3. Ettersom den katolske kirke ble stiftet av vår Herre Jesus Kristus for å bringe frelsen til alle mennesker og slik er forpliktet til å utbre evangeliet, betrakter Kirken det som en av sine plikter å forkynne frelsesbudskapet også gjennom samfunnets kommunikasjonsmidler og å undervise menneskene om deres rette bruk.
Det er derfor en rett, som er helt i overensstemmelse med Kirkens natur, å benytte seg av kommunikasjonsmidlene i det omfang de måtte være nødvendige eller nyttige for den kristne oppdragelse og for Kirkens arbeide for menneskenes frelse i det hele tatt. Det er
biskopenes og prestenes plikt å undervise og veilede menighetens medlemmer, slik at de kristne også ved disse midlers hjelp kan bringe seg selv og hele den menneskelige familie et skritt videre frem mot dens forløsning og fullkommengjørelse.
Dessuten påhviler det ganske særlig legfolket å tilføre kommunikasjonsmidlene nytt liv inspirert av menneskelig og kristen ånd, for at kommunikasjonsmidlene fullt ut skal kunne oppfylle menneskehetens store forventninger og Guds plan.
4. For å bruke disse midler på den riktige måte er det fremfor alt nødvendig at alle som bruker dem er kjent med de faglige etiske normer og samvittighetsfullt praktiserer dem på dette område. De må slik vurdere og ta stilling til hva som meddeles, under hensyntagen til hvert enkelt av disse midlers særlige karakter. Samtidig må de ta hele situasjonen og alle omstendighetene i betraktning, slik som formålet med kommunikasjonen, personene, stedet, tiden og de øvrige forhold, der den finner sted, og som kan endre dens moralske kvalitet eller til og med gi den et helt nytt innhold. Blant disse omstendigheter kan nevnes det enkelte mediums særlige måte å virke på. Enkelte av disse medier kan nemlig utøve en så dominerende innflytelse på mennesket, at man – særlig hvis man savner de nødvendige forutsetninger – kun vanskelig kan bli oppmerksom på den og derfor heller ikke kan motstå og om nødvendig imøtegå den.
5. Det er spesielt påkrevet at alle interesserte parter gjør det til et samvittighetsspørsmål hvordan man bruker kommunikasjonsmidlene. Dette gjelder særlig i forbindelse med visse problemer som er meget omstridte i vår tid.
Det første problem angår nyhetsformidlingen, det vil si innhentingen og videreformidlingen av informasjon. Det er ganske innlysende at nyhetsformidlingen har vist seg å være ikke bare nyttig, men også ofte aldeles uunnværlig på grunn av fremskrittet i det moderne samfunn og de stadig tettere bånd som knytter samfunnets medlemmer til hverandre. En hurtig offentliggjørelse av begivenhetene og deres omstendigheter gir det enkelte menneske en mere fullstendig og sammenhengende kunnskap, som kan sette den enkelte borger i stand til å bidra mere effektivt til samfunnets
vel og til å arbeide for dets trivsel. Derfor innebærer ethvert menneskelig samfunn en rett til informasjon om forhold som angår dets medlemmer, enten det er som privatpersoner eller som borgere, alt etter hver enkelts særlige behov. Det er likevel en forutsetning for utøvelsen av denne rett, at innholdet i nyhetsformidlingen bør være sannferdig og uttømmende og så vidt mulig ta hensyn til rettferdighetens og kjærlighetens berettigede krav. Hva formen angår, skal den være etisk uangripelig og avpasset til innholdet, det vil si at den nøye skal oppfylle de moralske krav om menneskets verdighet og menneskerettighetene i det hele tatt. Dette gjelder både måten nyhetene skaffes til veie på, og måten de offentliggjøres på. Ikke enhver form for kunnskap gavner, men «kjærligheten bygger opp» (1 Kor 8,1).
6. Det annet problem er forholdet mellom kunstens og moralens krav. Ettersom de stadig hyppigere diskusjoner om dette forhold ikke sjelden kan føres tilbake til usikkerhet angående etikkens og estetikkens forhold, erklærer konsilet at etikkens objektive orden bør nyte absolutt forrang og som sådan respekteres av alle. Den alene overgår alle andre menneskelige verdier, hvor høyt de enn måtte rangere i verdighet, kunstens ikke unntatt, og den bringer de andre verdier i det rette innbyrdes forhold. Kun den etiske orden tar nemlig sikte på menneskets natur i dens fulle omfang, idet mennesket som fornuftsbegavet vesen skapt av Gud er kallet til guddommelig liv. Derfor er det også kun den etiske orden, som, hvis den iakttas helt og lojalt, kan føre mennesket frem til fullkommenhet og lykke.
7. Det tredje problem angår skildringen eller fremstillingen av det onde. En slik skildring kan selvfølgelig – også når det skjer gjennom kommunikasjonsmidlene – bidra til bedre å utforske og kjenne det menneskelige, og til å åpenbare og fremheve det godes virkelige dimensjoner. Samtidig oppnår man ofte bedre dramatiske virkninger. Ikke desto mindre bør man her alltid ha det etiske for øye, for at en slik fremstilling ikke skal komme mennesket mere til skade enn til gavn. Dette gjelder spesielt når man behandler emner som krever særlig ærbødighet, eller emner, som kunne friste mennesket til det onde som følge av arvesyndens innflytelse.
8. Ettersom den offentlige mening i dag utøver en avgjørende innflytelse innenfor alle samfunnslag, både når det gjelder menneskenes private og offentlige liv, bør ethvert medlem av samfunnet respektere rettferdighetens og kjærlighetens krav på kommunikasjonsmidlenes område. Følgelig må alle anstrenge seg for å danne en uhildet offentlig mening nettopp gjennom kommunikasjonsmidlene.
9. Særlige forpliktelser påhviler alle, som i egenskap av lesere, seere eller lyttere er den mottagende part i bruken av kommunikasjonsmidlene ut fra et personlig og fritt valg. Dette valg skulle gjerne gi seg uttrykk i at de foretrekker de verker som utmerker seg ved høy moralsk, vitenskapelig eller kunstnerisk kvalitet, mens de derimot unngår dem som kan være årsak eller anledning til åndelig tilbakegang for dem selv eller for deres neste på grunn av det dårlige eksempel de ellers ville bli. Man bør ved sitt valg støtte de gode verker og ikke kompromittere seg med de dårlige, som man ofte gjør det ved å legge sine penger hos de forretningsfolk som kun bruker kommunikasjonsmidlene til å oppnå økonomisk vinning.
For at lesere, seere eller lyttere korrekt skal kunne velge ut fra et etisk synspunkt, må de gjøre seg kjent med den kritikk som fremsettes av kompetente personer, og følge kritikken i overensstemmelse med sin samvittighet. De bør sørge for å orientere og danne samvittigheten ved hjelp av dertil egnede midler for ikke å la seg rive med av dårlig påvirkning og for å oppnå fullt utbytte av den gode påvirkning.
10. Især de unge bør venne seg til å utvise måtehold og selvkontroll ved sin bruk av kommunikasjonsmidlene. De bør videre anstrenge seg for å utdype forståelsen av det de har sett, hørt eller lest. De bør diskutere disse ting med sine foreldre og lærere og med eksperter på det aktuelle område og lære å vurdere sikkert. Hva foreldrene angår, er det deres plikt å overvåke at utsendelser, publikasjoner og lignende som strider mot tro og moral, ikke kommer innenfor deres dører, og at barna heller ikke skaffer seg adgang til dem utenfor hjemmet.
11. Det moralske hovedansvar for den rette bruk av kommunikasjonsmidlene faller imidlertid på journalister, skribenter, skuespillere, instruktører, produsenter, finansfolk, forleggere, teater- og kinodirektører, filmutleiere og impressarier såvel som på kritikere og alle andre, som på en eller annen måte deltar i skapelsen og formidlingen av kommunikasjon innenfor samfunnet. Det er ganske innlysende at der påhviler dem et særdeles betydningsfullt ansvar på grunn av det moderne menneskes situasjon, hvor menneskeheten kan føres enten til det gode eller til det onde gjennom informasjon eller annen påvirkning.
Det er derfor en plikt for disse mennesker å avveie de forskjellige økonomiske, politiske og kunstneriske hensyn slik at sådanne hensyn aldri kommer til å stå i veien for det felles beste. For bedre å nå dette mål kan det anbefales at man slutter seg til faglige sammenslutninger, som om nødvendig forplikter sine medlemmer til å iaktta en felles etisk holdning under utøvelsen av de faglige plikter og oppgaver.
De bør alltid huske på at en stor del av deres lesere og publikum er unge mennesker. Ungdommen har behov for en presse og for teater- og filmforestillinger, som byr på god underholdning og utvikler dem kulturelt. Emner som berører religiøse forhold, bør kun legges i hendene på personer som er i besittelse av den nødvendige dyktighet og erfaring, og utføres med den respekt, som tilkommer slike emner.
12. På kommunikasjonsmidlenes område påhviler det de offentlige myndigheter særlige forpliktelser overfor samfunnet som disse midler skal tjene. Myndighetene har, innenfor sitt ansvarsområde, til oppgave å forsvare og verne om retten til informasjon, som er en livsbetingelse for det moderne samfunn, spesielt pressefriheten. De bør dessuten beskytte de religiøse og kulturelle verdier og fremme de skjønne kunster, samt sikre leseres, lytteres og seeres rettigheter. De offentlige myndigheter har videre plikt til å støtte prosjekter som ikke kan gjennomføres bare med private midler, særlig når det er til gavn for ungdommen.
Endelig er det myndighetenes oppgave, ut fra den omsorg som påhviler dem for borgernes åndelige vel, å vedta og gjennomføre lover med henblikk på å forhindre at misbruk av kommunikasjonsmidlene påfører samfunnet alvorlig skade eller stiller seg hindrende i veien for samfunnets fremskritt. Et sådant tilsyn kan ikke på noen måte sies å innskrenke det enkelte menneskes eller den enkelte gruppes frihet, især ikke hvis de mennesker som arbeider profesjonelt med kommunikasjonsmidlene, ikke på annen måte kan stille den nødvendige garanti.
Det kan f. eks. være nødvendig å treffe særlige beskyttelsesforanstaltninger for å verne unge mennesker mot publikasjoner og forestillinger som kan være skadelige for det alderstrinn de befinner seg på.