1. Gud har sendt Kirken til alle folkeslag [Ad gentes], som «alles frelsessakrament».[1] Fordi Kirken altså i selve sitt vesen er katolsk (dvs. bestemt for alle), og fordi den adlyder sin grunnleggers befaling,[2] streber den etter å forkynne evangeliet for alle. Derfor er det at apostlene, ved hvem Kirken ble grunnlagt, vandrer i Kristi fotspor og «har forkynt sannhetens ord og grunnlagt kirker».[3] Det er deres etterfølgeres plikt stadig å fortsette denne gjerning, for «at Herrens ord må få fritt løp og komme til ære» (2 Tess 3,1), og Guds rike slik bli forkynt og grunnlagt overalt på jorden.
I den nåværende verdenssituasjon som skaper nye betingelser for menneskeheten, er det ennå mere nødvendig at Kirken, som er «jordens salt og verdens lys»,[4] følger kallet til å frelse og forny alle skapninger, for at alt må bli sammenfattet i Kristus og menneskene i ham danne én eneste familie, ett eneste Gudsfolk.
Konsilet vil i takknemlighet til Gud for det dyktige arbeidet som inntil denne dag er utført av Kirken ved en høysinnet innsats, skissere grunnprinsippene for misjonsvirksomheten og samle alle troendes krefter, for at Gudsfolket, som vandrer på korsets snevre vei, kan utbre Kristi rike – han, som er Herren i all evighet[5] – og bane veien for hans komme.
2. Kirken, som Gudsfolket på pilegrimsferd, er ifølge sitt vesen «misjonerende», da den selv kan føre sin opprinnelse tilbake til Sønnens og Den Hellige Ånds sendelse i overensstemmelse med Gud Faders plan.[6]
Denne plan utspringer av «det kjærlighetens kildevell», som er Gud Faders skapende kjærlighet. Han som er opprinnelsen til alt, og som selv er uten opprinnelse, han som er Sønnens Fader, og fra hvem Den Hellige Ånd utgår gjennom Sønnen, har i sin overveldende barmhjertighet og godhet ved sin frie vilje skapt oss og nådig kalt oss til å bli delaktige med ham i hans liv og hans herlighet. Han har av egen fri vilje utgytt den guddommelige godhet og utgyter den uavlatelig, for at han som har skapt alt, omsider må bli «alt i alle» (1 Kor 15,28), idet han på én gang bevirker sin egen herlighet og vår frelse. Men det har behaget Gud å kalle menneskene ikke bare enkeltvis uten noen innbyrdes forbindelse til å delta i hans liv, men å danne dem til ett folk, i hvilket hans barn som var atspredte, skal samles til ett.[7]
3. Denne Guds omfattende plan for menneskehetens frelse realiseres ikke bare på en hemmelig måte skjult i menneskets indre, og heller ikke bare ved de bestrebelser (men ikke av religiøs art), som menneskene på mange måter søker Gud gjennom, for om mulig «at kunne gripe og finne ham, siden han jo ikke er langt fra en eneste av oss» (Apg 17,27). Disse bestrebelser må nemlig opplyses og renses, hvis de på grunn av Guds nådige forsyns rådsslutninger undertiden skal føre frem til den sanne Gud eller tjene som en forberedelse for evangeliet.[8] Gud besluttet videre å opprette fred og fellesskap med menneskene som jo er syndere, og å forene dem i innbyrdes broderkjærlighet å tre inn i historien på en ny og definitiv måte. Han sendte sin Sønn i vårt kjød, for at han ved ham kunne rive menneskene ut av mørkets og Satans makt,[9] og i ham forlikte han verden med seg selv,[10] ham ved hvem han også har skapt verden,[11] bestemte han til å være arvingen til alt, for å han kunne fornye alt i ham.[12]
Slik ble Kristus Jesus sendt til verden som sann midler mellom Gud og menneskene. Da han er Gud, «hele guddomsfylden bor legemlig i ham» (Kol 2,9); men ifølge sin menneskelige natur er han – full av nåde og sannhet – som den nye Adam bestemt til å være «en fornyet menneskehets hode» (Joh 1,14). Slik er Guds Sønn helt og fullt blitt menneske for å gjøre menneskene delaktige i den guddommelige natur; for vår skyld ble han fattig, da han var rik, for å vi ved hans fattigdom skulle bli rike.[13] Menneskesønnen kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange, dvs. for alle.[14] Kirkefedrene forkynner bestandig at intet er frelst som ikke er antatt av Kristus.[15] Men han har – med unntagelse av synden – antatt hele menneskenaturen, som den finnes hos oss, så elendige og fattige vi er.[16] Kristus, «som Faderen har helliget og sendt til verden» (Joh 10,36), sier nemlig om seg selv: «Herrens Ånd er over meg, fordi han salvet meg for at jeg skal gå med gledesbud til fattige. Han sendte meg for å utrope for fanger at de skal få frihet, og for blinde å de skal få sitt syn igjen, for å sette fortrykte i frihet» (Luk 4,18). Og et annet sted: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke og frelse det fortapte» (Luk 19,10).
Men hva Herren én gang for alle har forkynt, eller hva som i ham er gjort for menneskeslektens frelse, må forkynnes og utbres inntil jordens ende,[17] idet der begynnes fra Jerusalem.[18] Slik skal det som én gang er fullbyrdet til frelse for alle i tidens løp nå sin fulle virkning i alle.
4. For å fullende dette sendte Kristus fra Faderen Den Hellige Ånd som skulle utføre hans frelsesverk innefra og få Kirken til å utbre seg selv. Det er klart at Den Hellige Ånd allerede virket i verden, innen Kristus ble herliggjort.[19] Men på pinsedagen dalte han ned over disiplene, for bestandig å bli hos dem.[20] Kirken trådte i all offentlighet frem for massene; evangeliets utbredelse blant hedningene ved forkynnelsen fikk sin begynnelse, og det var som et tegn på folkeslagenes kommende forening i det troens fellesskap som skulle fullbyrdes i den nye pakts kirke – den Kirken som taler alle språk, som i kjærlighet forstår og inneslutter alle språk og på den måte overvinner den babelske atspredelse.[21] Som Kristus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd i Jomfru Marias skjød, og som han selv ble ført til sin tjenergjerning, ved at den samme Hellige Ånd kom over ham, på samme måte begynte «Apostlenes gjerninger» med pinsen.[22] Herren Jesus innstiftet selv, innen han frivillig gav sitt liv for verden, det apostoliske embede og lovet Den Hellige Ånds sendelse, slik at disse to ting samvirker i å gjøre frelsesverket effektivt overalt og alltid.[23] Den Hellige Ånd forener til enhver tid Kirken i «fellesskap og gjensidig tjeneste», utstyrer den med de forskjellige hierarkiske og karismatiske gaver»,[24] besjeler og levendegjør samtidig alle kirkens institusjoner,[25] og inngir i de troendes hjerter den samme misjonsånd som Kristus ble drevet av. Somme tider er Den Hellige Ånd enda så åpenbart forut for den apostoliske aktivitet,[26] likesom han på forskjellige måter bestandig ledsager og styrer den.[27]
5. Herren kalte fra begynnelsen av til seg «dem han selv ønsket å ha med, og han innsatte tolv til å være hos ham, og for at han kunne utsende dem til å preke» (Mark 3,13).[28] Slik dannet apostlene på én og samme gang kimen til det nye Israel og begynnelsen til det nye hierarki. Da han så én gang for alle ved sin død og oppstandelse hadde fullbyrdet vår frelses mysterier og alles fornyelse i seg selv, grunnla han som har all makt i himmelen og på jorden,[29] før han ble opptatt i himmelen[30] sin Kirke som frelsens sakrament; han sendte sine apostler ut i hele verden, slik som han selv var blitt sendt av Faderen,[31] og bød dem: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalet dere» (Matt 28,19–20); «gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen» (Mark 16,15). Den uttrykkelige befaling som biskopene og prestene som står ved deres side, forenet med Peters etterfølger, Kirkens øverste hyrde, har fått fra apostlene, og det nye liv Kristus stadig lar strømme inn i sine lemmer: «fra ham mottar hele legeme sin vekst, så det oppbygges i kjærlighet, idet alle de enkelte led hjelper til å knytte og holde det hele sammen, etter den kraft som er tilmålt hver enkelt del» (Ef 4,16). Kirkens sendelse fullbyrdes altså ved at den i lydighet mot Kristi bud og drevet av Den Hellige Ånd i full virkelighet blir nærværende for alle mennesker og alle folkeslag, for at den ved livets vitnesbyrd, forkynnelsen, sakramentene og de øvrige nådemidlene kan føre dem til troen, til friheten og til Kristi fred. Slik skal den frie og sikre vei til den fulle delaktighet i Kristusmysteriet åpnes for dem.
I denne sendelse fortsetter Kirken Kristi egen sendelse, han som var sendt for å bringe fattige det glade budskap, og Kirken utfolder den ytterligere gjennom hele historien. Derfor må den under Kristi ledelse gå den samme vei som Kristus gikk, nemlig fattigdommens, tjenestens, lydighetens og selvoppofrelsens vei inntil døden, hvorav han i sin oppstandelse stod frem som seierherre. For slik vandret alle apostlene, forvandlede i håpet – de som i mange trengsler og lidelser utfylte hva som ennå manglet av lidelser i Kristi legeme, som er Kirken.[32] Og ofte var de kristnes blod såkornet.[33]
6. Denne oppgave, som bispekollegiet med Peters etterfølger i spissen under hele Kirkens bønn og medvirkning skal utføre, er overalt og i enhver situasjon den samme, selv om den alt etter omstendighetene ikke utøves på samme måte. De forskjeller som man må anerkjenne innenfor denne Kirkens virksomhet, skyldes altså ikke selve tjenestens innerste vesen, men de betingelser den utføres under.
Disse betingelser avhenger enten av Kirken eller av de folkeslag, samfunn eller enkelte mennesker som sendelsen tar sikte på. Selv om Kirken som før sagt i seg selv inneslutter frelsesmidlene i deres helhet og fylde, virker den likevel ikke alltid og ikke straks i fullt omfang og kan heller ikke gjøre det. Tvert imot prøver den å begynne på forskjellige måter, og der er forskjellige trinn i den virksomheten den forsøker på å virkeliggjøre Guds plan gjennom. Ja, somme tider ser den seg nødsaget til etter en lykkelig begynnelse igjen å måtte trekke seg tilbake, eller den når i hvert fall ikke mere enn et ufullstendig og utilstrekkelig resultat. Hva de enkelte mennesker, samfunn og folkeslag angår, så berører og gjennomtrenger den dem trinnvis og opptar dem slik litt etter litt i den katolske fylde. Til hver av de nevnte betingelser eller stadier svarer bestemte arbeidsformer og egnede midler.
De særlige foretagender hvormed evangeliets budbringere utsendt av Kirken går ut i hele verden for å utføre den oppgave å forkynne evangeliet og innplante Kirken i de forskjellige folk og samfunn som ennå ikke tror på Kristus, kaller man alminneligvis for «misjoner», fordi der herved utføres en misjonerende gjerning. Det foregår som oftest i områder som er godkjente og bestemte av den hellige Stol. Det egentlige mål for misjonsvirksomheten er å bringe evangeliet og innplante Kirken i de folk og samfunn hvor den ennå ikke har slått rot.[34] Derved skal der overalt i verden av Gudsordets sæd spire frem lokalkirker som har sin rot i folket og samfunnet, og som er i besittelse av både kraft og mot. De skal ha sitt eget hierarki i enhet med det troende folk og de midler som er nødvendige for å kunne gjennomføre det kristne liv på en måte som svarer til deres egne særlige forhold og også tillater dem å yte deres del til hele Kirkens vel. Det viktigste middel til denne innplanting er forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus; Herren sendte sine disipler ut for å forkynne det i all verden, for at menneskene som er gjenfødt ved Guds ord[35] ved dåpen kan innlemmes i Kirken som det menneskevordne Ords legeme, næres av og leve av Guds ord og det eukaristiske brød.[36]
I denne Kirkens misjonsvirksomhet støter man på forskjellige vilkår som undertiden opptrer på én gang; først begynnelsens eller plantingens, derpå nyhetens eller ungdommens tid. Når disse perioder er forbi, opphører Kirkens misjonerende virke likevel ikke. Tvert imot har den lokale kirke som i mellomtiden er blitt grunnlagt, plikt til å fortsette det og til å forkynne evangeliet for de enkelte som ennå står utenfor. Dessuten endres de samfunn, som Kirken lever i ikke sjeldent fullstendig, slik at der kan oppstå helt nye vilkår. I slike tilfeller er det Kirkens oppgave å overveie om disse betingelser krever en ny misjonsinnsats.
Dessuten er forholdene ofte slik at det i en viss periode er umulig direkte og straks å forkynne evangeliets budskap Så kan og må misjonærene tålmodig, klokt og tillitsfullt i det minste avlegge vitnesbyrd om Kristi kjærlighet og godhet og slik berede Herrens vei og i en viss forstand få ham til å bli nærværende.
Slik er det altså klart at misjonsvirksomheten utspringer av kirkens innerste vesen. Kirken utbrer herved sin frelsende tro, fullender ved å utbre seg sin altomfattende enhet og opprettholder derved sin apostoliske struktur; den bevirker sitt hierarkis kollegiale sinnelag og bevitner, forøker og fremmer sin egen hellighet. Slik adskiller den misjonerende virksomhet seg så vel fra den sjelesørgeriske gjerning som utøves blant de troende, som fra de anstrengelser som gjøres for å gjenopprette den kristne enhet. Allikevel er begge disse ting på det tetteste forbundet med kirkens misjonsiver.[37] De kristnes splittelse skader nemlig den hellige oppgave, som evangeliets forkynnelse for alle skapninger er,[38] og lukker mange ute fra troen. Dessuten er alle døpte, fordi det er nødvendig å drive misjon, kalt til å forene seg i én hjord, for at de overfor folkeslagene kan avlegge et enstemmig vitnesbyrd om Kristus, deres Herre. Men hvis de ennå ikke fullt ut er i stand til å bekjenne den samme tro, så må de allikevel la seg besjele av gjensidig aktelse og kjærlighet.
7. Grunnen til at der skal drives misjon, ligger i selve Guds vilje, han som «vil at alle mennesker skal frelses og komme til erkjennelse av sannheten. For der er bare én Gud, og bare én mellommann imellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus som gav seg selv som løsesum for alle» (1 Tim 2,4–5), «og der er ikke frelse i noen annen» (Apg 4,12). Så er det altså nødvendig at alle omvender seg til ham som kan erkjennes gjennom Kirkens forkynnelse, og også at de gjennom dåpen innlemmes i hans legeme, Kirken. Kristus selv har nemlig «med klare ord betonet troens og dåpens nødvendighet,[39] og dermed samtidig bekreftet at det er nødvendig at der er en Kirke som menneskene trer inn i ved dåpen som gjennom en dør. Derfor kan de mennesker ikke frelses, som vet at den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som en nødvendighet, men som allikevel ikke trer inn i den eller vil forbli i den».[40] Selv om Gud kan føre mennesker som – uten egen skyld – ikke kjenner evangeliet, ad veier som bare han kjenner, til troen, uten hvilken det er umulig å ha hans velbehag,[41] så er det for Kirken allikevel både nødvendig[42] og en hellig rett å forkynne evangeliet. Derfor beholder misjonsvirksomheten også i dag og til alle tider sin uforminskede betydning og nødvendighet.
Ved den samler og ordner Kristi mystiske legeme bestandig de krefter som er nødvendige for dets egen vekst.[43] Kirkens lemmer drives til å drive misjon av sin kjærlighet til Gud som får dem til å ønske å være felles med alle mennesker om det nåværende og det kommende livs åndelige goder. Endelig er misjonsvirksomheten nødvendig, for at Gud må forherliges fullstendig, ved at menneskene bevisst og i sin helhet antar hans frelsesverk, som han har fullendt i Kristus. Slik oppfylles ved misjonsvirksomheten Guds plan, som Kristus lydig og i kjærlighet har tjent til forherligelse av Faderen. Det er Faderen som har sendt ham,[44] for at hele menneskeslekten skulle danne et Gudsfolk, vokse sammen til Kristi ene legeme og oppbygges til det ene Den Hellige Ånds tempel – dette er jo svaret på alle menneskers innerste lengsel, et uttrykk for den broderlige enighet. Slik blir da endelig Skaperens plan oppfylt, han som har skapt menneskene i sitt bilde og i sin likhet, når alle som har del i den menneskelige natur ved Den Hellige Ånd er gjenfødte i Kristus, og idet de enig gjenspeiler Guds herlighet, kan si «Fader vår».[45]
8. Kirkens misjonsvirksomhet henger også sammen med selve den menneskelige natur og dens lengsler. Nettopp ved at Kirken forkynner Kristus åpenbarer den samtidig for mennesket den opprinnelige sannhet om hva mennesket er og opprinnelig er kalt til: Kristus er jo opphav til og forbilde for denne fornyede menneskehet som er preget av broderkjærlighet, sannferdighet og fredens ånd. Kristus og Kirken som avlegger vitnesbyrd om ham, sprenger alle rasemessige og nasjonale skiller og kan derfor ikke betraktes som fremmed for noen eller noe sted i verden.[46] Kristus er selv veien og sannheten, som evangeliets forkynnelse gjør tilgjengelig for alle ved å la nettopp de ord som Kristus har uttalt, lyde i alles ører: «Omvend dere og tro på evangeliet» (Mark 1,15). Da den som ikke tror allerede er dømt,[47] er Kristi ord på én gang dommens og nådens ord, livets og dødens ord. For vi kan bare trede inn til det nye liv idet vi hengir det gamle liv til døden. Det gjelder først og fremst personene, men også denne verdens forskjellige goder som på én gang er merket av menneskets synd og Guds velsignelse: «Alle har jo syndet og mangler herligheten fra Gud» (Rom 3,23). Ingen blir ved seg selv og ved egen kraft løst fra synden og hevet opp over seg selv, ingen blir fullstendig frigjort fra sin svakhet, ensomhet og trelldom;[48] tvert imot har alle bruk for Kristus som eksempel, lærer, befrier, frelser, levendegjører. I virkeligheten har evangeliet vært en frihetens og fremskrittets surdeig i menneskenes historie, også den profane, og det tilbyr stadig å være brorskapets, enhetens og fredens surdeig. Ikke uten grunn æres Kristus av de troende som «alle folkeslags forventning og frelser».[49]
9. Den tid hvor der skal drives misjon, ligger mellom Herrens første tilsynekomst og hans gjenkomst, hvor Kirken som det modne korn skal samles sammen i Guds rike fra de fire verdenshjørner.[50] Før Herren kommer igjen, skal det glade budskap nemlig forkynnes for alle folkeslag.[51]
Å drive misjon er hverken mere eller mindre enn å synliggjøre, åpenbare og oppfylle Guds plan i verden og i historien, der Gud ved misjonen synlig fullbyrder frelseshistorien. Ved forkynnelsens ord og sakramentene, hvis midte og høydepunkt er den hellige nattverd, blir Kristus, frelsens opphav, nærværende. Og hva som alltid har eksistert av nåde og sannhet hos hedningene på grunn av en slags skjult tilstedeværelse av Gud, befris herved for det ondes smitte og gis tilbake til dets opphav, Kristus som knuser djevelens makt og holder ondskapens mangfoldige slette gjerninger i sjakk. Hva godt som lik en kime har vært til stede i menneskers sinn og hjerter eller i folkeslagenes forskjellige riter og kulturer, blir derfor ikke bare bevart, men også gjort sunt, hevet opp over seg selv og fullendt til Guds forherligelse, til skam for Satans og til menneskenes salighet.[52] Slik stiler misjonsvirksomheten mot den eskatologiske fylde,[53] for ved den blir Gudsfolket utbredt i den målestokk og i den tid som Faderen har fastsatt av egen makt;[54] profetisk er der sagt til det: «Vid rommet ut i ditt telt, spar ikke, men spenn ut din boligs tepper» (Jes 54,2).[55] Slik utfolder det mystiske Legeme seg inntil det når til manns modenhet,[56] og det åndelige tempel hvor Gud tilbes i ånd og sannhet,[57] vokser og oppbygges «på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus Kristus selv som hovedhjørnesten» (Ef 2,20).
Noter
[1] Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 48.
[2] Jmf. Mark 16,15.
[3] Augustin, Utlegning av Salmenes bok, 44, 23: PL 36, 508; CChr 38,150.
[4] Jmf. Matt 5,13–14.
[5] Jmf. Sir 36,19.
[6] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon, Lumen Gentium, nr. 2.
[7] Jmf. Joh 11,52.
[8] Jmf. Irenaeus, Mot vranglærene, III, 18,1: «Ordet som er hos Gud, ved hvem alt er blitt skapt, og som alltid var til stede hos menneskeheten …»: PG 7, 932; ibid. IV, 6, 7: «Sønnen som fra begynnelsen av står ved sin skapnings side, åpenbarer Faderen for alle, for hvem Faderen vil det, når han vil det, og som han vil det»: ibid. 900; jmf. IV, 20, 6 og 7: ibid. 1037; demonstratio nr. 34: Patr. Or., XII, 773; SC 62, Paris 1958, s. 87; Klemens av Aleksandria, Utlegning, 112, 1: GCS Clemens I 79, Strom. (Miscellanies), VI, 6, 44, 1: GCS Clemens II 453; 13, 106, 3 og 4: ibid. 485. Hva selve læren angår, jmf. Pius XII; Radiobudskap den 31. desember 1952; Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 16.
[9] Jmf. Kol 1,13; Apg 10,38.
[10] Jmf. 2 Kor 5,19.
[11] Jmf. Heb 1,2; Joh 1,3 og 10; 1 Kor 8,6; Kol 1,16.
[12] Jmf. Ef 1,10.
[13] Jmf. 2 Kor 8,9.
[14] Jmf. Mark 10,45.
[15] Jmf. Athanasius, Brev til Epictetus, 7: PG 26, 1060; Kyrill av Jerusalem, Katekeser, 4, 9: PG 33, 465; Marius Victorinus, Mot Arius, 3, 3: PL 8, 1101; CSEL 83, 197; Basil, Brev, 261, 2: PG 32, 969; Gregor av Nazianzen, Brev, 101: PG 37, 181; Gregor av Nyssa, Motsvar til Apollinaris, 17: PG 45, 1156; Ambrosius, Brev, 48, 5: PL 16, 1153; CSEL 82, 228; Augustin, Om Johannesevangeliet, traktat XXIII, 6: PL 35, 1585; CChr 36,236; han viser dessuten herutfra at Den Hellige Ånd ikke har forløst oss, fordi han ikke ble kjød: Den kristne kamp, 22, 24; PL 40, 302; Kyrillos av Aleksandria, Mot Nestorius, I, 1: PG 76, 20; Fulgentius, Brev, 17, 3, 5: PL 65, 454; Til Thrasamund, III, 21: PL 65, 284, de tristitia et timore.
[16] Jmf. Heb 4,15; 9, 28.
[17] Jmf. Apg 1,8.
[18] Jmf. Luk 24,47.
[19] Det er Den Hellige Ånd som har talt gjennom profetene: Trosbekjennelsen fra Konstantinopel: Denz 150 (86); Leo den Store, Preken 76: PL 54, 405–406: «Da Den Hellige Ånd på pinsedagen fylte Herrens disipler, var det ikke gavens begynnelse, men en forøkelse av fylden, for også de forutgående tiders patriarker, profeter, prester og alle hellige ble levendegjort ved å bli helliget av den samme Ånd … selv om der ikke var den samme fylde av gaver». Også Preken 77,1: PL 54, 412; Leo XIII, encyklika Divinum illud, 9. mai 1897: ASS 29 (1897), s. 650–651. Også Johannes Krysostomos, selv om han insisterer på at Åndens sendelse på pinsedag er noe nytt: Om Efeserbrevet, kap. 5, preken 10,1: PG 62, 75.
[20] Jmf. Joh 14,16.
[21] Fedrene taler ofte om Babel og pinsen: Origenes, Om Første Mosebok, kap. 1: PG 12, 112; Gregor av Nazianzen, Bønn 41,16: PG 36, 449; Johannes Krysostomos, Andre pinsepreken, 2: PG 50, 467; Om Apostlenes gjerninger: PG 60, 44; Augustin, Utlegning av Salmenes bok, 54, 11: PL 36, 636; CChr 39,664ff; Preken 271: PL 38, 1245; Kyrillos av Aleksandria, Forklaringer om Første Mosebok, II, PG 69, 79; Gregor den Store, Prekener om evangeliene, bok 2, preken 30,3: PL 76, 1222: Beda, Om Første Mosebok, kap. 1–6; bok 3: PL 91, 125. Se dessuten bildet i atriet i Markuskirken i Venezia. Kirken taler alle språk og samler slik alle i troens enhet: Augustin, Prekener 266–269: PL 38, 1225–1237; Preken 175,3: PL 38, 946; Johannes Krysostomos, Om første korinterbrev, preken 35: PG 61, 296; Kyrillos av Alexandria, Fragmenter om Apostlenes gjerninger: PG 74, 758; Fulgentius, Preken 8,2–3: PL 65, 743–744. Om Pinsen som apostlenes innvielset for Kirken å utbre troen på og frelsen i Kristus, jmf. J. A. Gramer, Catena in Acta SS. Apostolorum, Oxford 1838, s. 24ff.
[22] Jmf. Luk 3,22; 4, 1; Apg 10,38.
[23] Jmf. Joh 14–17; Paul VI, Tale til konsilet den 14. sept. 1964: AAS 56 (1964), s. 807.
[24] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 4.
[25] Augustin, Preken 267,4: PL 38, 1231: «Den Hellige Ånd virker i hele Kirken det som sjelen virker i alle et legemes lemmer». Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 7.
[26] Jmf. Apg 10,44–47; 11, 15; 15, 8.
[27] Jmf. Apg 4,8; 5, 32; 8, 26, 29, 39; 9, 31; 10; 11, 24–28; 13, 2, 4, 9; 16, 6–7; 20, 22–23; 21, 11 etc.
[28] Jmf. også Matt 10,1–42.
[29] Jmf. Matt 28,18.
[30] Jmf. Apg 1,4–8.
[31] Jmf. Joh 20,21.
[32] Jmf. Kol 1,24.
[33] Tertullian, Apologetikk, 50, 13: PL 1, 534; CChr 1,171.
[34] Allerede Thomas av Aquinas taler om den apostoliske oppgave å plante kirken: jmf. Sententiarum, bok I, del 16, spm. 1, art. 2, til 2 og til 4; art. 3, sol.; Summa Theologiae, I, spm. 43, art. 7, til 6; I-II, spm. 106, art. 4, til 4. Jmf. Benedikt XV, encyklika Maximum illud, 30. nov. 1919: AAS 11 (1919), s. 445 og 453; Pius XI, encyklika Rerum Ecclesiae, 28. feb. 1926: AAS 18 (1926), s. 74; Pius XII, 30. april 1939, til lederne av de pavelige misjonsinstitusjoner; den samme, 24. juni 1944, til lederne av de pavelige misjonsinstitusjoner: AAS 36 (1944), s. 210, også i AAS 42 (1950), s. 727, og 43 (1951), s. 508; av den samme, 29. juni 1948, til de innfødte prester: AAS 40 (1948), s. 374; av den samme, encyklika Evangelii Præcones, 2. juli 1951: AAS 43 (1951), s. 507; av den samme, encyklika Fidei Donum, 15. januar 1957: AAS 49 (1957), s. 236; Johannes XXIII, encyklika Princeps Pastorum, 28. nov. 1959: AAS 51 (1959), s. 835; Paul VI, preken, 18. okt. 1964: AAS 55 (1964), s. 911. Både paver, kirkefedre og skolastiske teologer taler ofte om Kirkens «utbredelse»: Thomas Aquinas, Kommentar over Matteusevangeliet, 16, 28; Leo XIII, encyklika Santa Dei Civitas, 3. des. 1880: ASS 13 (1880), s. 241; Benedikt XV, encyklika Maximum illud, 30. nov. 1919: AAS 11 (1919), s. 442; Pius XI, encyklika Rerum Ecclesiae, 28. feb. 1926: AAS 18 (1926), s. 65.
[35] Jmf. 1 Pet 1,23.
[36] Jmf. Apg 2,42.
[37] I denne bestemmelse om misjonsvirksomheten er ifølge sagens natur også de deler av Latinamerika inkluteret, hvor der hverken finnes et eget hierarki eller et modent kristent liv, og hvor evangeliet heller ikke forkynnes tilstrekkelig. Men om disse områder faktisk vil bli anerkjent av Den hellige stol som misjonsområder, avhenger ikke av konsilet. Derfor sies der med vilje om sammenhengen mellom begrepet misjonsvirksomhet og bestemte områder at denne virksomhet «som oftest» utøves i områder som er anerkjente som sådan av den hellige Stol.
[38] Jmf. Vatikan II, dekret Unitatis Redintegratio, nr. 1.
[39] Jmf. Mark 16,16; Joh 3,5.
[40] Jmf. Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 14.
[41] Jmf. Heb 11,6.
[42] Jmf. 1 Kor 9,16.
[43] Jmf. Ef 4,11–16.
[44] Jmf. Joh 7,18; 8, 3 og 44; 8, 50; 17, 1.
[45] Hva denne syntese angår, se hva Irenaeus sier om rekapitulasjonen. Jmf. også Hippolyt, Om Antikrist, 3: «Han som vil og ønsker å frelse alle, vil gjøre alle til Guds barn, og kaller alle de hellige til å være et eneste fullkomment menneske»: PG 10, 732; GCS Hippolyt. I 2, s. 6; Jakobs velsignelser, 7: TU, 38–1, s. 18, linjer 4ff; Origines, Om Johannesevangeliet, bok I, nr. 16: «Når de som ledes av det Ord, som er hos Gud, er nået til Gud, vil de alle erkjenne Gud i én felles Gudserkjennelse, for å de alle som Guds ekte sønner må erkjenne Faderen, som nå bare Sønnen kjenner Faderen»: PG 14, 49; GCS Orig. IV 20; Augustin, Bergprekenen; I, 41: «Lad oss elske det, vi kan ta med oss til det rike, hvor ingen sier: min Fader, men hvor alle til den ene Gud sier: vår Fader»: PL 34, 1250. Kyrillos av Aleksandria, Om Johannesevangeliet, I: «Vi er nemlig alle i Kristus, og menneskeheten finner som en felles person nytt liv i ham. Derfor bærer han også navnet den nye Adam … Han har nemlig boet iblant oss, han som av naturen er Sønn og Gud; derfor roper vi hans ånd: Abba Fader! Men ordet bor i alle som i et eneste tempel, som det har antatt for vår skyld og fra oss, for som Paulus sier å forsone Faderen i det ene legeme, hvori han bærer alle»: PG 73, 161–164.
[46] Benedikt XV, encyklika Maximum illud, 30. nov. 1919: AAS 11 (1919), s. 445: «For som Guds Kirke er den felles for alle og ikke fremmed for noe folk eller for noen nasjon …». Jmf. Johannes XXIII, encyklika Mater et Magistra: «Med guddommelig rett tilhører Kirken alle folkeslag Når Kirken likesom lar sin livskraft strømme inn i et eller an-det folks årer, er den derfor ikke en eller annen institusjon som utenfra påtvinges dette folk, og slik oppfatter den heller ikke seg selv . . . Og derfor styrker og fullender de alt, hva som synes dem godt og ærefullt» (dvs. om dem som er gjenfødte i Kristus): 25. mai 1961: AAS 53 (1961), s. 444.
[47] Jmf. Joh 3,18.
[48] Jmf. Irenaeus, Mot vranglærene, III, 15, nr. 3: PG 7, 919: «De var sannhetens forkynnere og frihetens apostler».
[49] Romersk breviar, «O» antifon til vesper 23. desember.
[50] Jmf. Matt 24,31; Didache 10,5: Funk I, s. 32.
[51] Jmf. Mark 13,10.
[52] Vatikan II, dogm. konstitusjon Lumen Gentium, nr. 17; Augustin, Guds stad, 19, 17: PL 41, 646. Instruksjon fra Propagandakongregasjonen: Collectanea I, nr. 135 s. 42.
[53] Ifølge Origenes må evangeliet være forkynt, før denne verden er fullendt: Prekener om Lukasevangeliet, XXI: GCS, Orig. IX 136, 22ff.; Kommentar over Matteusevangeliet, 39: XI 75, 25ff.; 76, 4ff.; Prekener om profeten Jeremia, III, 2: VIII 308, 29ff.; Thomas Aquinas, Summa Theologiae, I-II, spm. 106, art. 4, til 4.
[54] Jmf. Apg 1,7.
[55] Hilarius av Poitiers, Om Salmenes bok, 14: PL 9, 301; Eusebius av Cæsarea, Om profeten Jesaja, 54, 2–3: PG 24, 462–463: GCS Euseb. IX 340; Kyrillos av Alexandria, Om profeten Jesaja, V, kap. 54, 1–3: PG 70, 1193.
[56] Jmf. Ef 4,13.
[57] Jmf. Joh 4,23.