Denne erklæring henger sammen med erklæringen om de andre religionene. Har man først sagt at det finnes elementer i de andre religioner som peker mot Gud, hans forsyn og hans plan, samt at enhver form for diskriminering på grunnlag av religion er fremmed for den kristne, må dette ha noe å si for ens syn på religionsfrihet.
Etter å ha slått fast tidens frihetslengsel sier dokumentet: «Dette Vatikankonsil har sin oppmerksomhet sterkt rettet mot disse lengsler, og i den hensikt å erklære i hvilken utstrekning de stemmer overens med sannhet og rett, vil konsilet granske kirkens tradisjon og lære, hvor den alltid vil finne nytt som er i pakt med det gamle» (DH 1). Men samtidig fulgte konsilfedrene opp med en betingelse: «Vi tror at denne ene sanne religion er å finne i den katolske og apostoliske kirke, som av Herren Jesus har mottatt det oppdrag å utbre troen til alle mennesker … » (DH 1).
Derfra kommer så definisjonen: «Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet. Denne frihet består i dette, at alle skal være fri for tvang både fra enkeltmenneskers, sosiale gruppers og en hvilken som helst menneskelig makts side, slik at ingen på det religiøse område tvinges til å handle mot sin samvittighet – eller hindres i å gjøre noe som samvittigheten tilsier, privat eller offentlig, alene eller i fellesskap, men innenfor gitte grenser. Konsilet erklærer videre at retten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften. Denne menneskerett til religionsfrihet bør erkjennes i samfunnslovene, slik at den blir juridisk fastlagt» (DH 2). Religionsfriheten ligger plantet i mennesket da den er et uttrykk for menneskets søken etter sannheten, en søken Gud selv har gitt menneske. Hemmes menneskets søken etter Gud, begås et alvorlig brudd på menneskets rett. Denne frihet må også trygges i religiøse fellesskap og i familien, og i dette arbeidet besitter staten et viktig ansvar, som enhver stat må erkjenne og ta på alvor.
Artikkel 7 i dokumentet omhandler religionsfrihetens grenser: «Religionsfriheten utøves i et samfunn av mennesker, og derfor er dens praksis underlagt visse normer» (DH 7). Disse er, sier konsilet, knyttet til andres rettigheter (ingen kan kreve at det å skade andre skal beskyttes av religionsfrihet), til samfunnets beste (religionsfriheten kan ikke brukes til å diskriminere mot enkelte grupper, eller drive politiske spill), og til en grunnleggende moral (vold og overgrep, manglende respekt for andres morallære eller brudd på andres rett til å beskyttes mot det de finner støtende, kan ikke skjules under religionsfrihet). Konsilet ser så religionsfriheten i lys av åpenbaringen. Den ligger i troen selv, siden troen innebærer «at mennesket ved sin tro skal gi Gud et frivillig svar, og dessuten at ingen mot sin vilje skal tvinges til å slutte seg til troen» (DH 10). Også Jesu egne handlinger bekrefter dette, siden han «støttet og bekreftet sin forkynnelse med undere for å vekke sine tilhøreres tro og sette den på prøve, ikke for å øve noen tvang på dem» (DH 11). Derfor, «tro mot Evangeliets sannhet følger Kirken derfor Kristi og apostlenes vei når den anerkjenner religionsfrihetens prinsipp som svarende til menneskeverdet og Guds åpenbaring, og når den fremmer denne frihet» (DH 12).
Avslutningsvis ser Kirken på seg selv i dette, og sier: «I menneskenes samfunn og overfor en hvilken som helst øvrighet gjør Kirken krav på frihet i egenskap av åndelig autoritet, idet den er opprettet av Kristus Herren og har fått det guddommelige oppdrag å gå ut i hele verden og forkynne Evangeliet for all skapningen. Kirken gjør like ens krav på frihet fordi den er et samfunn av mennesker med rett til å leve blant medmennesker i overensstemmelse med det den kristne tro tilsier» (DH 13).
I de nærmere femti år som har gått siden konsilets avslutning, står nok to elementer som arven etter disse erklæringene. For det første den utfordring det er for mange innad i Kirken å holde erklæringenes helhetlige budskap sammen, at det å erkjenne religionsfrihet som en universell menneskerett, ikke går imot at man bekjenner den katolske tros universelle sannhet, gyldighet og verdi. Det andre er det faktum at i betydelig større grad enn før opplever Kirken at dens egen frihet undergraves og angripes.