27. februar 2008, Paul VIs aula
Ved dagens sammenkomst vil jeg avslutte presentasjonen av Den hellige Augustin. Etter å ha dvelt ved hans liv, skrifter og enkelte aspekter ved hans tanke, vil jeg i dag vende oppmerksomheten mot hans indre erfaringer, som har gjort ham til en av den kristne histories fremste konvertitter. Da jeg i fjor dro på pilegrimsreise til Pavia for å ære den store kirkefaderens jordiske levninger, viet jeg mine refleksjoner særlig til denne hans erfaring. På denne måten ønsket jeg å uttrykke hele Den katolske kirkes hyllest til ham, men også å synliggjøre min personlige hengivenhet for og takknemlighet overfor en skikkelse jeg føler meg svært knyttet til – på grunn av den rollen han har hatt i mitt liv som teolog, prest og hyrde.
Den dag i dag lar det seg fremdeles gjøre å følge forløpet av Augustins erfaring, først og fremst takket være Bekjennelser. Denne ligger til grunn for en av de mest unike litterære formene i Vesten, nemlig selvbiografien, det personlige uttrykk for kjennskap til seg selv. Alle som støter på denne unike og fascinerende boken, som fremdeles leses av mange, legger raskt merke til hvordan Augustins omvendelse ikke skjedde plutselig eller umiddalbart var full og hel. Den kan heller defineres som en sann og virkelig vandring – en vandring som blir stående som eksempel for oss alle. Denne vandringen fant sitt høydepunkt i omvendelsen og deretter dåpen, men ble ikke avsluttet under påskevigilien i år 387, da den afrikanske retorikeren ble døpt av biskop Ambrosius i Milano. Augustins vandring mot omvendelse fortsatte faktisk ydmykt like til slutten av hans liv, på en slik måte at vi virkelig kan si at de ulike stegene – hvorav tre enkelt kan defineres – utgjør en eneste stor omvendelse.
Den hellige Augustin hadde helt fra begynnelsen av og gjennom hele livet en lidenskapelig søken etter sannheten. Det første steget i hans omvendelsesreise var nettopp den gradvise tilnærmingen til kristendommen. Han hadde faktisk fått en kristen oppdragelse av sin mor Monika, som han alltid var svært knyttet til, og selv om han i sine unge år levde et uregelmessig liv, beholdt han alltid en dyp tiltrekning til Kristus. Som han selv fremhever, hadde han fått kjærligheten til Herrens navn inn med morsmelken (jfr. Bekjennelser III, 4,8). Men også filosofien, og særlig den som var inspirert av Platon, hadde bidratt til at han til sist nærmet seg Kristus. Denne hadde vist ham eksistensen av Logos, den skapende fornuft. Filosofenes bøker fortalte ham at det finnes en Fornuft som hele verden siden strømmer ut fra, men de fortalte ham ikke hvordan man skulle komme frem til dette Logos som syntes så langt borte. Det var bare i lesningen av Paulus’ brev, i Den katolske kirkes tro, at sannheten til fulle ble åpenbart for ham. Augustin oppsummerte denne erfaringen i et av de mest kjente avsnittene i Bekjennelser. Han forteller at han, i sine refleksjoners pinsler, hadde trukket seg tilbake til en hage, hvor han med ett hørte et barns stemme som gjentok et vers han aldri før hadde hørt: Tolle, lege, tolle, lege – «Ta og les, ta og les» (VIII, 12,29). Da mintes han omvendelsen til Antonius, grunnleggeren av det monastiske liv, og han vendte seg oppmerksomt mot den bok med paulinske brev han hadde mellom hendene. Han åpnet den, og øynene falt på det sted i Romerbrevet hvor apostelen maner til å legge fra seg kjødets gjerninger og kle seg i Kristus (13,13-14). Han forsto da at disse ordene i dette øyeblikk var rettet personlig til ham, at de kom fra Gud gjennom apostelen og at de viste ham hva han umiddelbart måtte gjøre. Slik kjente han at tvilens mørke vek bort, og endelig fant han at han var fri til å gi seg helt til Kristus. «Du hadde omvendt meg,» kommenterer han (Bekjennelser VIII, 12,30). Dette var hans første og avgjørende omvendelse.
Det var takket være den afrikanske retorikerens lidenskap for mennesker og sannheten, at han kom til dette avgjørende steget på sin lange vandring. Det var lidenskapen som førte ham til å søke den store og utilgjengelige Gud. Troen på Kristus fikk ham til å forstå at Gud, som tilsynelatende er så fjern, i virkeligheten ikke er det. Han har faktisk kommet oss nær ved å bli en av oss. I denne forstand var det troen på Kristus som fullførte Augustins lange søken på sannhetens vei. Bare en «håndgripelig» Gud, en av oss, var til syvende og sist en Gud man kunne be til, og som man kunne leve ved og med. Dette er en vei man modig og ydmykt må følge, åpen for den permanente renselse vi alle og alltid har behov for. Men, som vi har sagt, var ikke Augustins vandring slutt ved påskevigilien i 387. Da han hadde vendt tilbake til Afrika og grunnlagt et lite kloster, trakk han seg tilbake der for å hengi seg til det kontemplative liv og studier. Dette var hans livs drøm. Nå var han kalt til å leve fullstendig for Sannheten, med Sannheten, i vennskap med Kristus som er Sannheten. Dette var som en vakker drøm som varte i tre år, inntil han mot sin vilje ble presteviet i Hippo og satt til å tjene de troende. Og ja, han fortsatte å leve med Kristus og for Kristus, men i tjeneste for alle. Dette var svært vanskelig for ham, men helt fra begynnelsen av forsto han at det bare var ved å leve for de andre, og ikke bare for sin private kontemplasjon, at han virkelig kunne leve med Kristus og for Kristus. Ved slik å gi avkall på et liv i ren meditasjon, lærte Augustin – ofte ispedd vanskeligheter – å sette fruktene av sin intelligens til disposisjon for de andres beste. Han lærte å kommunisere sin tro til enkle mennesker og slik leve for disse menneskene i den byen som ble hans, og utrettelig drev han et sjenerøst og tungt virke. Dette beskriver han på følgende vis i en av sine vakre prekener: «Kontinuerlig å forkynne, diskutere, kritisere, gjenoppbygge, stå til disposisjon for alle – det er en enorm oppgave, en stor byrde, et gedigent besvær» (Sermo 339,4). Men han tok denne byrden på seg, og han forsto at det var nettopp slik han kunne være nærmere Kristus. Å forstå at man når frem til de andre gjennom enkelhet og ydmykhet, var i sannhet hans andre omvendelse.
Men det finnes et siste steg på Augustins vandring, en tredje omvendelse, som hver dag gjennom livet førte ham til å søke Guds tilgivelse. Til å begynne med trodde han at han ved dåpen, gjennom livet i kommunion med Kristus, i sakramentene og i feiringen av eukaristien hadde kommet frem til det liv Bergprekenen taler om, til den fullkommenhet som gis i dåpen og bekreftes på nytt i eukaristien. Mot livets avslutning forsto han at det han hadde sagt om Bergprekenen i sine første prekener – altså at vi kristne allerede nå lever dette idealet på permanent vis – var feil. Bare Kristus alene realiserer i sannhet og til fulle Bergprekenen. Vi har alltid behov for å vaskes av Kristus og fornyes av ham. Derfor trenger vi den permanente omvendelsen, som næres av den ydmyke viten om at vi er syndere på vandring, helt til den dag da Herren endelig rekker oss hånden og fører oss inn i det evige liv. Det var med denne ydmyke holdningen, levd dag for dag, at Augustin levde og døde.
Denne dypt ydmyke holdningen i møte med Herren Jesus ledet ham også videre til en intellektuell ydmykhet. Augustin, som er en av de største skikkelsene i filosofihistorien, ville faktisk på slutten av sitt liv at alle hans tallrike verk skulle gjøres til gjenstand for en klar, kritisk undersøkelse. Dette var grunnlaget for Retractationes («Revisjoner»), som slik plasserer hans virkelig store teologiske tanke innenfor den ydmyke og hellige tro som han enkelt nok kaller med navnet catholica, altså innenfor Kirkens tro. «Jeg har forstått», skriver han i nettopp denne svært originale boken, «at én alene i sannhet er fullkommen, og at ordene fra Bergprekenen bare realiseres til fulle i ett eneste menneske: i Jesus Kristus selv. Hele Kirken, alle vi, inkludert apostlene, må i stedet hver dag be: Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere.»
Augustin omvendte seg til Kristus, som er sannhet og kjærlighet, fulgte ham gjennom hele livet og ble et forbilde for alle mennesker, for alle oss som søker Gud. Av denne grunn ønsket jeg å avslutte min pilegrimsreise til Pavia ved å gi Kirken og verden min første encyklika, kalt Deus caritas est, ved graven til denne store gudselskeren. Denne encyklikaen, særlig den første delen, kan jeg for en stor grad takke Augustins tanke for. Også i dag, som på hans tid, trenger menneskeheten å kjenne og fremfor alt leve denne fundamentale virkelighet: at Gud er kjærlighet, og møtet
med ham er det eneste svar på menneskehjertets uro – et hjerte hvor det bor håp, om enn dette for mange av våre samtidige er fordunklet og ubevisst, men som for oss kristne allerede nå og i så stor grad åpner opp mot fremtiden at Paulus skrev at «i håpet er vi frelst» (Rom 8,24). Jeg ønsket å vie min andre encyklika, Spe salvi, til håpet. Også for denne står jeg i stor takknemlighetsgjeld til Augustin og hans møte med Gud.
I en vakker tekst definerer Augustin bønnen som uttrykk for begjæret, og han slår fast at Gud svarer med å utvide våre hjerter mot ham. På vår side må vi rense vårt begjær og håp for å kunne ta imot Guds sødme (jfr. In I Ioannis 4,6). Dette åpner oss også for andre mennesker, og det er dette alene som frelser oss. La oss derfor be om at vi hver dag i våre liv kan følge denne store konvertitten og at vi, som ham, hvert øyeblikk i våre liv møter Herren Jesus, den eneste som kan frelse oss, rense oss og gi oss den sanne glede, det sanne liv.