20. februar 2008, Paul VIs aula
Etter et opphold på grunn av fasteretretten i Vatikanet i forrige uke, vender vi i dag tilbake til den store Augustin, som jeg allerede har snakket om gjentatte ganger ved onsdagsaudiensene. Han er den kirkefaderen som har etterlatt seg flest antall verk, og i dag ønsker jeg å snakke kort om disse. Enkelte av Augustins skrifter er av avgjørende betydning ikke bare for kristendommens historie, men også for utviklingen av hele den vestlige kultur. Det tydeligste eksempelet er Bekjennelser, uten tvil en av de mest leste bøkene fra tidlig kristendom. Likesom flere kirkefedre fra de første århundrer, men i enda større grad, har også denne biskopen fra Hippo hatt utbredt og vedvarende påvirkning. Dette viser seg allerede i det overveldende antall transkripsjoner av hans verker, som i sannhet er tallrike.
Han så selv over dem i Retractationes noen år før han døde, og kort tid etter hans død ble de nøyaktig registrert i Indiculus («liste»), som av hans trofaste venn Possidius ble tilført som appendiks i biografien om Den hellige Augustin, Vita Augustini. Listen over Augustins verker ble laget med den uttalte intensjon å bevare minnet om dem mens vandalene strømmet inn for å invadere hele Afrika. Den inneholdt vel 1030 skrifter som var nummerert av forfatteren selv, samt andre «som ikke kan nummereres, siden han ikke ga dem noe nummer». Possidius, biskop i en nærliggende by, dikterte disse ordene nettopp i Hippo, hvor han hadde tatt sin tilflukt og vært sammen med sin venn i døden. Det er nesten sikkert at han baserte seg på katalogen fra Augustins personlige bibliotek. I dag har vi mer enn 300 brev fra biskopen av Hippo og nesten 600 prekener. Opprinnelig var det langt flere, kanskje så mange som 3000-4000. Dette var resultatet av 40 års forkynnelse fra den tidligere retorikeren som hadde bestemt seg for å følge Jesus og ikke lenger tale til de store i keiserens følge, men til Hippos enkle befolkning.
Og dessuten har nyere tids oppdagelser av en gruppe brev og noen prekener beriket vår kjennskap til denne store kirkefaderen. «Mange brev», skriver Possidius, «ble forfattet og utgitt av ham, mange prekener ble holdt i kirken, transkribert og rettet, både for å gjendrive ulike heretikere og for å utlegge Den hellige skrift til oppbyggelse for Kirkens hellige barn. Disse skriftene», understreker hans bispevenn, «er så mange at til og med en lærd vil finne det umulig å lese alle og lære dem å kjenne» (Vita Augustini 18,9).
Augustins litterære produksjon består altså av mer enn 1000 utgivelser delt inn i filosofiske, apologetiske, læremessige, moralske, monastiske, eksegetiske og antiheretiske skrifter, samt nettopp brev og prekener. I denne samlingen er det enkelte eksepsjonelle verk med teologisk og filosofisk bredde som skiller seg ut. Først og fremst er det nødvendig å huske de allerede nevnte Bekjennelser. Disse er skrevet i 30 bøker mellom år 397 og 400, til Guds ære. Det er en slags selvbiografi i form av en dialog med Gud. Denne litterære sjangeren reflekterer nettopp Augustins liv, som ikke var et liv lukket inn i seg selv, spredt utover mange ting. Det var levd i all vesentlighet som en dialog med Gud, og dermed var det også et liv med andre mennesker. Tittelen Bekjennelser viser allerede denne selvbiografiens spesifikke vesen. I det kristne latinske språket har ordet confessiones utviklet seg fra tradisjonen i Salmenes bok, og det har to betydninger som like fullt føyer seg sammen. For det første viser confessiones til bekjennelsen av egen svakhet, av syndens elendighet. Men samtidig betyr confessiones lovprisning av Gud, takksigelse til Gud. Det å se sin egen elendighet i Guds lys, blir til lovprisning av Gud og takksigelse, siden Gud elsker oss og aksepterer oss, forvandler og opphøyer oss til seg selv. Augustin skrev om Bekjennelser, som hadde stor suksess allerede mens han levde: «Da jeg skrev den, hadde den stor påvirkning på meg, og når jeg nå leser den på nytt, har den det ennå. Det er flere brødre som liker dette verket» (Retractationum II, 6). Og jeg må si at også jeg er en av disse «brødrene». Takket være hans Bekjennelser kan vi steg for steg følge denne usedvanlige mannens indre vandring – han som var så lidenskapelig i sitt forhold til Gud. Et verk som er mindre kjent, men like originalt og svært viktig, er Retractationum, skrevet i to bøker rundt år 427. Her presenterer Den hellige Augustin, som nå er en gammel mann, en «revisjon» (retractatio) av hele sin skriftlige produksjon. Slik etterlater han seg ett enkelt og svært verdifullt litterært verk, men også en lære om oppriktighet og intellektuell ydmykhet.
De civitate Dei[1] – et imponerende og avgjørende verk for utviklingen av den vestlige politiske tankegang og kristne historieteologi – ble skrevet mellom år 413 og 426 og i 22 bøker. Foranledningen var goternes plyndring av Roma i år 410. Hedningene, som på den tid fremdeles var tallrike, og ikke få kristne mente at den nye religionens Gud og apostlene hadde vist seg ikke å være i stand til å beskytte byen. I de hedenske guddommers tider var Roma caput mundi, den store hovedstaden, og ingen kunne tenke seg at den skulle kunne falle i fiendehender. Nå, med de kristnes Gud, syntes den store byen ikke lenger å være et sikkert sted. Derfor kunne ikke de kristnes Gud, som ikke beskyttet byen, være den Gud man skulle sette sin lit til. Mot denne innvendingen, som også dypt berørte de kristnes hjerter, svarer Augustin med sitt store verk De civitate Dei. Her gjør han det klart hva vi kan og ikke kan vente oss fra Gud, hvilket forhold det er mellom den politiske og troens sfære, Kirkens sfære. Også i dag er denne boken en kilde for riktig å forstå den sanne sekularisme og Kirkens kompetanse, det sanne store håp som gir oss troen.
Denne viktige boken er en presentasjon av menneskehetens historie, ledet av Guds forsyn, men nå splittet av to kjærligheter. Og dette er den grunnleggende planen, fortolkningen av historien, som er kampen mellom to kjærligheter: kjærligheten til seg selv «like til likegyldighet overfor Gud», og kjærligheten til Gud «like til likegyldighet overfor seg selv» (De civitate Dei XIV, 28), for full frihet fra seg selv og for andre mennesker i Guds lys. Dette er derfor kanskje Augustins største bok, uavlatelig viktig. Like viktig er De Trinitate (Om Treenigheten), et verk i 15 bind om den kristne tros innerste kjerne, nemlig troen på den treenige Gud. Det var skrevet i to perioder. De første 12 bøkene ble utgitt mellom 399 og 412, uten Augustins viten. Han fullførte og reviderte verket rundt år 420. Her reflekterer han over Guds ansikt, og han søker å forstå mysteriet om Gud som er én, den eneste Skaper av verden, av oss alle. Og like fullt er denne ene Gud trinitarisk, en kjærlighetssirkel. Han søker å forstå det uutgrunnelige mysterium: Det treenige vesen selv, i tre personer, er den virkeligste og dypeste enheten i den ene Gud. Verket De doctrina christiana er en sann og egentlig kulturell innføring i bibeltolkning og til syvende og sist i kristendommen selv.
Det har hatt avgjørende betydning i utformingen av den vestlige kultur.
Til tross for all sin ydmykhet var Augustin helt sikkert klar over sin egen intellektuelle betydning. Men for ham var det viktigere å bære det kristne budskap til de enkle, enn å skrive store og høytsvevende teologiske verk. Denne dypere intensjonen, som ledet hele Augustins liv, kommer frem i et brev skrevet til hans kollega Evodius. Her forteller han om sin bestemmelse om midlertidig å stoppe dikteringen av bøkene til De Trinitate, «siden det er for slitsomt, og jeg tror at de bare kan forstås av veldig få. Det haster derfor med å få flere tekster som vi håper er nyttige for flere» (Ep. 169,1,1). Det var derfor mer nyttig for ham å formidle troen på en måte som er forståelig for alle, enn å skrive store teologiske verk. Dette akuttfølte ansvaret med tanke på utbredelsen av det kristne budskap er siden å finne som utgangspunkt for skrifter som De catechizandis rudibus, en kateketisk teori og metode, eller Psalmus contra partem Donati. Donatistene var det store problemet i Augustins Afrika, et tilsiktet afrikansk skisma. De hevdet at den sanne kristendom er afrikansk. De satte seg mot Kirkens enhet. Hele sitt liv kjempet den store biskopen mot dette skismaet, og han forsøkte å overbevise donatistene om at det bare er i enhet at også den afrikanske kristendom kan være sann. Og for å gjøre seg forstått blant de enkle som ikke kunne forstå retorikerens komplekse latinske språk, bestemte Augustin seg for å skrive et forenklet latin, sågar med grammatiske feil. Og dette gjorde han i den ovenfor nevnte Psalmus, som er en slags enkel poesi mot donatistene, for å hjelpe hele folket til å forstå at det bare er i Kirkens enhet at vårt forhold til Gud virkelig og til fulle realiserer seg, og at fred i verden kan vokse.
Den store mengde prekener, ofte improvisert og ført i pennen av skrivere mens de ble holdt – og deretter sirkulert umiddelbart – har en helt spesiell plass i denne produksjonen rettet mot et videre publikum. Blant disse skiller Enarrationes in Psalmos seg ut. Disse ble svært mye lest i middelalderen. Nettopp sedvanen med å utgi Augustins mange tusen prekener – ofte uten forfatterens kontroll – beskriver deres utbredelse og senere spredning, men også deres vitalitet. Augustins prekener ble faktisk, på grunn av forfatterens popularitet, ofte svært ettertraktede tekster og også brukt av andre biskoper og prester som norm, tilpasset stadig nye kontekster.
Den ikonografiske tradisjon, som vi allerede kan se i en freske fra det sjette århundre i Lateranet, fremstiller Den hellige Augustin med en bok i hånden. Dette er ganske sikkert for å vise til hans litterære produksjon som i så stor grad har påvirket den kristne mentalitet og tanke, men også for å vise hans kjærlighet til bøker og lesning og også hans kunnskap om de store fordums kulturer. Possidius forteller at Augustin ved sin død ikke etterlot seg noe, men «han anmodet alltid om iherdig å bevare kirkens bibliotek med alle oversiktene for fremtidige generasjoner», særlig oversiktene over hans egne verker. Possidius understreker at Augustin «stadig lever» i disse og hjelper dem som leser hans skrifter, selv om han avslutter med å si at «jeg tror at de som fikk se og lytte til ham, var i stand til å få større nytte av kontakten med ham da han i egen person talte i kirken, og særlig de som var med ham i hans daglige liv blant folket» (Vita Augustini, 31). Ja, også for oss ville det vært flott å få høre ham tale. Men han er sannelig levende gjennom sine skrifter, han er nærværende blant oss, og slik får vi også se hvilken stadig vital tro han viet hele sitt liv til.
Noter
[1] Deler av dette verket finnes i norsk oversettelse: De civitate Dei: Gudsstaten, eller Guds by, innledning, utvalg og oversettelse ved Reidar Aasgaard, Oslo: Pax, 2010. Overs. anm.