KAPITTEL III: "FOR MEG ER LIVET KRISTUS"
Rosenkransen, en måte å assimilere mysteriet
26. Meditasjon over Kristi mysterier blir foreslått i rosenkransen ved hjelp av en metode som er laget for å hjelpe til med å assimilere dem. Det er en metode basert på gjentagelse. Dette gjelder framfor alt Hill deg Maria, som gjentas ti ganger for hvert mysterium. Hvis man ser overfladisk på denne gjentagelsen, er det fristende å se rosenkransen som en tørr og kjedelig øvelse. Det er dog noe helt annet når man tenker på rosenkransen som en utøsing av den kjærlighet som utrettelig vender tilbake til personen som elskes, med uttrykk som er lignende i sitt innhold men alltid nye hva gjelder følelsen som gjennomsyrer dem.
I Kristus har Gud virkelig tatt et "hjerte av kjød". Ikke bare har Gud et guddommelig hjerte, rikt på nåde og i tilgivelse, men også et menneskelig hjerte, i stand til å føle alle hengivenhetens registre. Om vi trenger bevis for dette fra Evangeliet, kan vi lett finne det i den rørende samtalen mellom Kristus og Peter etter oppstandelsen: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?" Tre ganger stilles dette spørsmålet til Peter, og tre ganger svarer han: "Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær" (jfr. Joh 21, 15-17). Utover den spesifikke betydningen av denne passasjen, som er så viktig for Peters oppdrag, kan ingen unngå å gjenkjenne skjønnheten i den trefoldige gjentagelsen. I den blir det insisterende spørsmålet og det tilhørende svaret uttrykt på en måte som er velkjent fra den universelle opplevelsen av menneskelig kjærlighet. For å forstå rosenkransen, må man gå inn i en psykologiske dynamikk som hører kjærligheten til.
En ting står klart: Selv om de gjentatte Hill deg Maria er rettet direkte til Maria, er det til Jesus kjærlighetshandlingen i siste instans er rettet, med henne og gjennom henne. Gjentagelsen blir næret av ønsket om å bli likedannet mer og mer fullstendig med Kristus, som er det sanne programmet for et kristent liv. Den hellige Paulus uttrykte dette prosjektet med ord av ild: "For meg er livet Kristus og døden en vinning" (Fil 1,21). Og igjen: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal 2,20). Rosenkransen hjelper oss å likedannes mer og mer med Kristus, inntil vi oppnår sann hellighet.
En virksom metode...
27. Vi bør ikke la oss overraske over at vårt forhold til Kristus kan gjøre bruk av en metode. Gud kommuniserer seg selv til oss med respekt for vår menneskelige natur og dens vitale rytmer. Derfor, selv om den kristne åndelighet er kjent med de mest sublime former for mystisk stillhet, der bilder, ord og former alle så og si overgås av en intens og ubeskrivelig forening med Gud, engasjerer den normalt hele personen i alle dens sammensatte psykologiske, fysiske og relasjonelle virkelighet.
Dette blir åpenbart i liturgien. Sakramentene og sakramentaliene er bygget opp som en serie av riter som tar med alle personens dimensjoner. Det samme gjelder ikke-liturgisk bønn. Dette blir bekreftet av det faktum at i Østen er den mest karakteristiske bønnen i kristologisk meditasjon sentrert om ordene "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg synder"34 tradisjonelt knyttet til pusterytmen. Denne praksis favoriserer en utholdenhet i bønnen, og den legemliggjør på en måte ønsket om at Kristus skal bli pusten, sjelen og "altet" i ens liv.
... som likevel kan forbedres
28. Jeg nevnte i mitt apostoliske brev Novo Millennio Ineunte at Vesten nå opplever et fornyet krav om meditasjon. Dette leder til tider til en sterk interesse for andre religioner.35 Noen kristne, som har en begrenset kjennskap til den kristne kontemplative tradisjon, blir tiltrukket av disse formene for bønn. Mens den inneholder mange elementer som er postive og ofte kompatible med den kristne erfaring, er de ofte basert på uakseptable premisser. Noe som er sterkt på moten blant disse tilnærmingsmåtene, er metoder som er ment å skulle føre til et høyt nivå av åndelig konsentrasjon ved å bruke teknikker av psyko-fysisk, gjentagende og symbolsk natur. Rosenkransen finnes blant denne vide blandingen av religiøse fenomener, men den skiller seg ut ved sine egne karakteristika, som svarer til spesifikt kristne krav.
I praksis er rosenkransen ganske enkelt en metode for kontemplasjon. Som en metode, tjener den som et middel til å nå et mål, og kan ikke bli et mål i seg selv. Samtidig, som frukten av århundrer av erfaring, må ikke denne metoden undervurderes. Til dens fordel kan man nevne erfaringen til talløse helgener. Dette betyr dog ikke at metoden ikke kan forbedres.
Dette er meningen med tillegget av den nye serien av mysteria lucis til hele syklusen av mysterier, og med de få forslagene jeg kommer med i dette brevet med hensyn til hvordan den framsies. Disse forslagene er ment å skulle hjelpe de troende til å forstå den i rikdommen i dens symbolbruk og i harmoni med hverdagslivets krav, mens det veletablerte strukturen i denne bønnen respekteres. Ellers ville det være en fare for at rosenkransen ikke bare ville mislykkes i å skape de ønskede åndelige virkninger, men til og med at perlene som den vanligvis framsis med, kan komme til å bli sett som en slags amulett eller et magisk objekt, noe som radikalt ville forvrenge deres mening og funksjon.
Å nevne hvert mysterium
29. Å nevne hvert mysterium, og kanskje til og med bruke et egnet ikon for å framstille det, er å åpne et scenario som vi kan fokusere vår oppmerksomhet på. Ordene styrer fantasien og sinnet mot en bestemt episode eller et øyeblikk i Kristi liv. I Kirkens tradisjonelle åndelighet brukes visuelle og fantasifulle elementer (compositio loci) i venerasjonen av ikoner og i de mange andakter som appellerer til sansene. Det finnes også i den formen for bønn som anbefales av den hellige Ignatius av Loyola i de Åndelige øvelser. Dette regnes for å være til stor hjelp til å konsentrere sinnet om det spesifikke mysterium. Dette er en metode som korresponderer med Inkarnasjonens indre logikk: I Jesus ønsket Gud å anta menneskelige trekk. Det er gjennom hans legemlige virkelighet at vi føres i kontakt med hans guddoms mysterium.
Dette behovet for noe konkret blir videre uttrykt ved at man nevner rosenkransens forskjellige mysterier. Åpenbart erstatter ikke disse mysteriene Evangeliet; ei heller er de uttømmende for dets innhold. Rosenkransen er derfor ikke noen erstatning for lectio divina. Tvert imot, den forutsetter og fremmer den. Samtidig, selv om mysteriene det kontempleres over i rosenkransen, selv med tillegget av mysteria lucis, ikke gjør noe mer enn å tegne opp omrisset av de fundamentale elementene i Kristi liv, trekker de lett sinnet mot en mer ekspansiv refleksjon over resten av Evangeliet. Dette gjelder spesielt når rosenkransbønnen framsies innen rammene av indre samling.
Å lytte til Guds ord
30. For å få et bibelsk grunnlag og en større dybde i vår meditasjon, er det til hjelp å la proklamasjon av et tilhørende bibelsted følge etter at mysteriet er nevnt. Det kan være langt eller kort, avhengig av omstendighetene. Ingen andre ord kan måle seg med virkningen av det inspirerte ord. Mens vi lytter, er vi sikre på at dette er Guds ord, uttalt for dagen i dag, og uttalt "for meg".
Hvis det blir tatt imot på denne måten, kan Guds ord bli en del av rosenkransens gjentagende metode, uten at det blir kjedelig fordi det bare er en påminnelse om noe som allerede er velkjent. Nei, det dreier seg ikke om å minne om informasjon, men om å tillate Gud å tale. I enkelte høytidelige felles feiringer, kan det være passende å illustrere dette ordet med en kort kommentar.
Stillhet
31. Lytting og meditasjon blir næret av stillhet. Etter annonseringen av mysteriet og proklamasjonen av ordet, er det passende å stoppe opp og i en passende periode fokusere oppmerksomheten på det mysteriet det gjelder, før man begynner den uttalte bønn. Oppdagelsen av stillhetens betydning er en av hemmelighetene ved å praktisere kontemplasjon og meditasjon. En bakside ved et samfunn dominert av teknologi og massemedia er det faktum at stillhet blir vanskeligere å oppnå. Akkurat slik stillhet anbefales i liturgien, slik er det også passende under rosenkransbønnen å stoppe litt opp etter å ha lyttet til Guds ord, mens sinnet fokuserer på innholdet i det enkelte mysterium.
"Fadervår"
32. Etter å ha lyttet til ordet og å ha fokusert på mysteriet, er det naturlig at sinnet løftes opp mot Faderen. I hvert av sine mysterier leder Jesus oss alltid til Faderen. For han hviler i Faderens favn (jfr. Joh 1,18), han er alltid vendt mot ham. Han ønsker å lede oss til fortrolighet med Faderen, slik at vi kan si med ham: "Abba, Far" (Rom 8,15; Gal 4,6). Gjennom sitt forhold til Faderen gjør han oss til sine og hverandres brødre og søstre. Han formidler Ånden, som er både hans og Faderens, til oss. Fadervår virker som et slags grunnlag for den kristologiske og marianske meditasjon som utfolder seg i gjentagelsen av Hill deg Maria. Den gjør meditasjon over mysteriet til en kirkelig opplevelse, selv når den foregår i ensomhet.
De ti "Hill deg Maria"
33. Dette er det viktigste elementet i rosenkransbønnen, og også det som gjør det til den marianske bønnen par excellence. Men når Hill deg Maria forstås rett, ser vi tydelig at dens marianske karakter ikke er i strid med den kristologiske karakter, men understreker og fremhever den. Den første delen av Hill deg Maria, tatt fra ordene som ble uttalt av engelen Gabriel og av den hellige Elisabeth, er en tilbedende kontemplasjon av mysteriet som ble fullbragt i Jomfruen fra Nasaret. Ordene uttrykker, så og si, himmelens og jordens under. De kan sies å gi oss et glimt av Guds egen fryd når han betrakter sitt "mesterstykke" - Sønnens inkarnasjon i Jomfru Marias skjød. Om vi husker hvordan Gud, i Første Mosebok, "så på alt det han hadde gjort" (1 Mos 1,31), finner vi her et ekko av det "pathos med hvilket Gud, ved skapelsens morgen, så på sine henders verk".36 Gjentagelsen av Hill deg Maria i rosenkransen gir oss del i Guds egen glede. I jublende fryd gjenkjenner vi historiens største mirakel. Marias profeti finner her sin fullbyrdelse: "Fra nå av skal alle slekter prise meg salig" (Luk 1,48).
Midtpunktet i Hill deg Maria, den hengsel som forener dens to deler, er navnet Jesus. Noen ganger, når den framsies raskt, kan dette midtpunktet bli oversett, og med det forbindelsen til Kristusmysteriet som betraktes. Men det er akkurat den framheving som gis til Jesu navn og til hans mysterium som er tegnet på en meningsfylt og fruktbar rosenkransbønn. Pave Paul VI trakk i sin apostoliske formaning Marialis Cultus oppmerksomheten til den skikken man noen steder har med å framheve Kristi navn ved å legge til en bisetning som viser til mysteriet som betraktes.37 Dette er en prisverdig skikk, spesielt når rosenkransen bes offentlig. Det gir et kraftfullt uttrykk for vår tro på Kristus, rettet mot de forskjellige øyeblikk i Frelserens liv. Det er på en og samme tid en trosbekjennelse og et hjelpemiddel for å konsentrere vår meditasjon, siden det gjør prosessen med å assimilere Kristusmysteriet til en del av gjentagelsen av Hill deg Maria. Når vi gjentar navnet Jesus - det eneste navn som er gitt oss i hvilket vi kan håpe på frelse (jfr. Apg. 4,12) - i nær sammenheng med hans salige Mors navn, nesten som skulle det vært gjort etter hennes forslag, legger vi ut på en vei til assimilasjon som skal hjelpe oss å trenge dypere inn i Kristi liv.
Fra Marias enestående priviligerte forhold til Kristus, som gjør henne til Guds Mor, Theotókos, kommer kraften i bønnen vi retter til henne i annen del av bønnen, når vi overgir våre liv og vår dødstime til hennes moderlige forbønn.
"Gloria"
34. Den trinitariske doksologi er målet for all kristen kontemplasjon. For Kristus er veien som leder oss til Faderen i Ånden. Hvis vi holder oss på denne vei til enden, møter vi igjen og igjen de tre personers mysterium, dem vi skylder pris, tilbedelse og takksigelse. Det er viktig at Gloria, kontemplasjonens høydepunkt, blir gitt sin rettmessige plass i rosenkransen. Ved offentlig bønn kan det synges, som en måte å legge rett vekt på den bærende struktur og perspektivet i all kristen bønn.
I den grad meditasjonen over mysteriet er oppmerksom og dypfølt, og i den grad den gis liv - fra et Hill deg Maria til det neste - av kjærlighet til Kristus og Maria, blir opphøyelsen av Treenigheten ved avslutningen av hver dekade noe langt mer enn en vanemessig avslutning. Den får sin rette kontemplative tone, som løfter sinnet til himmelens høyder. På en måte setter den oss i stand til å gjenoppleve hendelsen på Taborfjellet, en forsmak på kontemplasjonen som en gang skal komme: "Det er godt at vi er her" (Luk 9,33).
Den korte avsluttende bønnen
35. I dagens praksis følges den trinitariske doksologi av en kort avsluttende bønn, som varierer etter lokal sedvane. Uten å på noen måte minske verdien av slike bønner, er det verdt å merke seg at kontemplasjonen over mysteriene bedre uttrykker deres fulle åndelige fruktbarhet dersom man gjør en innsats for å avslutte hvert mysterium med en bønn for å oppnå fruktene som er spesifikke for dette mysteriet. På denne måten vil rosenkransen bedre uttrykke sin sammenheng med det kristne liv. En fin liturgisk bønn antyder nettopp dette, idet den inviterer oss til å be om at vi ved meditasjon over rosenkransens mysterier vil komme til å "imiterere det de inneholder og oppnå det de lover".38
En slik avsluttende bønn kan ha en rekke legitime former, noe den faktisk allerede har. På denne måten kan rosenkransen bedre tilpasses til forskjellige åndelige tradisjoner og forskjellige kristne fellesskap. Man må derfor håpe at passende formuleringer blir vidt spredt, etter rett pastoral gjennomgang og muligens etter forsøksvis bruk i sentra og helligdommer spesielt viet til rosenkransen, slik at Guds folk kan dra nytte av enhver autentisk åndelig rikdom og finne næring til sin personlige kontemplasjon.
Rosenkransens perler
36. Det tradisjonelle hjelpemiddel som brukes ved rosenkransbønnen er et sett perler. På det mest overfladiske nivå blir perlene ofte bare en tellemekanisme for å markere gangen av Hill deg Maria. Men de kan også få en symboleffekt som gi økt dybde til kontemplasjonen.
Det første man her må merke seg, er måten perlene leder hen til krusifikset, som både åpner og lukker bønnesekvensen. Livet og de troendes bønn er sentrert om Kristus. Alle ting begynner fra ham, alle ting leder mot ham, alle ting, gjennom han i Den Hellige Ånd, har sitt mål i Faderen.
Som en tellemekanisme, som markerer bønnens gang, minner perlene om kontemplasjonens vei som er uten ende, og om kristen fullkommenhet. Den salige Bartolo Longo så dem også som en "lenke" som binder oss til Gud. En lenke, ja, men en søt lenke; for søtt er båndet til Gud som også er vår Far. Det er en "barnekårets" lenke, som setter oss i samband med Maria, "Herrens tjenerinne" (Luk 1,38), og framfor alt med Kristus selv, som selv om han var i Guds skikkelse gjorde seg selv til en "tjener" ut fra sin kjærlighet til oss (Fil 2,7).
Begynnelsen og avslutningen
37. Det er nå, i forskjellige deler av Kirken, mange måte å begynne rosenkransbønnen. Noen steder er det vanlige å begynne med åpningsordene fra salme 70: "Gud, kom meg til hjelp; Herre, vær snar til frelse!", som for å nære en ydmyk erkjennelse av egen utilstrekkelighet hos den som ber. Andre steder begynner rosenkransen med at man framsier trosbekjennelsen, som for å gjøre trosbekjennelsen til grunnlaget for den kontemplative reisen man skal legge ut på. Disse og lignende skikker er, i den grad de forberede sinnet på kontemplasjon, alle like legitime. Rosenkransen avsluttes så med en bønn for pavens intensjoner, som for å utvide blikket til den ene som ber, til å omfatte alle Kirkens behov. Det er nettopp for å oppmuntre denne kirkelige dimensjonen av rosenkransen at Kirken har ansett det som passende å gi avlat til alle som framsier bønnen med den rette innstilling.
Hvis den bes på denne måten, blir rosenkransen virkelig en åndelig reise, hvor Maria virker som Mor, lærer og veileder, og nærer de troende ved sin kraftfulle forbønn. Er det da noe å undre seg over at sjelen etter å ha framsagt denne bønnen og så dypt følt Marias moderskap, føler et behov for å bryte ut i lovprisning av den salige Jomfru, enten i den nydelige bønnen Salve Regina eller i Det lauretanske litani? Dette er kuliminasjonen av en indre reise som har brakt den troende til en levende kontakt med Kristi og hans salige Mors mysterier.
Fordeling over tid
38. Rosenkransen kan framsies i sin helhet hver dag, og det er mange som svært prisverdig gjør dette. På denne måten fyller bønnen dagene til mange kontemplative, eller gir selskap til de syke og gamle som har rikelig tid til disposisjon. Men det er klart - og dette gjelder desto mer dersom den nye serien av mysteria lucis blir tatt med - at mange mennesker ikke kan framsi mer enn en del av rosenkransen hver dag, etter et ukentlig mønster. Denne fordelingen utover uken har har den virkning at den gir de forskjellige ukedagene en viss åndelig "farge", i tråd med hvordan liturgien farger det liturgiske års forskjellige tider.
I henhold til nåværende praksis er mandag og torsdag viet til de "gledefulle mysterier", tirsdag og fredag til de "lidelsesfulle mysterier" og onsdag, lørdag og søndag til de "herlighetsfulle mysterier". Hvor kan man så sette inn "lysets mysterier"? Hvis vi tenker over at de "herlighetrike mysterier" framsies på både lørdag og søndag, og at lørdagen alltid har hatt en spesiell mariansk valør, kan den andre ukentlige meditasjon over de "gledefulle mysterier", mysterier hvor Marias nærvær spesielt fremheves, flyttes til lørdag. Torsdagen vil da være frigjort for meditasjon over "lysets mysterier".
Dette forslaget er ikke ment å begrense en rettmessig frihet i personlig og felles bønn, der man må ta hensyn til åndelige og pastorale behov, og til spesielle liturgiske feiringer som kan kreve passende tilpasninger. Det som virkelig er viktig, er at rosenkransen alltid må sees og oppleves som en kontemplasjonens vei. I rosenkransen blir, på en måte som ligner det som skjer i liturgien, den kristne uke som er sentrert om søndagen, oppstandelsens dag, en reise gjennom Kristi livs mysterier. Han blir åpenbart i sine disiplers liv som tidens og historiens Herre.
