I forkant av konsilet var det en utbredt tanke at Bibelen var noe protestantene holdt på med, mens katolikkene hadde Tradisjonen. Mens Lumen Gentium nok blir stående som det viktigste dokumentet fra Vatikan II, er den dogmatiske konstitusjonen «Om Guds åpenbaring», Dei Verbum, av betydning siden det tydelig presenterte Kirkens lære om åpenbaringen og Bibelens rolle i Kirkens liv. Konstitusjonen, som ble høytidelig offentliggjort 18. november 1965, består av seks kapitler.
«Det behaget Gud i Hans godhet og visdom å åpenbare seg selv og gjøre oss kjent med sin hemmelige vilje, som innebærer at menneskene får adgang til Faderen ved Kristus, det menneskevordne Ord, i Den Hellige Ånd, og at de blir delaktige i den guddommelige natur» (DV 2). Åpenbaringens mål er at vi mennesker skal kunne lære Gud å kjenne, bli kjent med hans vilje for verden og oss, og få del i det liv han ikke bare kaller oss til, men har skapt oss til å leve. Den guddommelige åpenbaring har sin begynnelse med stamfedrene og Israels patriarker, Moses og profetene, og kommer til sin fullendelse i Jesus Kristus, «han som gjennom hele sitt nærvær og manifestasjon av seg selv, gjennom sine ord og gjerninger, sine tegn og underverker, især sin død og sin oppstandelse, og endelig ved utsendelsen av Den Hellige Ånd, fullbyrder åpenbaringen og med guddommelig vitnesbyrd bekrefter den» (DV 4). Konsilfedrene gikk så lagt som å si at åpenbaringen er det samme som Jesus – Guds Sønn og verdens frelser – alt Gud har ville si til oss mennesker, har han sagt i Ordet som ble kjød.
For at åpenbaringen skulle videreføres til alle nasjoner og alle generasjoner, ga Jesus budskapet, «kilden til all frelsesbringende sannhet og moralsk rettledning» (DV 7), videre til apostlene.
Apostlene ga denne oppgave videre til biskopene, og derfor «overga [de] dem den plass de selv hadde som lærere» (DV 7). Konstitusjonen forklarer tradisjonen som «det som er blitt overlevert av apostlene», og påpeker at den «innbefatter alt det som leder Guds folk til et liv i hellighet og som øker dets tro. Alt hva Kirken selv er, alt hva den tror, fører den således videre i sin lære, sitt liv og sin kultus og overleverer det til alle slektledd» (DV 8). Det er viktig å understreke at tradisjonen ikke er en samling av menneskelige overleveringer, skikker og ideer, men den skatt som apostlene selv ga videre, og som dag for dag hjelper og støtter Kirken ved å berike dens innsikt i Skriften, trygge dens tro, og befester den levende forkynnelse. «Den hellige Tradisjon og Den hellige skrift er altså nært forbundet og forenet. For begge, idet de springer frem av samme guddommelige kilde, smelter på et vis sammen og arbeider mot det samme mål» (DV 9).
Vatikan II begynte sin utlegning om Den hellige skrift ved å fastsette Bibelens sannhet: «Det som Gud har åpenbart og som Den hellige skrift inneholder og forelegger, er blitt skrevet ned ved Den Hellige Ånds impuls» (DV 11). Av dette kommer Kirkens prinsipper omkring bibeltolkning: en ekseget «bør altså søke den mening som [bokens inspirerte forfatter] under egne spesielle omstendigheter og i pakt med sin samtid og sin kultur har villet uttrykke og har gitt uttrykk for ved hjelp av litterære genrer som man brukte på hans tid. For rett å forstå hva [bokens inspirerte forfatter] har villet fastslå i sitt verk, skal der legges den tilbørlige vekt på de vanlige, naturlige følelser, uttrykksformer, fremstillingsmåter som hørte hjemme i [bokens inspirerte forfatters] egen tid og på dem som den gang var vanlige i omgangen mellom menneskene. Men fordi Den hellige skrift bør leses og tolkes i den samme Ånd som den er blitt skrevet i, skal der, for rett å utforske de hellige teksters mening, tas like meget hensyn til hele Skriftens innhold og enhet, i pakt med hele Kirkens levende Tradisjon og troens analogi» (DV 12).
Om de to testamenter sier konsilfedrene at de er knyttet sammen, og ikke kan forstås adskilt fra hverandre: «Det nye er skjult i Det gamle, og Det gamle åpnes i Det nye» (DV 16). Videre påpekes det om evangeliene at «Den hellige Moder, Kirken, har fastholdt og fastholder bestemt og uforandret at de fire nevnte evangelier, hvis historisitet den hevder uten å nøle, trofast gjengir hva Jesus, Guds Sønn, mens han levde blant menneskene, sannelig gjorde og lærte til deres evige frelse til den dag han ble opphøyet» (DV 19). Derfor må Bibelen alltid være tilgjengelig for de troende, og Kirken påser at de oversettelser som anbefales, er blitt til ved akademisk kvalitet og språklig korrekthet. Derfor oppfordrer konsilet «inntrengende hver enkelt kristen … til å lære ‘den kunnskap om Jesus Kristus som overgår alt’ (Fil 3,8) ved hyppig lesning av de guddommelige Skrifter. ‘For uvitenhet om Skriftene er uvitenhet om Kristus’ [sitat: den hl. Hieronymus]. … måtte de også huske at bønnen alltid skal ledsage skriftlesningen for at denne kan bli en samtale mellom Gud og mennesket: For ‘vi taler til Ham når vi ber, vi lytter til Ham når vi leser Hans guddommelige ord’» (DV 25).
Etter Dei Verbum er det feil å hevde at Den katolske kirke ikke tar Bibelen på alvor, eller at den anser Tradisjonen som mer givende enn Skriften. Det enorme arbeidet som er blitt nedlagt i Kirken i forhold til bibellesning og bibeloversettelser etter konsilet, understreker dokumentets innhold og fortsatte rolle i Kirkens liv.