32] og for ytterligere å styrke vår forbindelse med de orientalske kirker som er adskilt fra oss, har konsilet tatt hensyn til dette og vedtatt følgende retningslinjer.
27. De orientalere som i god tro befinner seg adskilt fra den katolske kirke, kan, i pakt med de nevnte prinsipper, meddeles botens, eukaristiens og sykesalvingens sakramenter, når de selv ber om det og er vel forberedt. Selv katolikker kan be ikke-katolske geistlige hvis kirkesamfunn har gyldige sakramenter, om å motta disse sakramenter, hver gang det viser seg nødvendig eller virkelig nyttig for deres åndelige liv og det er fysisk eller moralsk umulig å oppsøke en katolsk prest.[33]
28. På samme måte og i kraft av de samme prinsipper er felles deltagelse i liturgi, felles bruk av hellige ting og hellige steder tillatt mellom katolikker og adskilte orientalske brødre, når det er virkelig grunn til det.[34]
29. Denne mindre strenge praksis for felles deltagelse i de hellige ting med våre medkristne i de orientalske kirker blir overlatt de lokale overhyrders oppsyn og kontroll. De skal rådspørre seg med hverandre og, når omstendighetene tilsier det, konsultere overhyrdene i de adskilte kirker for å regulere forholdet mellom de kristne med hensiktsmessige og nyttige forordninger og retningslinjer.
Slutningsord
30. Dette hellige kirkemøte gleder seg meget over det fruktbringende og aktive samarbeide mellom de katolske kirker i Østen og Vesten, og erklærer dessuten at de ovenstående juridiske bestemmelser skal gjelde i den aktuelle situasjon inntil den katolske kirke og de adskilte orientalske kirker har samlet seg i fullt kirkelig fellesskap.
I mellomtiden oppfordres alle kristne, fra Øst og Vest, til å rette inntrengende, gjentatte, ja, daglige bønner til Gud om at alle, ved Guds Moders hjelp, må bli ett. Måtte de også be for de utallige kristne fra hver enkelt kirke som lider og prøves for Kristi navns skyld, om at Talsmannen, Den Hellige Ånd skal gi dem fylden av sin lindring og trøst.
La oss alle være hverandre inderlig hengivne i broderkjærlighet og kappes om å ære hverandre.[35]
Noter
[1] Jmf. Leo XIII, ap. brev Orientalium dignitas, 30. nov. 1894: Acta etter Leo XIII, bind 14, s. 201–202.
[2] Jmf. Leo IX, brev In terra pax, år 1053: «Ut enim». Innocent III, Lateran IV, år 1215, kap. 4: «Selv om vi skulle ønske»; brev Inter quatuor, 2. aug. 1206: «Postulasti postmodum». Innocent IV, brev Cum de cetero, 27. aug. 1247; brev Sub catholicae, 6. mars 1254, innledning. Nikolaus III, instruks Istud est memoriale, 9 okt. 1278. Leo X, ap. brev Accepimus nuper, 18. mai 1521. Paul III, ap. brev Dudum, 23. des. 1534. Pius IV, konstitusjonen Romanus Pontifex, 16. feb. 1564, § 5. Klemens VIII, konstitusjon Magnus Dominus, 23. des. 1595, § 10. Paul V, konstitusjon Solet circumspecta, 10. des. 1615, § 3. Benedikt XIV, encyklika Demandatam, 24. des. 1743, § 3; encyklika Allatae sunt, 26. juni 1755, §§ 3, 6–19, 32. Pius VI, encyklika Catholicae communionis, 24. mai 1787. Pius IX, brev In suprema, 6. jan. 1848, § 3; ap. brev Ecclesiam Christi, 26. nov. 1853; konstitusjon Romani Pontificis, 6. jan. 1862. Leo XIII, ap. brev Praeclara, 20. juni 1894, nr. 7; ap. brev Orientalium dignitas, 30. nov. 1894, innledning. osv.
[3] Pius XII, m.p. Cleri sanctitati, 2. juni 1957, kan. 4.
[4] Pius XII, m.p. Cleri sanctitati, kan. 8: «uten tillatelse fra Den apostoliske Stol», i overensstemmelse med de tidligere århundrers praksis; kan. 11 sier om de døpte ikke-katolikker: «de kan slutte seg til den ritus de selv velger»; her i teksten blir det positivt bestemt for alle og overalt at de beholder sin ritus.
[5] Jmf. Leo XIII, ap. brev Orientalium dignitas, 30. nov. 1894; ap. brev Praeclara, 20. juni 1894, og andre dokumenter som fotnote 2 henviser til.
[6] Jmf. Benedikt XV, m.p. Orientis catholici, 15. okt. 1917; Pius XI, encyklika Rerum orientalium, 8. sept. 1928; osv.
[7] Den praksis som er blitt fulgt i den katolske kirke under Pius XI, Pius XII og Johannes XXIII gir mange bevis på en slik utvikling.
[8] Jmf. Nikea I, kan. 6; Konstantinopel I, kan. 2–3; Kalkedon, kan. 9 og 28; Konstantinopel IV (kan. 17 og 21). Lateran IV, kan. 5 og 30; Firenze, Dekretet for grekerne.
[9] Jmf. Nikea I, kan. 6; Konstantinopel I, kan. 3; Konstantinopel IV, kan. 17; Pius XII, m.p. Cleri sanctitati, kan. 216, §2, 1.
[10] I økumeniske kirkemøter: Nikea I, kan. 6; Konstantinopel I, kan. 3; Konstantinopel IV, kan. 21; Lateran IV, kan. 5; Firenze, Dekretet for grekerne, 6. juli 1439, §9. Jmf. Pius XII, m.p. Cleri sanctitati, 2. juni 1957, kan. 219, osv.
[11] Jmf. ovenfor, fotnote 8.
[12] Jmf. Efesus, kan. 8; Klemens VII, dekret Romanum Pontificem, 23. feb. 1596; Pius VII, ap. brev In universalis Ecclesiae, 22. feb. 1807; Pius XII, m.p. Cleri sanctitati, 2. juni 1957, kan. 324–339; synoden i Kartago, år 419, kan. 17 (oversettelse Percival, s. 450).
[13] Jmf. synoden i Kartago i år 419, kan. 17 og 57; Kalkedon, år 451, kan. 12. Innocent I, brev Et onus et honor, ca. år 415, «Nam quid sciscitaris»; Nikolaus I, brev Ad consulta vestra, 13. nov. 866, «A quo autem»; Innocent III, brev Rex regum, 25. feb. 1204; Leo XII, ap. konstitusjon Petrus Apostolorum Princeps, 15. aug. 1824; Leo XIII, ap. brev Christi Domini, år 1895; Pius XII, m.p. Cleri sanctitati, 2. juni 1957, kan. 159.
[14] Jmf. Innocent IV, brev Sub catholicae, 6. mars 1254, §3, nr. 4; Lyon II, år 1274 (trosbekjennelse fremlagt av Mikael Paleolog for Gregor X); Eugenius IV, i Firenze, konstitusjon Exsultate Deo, 22. nov. 1439, §11; Klemens VIII, instruks Sanctissimus, 31. aug. 1595. Benedikt XIV, konstitusjon Etsi pastoralis, 26. mai 1742, §2, nr. 1, §3, nr. 1, osv; synoden i Laodikea, år 347/381, kan. 48; armenernes synode i Sis, år 1342; maronittenes synode i Libanon, år 1736, del 2, kap. 3, nr. 2; og andre partikularsynoder.
[15] Jmf. Det hellige Officium, instruks (til biskopen av Spis), år 1783. Propagandakongregasjonen (for kopterne), 15. mars 1790, nr. XIII; dekret 6. oktober 1863, C, a; Kongregasjonen for Østkirkene, 1. mai 1948; Det hellige Officium, svar av 22. april 1896 og brev av 19. mai 1896.
[16] CIC, kan. 782, §4; Kongregasjonen for Østkirkene, dekret Forvaltningen av fermingens sakrament til orientalske kristne av prester av det latinske ritus som besitter dette privileg for troende av eget ritus, 1. mai 1948.
[17] Jmf. Synoden i Laodikea, år 347–381, kan. 29; Nikeforos av Konstantinopel, kap. 14; armenernes synode i Duin, år 719, kan. 31; Theodor Studitten, Preken 21; Nikolaus I, brev Ad consulta vestra, 13. nov. 866: «In quorum Apostolorum»; «Nos cupitis»; «Quod interrogatis»; «Praeterea consulitis»; «Si die dominico»; og partikularsynoder.
[18] Dette er nytt, i hvert fall i de tilfelle det foreligger en forpliktelse til å overvære den hellige liturgi. Men det svarer til Orientalernes syn på den liturgiske dag.
[19] Jmf. De apostoliske kanoner, 8 og 9; Synoden i Antiokia, år 341, kan. 2; Timoteus av Alexandria, utspørrelse 3; Innocent III, konstitusjonen Quia divinae, 4. januar 1215; og mange partikularsynoder holdt i senere tid av orientalske kirker.
[20] Kanonen ønsker å tillate flere jurisdiksjoner på samme territorium for sjelenes best, uten å skade jurisdiksjonens territorielle natur.
[21] Jmf. Nikea I, kan. 18; Synoden i Neocaesarea, år 314–325, kan. 12; Synoden i Sardika, år 343, kan. 8; Leo den Store, brev Omnium quidem, 13. januar 444; Kalkedon, kan. 6; Konstantinopel IV, kan. 23, 26; osv.
[22] Subdiakonatet betraktes av de fleste orientalske kirker som en lavere vielse, men ved sin m.p. Cleri sanctitati har Pius XII knyttet de samme forpliktelser til det som til de høyere vielser. Bestemmelsen her gjør det mulig å komme tilbake til de enkelte kirkers eldre praksis med hensyn til subdiakonenes forpliktelser, til tross for de alminnelige lovbestemmelser i Cleri sanctitati.
[23] Jmf. Pius XII, m.p. Crebrae allatae, 22. februar 1949, kan. 32, §2, nr. 5 (patriarkenes fullmakter til å dispensere fra ekteskapets form); Pius XII, m.p. Cleri sanctitati, 2. juni 1957, kan. 267 (patriarkenes fullmakter vedr. sanatio in radice av et ekteskap); Det hellige Officium og Kongregasjonen for Østkirkene har i 1957 og for fem år gitt «utenfor patriarkenes territorium, metropolittene og de andre kirkelige myndigheter som ikke har noen andre overordnede enn Den apostoliske Stol», de samme fullmakter med hensyn til ekteskapets form og sanatio in radice.
[24] Jmf. Leo den Store, brev Quod sacpissime, 15. april 454 «Petitionem autem»; Nikeforos av Konstantinopel, kap. 13. synoden til patriark Sergius, 18. september 1596, kan. 17. Pius VI, ap. brev Assueto paterne, 8. april 1775; osv.
[25] Jmf. Vatikan II, konstitusjonen Sacrosanctum Concilium, 4. desember 1963.
[26] Jmf. Klemens VIII, instruks Sanctissimus, 31. august 1595, §6: «Si ipsi Graeci»; Det hellige Officium, 7. juni 1673, til 1 og 3; Propagandakongregasjonen, dekret av 18. august 1913, art. 33; dekret av 14. august 1914, art. 27; dekret av 27. mars 1916, art. 14; Kongregasjonen for Østkirkene, dekret av 1. mars 1929, art. 36; dekret av 4. mai 1930, art. 41.
[27] Jmf. synoden i Laodikea, år 347–381, kan. 18; kaldeernes synode i Mar Issac, år 410, kan. 15. Den armenske patriark, år 1166; Innocent IV, brev Sub catholicae, 6. mars 1254, §8. Benedikt XIV, konstitusjon Etsi pastoralis, 26. mai 1742, §7, nr. 5; instruks Eo quamvis tempore, 4. mai 1745, § 42ff.; og nyere partikularsynoder: for armenerne (1911), kopterne (1898), maronittene (1736), rumenerne (1872), ruthenerne (1891), syrerne (1888).
[28] I pakt med den orientalske tradisjon.
[29] Som det står i de pavelige dokumenter i tilknytning til de forskjellige orientalske katolske kirkers gjenforening med Rom.
[30] Denne regel må betraktes som stadfestet i konsil, og den gjelder de orientalske adskilte brødre og alle deres vielser av guddommelig eller kirkelig opprinnelse.
[31] De adskilte kirker inntar det samme standpunkt.
[32] Basil den Store, Kanonisk brev til Amphiloikus: PG 32, 669 B.
[33] Denne mildere linje begrunnes således: 1) sakramentenes gyldighet; 2) den gode tro og den rette innstilling; 3) det absolutte behov for evig frelse; 4) mangel på prest av eget samfunn; 5) at man garderer seg mot mulige farer og især mot en formell tilslutning til en vranglære.
[34] Her dreier det seg om den såkalte «communicatio in sacris utenom sakramentene». Konsilet tillater denne smidigere praksis, på den betingelse at ingen rører ved noe som det ikke skal røres ved.
[35] Rom 12,10.