AVSLUTNING
"Marias velsignede rosenkrans, du søte lenke som binder oss til Gud"
39. Det som er sagt så langt, gjør rikdommen i denne tradisjonelle bønnen tydelig. Den har den folkelige fromhets enkelhet, men også den teologiske dybden til en bønn som er passende for dem som føler behov for dypere kontemplasjon.
Kirken har alltid tilskrevet en spesiell virkningsfullhet til denne bønnen. Den har overlatt de vanskeligste problemer til rosenkransen, til dens framføring i kor og dens konstante praksis. I tider hvor selve kristendommen har virket truet, har dens redning blitt tilskrevet denne bønnens makt, og Vår Frue av Rosenkransen har blitt hilst som den hvis forbønn bragte frelse.
I dag overgir jeg villig til denne bønnens makt - som jeg nevnte i begynnelsen - verdensfredens og familiens sak.
Fred
40. De alvorlige utfordringer verden står ovenfor ved begynnelsen av dette nye årtusen får oss til å tenke at bare en inngripen fra Det høye, som er i stand til å lede hjertene til dem som lever i konfliktsituasjoner, og dem som styrer nasjoners skjebne, kan gi håp om en lysere framtid.
Rosenkransen er i sin natur en bønn om fred, ettersom den består av kontemplasjon av Kristus, Fredsfyrsten, han som er "vår fred" (Ef 2,14). Enhver som assimilerer Kristi mysterium - og dette er klart rosenkransen mål - lærer fredens hemmelighet og gjør den til et livsprosjekt. Videre har rosenkransen, på grunn av sin meditative karakter med den rolige gang av Hill deg Maria, en fredfull virkning på dem som ber den. Det setter dem i stand til å motta og oppleve i sitt dypeste sinn, og å spre omkring seg, den sanne fred som er den Oppstandne Herres spesielle gave (jfr. Joh 14,27; 20,21).
Rosenkransen er også en bønn om fred på grunn av fruktene av nestekjærlighet som den bringer. Når den bes godt på en virkelig meditativ måte, fører rosenkransen til et møte med Kristus i hans mysterier, og kan derfor ikke unngå å trekke oppmerksomhet mot Kristi ansikt i andre, spesielt i dem som lider mest. Hvordan kan det være mulig å kontemplere over Barnet i Betlehems mysterium, i de glederike mysterier, uten å oppleve trangen til å ønske velkommen, forsvare og fremme livet, og å ta på seg alle verdens barns byrder? Hvordan kan det være mulig å følge i Kristus Åpenbarerens fotspor, i lysets mysterier, uten å bestemme seg for å være et vitne for "Saligprisningene" i hverdagslivet? Og hvordan kan man kontemplere over Kristus som bærer korset og den korsfestede Kristus, uten å føle behov for å være som en "Simon fra Kyrene" for våre brødre og søstre som tynges av sorg eller knuses av fortvilelse? Til slutt, hvordan kan det være mulig å se på den oppstandne Kristi eller Maria Himmeldronningens herlighet, uten å lengte etter å gjøre denne verden vakrere, mer rettferdig, mer formet etter Guds plan?
Med andre ord, ved å fokusere våre øyne på Kristus gjør rosenkransen oss til fredsskapere i verden. I sin natur som en vedvarende koral gjentagelse i harmoni med Kristi invitasjon til å "be og aldri gå trett" (Luk 18,1), gir rosenkransen oss det håp at selv i dag kan det vanskelige "slaget" om freden vinnes. Så langt fra å gi en fluktvei fra verdens problemer, tvinger rosenkransen oss til å se på dem med ansvarlige og generøse øyne. Den skaffer oss styrke til å møte dem med visshet om Guds hjelp, og en fast innstilling om å i enhver situasjon være et vitne for "kjærlighet, det bånd som binder sammen og fullender" (Kol 3,14).
Familien: foreldre...
41. Som en bønn for fred er rosenkransen også, og den har alltid vært, en bønn om og for familien. En gang var denne bønnen spesielt kjær i kristne familier, og den brakte dem såvisst nærmere sammen. Det er viktige å ikke miste denne dyrebare arven. Vi trenger å vende tilbake til praksisen med familiebønn og bønn for familier, og fortsette å bruke rosenkransen.
I mitt apostoliske brev Novo Millennio Ineunte oppfordret jeg til feiring av Tidebønnene blant legfolket i menighetens vanlige liv og i kristne grupper;39 jeg ønsker nå å gjøre det samme for rosenkransen. Disse to veiene for den kristne kontemplasjon er ikke gjensidig utelukkende; de utfyller hverandre. Jeg vil derfor be dem som engasjerer seg i pastoral omsorg for familier, om å anbefale rosenkransbønnen med overbevisning.
Familien som ber sammen, forblir sammen. Den hellige rosenkrans har, etter eldgammel tradisjon, vist seg å være spesielt effektiv som en bønn som bringer familien sammen. De individuelle familiemedlemmene får, idet de vender sine øyne mot Jesus, også igjen evnen til å se hverandre i øynene, å kommunisere, å vise solidaritet, å tilgi hverandre og se sin kjærlighetspakt fornyet i Guds Ånd.
Mange av problemene familien av i dag står overfor, spesielt i økonomisk utviklede samfunn, stammer fra den økende vanskeligheten med å kommunisere. Familier klarer sjelden å komme sammen, og de få gangene de klarer det, går ofte med til å se på fjernsyn. Å vende tilbake til å framsi rosenkransen i familien betyr å fylle dagen med helt andre bilder, bilder av frelsens mysterium: Bildet av Frelseren, bildet av hans salige Mor. Familien som ber rosenkransen sammen, gjenskaper noe av atmosfæren hos familien i Nasaret. Dens medlemmer setter Jesus i sentrum, deler hans gleder og sorger, legger sine behov og planer i hans hender, og henter håpet og styrken til sin livsvei fra ham.
...og barn
42. Det er også vakkert og fruktbart å overlate barns vekst og utvikling til denne bønnen. Følger ikke rosenkransen Kristi liv, fra hans unnfangelse til hans død, og så videre til hans oppstandelse og hans herlighet? Foreldre finner det stadig vanskeligere å følge sine barns liv mens de vokser opp og modnes. I et samfunn med avansert teknologi, massekommunikasjon og globalisering har alt blitt oppjaget. Den kulturelle avstanden mellom generasjonene vokser seg stadig større. De forskjelligste slags budskap og de mest uforutsigbare opplevelser trenger seg raskt inn i barns og unges liv. Foreldre kan bli nokså engstelige over farene deres barn står ovenfor. Til tider lider foreldre under sterk skuffelse over sine barns manglende evne til å stå imot narkotikakulturens forførelser, dragningen til utøylet hedonisme, voldens fristelser og de mangfoldige uttrykk for meningsløshet og desperasjon.
Å be rosenkransen for barn, og enda mer med barn, idet man fra deres tidligste år lærer dem å oppleve denne "bønnepausen" sammen med familien, er naturligvis ikke løsningen på alle problemer. Men det er et åndelig hjelpemiddel som man ikke må undervurdere. En innsigelse kan være at rosenkransen knapt ser ut til å passe smaken til dagens barn og unge. Men kanskje er innsigelsen rettet mot en utarmet måte å be den på. Videre, uten å si noe på rosenkransens basisstruktur, er det ikke noe som hindrer barn og unge - enten med familien eller i grupper - å be den med passende symbolske og praktiske hjelpemidler for å skape forståelse og glede. Hvorfor ikke prøve dette? Med Guds hjelp, kan en ikke-reduksjonistisk, begeistret og kreativ ungdomspastoral - som vi har sett den i Verdensungdomsdagene! - oppnå ganske bemerkelsesverdige resultater. Hvis rosenkransen presenteres på en god måte, er jeg sikker på at unge mennesker igjen vil overraske voksne med måten de gjør denne bønnen til sin egen og framsier den med den entusiasme som er typisk for deres aldersgruppe.
Rosenkransen, en skatt som må gjenoppdages
43. Kjære brødre og søstre! En bønn som er så enkel og allikevel så rik, fortjener virkelig å bli gjenoppdaget av det kristne fellesskap. La oss gjøre dette, spesielt i dette året, som en måte å bekrefte den retning jeg har tegnet opp i mitt apostoliske brev Novo Millennio Ineunte, hvor så mange delkirker har hentet inspirasjon til sine pastoralplaner for den umiddelbare framtid.
Jeg vender meg særlige til dere, mine kjære medbrødre i bispeembetet, dere prester og diakoner, og til dere, pastorale medarbeidere i forskjellige tjenester. Gjennom deres egen opplevelse av rosenkransens skjønnhet, måtte dere komme til å fremme den med iver.
Jeg setter også min lit til dere, teologer: Gjennom deres vise og rigorøse refleksjon, som har røtter i Guds ord og er følsomme over det kristne folks livserfaring, måtte dere hjelpe dem til å oppdage det bibelske grunnlag, de åndelige rikdommer og den pastorale verdi i denne tradisjonelle bønnen.
Jeg regner med dere, konsekrerte menn og kvinner, som på en spesiell måte er kalt til å kontemplere Kristi ansikt i Marias skole.
Jeg ser hen til dere alle, brødre og søstre av enhver stand; til dere, kristne familier, til dere, de syke og gamle; og til dere, unge mennesker: ta tillitsfullt fram rosenkransen igjen. Gjenoppdag rosenkransen i lys av Skriften, i harmoni med liturgien og i konteksten av deres egne dagligliv.
Måtte min appell bli hørt! Ved begynnelsen av det tjuefemte år i mitt pontifikat, overgir jeg dette apostoliske brev i Jomfru Marias kjærlige hender, idet jeg i ånden bøyer meg til jorden foran hennes bilde i den praktfulle helligdom som ble bygget til henne av den salige Bartolo Longo, rosenkransens apostel. Jeg gjør med glede hans rørende ord som hans avsluttet sin velkjente Bønn til den hellige rosenkransens dronning med, til mine egne: "O Marias velsignede rosenkrans, søte lenke som forener oss med Gud, kjærlighetsbånd som forener oss med englene, frelsens tårn mot Helvetes angrep, trygge havn i vårt universelle skibbrudd, vi vil aldri mer gi slipp på deg. Du vil være vår trøst i dødstimen: Deg gjelder vårt siste kyss mens livet ebber ut. Og det siste ord fra våre lepper vil være ditt søte navn, o dronning av rosenkransen av Pompei, o kjæreste Mor, o synderes tilflukt, o opphøyde sorgfulles trøster. Måtte du være velsignet overalt, i dag og alltid, på jorden og i himmelen".
Gitt i Vatikanet, på den 16. dag i oktober i året 2002, ved begynnelsen av det tjuefemte år av mitt pontifikat.
Johannes Paul II
