Erklæringen

Om menneskets individuelle og kollektive rett til religionsfrihet i det borgerlige samfunn

1. Vår tids mennesker er blitt seg sitt menneskeverd [Dignitatis humanæ] stadig mer bevisst,[1] og flere og flere krever at mennesket i sine handlinger skal være autonomt og ha frihet under ansvar, ledet av sin samvittighet og ikke under tvang. De har et sterkt ønske om en juridisk avgrensning av øvrighetens myndighetsområde så den enkeltes og fellesskapets rettmessige frihet ikke blir for begrenset. Kravet om frihet blant menneskene gjelder fremfor alt åndsverdier, og da særlig en fri utøvelse av religion i samfunnet. Dette Vatikankonsil har sin oppmerksomhet sterkt rettet mot disse lengsler, og i den hensikt å erklære i hvilken utstrekning de stemmer overens med sannhet og rett, vil konsilet granske kirkens tradisjon og lære, hvor den alltid vil finne nytt som er i pakt med det gamle.

Først bekjenner konsilet at Gud selv har åpenbart for menneskeslekten veien til frelse og salighet i Kristus ved å tjene Gud. Vi tror at denne ene sanne religion er å finne i den katolske og apostoliske kirke, som av Herren Jesus har mottatt det oppdrag å utbre troen til alle mennesker, idet han jo har sagt til apostlene: «Gå derfor bort og lær alle folk, døp dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19–20). Alle mennesker er forpliktet til å søke sannheten, fremfor alt i det som angår Gud og Hans kirke, gripe den og holde fast ved den når de først har erkjent den.

Likeså bekjenner konsilet at det er mennesket i dets samvittighet disse forpliktelser påhviler og binder, og at sannheten ikke trenger seg inn ved annen kraft enn sannhetens egen, som virker på sinnet, ikke ved vold, men likevel med styrke. Dernest – da den religionsfrihet som menneskene gjør krav på i sin gudsdyrkelse, bare angår frihet fra tvang i det borgerlige samfunn – fremgår det at religionsfriheten lar den tradisjonelle katolske lære om menneskets og samfunnets moralske forpliktelser overfor den sanne religion og Kristi ene kirke være intakt. Endelig akter konsilet i sin erklæring om religionsfrihet å videreutvikle det de senere paver har lært om menneskets ukrenkelige rettigheter og samfunnets rettslige forhold til disse spørsmål.

I. Religionsfrihet i sin alminnelighet

2. Dette Vatikankonsil erklærer at mennesket har rett til religionsfrihet. Denne frihet består i dette, at alle skal være fri for tvang både fra enkeltmenneskers, sosiale gruppers og en hvilken som helst menneskelig makts side, slik at ingen på det religiøse område tvinges til å handle mot sin samvittighet – eller hindres i å gjøre noe som samvittigheten tilsier, privat eller offentlig, alene eller i fellesskap, men innenfor gitte grenser. Konsilet erklærer videre at retten til religionsfrihet er basert på selve menneskeverdet slik dette er tilkjennegitt i Guds åpenbarte ord og ved fornuften.[2] Denne menneskerett til religionsfrihet bør erkjennes i samfunnslovene, slik at den blir juridisk fastlagt.

Ethvert menneske, med den personlighet og det menneskeverd det besitter, har fornuft og fri vilje, og dermed også personlig ansvar, og tilskyndes således under moralsk forpliktelse til å søke sannheten – fremfor alt i det religiøse. Videre er det forpliktet til å holde fast ved denne sannhet og innordne hele sitt liv under de krav den stiller. For å kunne oppfylle denne forpliktelse som menneske, skal det være seg sitt fulle indre ansvar bevisst og heller ikke stå under ytre tvang. Derfor har retten til religionsfrihet sitt grunnlag ikke i subjektive behov hos enkeltmennesker, men i selve menneskenaturen. Følgelig vil rett til frihet bestå også hos dem som ikke oppfyller forpliktelsen til å søke sannheten og holde fast ved den; utøvelsen av denne rett kan ikke forhindres så lenge offentlig orden basert på rettferdighet respekteres.

3. Alt dette blir desto klarere når vi tar i betraktning at den øverste norm for menneskelivet er selve den guddommelige, evige, objektive og universelle lov hvorved Gud i sin visdom og kjærlighet ordner, innretter og styrer hele verden og menneskesamfunnet. Gud gjør mennesket delaktig i denne sin lov, slik at det, ledet av det milde guddommelige forsyn, stadig mer kan erkjenne den evige, uforanderlige sannhet.[3] Derfor har også ethvert menneske plikt og følgelig rett til å søke sannheten på det religiøse område, for med de midler som står til rådighet å forme sin samvittighet så den alltid tilkjennegir hva som er godt og sant.

Menneskets søken etter sannheten, både som enkeltindivid og som sosialt vesen, fordrer en selvstendig orientering støttet på undervisning eller utdannelse, meningsutveksling eller dialog, hvorved man gjør hverandre delaktig i den erkjente sannhet – eller den man tror å ha funnet –, til gjensidig hjelp på sannhetens vei. Men erkjennelsen av sannheten må allikevel være fast og personlig.

Det er i sin samvittighet mennesket møter og erkjenner den guddommelige lovs fordringer; mennesket er forpliktet til trofast å følge sin samvittighet i all sin gjerning, for derved å nå frem til Gud, som er dets endelige mål. Ingen skal derfor tvinges til å handle mot sin samvittighet, og ingen skal heller nektes å følge den, især i religiøse spørsmål. Religionsutøvelse består nemlig etter sin natur hovedsakelig i et indre, frivillig, personlig og umiddelbart gudsforhold, og dette kan hverken påbys eller forbys av noen menneskelig makt.[4] Menneskets sosiale natur fordrer imidlertid at det får gi et synlig uttrykk for dette indre religiøse forhold, lar andre få del i det og bekjenner sin tro i fellesskap med dem.

Det er derfor å krenke mennesket og selve den guddommelige ordning hvis det nektes en fri offentlig utøvelse av sin religion, så lenge rettferdige samfunnsregler respekteres.

Ifølge sin natur ligger den religionsutøvelse som både privat og offentlig stiller mennesket i et bevisst gudsforhold, på et høyere plan enn det jordiske og timelige. Den sivile øvrighet, som har til oppgave å dra omsorg for fellesskapets timelige vel, bør nok positivt anerkjenne og oppmuntre folkets religiøse liv, men overskrider sitt kompetanseområde hvis den tiltar seg myndighet overfor religionsutøvelsen eller forhindrer denne.

4. Den frihet fra tvang i religiøse spørsmål som tilkommer enkeltmennesker, skal også sikres dem når de handler i fellesskap. Både menneskets og religionens sosiale natur forutsetter nemlig religiøse samfunn.

Disse samfunn skal fritt – så lenge den offentlige ordens rettferdige krav ikke krenkes – ha rett til et selvstendig styre etter sine egne lover, innrømmes offentlig gudsdyrkelse, kunne gi hjelp til medlemmene i det religiøse liv, tillates undervisning og opprettelse av institusjoner hvor medlemmene kan samarbeide for å bringe sitt liv i overensstemmelse med deres egne religiøse prinsipper.

De religiøse samfunn har likeens rett til å velge sine tillitsmenn og utdanne, utnevne og forflytte dem, opprette forbindelser med religiøse myndigheter og samfunn i andre deler av verden, reise bygninger til religiøse formål og erhverve og bruke de økonomiske midler det er behov for, uten at de sivile myndigheter forhindrer det ved lovgivning eller administrative inngrep.

Samfunnene skal heller ikke hindres i offentlig å lære og forkynne sin tro, i tale eller skrift. I utbredelsen av egen tro og religiøs skikk og praksis skal de dog avholde seg fra enhver fremgangsmåte som smaker av tvang eller utilbørlig og tvilsom påvirkning, især når det gjelder enklere mennesker eller trengende. En slik handlemåte bør ansees som misbruk av egen rett og krenkelse av andres.

Religionsfriheten omfatter også den rett et religiøst samfunn har til fritt og uhindret å vise at dets lære innebærer en gunstig innflytelse på samfunnets og menneskers liv og utfoldelse. Endelig vil menneskets sosiale natur og religionens vesen begrunne den rett menneskene av religiøse beveggrunner har til å holde sammenkomster og opprette foreninger med oppdragende, kulturelle, karitative og sosiale formål.

5. Fordi familien er et samfunn som har sine egne fundamentale rettigheter, har den også krav på selv å ordne sitt religiøse liv under foreldrenes ledelse. Disse har etter sin overbevisning rett til å bestemme den form for religiøs oppdragelse deres barn skal ha. Derfor skal de sivile myndigheter anerkjenne foreldrenes krav på under full frihet å velge skoler og andre former for oppdragelse, og dette skal ikke koste dem direkte eller indirekte urettferdige byrder. Dessuten krenkes foreldrenes rett hvis deres barn blir tvunget til å følge undervisning som ikke svarer til hjemmets religiøse overbevisning, eller hvis det ikke gis dem annen mulighet enn en oppdragelse som utelukker ethvert religiøst innhold.

6. Fellesskapets vel er summen av alle de forhold i samfunnslivet som kan gjøre det lettere for mennesket å realisere seg helt ut, og fordi dette hovedsakelig forutsetter at menneskets rettigheter og forpliktelser blir respektert,[5] påhviler det både de enkelte borgere, sosiale grupper, staten, kirken og andre religiøse samfunn å sikre religionsfriheten, hver på sin måte og ifølge deres respektive forpliktelser overfor det allmenne vel.

Men det er først og fremst staten som har ansvaret for å beskytte og fremme menneskets ukrenkelige rettigheter.[6] Den skal derfor sikre alle borgeres religionsfrihet ved rettferdige lover og på andre måter, og legge forholdene til rette for en fri utfoldelse av det religiøse liv. Først da vil nemlig borgerne kunne utnytte sine rettigheter og oppfylle sine forpliktelser overfor religionen, og selve samfunnet vil dra fordel av den rettferdighet og den fred som er en følge av menneskets troskap mot Gud og Hans hellige vilje.[7]

Hvis spesielle omstendigheter i enkelte land medfører, at et bestemt religiøst samfunn i henhold til landets lover gis en særstilling, skal man samtidig anerkjenne og praktisere rett til religionsfrihet for enhver borger og alle øvrige religiøse samfunn.

Staten skal videre sørge for at likhet for loven, som er en betingelse for samfunnets vel, av religiøse grunner ikke krenkes åpent eller skjult, og religion må heller ikke gi årsak til diskriminering.

Herav følger at staten overhodet aldri ved tvang, inngivelse av frykt eller på andre måter må påtvinge borgerne bekjennelse eller fornektelse av noen religion og heller ikke hindre at noen slutter seg til eller går ut av et religiøst samfunn. Enda sterkere handles det mot Guds vilje og enkeltmenneskets og hele menneskeslektens hellige rettigheter hvis det anvendes makt i noen som helst form til undertrykkelse eller utryddelse av religion, i hele menneskeheten, innen et område eller i en bestemt gruppe.

7. Religionsfriheten utøves i et samfunn av mennesker, og derfor er dens praksis underlagt visse normer.

Utøvelsen av enhver frihet forutsetter respekt for det etiske prinsipp om personlig og kollektivt ansvar. Moralloven forplikter ethvert enkelt menneske og alle sosiale grupper til i bruk av sine rettigheter å ta hensyn til andres rett, egne forpliktelser overfor andre og alles vel. Overfor alle skal det handles rettferdig og medmenneskelig.

Da samfunnet har rett til å beskytte seg mot misbruk som måtte forekomme i ly av religionsfriheten, tilkommer det særlig samfunnets myndigheter å gi denne beskyttelse, dog aldri på vilkårlig eller urettferdig, partisk måte, men i henhold til juridiske normer basert på objektive moralske prinsipper. Disse juridiske normer er bestemt av en effektiv beskyttelse av alle borgeres rettigheter og fredelige forhold til hverandre, den fornødne omsorg for den harmoni i fellesskapet som består i at sann rettferdighet preger samfunnslivet, og de tilbørlige hensyn til den offentlige moral. Alt dette er en grunnleggende del av det allmenne vel og kommer inn under begrepet offentlig orden. Forøvrig skal man hevde prinsippet om uavkortet frihet i samfunnet, det vil si at mennesket mest mulig tilkjennes frihet og at denne bare begrenses i den utstrekning det er strengt nødvendig.

8. Av forskjellige grunner står vår tids mennesker under press og i fare for å bli berøvet sin egen indre frihet. Men på den annen side er det ikke så få som under påskudd av frihet går så langt at de kaster vrak på enhver autoritet og underkjenner all skyldig lydighet.

Derfor oppfordrer dette Vatikankonsil enhver, og især alle med ansvar for andres oppdragelse, til å bestrebe seg på å utvikle mennesker som ut fra moralnormene vil adlyde den rettmessige autoritet og elske den sanne frihet. Mennesker som tar selvstendig stilling til ethvert spørsmål i lys av sannheten, vil nemlig handle med ansvarsbevissthet og søke å fremme alt sant og rett, også i fellesskap med andre. Religionsfriheten skal således også tjene den hensikt, at menneskene i oppfyllelsen av sine samfunnsplikter handler i større bevissthet om sitt ansvar.

II. Religionsfriheten i lys av åpenbaringen

9. Hva dette Vatikankonsil erklærer om menneskets rett til religionsfrihet, er basert på menneskeverdet og dets fordringer, som den menneskelige fornuft ved århundrers erfaring har fått dypere innsikt i. Men denne lære om friheten har også sine røtter i den guddommelige åpenbaring og skal derfor desto mer holdes i ære og etterleves av de kristne. Åpenbaringen hevder riktignok ikke uttrykkelig retten til frihet fra ytre tvang i religiøse spørsmål, men kaster lys over menneskeverdet i hele dets omfang, viser den respekt Kristus har for menneskets frihet når det skal ta imot Guds ord i tro, og opplyser oss om den ånd som en slik Mesters disipler alltid må bekjenne seg til og følge. Alt dette belyser de allmenngyldige prinsipper som denne erklæring om religionsfrihet bygger på. Religionsfriheten i samfunnet stemmer særlig godt overens med friheten i en kristen trosakt.

10. Det er et hovedpunkt i den katolske lære, fremholdt i Guds ord og alltid hevdet av Kirkens fedre,[8] at mennesket ved sin tro skal gi Gud et frivillig svar, og dessuten at ingen mot sin vilje skal tvinges til å slutte seg til troen.[9] Trosakten er ifølge sin natur frivillig: Mennesket, gjenløst av Kristus Frelseren og kalt til å bli Guds barn ved Jesus Kristus,[10] kan ikke gi sin tilslutning til den Gud som åpenbarer seg, med mindre troen blir et begrunnet og frivillig lydighetsforhold etterat Faderen har trukket mennesket til seg.[11] Det svarer altså helt til troens natur når ingen form for tvang fra menneskers side kan komme på tale. Religionsfriheten bidrar forøvrig ikke så lite til at det skapes en slik situasjon at menneskene uten vanskeligheter kan innbys til kristentroen, ta imot den av indre tilskyndelse og bekjenne den i handling i alt sitt liv.

11. Det er i ånd og sannhet Gud kaller menneskene til å tjene Ham, slik at de nok forpliktes i sin samvittighet, men ikke blir tvunget. Således respekterer Gud det verd Han selv har gitt mennesket, ved å la det bestemme selv og handle i frihet. Dette beviste fremfor alt Jesus Kristus, som er den fullkomne åpenbaring av Gud og Hans veier. For Kristus, vår Herre og Mester,[12] saktmodig og ydmyk av hjertet,[13] innbød sine disipler og vant dem.[14] Han støttet og bekreftet sin forkynnelse med undere for å vekke sine tilhøreres tro og sette den på prøve, ikke for å øve noen tvang på dem.[15] Riktignok bebreidet han vantroen hos dem som hørte på ham, men overlot straffen til Gud på dommens dag.[16] Da han sendte sine apostler ut i verden, sa han til dem: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; den som ikke tror, vil bli fordømt» (Matt 16,16). Men når han oppdager at ugress er blitt sådd blant hveten, bestemmer han at begge deler skal få lov til å vokse, inntil høsten kommer ved verdens ende.[17] For ikke å være en Messias av denne verden som hersker med makt,[18] pleide han å kalle seg Menneskesønnen som er kommet «for å tjene og gi sitt liv til forløsning for mange» (Mark 10,45). Han fremstilte seg som den fullkomne Guds tjener[19] som «ikke knuser et knekket rør og ikke slukker en rykende veke (Matt 12,20). Han anerkjente sivil myndighet og dets lover, og bestemte at skatt skulle betales til keiseren, men tydelig understreket at Guds høyere lover må holdes: «Gi til keiser det som er til keiseren, og til Gud det som er til Gud» (Matt 22,21). Og til slutt, da han fullførte sitt frelsesverk på korset hvorved han vant frelse og sann frihet for hele menneskeheten, førte han sin åpenbaring til fullendelse. Han vitnet om sannheten,[20] og ønsket ikke at makt skulle brukes mot dem som motstod det. For hans rike holdes ikke oppe ved sverd,[21] men er grunnlagt på det å høre og vitne om sannheten, og vokser ved kjærligheten hvorved Kristus hevet på korset trekker mennesker til seg selv.[22]

Belært av Kristi ord og eksempel har apostlene fulgt hans vei. Fra kirkens første tid av, har Kristi disipler virket for at menneskene skulle omvende seg til Kristus Herren og bekjenne ham, – ikke ved tvang eller list som ville ha vært Evangeliet uverdig, men først og fremst ved Guds ords kraft.[23] Frimodig bekjente de for alle frelsesbudskapet fra Gud, som «vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1 Tim 2,4). Samtidig tok de hensyn til de svake, selv om disse tok feil, og viste dermed hvordan «hver enkelt av oss skal svare for seg hos Gud» (Rom 14,12)[24] og derfor plikter å adlyde sin samvittighet. Som Kristus, forsømte aldri apostlene å vitne om Guds sannhet, og de våget helhjertet «å forkynne ordet frimodig» (Apg 4,31) overfor folket og øvrigheten.[25] Det var nemlig deres fulle overbevisning at Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.[26] Derfor fulgte de Kristi saktmodige og ydmyke eksempel og ga avkall på alle «menneskelige våpen»,[27] idet de forkynte Guds ord i full tillit til ordets guddommelige kraft til å tilintetgjøre de gudsfiendtlige makter[28] og føre mennesker til tro og lydighet i Kristus.[29] Som Mesteren, anerkjente apostlene de lovlige myndigheter: «Det finnes ingen øvrighet uten av Gud», lærer Apostelen, som dermed begrunner at «hvert menneske skal være øvrigheten undergitt… Den som setter seg opp mot øvrigheten motsetter det Gud har etablert» (Rom 13,1–2).[30] Samtidig fryktet de ikke å sette seg opp mot de i offentlige embeter når disse motsatte seg Guds hellige vilje: «Vi må adlyde Gud før mennesker» (Apg 5,29).[31] Martyrer og troende uten tall har gjennom tidene og over hele verden fulgt den samme vei.

12. Tro mot Evangeliets sannhet følger kirken derfor Kristi og apostlenes vei når den anerkjenner religionsfrihetens prinsipp som svarende til menneskeverdet og Guds åpenbaring, og når den fremmer denne frihet. Kirken har gjennom tidene bevart og overlevert den lære den har mottatt av Mesteren og apostlene. Selv om det blant Guds folk på dets vandring gjennom menneskehetens omskiftelige historie har forekommet at handlemåten har vært mindre i overensstemmelse med Evangeliets ånd og endog i strid med den, er kirkens lære om at ingen skal tvinges til troen, allikevel alltid blitt stående.

Således har Evangeliet som en surdeig arbeidet i menneskets sinn, og bidradd meget til at mennesket gjennom tidene har fått en videre forståelse av sitt eget verd, og til å modne den overbevisning at ingen i samfunnet skal utsettes for noen form for tvang fra menneskers side i religiøse spørsmål.

13. Blant de ting som kirkens og også det borgerlige samfunns vel forutsetter, og som alltid og overalt skal ivaretas og forsvares mot enhver krenkelse, kommer i første rekke at kirken skal ha den handlefrihet som menneskets frelse krever.[32] Dette er nemlig den hellige frihet Guds enbårne Sønn har skjenket den kirke han har vunnet ved sitt blod, og som i den grad tilhører nettopp kirken at ingen kan angripe denne frihet uten å sette seg opp mot Guds vilje. Kirkens frihet er det grunnleggende prinsipp for forholdet mellom kirken og de offentlige myndigheter og hele samfunnsordenen.

I menneskenes samfunn og overfor en hvilken som helst øvrighet gjør kirken krav på frihet i egenskap av åndelig autoritet, idet den er opprettet av Kristus Herren og har fått det guddommelige oppdrag å gå ut i hele verden og forkynne Evangeliet for all skapningen.[33] Kirken gjør like ens krav på frihet fordi den er et samfunn av mennesker med rett til å leve blant medmennesker i overensstemmelse med det den kristne tro tilsier.[34]

For hvis religionsfriheten ikke bare hevdes eller lovfestes, men også praktiseres helhjertet, vil kirken endelig få et stabilt formelt og faktisk grunnlag for den selvstendighet den har behov for i utøvelsen av sin guddommelige misjon, og som de kirkelige myndigheter stadig mer inntrengende har gjort krav på i samfunnet.[35] Og samtidig vil de kristne i likhet med sine medmennesker kunne nyte godt av den borgerrett de har, til ikke å bli forhindret i å leve etter sin samvittighet. Der er altså samsvar mellom kirkens frihet og den religionsfrihet som skal anerkjennes som en rett og lovfestes for alle mennesker og samfunn.

14. I lydighet mot Guds befaling «lær alle folk» (Matt 28,19) skal den katolske kirke arbeide intenst «for at Guds ord skal få fremgang og vise seg herlig» (2 Tess 3,1).

Derfor ber kirken inntrengende sine barn først av alt om at det må bli holdt «bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker … For dette er godt og tekkes Gud vår Frelser, som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» (1 Tim 2,1–4).

Idet de former sin samvittighet, skal de kristne legge vinn på den gudgitte lære kirken står inne for.[36] Den katolske kirke er ifølge Kristi vilje en lærer i sannhet. Dens oppdrag er å formulere og gi en autentisk forkynnelse av den Sannhet som Kristus er, og samtidig utlegge og stadfeste med autoritet de moralske prinsipper som følger av menneskets egentlige natur. Til alle som står utenfor, skal de kristne med klokskap spre livets lys «ved Den Hellige Ånd, ved oppriktig kjærlighet, ved sannhetens ord» (2 Kor 6,6–7), frimodig[37] og med apostolisk kraft, om nødvendig med livet som innsats.

En Kristi disippel er nemlig strengt forpliktet overfor sin Mester til å fordype seg stadig mer i den sannhet han har mottatt av Kristus, å forkynne den trofast og forsvare den med styrke, men overhodet aldri med midler som strider mot Evangeliets ånd. Kristi kjærlighet tvinger ham samtidig til å opptre med kjærlighet, klokskap og tålmodighet overfor mennesker som farer vill eller er uvitende i troen.[38] Det skal altså tas hensyn til den forpliktelse man har overfor Kristus, det livgivende Ord som skal forkynnes, og likeledes til det enkelte menneskes rettigheter samt til det mål av nåde som mennesket gjennom Kristus har mottatt av Gud, som innbyr det til fritt å ta imot og bekjenne troen.

15. Det må konstateres at vår tids mennesker ønsker å kunne bekjenne fritt sin religion, privat og offentlig. Religionsfriheten er endog fastslått som rett i de fleste lands konstitusjon og er høytidelig stadfestet i internasjonale erklæringer.[39]

Dog finnes det land hvor frihet til gudsdyrkelse nok er anerkjent konstitusjonelt, men hvor myndighetene prøver å trekke borgerne vekk fra religionen og gjøre livet ytterst vanskelig og stadig mer prekært for de religiøse samfunn.

Idet dette kirkemøte med glede hilser de førstnevnte oppmuntrende tegn i tiden, og protesterer mot de sistnevnte sørgelige kjensgjerninger med smerte, pålegger det katolikkene og ber alle mennesker om å legge seg på sinne hvor nødvendig religionsfriheten er, særlig i den situasjon hvor menneskeslekten nå befinner seg.

Det er åpenbart at folkeslagene mer og mer blir ett, at mennesker av forskjellig kultur og religion blir knyttet til hverandre med stadig sterkere bånd, og at enkeltmenneskets bevissthet om dets eget ansvar vokser. For at altså fredelige forbindelser og samhørighet menneskene imellom skal kunne etableres og sikres, kreves det at religionsfriheten overalt på jorden blir hegnet om av effektiv lovfestet beskyttelse, og at menneskets fundamentale forpliktelser og dets rett til fritt å kunne leve sitt religiøse liv i samfunnet, blir respektert.

Måtte Gud og alles Fader utvirke at menneskeslekten ved omhyggelig å ivareta religionsfriheten i samfunnet, ved Kristi nåde og Den Hellige Ånds kraft føres frem til den høyeste og evige «frihet som Guds barn i herlighet» (Rom 8,21).

Noter

[1] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris: AAS 55 (1963) s. 279; ibid., s. 265; Pius XII, Radiobudskap den 24. des. 1944: AAS 37 (1945) s. 14.

[2] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris: AAS 55 (1963), s. 260–261; Pius 
XII, Radiobudskap den 24. des. 1942: AAS 35 (1943), s. 19; Pius XI, encyklika Mit 
brennender Sorge: AAS 29 (1937), s. 160; Leo XIII, encyklika Libertas præstantissimum: Acta etter Leo XIII, 8, s. 237–238.

[3] Jmf. Thomas Aquinas, Summa Theologiae, I-II, spm. 91, art. 1; spm. 93, art. 1–2.

[4] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris, 11. april 1963: AAS 55 (1963), s. 270; Paul VI, Radiobudskap den 22. des. 1964: AAS 57 (1965), s. 181–182, Thomas Aquinas, Summa Theologiae, I-II, spm. 91, art. 4c.

[5] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Mater et Magistra, 15. mai 1961: AAS 53 (1961), s. 417; av den samme, encyklika Pacem in terris, 11. april 1963: AAS 55 (1963), s. 273.

[6] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris, 11. april 1963: AAS 55 (1963), s. 273–274; Pius XII, Radiobudskap 1. juni 1942: AAS 33 (1941), s. 200.

[7] Jmf. Leo XIII, encyklika Immortale Dei, 1. nov. 1885: AAS 18 (1885), s. 161.

[8] Jmf. Lactantius, De guddommelige institutter, bok 5,19: CSEL 19, s. 463–465; PL 6, 614–16 (kap. 20); Ambrosius, Brev til keiseren Valentianian, Brev 21: PL 16, 1005; Augustin, Mot Petilians brev, bok 2, kap. 83: CSEL 52, s. 112; PL 43, 315; jmf. Corpus Juris Canonici, kap. 23, spm. 5, kan. 33 (utg. Friedberg, 1, 939); av den samme, Brev 23: PL 33, 98; av den samme, Brev 34: PL 33, 132; av den samme, Brev 35: PL 33, 135; Gregor den Store, Brev til biskopene Vigilius og Theodor, Registrum epistolarum I, 45: MGH Brev 1, s. 72: PL 77, 510–511 (bok I, brev 47); av den samme, Brev til Johannes, biskop av Konstitanopel, Registrarum epistolarum III, 52: MGH Brev 1, s. 210: PL 77, 649 (bok III, brev 53); jmf. Dekret 45, kan. 1 (utg. Friedberg, 1, 160): Fjerde synode i Toledo (633), kan, 57: Mansi 10,633; jmf. Denz 45, kan. 5 (utg. Friedberg, 1, 161–162); Clemens III: Dekretaler, V, 6, 9 (utg. Friedberg, 2, 774); Innocent III, Brev til erkebiskopen av Arles: Dekretaler, III, 42, 3 (utg. Friedberg, 2, 646).

[9] Jmf. CIC., kan. 1351. Pius XII, Tale til den romerske rota, 6. okt. 1946: AAS 38 (1946), s. 394; av den samme, encyklika Mystici Corporis, 29. juni 1943: AAS 35 (1943), s. 243.

[10] Jmf. Ef 1,5.

[11] Jmf. Joh 6,44.

[12] Jmf. Joh 13,3.

[13] Jmf. Matt 11,29.

[14] Jmf. Matt 11,28–30; Joh 6,67–68.

[15] Jmf. Matt 9,28–29; Mark 9,23–24; 6, 5–6; Paul VI, encyklika Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964: AAS 56 (1964) s. 642–643.

[16] Jmf. Matt 11,20–24; Rom 12,19–20; 2 Tess 1,8.

[17] Jmf. Matt 13,30, 40–42.

[18] Jmf. Matt 4,8–10; Joh 6,15.

[19] Jmf. Jes 42,1–4.

[20] Jmf. Joh 18,37.

[21] Jmf. Matt 26,51–53; Joh 18,36.

[22] Jmf. Joh 12,32.

[23] Jmf. 1 Kor 2,3–5; 1 Tess 2,3–5.

[24] Jmf. Rom 14,1–23; 1 Kor 8,9–19; 10, 23–33.

[25] Jmf. Ef 6,19–20.

[26] Jmf. Rom 1,16.

[27] Jmf. 2 Kor 10,4; 1 Tess 5,8–9.

[28] Jmf. Ef 6,11–17.

[29] Jmf. 2 Kor 10,3–5.

[30] Jmf. 1 Pet 2,13–17.

[31] Jmf. Apg 4,19–20.

[32] Jmf. Leo XIII, brev Officio sanctissimo, 22. des. 1887: AAS 20 (1887), s. 269; av den samme, brev Ex litteris av 7. april 1887: AAS 19 (1886–87), s. 465.

[33] Jmf. Mark 16,15; Matt 28,18–20. Pius XII, encyklika Summi Pontificatus, 20. okt. 1939: AAS 31 (1939), s. 445–446.

[34] Jmf. Pius XI, brev Firmissimam constantiam, 28. mars 1937: AAS 29 (1937), s. 196.

[35] Jmf. Pius XII, talen Ci riesce, 6. des. 1953: AAS 45 (1953), s. 802.

[36] Jmf. Pius XII, Radiobudskap den 23. mars 1952: AAS 44 (1952), s. 270–278. 

[37] Apg 4,29.

[38] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris, 11. april 1963: AAS 55 (1963), s. 299–300.

[39] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris, 11. april 1963: AAS 55 (1963), s. 295–296.