KAPITTEL II: KRISTI MYSTERIER - HANS MORS MYSTERIER
Rosenkransen, "et kompendium av Evangeliet"
18. Den eneste tilnærmingsmåten til kontemplasjon av Kristi ansikt er å lytte i Ånden til Faderens stemme, siden "ingen kjenner Sønnen uten Faderen" (Matt 11,27). I området ved Caesarea Filippi svarte Jesus på Peters trosbekjennelse ved å antyde kilden til den klare intuisjonen om hans identitet: "Dette har ikke kjøtt og blod åpenbart for deg, men min Far i himmelen" (Matt 16,17). Det som trengs er derfor en åpenbaring fra oven. For å motta den åpenbaringen er det å lytte nøye uunnværlig: "Bare erfaringen av stillhet og bønn gir det rette miljø for vekst og utvikling av en virkelig, trofast og sammenhengende erkjennelse av dette mysterium".27
Rosenkransen er en av den kristne bønns tradisjonelle veier retttet mot kontemplasjon av Kristi ansikt. Pave Paul VI beskrev det med disse ord: "Som en evangeliebønn, fokusert på den frelsende Inkarnasjons mysterium, er rosenkransen en bønn med en tydelig kristologisk orientering. Dens mest karakteristiske element, den litanilignende rekken av Hill deg Maria, blir i seg selv en vedvarende lovprisning av Kristus, som er det ultimate objekt både i engelens bebudelse og i Johannes Døperens mors hilsen: 'Velsignet er ditt livs frukt' (Luk 1,42). Vi vil gå lenger, og si at rekken av Hill deg Maria utgjør vevstolen hvor kontemplasjonen over mysteriene blir vevet. Den Jesus som hver Hill deg Maria minnes, er den som Jesus som suksesjonen av mysterier nå legger fram for oss noen ganger som Guds Sønn, noen ganger som Jomfruens Sønn".28
Et forslag om endring av det tradisjonelle mønsteret
19. Blant de mange mysteriene i Kristi liv, er bare et fåtall anført i rosenkransen i den formen som har blitt allment etablert med Kirkens godkjennelse. Utvalget ble bestemt av bønnens opphav, og var basert på tallet 150, antallet salmer i Psalteret.
Jeg tror dog at for å fullt ut frembringe den kristologiske dybden i rosenkransen, vil det være passende å komme med et tillegg til det tradisjonelle mønsteret. Dette er fritt opp til den enkelte og de kirkelige fellesskap. Et tillegg kan utvide bønnen til å inkludere mysteriene i Kristi offentlige virke mellom hans dåp og hans lidelse. Gjennom disse mysteriene kontemplerer vi over viktige sider ved personen Kristus som den definitive åpenbaring av Gud. Kristus ble erklært som Faderens elskede Sønn ved dåpen i Jordan, og er den som utroper Rikets komme, fører vitnemål om det i sitt verk og proklamerer dets krav. Det er i årene under hans offentlige virke at Kristi mysterium mest tydelig er et lysets mysterium: "Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys" (Joh 9,5).
Derfor er det, for at rosenkransen med mer fylde skal bli et "kompendium av Evangeliet", passende å legge til, etter refleksjon over Inkarnasjonen og Kristi skjulte liv (de glederike mysterier) og før man fokuserer på hans lidelses smerter (de sorgfulle mysterier) og hans oppstandelses triumf (de herlighetsfulle mysterier), en meditasjon over noen spesielt viktige øyeblikk i hans offentlige virke (lysets mysterier). Tillegget av disse nye mysterier, uten å skade de essensielle aspekter i bønnens tradisjonelle form, er ment å skulle gi den et nytt liv og å oppildne en ny interesse for rosenkransens plass i kristen åndelighet som en sann port til dybden i Kristi hjerte, et hav av glede og lys, av lidelse og av herlighet.
De glederike mysterier
20. De første fem dekader, de "glederike mysterier", kjennetegnes av gleden som utstråler fra inkarnasjonen. Dette framgår klart allerede i det første mysteriet, Bebudelsen, hvor Gabriels hilsen til Jomfruen fra Nasaret er knyttet til en invitasjon til messiansk glede: "Gled deg, Maria". Hele frelseshistorien, og på en måte hele verdens historie, har ført fram mot denne hilsenen. Om dette er Faderens plan for å sammenfatte alle ting i Kristus (jfr. Ef 1,10), så blir hele universet på en måte berørt av den guddommelige nåde med hvilken Faderen ser på Maria og gjør henne til Mor for sin Sønn. Hele menneskeheten blir i sin tur omfavnet av det fiat med hvilket hun villig tar imot Guds vilje.
Overstrømmende glede er stikkordet for møtet med Elisabeth, hvor lyden av Marias stemme og nærværet av Kristus i hennes skjød får Johannes til å "hoppe av fryd" (jfr. Luk 1,44). Glede fyller også scenen i Betlehem, når fødselen av det guddommelige Barnet, verdens Frelser, blir utropt i englenes sang og forkynt for hyrdene som "bud om en stor glede" (Luk 2,10).
De siste to mysteriene beholder gleden, men peker allerede fram mot det drama som skal utspilles. Fremstillingen i tempelet uttrykker ikke bare gleden over Barnets vigsel og den aldrende Simeons ekstase. Det fortelles også om profetiet om at Kristus vil være et "tegn som blir motsagt" for Israel og at et sverd skal gjennombore hans mors hjerte (jfr. Luk 2,34-35). Glede blandet med dramatikk kjennetegner det femte mysteriet, gjenfinningen av den tolvårige Jesus i tempelet. Her opptrer han i sin guddommelige visdom, mens han lytter og stiller spørsmål. Han er allerede en som "lærer bort". Åpenbaringen av hans mysterium som Sønnen som er helt ut viet til sin Fars saker, forkynner Evangeliets radikale natur, hvor til og med de nærmeste mellommenneskelige forhold blir utfordret av Rikets absolutte krav. Maria og Josef, redde og engstelige, "forstod ikke" hans ord. (Lk 2,50).
Å meditere over de "glederike" mysteriene er derfor å gå inn i den kristnes gledes endelige årsaker og dypeste betydning. Det er å fokusere på realismen i Inkarnasjonens mysterium og på den obskure forutanselsen om den frelsende lidelses mysterium. Maria får oss til å oppdage den kristne gledes hemmelighet, idet hun minner oss om at kristendommen først og fremst er euangelion, "godt nytt", som har personen Jesus Kristus som sitt hjerte og hele sitt innhold, han som er Ordet som ble til kjød, verdens ene Frelser.
Lysets mysterier
21. Når vi flytter oss fra barndommen og det skjulte livet i Nasaret til Jesu offentlige virke, bringer vår kontemplasjon oss til de mysterier som på en spesiell måte kan kalles "lysets mysterier". Hele Kristi mysterium er så visst et lysets mysterium. Han er "verdens lys" (Joh 8,12). Men denne sannheten fremstår på en spesiell måte under hans offentlige virke, når han forkynner Evangeliet om Riket. Når jeg overfor det kristne fellesskap foreslår fem betydningsfulle øyeblikk - "lysende" mysterier - i denne perioden av Kristi liv, tror jeg at de følgende er passende å skille ut: (1) hans dåp i Jordan, (2) hans selv-manifestasjon under bryllupet i Kana, (3) hans forkynnelse av Gudsriket, med hans kall til omvendelse, (4) hans Forklarelse og til slutt (5) hans innstiftelse av Eukaristien, som det sakramentale uttrykk for påskemysteriet.
Hvert av disse mysterier er en åpenbaring av Riket som nå er tilstede i selve personen Kristus. Dåpen i Jordan er først og fremst et lysets mysterium. Mens Kristus stiger ned i vannet, den uskyldige som ble "synd" for vår skyld (jfr. 2 Kor 5,21), åpnet himlene seg og Faderens stemme erklærte ham for å være den elskede sønn (jfr. Matt 3,17 og paralleller), mens Ånden senket seg over ham for å gi ham oppdraget han skal utføre. Et annet lysets mysterium er det første av tegnene, som ble gitt i Kana (jfr. Joh 2,1-12). Kristus forvandlet da vann til vin og åpnet displenes hjerter for troen, takket være Maria, den første av de troende. Nok et lysets mysterium er Kristi forkynnelse hvor han annonserer Gudsrikets komme, kaller til omvendelse (jfr. Mark 1,15) og tilgir syndene til alle som i ydmyk tillit kommer til ham (jfr. Mark 2,3-13; Luk 7,47-48). Dette er innstiftelsen av den barnhjertighetens tjeneste som han fortsetter å utøve inntil verdens ende, særlig gjennom forsoningens sakrament, som han har overlatt i sin Kirkes varetekt (jfr. Joh 209,22-23). Lysets mysterium par excellence er Forklarelsen, som tradisjonelt sies å ha funnet sted på Taborberget. Guds ære skinner fra Kristi ansikt når Faderen beordrer de forbløffede apostlene til å "høre ham" (jfr. Luk 9,35 og paralleller), og å forberede seg på å leve hans lidelses smertefulle øyeblikk sammen med ham og for sammen med ham å nå frem til oppstandelsens glede og et liv forvandlet av Den Hellige Ånd. Et siste lysets mysterium er innstiftelsen av Eukaristien, i hvilken Kristus gir sitt legeme og blod under brødets og vinens skikkelser, og vitner om sin kjærlighet for menneskeheten "til det siste" (Joh 13,1). For dens frelse vil han gi selg selv som offer.
I disse mysteriene, med unntak av miraklet i Kana, forblir Marias tilstedeværelse i bakgrunnen. Evangeliet nevner bare hennes tidvise tilstedeværelse i knappe ordelag på et og annet punkt under Jesu virke (jfr. Mark 3,31-35; Joh 2,12). Det gis ingen indikasjon på om hun var tilstede ved det siste måltid og innstiftelsen av Eukaristien. Men rollen hun fylte i Kana følger på en måte Kristus gjennom hele hans gjerning. Åpenbaringen som gjøres direkte av Faderen ved dåpen i Jordan og som blir gjentatt av Johannes Døperen, blir lagt på Marias lepper i Kana. Den blir det store moderlige råd som Maria retter til Kirken i alle tider: "Det han sier dere, skal dere gjøre" (Joh 2,5). Dette rådet er en passende innledning til ordene og tegnene i Kristi offentlige virke, og det danner det marianske grunnlag for alle "lysets mysterier".
De lidelsesfulle mysterier
22. Evangeliet gir stor forrang til Kristi lidelsesfulle mysterier. Fra begynnelsen av har kristen fromhet, spesielt under fastensandakten korsveien, fokusert på de individuelle hendelsene i Lidelseshistorien. Den har innsett at her finner man kulminasjonen av åpenbaringen av Guds kjærlighet og kilden til vår frelse. Rosenkransen velger visse hendelser fra Lidelseshistorien, og inviterer de troende til å kontemplere over dem i sine hjerter og å gjenoppleve dem. Rekkefølgen av meditasjonene begynner med Getsemane, hvor Kristus opplever en stund fylt av stor angst framfor Faderens vilje, mot hvilken kjødets svakhet vil være fristet til å gjøre opprør. Der møter Jesus alle fristelser, og konfronterer alle menneskehetens synder, for å kunne si til Faderen: "Men la din vilje skje, ikke min" (Luk 22,42 og paralleller). Dette Kristi "Ja" reverserer våre første foreldres "Nei" i Edens hage. Og prisen for denne trofastheten til Faderen gjøres klar i de følgende mysteriene; ved sin hudstryking, sin kroning med torner, sin bæring av korset og sin død på korset kastes Herren inn i den ytterste lidelse: Ecce homo!
Denne ytterste lidelse åpenbarer ikke bare Guds kjærlighet, men selvee meningen med mennesket.
Ecce homo: Betydningen, opprinnelsen og fullbyrdelsen av mennesket finnes i Kristus, Gud som ydmyker seg selv på grunn av kjærlighet "til døden, ja, korsets død" (Fil 2,8). De lidelsesfulle mysteriene hjelper den troende til å gjenoppleve Jesu død, til å stå ved korsets fot ved siden av Maria, til å sammen med henne gå inn i dybden av Guds kjærlighet til mennesket og å oppleve hele dens livgivende kraft.
De herlighetsfulle mysterier
23. "Kontemplasjonen av Kristi ansikt kan ikke slutte med bildet av den Korsfestede. Han er den Oppstandne!"29. Rosenkransen har alltid uttrykt denne kunnskapen, som er født av tro. Den inviterer den troende til å gå hinsides lidelsens mørke for å se Kristi herlighet i oppstandelsen og himmelfarten. I kontemplasjonen av den Oppstandne gjenoppdager kristne årsakene til sin egen tro (jfr 1 Kor 15,14). De gjenopplever ikke bare gleden til dem som Kristus viste seg for - apostlene, Maria Magdalena og disiplene på vei til Emmaus - men også Marias glede. Hun må ha hatt en like så intens opplevelse av sin herliggjorte Sønns nye liv. I himmelfarten ble Kristus løftet til herlighet ved Faderens høyre hånd, mens Maria selv skulle bli løftet til den samme herlighet i opptagelsen, og på forhånd nøt, ved et unikt privilegium, den skjebne som er forbeholdt de rettferdige ved de dødes oppstandelse. Kronet i herlighet - som hun opptrer for oss i det siste av de herlighetsfulle mysterier - stråler Maria som englenes og de helliges dronning, foregripelsen og den høyeste realisering av Kirkens eskatologiske tilstand.
I sentrum av denne framskridende rekkefølge av Sønnens og Morens herlighet setter rosenkransen fram for oss det tredje herlighetsfulle mysterium, Pinsen. Den åpenbarer Kirkens ansikt som en familie som er samlet med Maria, levendegjort av Åndens mektige utstråling og klar for evangeliseringsoppdraget. Kontemplasjonen over denne scenen, som de andre herlighetsfulle mysterier, bør lede de troende til en stadig dypere forståelse av sitt nye liv i Kristus. Det leves i Kirkens hjerte, et liv for hvilket Pinsen selv er det store "ikon". Slik nærer de herlighetsfulle mysterier i de troendet håpet om det eskatologiske mål mot hvilket de reiser som medlemmer av Guds pilegrimsfolk i historien. Dette kan bare oppmuntre dem til å føre modig vitnemål om det "gode nytt" som gir mening til deres eksistens.
Fra "mysterier" til "Mysteriet": Marias vei
24. Syklusene av meditasjon som foreslås av den hellige rosenkransen, er på ingen måte uttømmende. Men de bringer ihu det som er sentralt og de vekker en tørst i sjelen etter kunnskap om Kristus. Denne tørst stilles hele tiden av Evangeliets rene kilde. Hver enkelt hendelse i Kristi liv, som den fortelles av evangelistene, er full av Mysteriet som overgår enhver forståelse (jfr. Ef 3,19): Det menneskevordne Ords mysterium, hvor "hele guddomsfylden er legemlig til stede" (Kol 2,9). Av denne grunn legger Den katolske kirkes katekisme stor vekt på Kristi mysterier, og peker på at "alt i Jesu liv ... er tegn på hans mysterium"30. Kirkens "duc in altum" i det tredje årtusen vil bli bestemt av kristnes evne til å tre inn i "hele rikdommen av overbevisning og innsikt, så de kan fatte Guds hemmelighet, som er Kristus" (Kol 2,2-3). Brevet til efeserne har denne bønn fra hjertet for alle døpte: "så Kristus ved troen kan bo i deres hjerter, og dere kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet ... ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte, og bli fylt av hele Guds fylde" (3,17-19).
Rosenkransen tjener dette idealet. Den tilbyr "hemmeligheten" som lett leder til en dyp og indre kjennskap til Kristus. Vi kan kalle den Marias vei. Den er Jomfruen fra Nasarets eksempels vei, hun som var en kvinne av tro, stillhet og oppmerksom lytting. Den er også den marianske andakts vei, inspirert av kunnskapen om det ubrytbare bånd mellom Kristus og hans salige Mor. Kristi mysterier er på en måte også hans Mors mysterier, selv når de ikke direkte involverer henne, for hun lever fra ham og gjennom ham. Ved å gjøre engelen Gabriels og den hellige Elisabeths ord som er med i Hill deg Maria, til våre egne, finner vi at vi hele tiden trekkes til å på nytt søke i Maria, i hennes armer og i hennes hjerte, "den velsignede frukt av hennes liv" (jfr. Luk 1,42).
Kristi Mysterium, menneskets mysterium
25. I mitt vitnemål fra 1978, som er nevnt ovenfor, hvor jeg beskriver rosenkransen som min yndlingsbønn, brukte jeg en idé som jeg vil vende tilbake til. Jeg sa da at "rosenkransens enkle bønn slår det menneskelige livs rytme"31. I lys av det som er sagt så langt om Kristi mysterier, er det ikke vanskelig å gå dypere inn i denne antropologiske betydningen av rosenkransen, som er langt dypere enn den kan synes ved første øyekast. Enhver som kontemplerer Kristus gjennom de forskjellige stadiene av hans liv, kan ikke unngå å se i ham sannheten om mennesket. Dette er den store bekreftelsen fra Annet Vatikankonsil, som jeg så ofte har drøftet i min egen lære siden encyklikaen Redemptor Hominis: " Menneskets mysterium finner ikke sin sanne belysning annetsteds enn i det menneskevordne Ords mysterium"32. Rosenkransen hjelper til med å åpne veien til denne belysningen. Når de følger Kristi vei, i hvilken menneskets vei blir "rekapitulert"33, åpenbart og frelst, kommer de troende ansikt til ansikt med bildet av det sanne menneske. Når de kontemplerer over Kristi fødsel, lærer de om livets hellighet; når de ser familien i Nasaret, lærer de den opprinnelige sannhet om familien etter Guds plan; når de lytter til Mesteren i hans offentlige virkes mysterier, finner de lyset som leder dem til inntreden i Guds Rike; når de følger ham til Golgata, lærer de betydningen av frelsende lidelse. Til slutt, ved å kontemplere over Kristis og hans salige Mor i herlighet, ser de målet hver og en av oss er kallet til, hvis vi lar oss selv bli leget og forvandlet av Den Hellige Ånd. Det kan sies om hvert mysterium i rosenkransen at om det virkelig mediteres over det, vil det kaste lys over menneskets mysterium.
Samtidig blir det naturlig å ta med seg til dette møte med Frelserens hellige menneskelighet, alle problemer, engstelser, slit og forehavender som utgjør våre liv. "Kast på Herren det som tynger deg, han vil sørge for deg" (Salmene 55, 23). Å be rosenkransen er å overgi våre byrder til Kristi og hans Mors nådefulle hjerter. Tjuefem år senere, når jeg tenker over de vanskelighetene som også har vært en del av mitt petrinske embete, føler jeg behov for å igjen si, som en varm invitasjon til alle om å oppleve det personlig: Rosenkransen slår virkelig rytmen i det menneskelige liv. Den bringer det i harmoni med "rytmen" i Guds eget liv, i den hellige Treenighets gledefulle fellesskap, det som er vårt livs bestemmelse og dypeste lengsel.
