I. Stiftsbiskopene
11. Et bispedømme er en del av Guds folk, som en biskop får betrodd å ha omsorg for i samarbeide med prestene. Idet et bispedømme er knyttet til sin hyrde og av ham ved Evangeliet og eukaristien er samlet i Den Hellige Ånd, utgjør det en lokalkirke, der i sannhet Kristi ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke er til stede og virker.
De enkelte biskoper, til hvem omsorgen for en lokalkirke er betrodd under pavens ledelse, vokter sine får i Herrens navn som disses egentlige, ordinære og umiddelbare hyrder, idet de utfører sine verv som lærere og ledere overfor dem. Dog skal de anerkjenne de rettigheter som rettmessig tilkommer patriarker eller andre hierarkiske myndigheter.[1]
Biskopene skal strebe etter å utføre sitt apostoliske verv som Kristi vitner overfor alle mennesker. De skal ikke bare ha omsorg for dem som allerede følger hyrdenes leder, men også med hele sin sjel vie seg til dem som på en eller annen måte er bøyd av fra sannhetens vei eller ikke kjenner Kristi Evangelium og frelsesbringende miskunnhet, inntil alle engang vandrer «i all godhet og rettferdighet og sannhet» (Ef 5,9).
12. I utøvelsen av sitt verv som lærere skal biskopene forkynne Kristi Evangelium for menneskene – noe som alltid må fremheves som biskopenes viktigste oppgave[2] – idet de med Den Hellige Ånds styrke kaller dem til troen eller styrker dem i en levende tro. De skal fremstille hele Kristi mysterium for dem – uvitenhet om disse sannheter er jo uvitenhet om Kristus – og vise den vei som av Gud er åpenbart til forherligelse av ham og nettopp derved til oppnåelse av den evige salighet.[3]
Dessuten skal de vise at også de jordiske forhold og de menneskelige institusjoner etter Skaperens plan kan innrettes med henblikk på menneskenes frelse og derfor kan bidra ikke så lite til oppbygningen av Kristi legeme. De skal undervise om hvor høyt den menneskelige person, med sin frihet og også med sitt legemlige liv, skal vurderes i overensstemmelse med Kirkens lære. Hvor høyt familien og dens enhet og fasthet skal vurderes; barnas fødsel og oppdragelse; det borgerlige fellesskap med sine lover og beskjeftigelser; arbeide og hvile, kunsten og de tekniske oppfinnelser; fattigdom og overflod. Endelig skal de gjøre rede for de retningslinjer, hvoretter de meget alvorlige spørsmål om besittelse, forøkelse og den rette fordeling av de materielle goder, om krig og fred og om det broderlige samkvem mellom alle mennesker skal løses.[4]
13. De skal fremstille den kristne lære i en form som er tilpasset tidens behov. Den skal nemlig svare på de vanskeligheter og spørsmål som i særlig grad trykker og engster menneskene. De skal også vokte denne lære, idet de lærer de troende selv å forsvare og utbre den. Når de gir den videre, skal de godtgjøre Kirkens moderlige omsorg for alle mennesker – troende eller ikke-troende – og ta seg av de fattige og de som har det vanskelig, til hvem Herren sendte dem for å forkynne Evangeliet med særlig omhu.
Da det er Kirkens oppgave å komme i dialog med det menneskelige samfunn den lever i,[5] er det i særlig grad biskopenes plikt å komme menneskene i møte og å søke samtaler med dem og å fremme slike samtaler. Da sannhet alltid må være forbundet med kjærlighet og innsikt med godhet, bør disse samtaler utmerke seg ved klar tale fremført med ydmykhet og mildhet, videre ved tilbørlig klokskap, som dog må parres med den tillit som forener sinnene i vennskap.[6]
Biskopene skal med flid anvende de forskjellige midler som står til rådighet i dag, til å forkynne den kristne lære, nemlig først og fremst preken og katekese, som alltid inntar førsteplassen, men også fremstilling av læren i skoler, på høyere læreanstalter, ved møter og sammenkomster av enhver art. De skal utbre den ved offentlige erklæringer foranlediget av forskjellige begivenheter, på trykk og i de forskjellige offentlige kommunikasjonsmidler, som ganske avgjort bør brukes til å forkynne Evangeliet.[7]
14. Biskopene skal overvåke at katekesen, som sikter mod at troen – opplyst ved kunnskap – blir levende og klar og virksom hos menneskene, med flid meddeles såvel barn og unge, samt yngre mennesker og voksne. De skal overvåke at der i undervisningen iakttas en egnet fremstillingsform og en metode som svarer ikke bare til emnet, men også til elevenes anlegg, evner, alder og livsvilkår; likeledes skal de overvåke at undervisningen støtter seg på Den hellige skrift, Tradisjonen, liturgien samt Kirkens læreembede og liv.
Ytterligere skal de sørge for at kateketene forberedes riktig til sitt verv, slik at de kjenner Kirkens lære fullstendig og dessuten lærer de psykologiske lover og de pedagogiske fag i teori og praksis. De skal også arbeide for at undervisningen av voksne katekumener fornyes og gjøres bedre egnet.
15. I utøvelsen av sitt verv som helliggjørere skal biskopene huske at de er uttatt blant mennesker og innsatt til gavn for mennesker i sin tjeneste for Gud, til å frembære gaver og ofre for synder. For biskopene besitter ordinasjonens sakramente i fullt mål, og av dem er prestene avhengige i utøvelsen av sin myndighet, selv om de for at de kan være biskopenes omhyggelige hjelpere, også selv er viet som den nye Pakts sanne prester. Også diakonene som er viet til tjeneste og tjener Guds folk i forening med biskopen og hans prester, er avhengige av biskopene. Derfor er biskopene hovedforvaltere av Guds mysterier, likesom de også leder, fremmer og vokter hele det liturgiske liv i den (lokal)kirke som er betrodd dem.[8]
Derfor skal de bestandig anstrenge seg for at de kristne erkjenner påskemysteriet dypere og virkeliggjør det i sitt liv ved eukaristien, slik at de utgjør et nøye sammenknyttet legeme i Kristi kjærlighets enhet.[9] Idet de «trolig blir ved med bønnens og ordets tjeneste» (Apg 6,4), skal de virke for at alle, for hvem omsorgen er dem betrodd, er enige i bønnen,[10] og at de ved mottagelse av sakramentene vokser i nåde og blir trofaste vitner for Herren.
Som ledere til fullkommenhet skal biskopene strebe etter å fremme sine presters, ordensfolks og legfolks hellighet, enhver etter sitt særlige kall,[11] idet de husker på at de selv er bundet til å gi et eksempel på hellighet ved kjærlighet, ydmykhet og oppriktighet i sin livsførsel. De skal helliggjøre de (lokal)kirker som er betrodd dem, slik at det i dem klart fremtrer en bevissthet om hele Kristi Kirke. Derfor skal de i aller høyeste grad fremme preste- og ordenskallene, med særlig omsorg for misjonskallene.
16. I utøvelsen av sitt verv som far og hyrde skal biskopene i sin hjord være som tjenere,[12] gode hyrder, som kjenner sine får, og hvis får kjenner dem, sanne fedre, som utmerker seg ved en kjærlig og omsorgsfull innstilling overfor alle, og hvis Gudgitte myndighet alle med takknemlighet underkaster seg. De skal samle og forme hele sin hjord slik at alle, i bevissthet om sine plikter, lever og handler i kjærlighetens fellesskap.
For at biskopene kan være i stand til å gjøre dette effektivt, bør de «forberedt til alt godt arbeide» (2 Tim 2,21), og idet de «utholder alt for de utvalgtes skyld» (2 Tim 2,10), innrette sitt liv slik at det svarer til tidens behov.
Prestene, som jo for en del påtar seg sitt verv og omsorg og utfører det flittig. med daglig omhu, skal biskopene alltid omfatte med en særlig kjærlighet. De skal anse dem for sønner og venner[13] og derfor være rede til å høre på dem, og ved tillitsfullt samkvem med dem skal de strebe etter å fremme alt pastoralt arbeide i hele bispedømmet.
Biskopene skal være oppmerksomme på de åndelige, intellektuelle og materielle betingelser som prestene lever under, for at disse kan være i stand til å leve hellig og fromt, samt trofast og fruktbart oppfylle sin tjeneste. Derfor skal de fremme institusjoner og opprette særlige kurs hvor prester innimellom samles, dels for å gjennomføre lengre åndelige øvelser til fornyelse av sitt liv, dels for å oppnå dypere kjennskap til de kirkelige fag, især Den hellige skrift og teologien, til sosiale spørsmål av større betydning og til nye fremgangsmåter i det pastorale virke. Biskopene skal hjelpe prester, som på en eller annen måte er i fare eller har sviktet på visse punkter, og være barmhjertige mot dem.
For at de bedre kan ha omsorg for de troendes vel etter hver enkelts forhold, skal biskopene arbeide på å lære disses behov riktig å kjenne i de sosiale forhold de lever under, og derfor anvende egnede midler, især til sosiale undersøkelser. De skal vise seg omsorgsfulle mot alle, hvilken alder, sosial status eller nasjonalitet de enn er av, såvel innfødte som innvandrere og fremmede. I utøvelsen av denne pastorale omsorg skal de la de troende spille den rolle som tilkommer dem i de kirkelige anliggender, idet de anerkjenner deres plikt og rett til aktivt å medvirke til oppbygningen av Kristi mystiske legeme.
De adskilte brødre skal de behandle med kjærlighet, idet de anbefaler de troende å vise stor menneskelighet og nestekjærlighet mot dem, og de skal fremme det økumeniske arbeide, slik som dette forstås av Kirken.[14] Også de udøpte skal de ta til sitt hjerte, for at Jesu Kristi kjærlighet også må lyse for dem, han som biskopene er vitner om overfor alle mennesker.
17. Utviklingen av forskjellige former for apostolisk virke skal fremmes, og i hele bispedømmet eller i særlige områder av det skal der – under biskopens ledelse – arbeides for koordinering og snever sammenheng mellom alle former for apostolisk virke, hvorved alle foretagender og institusjoner – kateketiske, misjons-, karitative, sosiale, familie-, skole- og hvilke som helst andre som har et pastoralt mål, – bringes til å virke i samarbeide. Derved trer samtidig bispedømmets enhet tydeligere frem.
Med flid skal man understreke de troendes plikt til, enhver etter forhold og egnethet, å utøve et apostolat, og det skal anbefales dem å ta del i og understøtte forskjellige former for legmannsapostolat, især Katolsk Aksjon. Likeledes skal der utvikles eller ytes støtte til foreninger som direkte eller indirekte forfølger et overnaturlig mål, nemlig å oppnå et mere fullkomment liv eller å forkynne Kristi Evangelium for alle eller å utvikle den kristne lære eller liturgien eller å nå sosiale mål eller å utføre fromhets- eller kjærlighetsgjerninger.
Formene for apostolisk virke skal tilpasses på rett vis til dagens behov, idet man tar hensyn til menneskenes vilkår, ikke bare de åndelige og moralske, men også de sosiale, befolkningsstatistiske og økonomiske. Til effektiv og fruktbar oppnåelse av dette bidrar i høy grad de sosiale og religiøse undersøkelser som foretas av institusjonene for pastoralsosiologi, og som kraftig anbefales.
18. Særlig omsorg skal ytes overfor de troende som på grunn av sine livsvilkår ikke i tilstrekkelig grad kan nyte godt av sogneprestenes felles ordinære hyrdeomsorg, eller som fullstendig må unnvære den, så som de aller fleste utvandrere, landflyktige og flyktninger, sjøfolk og luftfarende, nomader osv. Der skal utvikles egnede pastorale metoder til å ta vare på det åndelige liv hos dem som for en tid reiser på ferie til fremmede områder.
Bispekonferansene, især de nasjonale, skal med flid beskjeftige seg med de viktigere spørsmål i forbindelse med de tidligere nevnte mennesker. De skal med egnede midler og undervisningsformer i enighet og med forenede krefter legge planer om og virke til gavn for den åndelige omsorg for dem, idet de først og fremst tar hensyn til de bestemmelser, som er eller vil bli fastsatt av Den apostoliske stol,[15] dog tilpasset tidens, stedets og menneskenes vilkår.
19. Under ivaretagelsen av sitt apostoliske verv, som sikter mot sjelenes frelse, besitter biskopene ifølge selve sakens natur ubegrenset og full frihet og uavhengighet av en hvilken som helst borgerlig myndighet. Derfor er det ikke tillatt direkte eller indirekte å hindre dem i å utøve deres kirkelige verv eller å forhindre dem i fritt å stå i forbindelse med Den apostoliske stol og andre kirkelige myndigheter og med deres underordnede.
Samtidig med at de virker for den åndelige omsorg for sin hjord, tenker de viede hyrder også reelt på dens sosiale og borgerlige gavn og trivsel. Med dette mål for øye knytter de et virksomt samarbeide med de offentlige myndigheter i overensstemmelse med deres oppgave og på en for biskoper sømmelig måte, og de råder sin hjord til å adlyde rettferdige lover og respektere lovlig innsatte myndigheter.
20. Da biskopenes apostoliske verv er innstiftet av Kristus, Herren, og forfølger et åndelig og overnaturlig mål, erklærer det hellige økumeniske kirkemøte at retten til å utnevne og innsette biskoper er spesiell for, knyttet til og ifølge sakens natur utelukkende forbeholdt den kompetente kirkelige myndighet.
Derfor er det blant dette hellige konsils ønsker, for at Kirken frihet kan voktes på rett vis og de kristnes vel bedre kan fremmes, at der i fremtiden ikke ytterligere gis de borgerlige myndigheter noen rettigheter eller privilegier til å utvelge, utnevne, fremstille eller utpeke noen til et bispeembede. De borgerlige myndigheter, hvis velvilje overfor Kirken det hellige konsil med takknemlighet erkjenner og setter meget høyt, anmoder man vennligst om, ved forhandlinger med Den apostoliske Stol, av egen vilje å gi avkall på de tidligere nevnte rettigheter og privilegier, som de etter overenskomst og sedvane nyter nå.
21. Da biskopenes hyrdeverv er av så stor vekt og så stor betydning, henstilles det inntrengende til stiftsbiskoper og andre som er rettslig likestillet med dem å gi avkall på sitt embede, enten uoppfordret eller oppfordret av en kompetent myndighet, hvis de på grunn av tiltagende alder eller en annen alvorlig grunn er blitt mindre egnet til å oppfylle sin oppgave. Den kompetente myndighet skal, hvis den aksepterer deres avskjedssøknad, sørge for sømmelig underhold til dem som er trådt tilbake, og skal undersøke deres spesielle rettigheter.
II. Bispedømmenes utstrekning
22. For at bispedømmet kan nå sitt egentlige mål, må Kirkens natur tre klart frem hos det folk som hører til det. Videre må biskopene virksomt kunne utføre sitt hyrdeverv. Endelig må Guds folk på den mest fullkomne måte hjelpes til frelse.
Dette krever dels en passende avgrensning av bispedømmenes landområde og dels en fornuftig og en fordeling av prester og økonomiske midler svarende til apostolatets krav. Alt dette virker ikke bare til gavn for de prester og kristne som direkte berøres derav, men også til gavn for hele den katolske Kirke.
Derfor bestemmer det hellige kirkemøte med hensyn til bispedømmenes utstrekning at der så snart som mulig på fornuftig vis skal skje en egnet revisjon, i det omfang sjelenes vel krever det. Bispedømmene skal deles, eller deler skal tas fra dem, eller flere skal sluttes sammen, eller deres grenser skal endres, eller bispesetene flyttes til et mere velegnet sted, eller også, især hvis det dreier seg om bispedømmer som består av større byer, skal de ha en ny intern struktur.
23. Ved revisjonen av bispedømmenes utstrekning skal man først og fremst sikre hvert enkelt bispedømmes organiske enhet, hva angår mennesker, organer og institusjoner, i likhet med et sunt levende legeme. I de enkelte tilfeller skal man, under nøye avveielse av alle omstendigheter, ha følgende generelle kriterier for øye:
1) Ved fastsettelse av bispedømmenes utstrekning skal der, i så høy grad det er mulig, tas hensyn til forskjellene i Gudsfolkets sammensetning, hva der kan bidra meget til bedre utøvelse av den pastorale omsorg. Samtidig skal der sørges for at områder hvor Gudsfolket rent befolkningsmessig er ensartet med borgerlige instanser og sosiale institusjoner, som gir det en organisk struktur, så vidt mulig bevares som en enhet. Derfor skal hvert enkelt bispedømmes område kun strekke seg over et sammenhengende landområde.
Man skal også, hvis det er mulig, ta hensyn til grensene for de borgerlige områder og særlige menneskelige og lokale forhold, f.eks. psykologiske, økonomiske, geografiske og historiske.
2) Et bispedømmes størrelse og antallet av dets medlemmer skal generelt sagt på den ene side være slik at biskopen selv, om enn hjulpet av andre, kan utøve sine prestelige oppgaver og gjennomføre pastorale visitaser på behørig vis, kan lede og koordinere alt apostolisk virke i bispedømmet på rett vis, og kan lære især sine prester å kjenne, men også ordensfolk og legfolk, som spiller en rolle i bispedømmets virksomhet. På den annen side skal området være tilstrekkelig stort og egnet til at biskopen og prestene på fornuftig vis kan anvende alle sine krefter på den kirkelige tjeneste, idet de har hele Kirkens behov for øye.
3) For at tjenesten til frelse bedre kan utøves i bispedømmet, skal det anses for en rettesnor at der i hvert bispedømme skal være tilstrekkelig mange egnede prester til stede til å vokte Guds folk på rette vis. De organer, institusjoner og «bevegelser», som hører til en lokalkirke, og som anses for nødvendige til den rette ledelse av den og til dens apostoliske virke, må ikke mangle. De økonomiske midler til å underholde mennesker og institusjoner skal enten allerede være tilstede eller i hvert fall skaffes, uten at de kommer til å mangle andre steder.
Med samme mål for øye skal stiftsbiskopen, hvor der er troende av en annen ritus, ha omsorg for deres åndelige behov ved prester eller sogn av den ritus eller ved en biskoppelig vikar, som har de rette evner og, hvis det er nyttig er viet til biskop, eller ved selv å utføre en biskops verv etter forskjellige riter. Men hvis alt dette av særlige grunner etter Den apostoliske Stols skjønn ikke er mulig, skal der innsettes et særlig hierarki for de forskjellige riter.[16]
På samme måte skal der under lignende omstendigheter, dras omsorg for troende av et annet språk ved prester eller sogn av det språk eller ved en biskoppelig vikar, som har et godt kjennskap til språket og også, hvor det er nyttig, er viet til biskop; eller det skal gjøres på en annen passende måte.
24. Hva angår gjennomførelsen av endringer eller nyopprettelser av bispedømmer i overensstemmelse med nr. 22–23, vil det, idet østkirkenes forvaltning forblir uforandret, være nyttig at de kompetente bispekonferanser, hver for sitt område, underkaster denne oppgave en prøvelse – hvis det finnes hensiktsmessig ved hjelp av en særlig biskoppelig kommisjon, men først og fremst alltid under rådslagning med biskopene for de provinser eller områder som det berører – og deretter fremfører disse planer og ønsker for Den apostoliske Stol.
III. Stiftsbiskopens medarbeidere i hyrdevervet
1) Koadjutorer og hjelpebiskoper
25. I ledelsen av bispedømmene skal der tas vare på biskopenes hyrdeverv slik at Guds hjords vel alltid er høyeste rettesnor. For at der kan sørges for dette på skyldig vis, skal der hyppig utnevnes hjelpebiskoper når stiftsbiskopen, enten på grunn av stiftets størrelse eller på grunn av antallet av medlemmer eller på grunn av særlige forhold ved apostolatet eller av forskjellige andre grunner, ikke selv kan oppfylle alle de biskoppelige verv på den måte som sjelenes vel krever det. Ja, noen ganger krever et særlig behov at der utnevnes en koadjutor til hjelp for stiftsbiskopen. Disse koadjutorer og hjelpebiskoper skal utstyres slik med egnede fullmakter at deres virke – under bevarelse av enheten i bispedømmets ledelse og stiftsbiskopens myndighet – blir mere effektiv, og deres verdighet – som er knyttet til bispeembedet – sikres bedre.
Da koadjutorene og hjelpebiskopene er kalt til å ta del i stiftsbiskopens arbeide, skal de utføre sitt verv slik at de i alle anliggender handler i samdrektighet med ham. Ellers skal de alltid vise lydighet og ærbødighet overfor stiftsbiskopen, og han skal elske koadjutorene og hjelpebiskopene broderlig og behandle dem med aktelse.
6. Krever sjelenes vel det, skal stiftsbiskopen ikke unnlate hos den kompetente myndighet å kreve en eller flere hjelpebiskoper, som jo utnevnes uten rett til å etterfølge ham i bispedømmet.
Hvis der ikke er sørget for det i utnevnelsesbrevet, skal stiftsbiskopen utnevne hjelpebiskopen eller hjelpebiskopene til generalvikarer eller i hvert fall til biskoppelige vikarer – dog underkastet hans myndighet – som han vil rådspørre i viktigere sager, især av pastoral art.
Hvis ikke annet er fastsatt av den kompetente myndighet, utløper ikke den myndighet og de rettigheter som hjelpebiskopene rettmessig har med stiftsbiskopens embede. Når bispesetet står tomt, er det også ønskelig at ledelsen av bispedømmet, hvis ikke alvorlige grunner råder til noe annet, overdrages til hjelpebiskopen eller, hvor der er flere, til én av dem.
En koadjutor, som jo utnevnes med rett til etterfølgelse, skal av stiftsbiskopen alltid gjøres til generalvikar. Men han kan i særlige tilfeller også få overdratt større rettigheter av den kompetente myndighet.
For at der kan dras omsorg for bispedømmets øyeblikkelige og fremtidige vel på beste måte, skal biskopen og hans koadjutor ikke unnlate gjensidig å rådspørre hverandre i viktigere spørsmål.
2) De biskoppelige kurier og råd
27. Den ledende post i den biskoppelige kurie er generalvikarens. Men så ofte den rette ledelse av bispedømmet krever det, kan der av biskopen innsettes én eller flere biskoppelige vikarer. Disse har ifølge kirkeretten i en bestemt del av bispedømmet eller innenfor bestemte oppgaver eller overfor troende av en bestemt ritus den myndighet, som kirkeretten gir generalvikaren.
Blant biskopens medarbeidere ved ledelsen av bispedømmet regnes også de prester som utgjør hans senat eller råd, som f.eks. domkapitlet, hans krets av rådgivere eller andre råd, alt etter stedets forhold og karakter. Disse institusjoner, især domkapitlene, skal i det omfang det er nødvendig underkastes en nyordning, som svarer til de nåværende behov.
Prester og legfolk, som hører til den biskoppelige kurie, skal vite at de er biskopens hjelpere i hans tjeneste som hyrde.
Den biskoppelige kurie skal innrettes slik at den blir et egnet middel for biskopen, ikke bare til å administrere bispedømmet, men også til å utføre apostolisk arbeide.
Det er i høy grad ønskelig at der i hvert enkelt bispedømme opprettes et særlig «råd for pastorale anliggender», som biskopen selv er formann for, og som særlig utvalgte prester, ordensfolk og legfolk har sete i. Dette råds oppgave skal være å undersøke og vurdere forholdene omkring det pastorale arbeide og å trekke praktiske slutninger derom.
3) Stiftsgeistligheten
28. Alle prester – enten de er stiftsgeistlige eller ordensfolk – har sammen med biskopen del i og utøver sammen med ham Kristi ene prestedømme, og de innsettes derfor som biskopens omsorgsfulle medarbeidere. I sjelesorgen inntar stiftsgeistligheten dog den viktigste plass, da disse prester ved å være forbundet med og knyttede til en lokalkirke vier seg helt til dens tjeneste for å vokte en del av Herrens hjord. De utgjør derfor ett presteskap og én familie, hvis far er biskopen. For at denne kan fordele de hellige tjenester bedre og mere likt mellom sine prester, bør han ha den nødvendige frihet i tildelingen av oppgaver og økonomiske midler. Derfor bør de rettigheter og privilegier bortfalle som på en eller annen måte innskrenker hans frihet.
Det nære forhold mellom biskopene og stiftsgeistligheten bør først og fremst hvile på den overnaturlige kjærlighets bånd, slik at prestene og biskopen ved å ville det samme gjør deres pastorale virke mere fruktbart. Derfor skal biskopen, for at arbeidet for sjelene kan utvikles mere og mere, være villig til å innkalle prestene til samtale, også med flere deltagere, især om pastorale anliggender, og ikke bare når det gis en anledning, men så vidt mulig med faste mellomrom.
Videre skal alle stiftsgeistlige være forenet innbyrdes og derfor drives frem av omsorg for hele bispedømmets åndelige vel. Dessuten skal de huske på at de midler som de skaffer seg gjennom sin kirkelige oppgave, er knyttet til deres hellige tjeneste. Derfor skal de også villig og etter evne bidra til bispedømmets materielle behov, etter biskopens bestemmelse.
29. Til biskopens nærmere medarbeidere hører de prester, som av ham får overdratt et pastoralt verv eller apostoliske oppgaver, som går ut over sonegrensene, enten for et bestemt område av bispedømmet, for en særlig gruppe av troende eller for en særlig aktivitet.
Betydningsfull hjelp yter også de prester som av biskopen betros forskjellige apostoliske verv, enten i skoler eller i andre institusjoner eller foreninger. Også de prester som er knyttet til oppgaver som går ut over bispedømmets grenser, anbefales til især den biskops særlige omsorg, i hvis bispedømme de oppholder seg, siden de utfører apostoliske oppgaver av avgjørende betydning.
30. Men biskopens medarbeidere er først og fremst sogneprestene, som er betrodd sjelesorgen i en bestemt del av bispedømmet under biskopens ledelse, likesom til dens egentlige hyrder.
1) I utøvelsen av sjelesorgen skal sogneprestene sammen med sine hjelpere oppfylle sitt verv som lærere, helliggjørere og ledere slik at de enkelte troende og menighetene i sannhet føler seg som medlemmer av såvel bispedømmet som hele Kirken. Derfor skal de samarbeide med andre sogneprester og med prester som utøver et hyrdeverv i området (f.eks. proster og dekaner) eller er tilknyttet oppgaver som går ut over sognegrensene, for at den pastorale omsorg i bispedømmet ikke skal mangle enhet, og for at den skal bli mere virksom.
Ellers skal sjelesorgen alltid preges av en misjonsånd, slik at den på behørig vis strekker seg ut til alle som lever i sognet. Hvis sogneprestene ikke kan nå ut til visse kretser av mennesker, skal de søke særlig hjelp av andre, også av legfolk, som skal yte dem bistand i spørsmål vedrørende apostolatet.
Til å gjøre sjelesorgen mere virksom anbefales i høy grad fellesliv mellom prestene, især dem som er knyttet til det samme sogn. Samtidig med at dette fremmer den apostoliske virksomhet, gir det de troende et eksempel på kjærlighet og enhet.
2) I utøvelsen av læreembedet er det sogneprestenes oppgave å forkynne Guds ord for alle kristne, for at disse, rotfestet i tro, håp og kjærlighet, må vokse i Kristus, og den kristne menighet må avlegge det vitnesbyrd om kjærlighet som Herren anbefalte.[17] Likeledes skal de ved kateketisk undervisning føre de troende til full forståelse av frelsens mysterium, tilpasset hvert enkelt alderstrinn. Til meddelelse av denne undervisning skal de ikke bare søke hjelp hos ordensfolk, men søke samarbeide også med legfolk, også ved opprettelse av et Broderskap for Den Kristne Lære.
I utførelsen av vervet som helliggjørere skal sogneprestene sørge for at det blir midtpunkt og høydepunkt i den kristne menighets hele liv å feire det eukaristiske offer. Likeledes skal de virke for at de troende ernæres med åndelig føde ved from og hyppig mottagelse av sakramentene og ved bevisst og aktiv deltagelse i liturgien. Sogneprestene skal også huske at botens sakramente i aller høyeste grad bidrar til å utvikle det kristne liv. Derfor skal de gi de troende rik anledning til å avlegge skriftemål, og hvis det er nødvendig, tilkalle andre prester som er kyndige i forskjellige språk.
I oppfyllelsen av sitt hyrdeverv skal sogneprestene først og fremst sørge for å lære sin egen hjord å kjenne. Da de er alle fårenes tjenere, skal de fremme det kristne livs vekst dels hos de enkelte troende, dels i familiene, dels i foreninger som er særlig knyttet til apostolatet, dels i hele menigheten. De skal derfor besøke hjemmene og skolene, i det omfang deres hyrdeverv krever det; unge og yngre mennesker skal de ivrig nære omsorg for; fattige og syke skal de behandle med faderlig kjærlighet; særlig omsorg skal de ha for arbeiderne, og de skal virke for at de troende yter bistand til det apostoliske arbeide.
3) Kapellanene yter daglig, som sogneprestens medarbeidere, et utmerket og virksomt arbeide ved å utføre sin pastorale tjeneste under sogneprestens ledelse. Derfor skal der mellom sognepresten og hans kapellaner herske broderlig samkvem og broderlig kjærlighet og respekt. De skal gjensidig hjelpe hverandre med råd, bistand og eksempel, idet de i samdrektighet og med felles iver tar seg av omsorgen for sognet.
31. Ved bedømmelsen av presters egnethet til å lede et sogn skal biskopen ta hensyn ikke bare til lærdom, men også til fromhet, apostolisk iver og de øvrige evner og egenskaper som kreves til å utøve sjelesorgen på rette måte.
Da sjelenes vel er den eneste rettesnor for administreringen av et sogneembede, skal enhver forslags-, utnevnelses- og forbeholdsrett såvel som loven om den generelle eller særlige sogneprestkurs, hvor den ennå har gyldighet, oppheves – idet dog ordensfolks rett bevares urørt – for at biskopen blir i stand til lettere og bedre å kunne plassere prester i sognene.
Sogneprestene skal forbli i sitt embede i det omfang sjelenes vel krever det. Derfor skal fremgangsmåten ved forflyttelse og avsettelse av sogneprester revideres og gjøres enklere, og det tidligere skille mellom avsettelige og uavsettelige sogneprester oppheves, for at biskopen, under overholdelse av den naturlige og den kanoniske rettferdighet, bedre kan sørge for sjelenes behov.
Sogneprester som av tiltagende alder eller av annen alvorlig grunn hindres i å oppfylle sitt verv på en riktig og fruktbar måte, oppfordres inntrengende til, uoppfordret eller tilskyndet av biskopen, å gi avkall på sitt embede. Biskopen skal sørge for sømmelig livsunderhold for dem som er trådt tilbake.
32. Sjelenes frelse skal likeledes være grunnen til at man beslutter eller overveier å opprette eller nedlegge sogn eller lignende fornyelser, som biskopen kan gjennomføre med sin egen myndighet.
4) Ordensfolk
33. Alle ordensfolk, til hvilke i det følgende også regnes medlemmer av de øvrige institusjoner, som bekjenner seg til de evangeliske råd, har plikt til, enhver etter sitt kall, energisk og omhyggelig å medvirke til hele Kristi mystiske legemes oppbygning og vekst og til lokalkirkenes vel.
Disse mål skal de især fremme ved bønn, botsgjerninger og sitt eget livs eksempel. Dette hellige kirkemøte oppfordrer dem kraftig til bestandig å vokse i høyaktelse av og iver etter disse ting. Men under hensyntagen til hver ordens karakter, skal de også tre kraftigere inn i de ytre apostoliske oppgaver.
34. Ordensprester, som vies til prestegjerningen, for at også de skal være biskopens omsorgsfulle medhjelpere, kan i dag være til enda større hjelp for biskopene overfor sjelenes tiltagende behov. Derfor sies de på en viss måte med rette å høre til stiftets geistlighet, i den grad de har del i sjelesorgen og utførelsen av det apostoliske arbeide under biskopens ledelse. Også andre ordensmedlemmer, menn eller kvinner, som også på en særlig måte hører til bispedømmets medlemmer, yter det hellige hierarki stor hjelp og kan og bør i fremtiden, siden behovet for apostolat økes, gjøre en stadig større innsats.
35. Angående dette fastsettes følgende fundamentale prinsipper, for at det apostoliske virke i de enkelte bispedømmer alltid må utføres i enighet, og enheten i bispedømmets struktur må bevares hel og uantastet:
1) Alle ordensfolk skal alltid behandle biskopene – som jo er apostlenes etterfølgere – med hengiven lydighet og med respekt. Videre skal de, så ofte de på lovlig vis kalles til å utføre apostolisk arbeide, utføre sine oppgaver slik at de står til rådighet for og er underordnet biskopene som hjelpere.[18] Ja, ordensfolkene skal villig og trofast etterkomme biskopenes krav og ønsker om at de påtar seg en større rolle i tjenesten for menneskenes frelse, dog slik at ordenssamfunnets karakter forblir uantastet og i overensstemmelse med ordensreglene, som skal tilpasses til dette mål hvis det er nødvendig, i overensstemmelse med prinsippene i dekretet som dette konsil utsendte om disse spørsmål. Særlig kan ordenssamfunn, som ikke er helliget et rent kontemplativt liv, under hensyn til sjelenes påtrengende behov og mangelen på stiftsgeistlige, av biskopene kalles til å yte bistand i forskjellige pastorale tjenester, dog under hensyntagen til hvert enkelt ordenssamfunns karakter. De overordnede skal etter evne støtte at ordenssamfunnene yter denne hjelp og når det er beleilig også påtar seg sogn.
2) Ordensfolk, som er sendt ut i ytre apostolisk virke, skal være gjennomtrengt av sin ordens ånd og skal trofast vedbli å overholde sin regel og være underkastet sine overordnede. Denne forpliktelse skal biskopene ikke unnlate å understreke.
3) Eksempsjon, hvorved ordensfolk føres inn under paven eller en annen kirkelig myndighet og ikke underkastes biskopenes jurisdiksjon, sikter først og fremst på ordenssamfunnenes interne ordning, for at alt i dem må bli bedre tilpasset og forbundet innbyrdes, og for at der må dras omsorg for ordenslivets vekst og fullkommengjørelse,[19] samt for at paven kan disponere over dem til hele Kirkens vel,[20] eller en annen kompetent myndighet til gavn for de (lokal)kirker som står under dens jurisdiksjon. Men denne eksempsjon hindrer ikke at ordensfolk i de enkelte bispedømmer er underlagt biskopenes jurisdiksjon i overensstemmelse med kirkeretten, i det omfang utførelsen av deres hyrdeverv og den riktige tilretteleggelse av sjelesorgen krever det.[21]
4) Alle ordensfolk, eksempte som ikke-eksempte, er underlagt de lokale biskopers myndighet i forhold som angår den offentlige avholdelse av Gudstjenester – dog under bevarelse av forskjellen mellom ritene –, som angår sjelesorgen, prekenen for folket, de kristnes, især barnas, religiøse og moralske oppdragelse, katekesen og den liturgiske dannelse, samt den geistlige stands verdighet og de forskjellige oppgaver i de forhold som sikter på utøvelsen av apostolatet. Også ordenssamfunnenes katolske skoler er underlagt de lokale biskoper når det gjelder deres generelle innretning og oppsynet med dem, dog under bevarelse av ordenssamfunnenes rett til å lede dem. Likeledes er ordensfolk forpliktet til å overholde alt det, som bispekonsiler eller -konferanser rettmessig bekjentgjør at alle skal overholde.
5) Der skal utvikles et ordnet samarbeide mellom de forskjellige ordenssamfunn innbyrdes og mellom dem og stiftsgeistligheten. Dessuten skal all apostolisk virke og innsats nøye koordineres, hvilket især avhenger av sjelenes og sinnenes overnaturlige tilstand, som skal være rotfestet og grunnlagt i kjærlighet. Det tilkommer Den apostoliske stol å sørge for denne koordinering i hele Kirken, men hver biskop i sitt bispedømme og de patriarkalske synoder og bispekonferansene i sitt område.
Biskopene eller bispekonferansene og overordnede ordensfolk eller konferanser av høyere overordnede ordensfolk skal med hensyn til den apostoliske innsats, som ytes av ordensfolk, være villige til å gå frem etter forutgående innbyrdes rådslagninger.
6) Til harmonisk og fruktbar utvikling av forbindelsene mellom biskopene og ordensfolkene skal biskopene og overordnede ordensfolk med faste mellomrom, og når det skjønnes hensiktsmessig, være villige til å møtes for å drøfte oppgaver som vedrører begge parter i det apostoliske virke i området.
Noter
[1] Jmf. Vatikan II, dekret Orientalium Ecclesiarum, nr. 7–11.
[2] Jmf. Trent, sesjon 5, dekret Om reform, kap. 2, Mansi 33,30; sesjon 24, dekret Om reform, kap. 4, Mansi 33,159; Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, kap. 3, nr. 25.
[3] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, kap. 3, nr. 25.
[4] Jmf. Johannes XXIII, encyklika Pacem in terris, 11. april 1963, passim: AAS 55 (1963), s. 257–304.
[5] Jmf. Paul VI, encyklika Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964: AAS 56 (1964) s. 639.
[6] Jmf. Paul VI, encyklika Ecclesiam Suam, 6. aug. 1964: AAS 56 (1964) s. 644–645.
[7] Jmf. Vatikan II, dekret Inter mirifica.
[8] Jmf. Vatikan II, konstitusjon Sacrosanctum Concilium; Paul VI, m.p. Sacram Liturgiam, 25. jan. 1964: AAS 56 (1964), s. 139ff.
[9] Jmf. Pius XII, encyklika Mediator Dei, 20. nov. 1947: AAS 39 (1947), s. 251ff.; Paul VI, encyklika Mysterium Fidei, 3. sept. 1965: AAS 57 (1965), s. 753–774.
[10] Jmf. Apg 1,14 og 2,46.
[11] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, kap. 6, nr. 44–45
[12] Jmf. Luk 22,26–27.
[13] Jmf. Joh 15,15.
[14] Jmf. Vatikan II, dekret Unitatis Redintegratio.
[15] Jmf. Pius X, m.p. Iampridem, 19. mars 1914: AAS 6 (1914), s. 174ff.; Pius XII, ap. konstitusjon Exsul Familia, 1. aug. 1952: AAS 44 (1952), s. 652ff.; Leges Operis Apostolatus Maris, fastsatt av Pius XII, 21. nov. 1957: AAS 50 (1958), s. 375–382.
[16] Jmf. Vatikan II, dekret Orientalium Ecclesiarum, nr. 4.
[17] Jmf. Joh 13,35.
[18] Jmf. Pius XII, Tale, 8. des. 1950: AAS 43 (1951), s. 28: Paul VI, Tale, 23. mai 1964: AAS 56 (1964), s. 571.
[19] Jmf. Leo XIII, ap. konstitusjon Romanos Pontifices, 8. mai 1881: Acta etter Leo XIII, vol. II (1882), s. 234ff.
[20] Jmf. Paul VI, Tale, 3. mai 1964: AAS 56 (1964), ss. 570–571.
[21] Jmf. Pius XII, Tale, 8. des. 1950: sitert over.