14. I sin overveldende kjærlighet og omsorgsfulle vilje til å frelse hele menneskeslekten og for å forberede denne frelse valgte Gud seg, ved en særskilt utvelgelse, et folk som Han skulle betro løftene. Han inngikk nemlig en pakt med Abraham (jmf. 1 Mos 15,18) og med folket Israel ved Moses (jmf. 2 Mos 24,8), og åpenbarte seg i ord og handling for sitt utvalgte folk som den ene, sanne og levende Gud, slik at Israel fikk erfare Guds veier med menneskene, fikk forstå dem stadig dypere og klarere ved Guds tale gjennom profetene, og i stadig større omfang bære vitnesbyrd om dem for folkeslagene (jmf. Salme 22,28–29; 96, 1–3; Jes 2,1–5; Jer 3,17). Frelsesordningen er tilstede som Guds sanne ord i Det gamle testamentes bøker, forutsagt, fortalt og forklart av deres forfattere: Derfor beholder også disse bøker, som er guddommelig inspirert, en vedvarende verdi: «Alt det som er skrevet, er jo skrevet for at vi skal lære av det og for at den trøst og det tålmod Skriftene gir, skal hjelpe oss til å holde fast ved håpet» (Rom 15,4).
15. Hensikten med Det gamle testamente var først og fremst å forberede, profetere om (jmf. Luk 24,44; Joh 5,39; 1 Pet 1,10) og med forskjellige forbilder å antyde (jmf. 1 Kor 10,11) Kristi, den universelle Forløsers, og det messianske rikes komme. Det gamle testamentes bøker legger for dagen en erkjennelse av Gud, av mennesket, av den måte den rettferdige og barmhjertige Gud handler med menneskene på, som svarer til menneskeslektens kår før frelsen var blitt opprettet av Kristus. Selv om disse bøker inneholder enkelte ufullkomne og forgjengelige elementer, åpenbarer de ikke desto mindre Guds sanne oppdragelsesgjerning.[1] De skal altså mottas med andakt av de kristne, for de uttrykker en levende sans for Gud, og de inneholder sublime læresetninger om Gud, en frelsebringen de visdom om menneskelivet og en herlig bønneskatt; og endelig ligger mysteriet om vår frelse skjult i dem.
16. Gud som har inspirert begge testamenters bøker og er deres opphav (auctor), har ordnet alt med en slik visdom at Det nye er skjult i Det gamle, og Det gamle åpnes i Det nye.[2] For selv om Kristus har grunnlagt en ny pakt i sitt blod (jmf. Luk 22,20; 1 Kor 11,25), er Det gamle testamentes bøker ikke desto mindre i sin helhet opptatt i det evangeliske budskap,[3] i Det nye erverver og åpenbarer de sin fulle betydning (jmf. Matt 5,17; Lk 24,27; Rom 16,25–26; 2 Kor 3,14–16) på samme tid som Det nye i sin tur belyses og forklares av dem.
Noter
[1] Jmf. Pius XI, encyklika Mit brennender Sorge, 14. mars 1937: AAS 29 (1937) s. 151.
[2] Jmf. Augustin, Spørsmål om heptateuchen, 2, 73: PL 34, 623.
[3] Jmf. Irenaeus, Mot vranglærene, III, 21, 3: PG 7, 950; Harvey, 2, s. 115. Kyrillos av Jerusalem, Katekeser, 4, 35: PG 33, 497. Theodore av Mopsuestia, Om Sefanja, 1, 4–6: PG 66, 452 D-453 A.