Den hellige Rosa het egentlig Isabel de Flores y del Oliva og ble født den 20. april 1586 i Lima i Peru. Hun var datter av spanske foreldre, Caspar de Flores og Maria del Oliva. Caspar kom til Peru fra Puerto Rico i 1548. Hun ble døpt den 25. mai, som det året var pinsedag. En indiansk hushjelp, som ble slått av barnets røde kinn og ekstraordinære skjønnhet, erklærte med et uttrykk som fortsatt er vanlig på spansk, at hun var como una rosa («som en rose»), og moren var enig i at det skulle hun kalles. Legenden hevder derimot at hennes mor kort etter fødselen så en svevende rose over barnets vugge, derfor ble hun alltid kalt Rosa.
Familien levde i beskjedne kår, og deres økonomiske forhold ble enda mer forverret etter et mislykket gruveprosjekt. Rosa arbeidet hardt for å hjelpe familien økonomisk; hun dyrket blomster, broderte og sydde. Allerede i en alder av 5 år avla hun løfte om evig kyskhet, og da foreldrene ville gifte henne bort til en velstående ung mann, avslo hun bestemt å tenke på ekteskap. I stedet klippet hun av seg sitt lange, vakre hår og sa til foreldrene at hun ville gå i kloster. På grunn av denne beslutningen ble hun til og med mishandlet av sin mor.
Allerede som barn viste Rosa en utrolig evne til å lide i stillhet. Da hun skadet en finger så hardt at den måtte amputeres, kom det ikke en lyd over hennes lepper selv om det på den tiden ikke fantes bedøvelse. Fra hun var 16 år spiste hun ikke frukt, fastet tre dager i uken og tok etter hvert bare til seg vann og brød. Hun var kjent for sin skjønnhet, men gikk til smertefulle skritt for å bli mindre vakker. Dette var både for å holde eventuelle friere unna og for å vokte seg mot noe eget sensuelt hovmod. Det er sagt at hun gned pepper inn i ansiktet for å gjøre huden skjoldete, og en gang smurte hun hendene med kalk, noe som gjorde at hun ikke engang kunne kle på seg selv i en måned; alt fordi hun hadde fått komplimenter for den glatte huden på hendene.
Hun ble konfirmert som 14-åring av Limas erkebiskop, den hellige Turibius av Mogrovejo og tok da fermingsnavnet Rosa. Siden kalte hun seg i tillegg «av Maria», de Santa Maria. Hennes forbilde var den hellige Katarina av Siena, som hun kjente fra biografien skrevet av den salige Raimund av Capua, og i 1606 ble hun som henne dominikanertertiar (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD). Hun bodde i et plankeskur i foreldrenes hage som hun bygde sammen med broren Ferdinand. Her tilbrakte hun lange timer i bønn, pisket seg og bar et tønnebånd med torner rundt hodet for alltid å minnes Kristi lidelser. I 1623 ble det første nonneklosteret åpnet i Lima og viet til Katarina av Siena, mye takket være Rosas eksempel.
Rosas isolasjon og strenge selvpålagte botsøvelser vakte hennes families og venners kritikk, og de mystiske opplevelser og de fristelser hun led under, ble gjort til gjenstand for en kirkelig undersøkelse fra Inkvisisjonens side. Hun led under personlige fristelser og åndelig tørrhet i tillegg til forfølgelsene fra andre, og mange psykologer har stilt spørsmålstegn ved hennes ekstreme livsstil. Teologer har innvendt at kanskje kan hennes liv best forstås som et forsøk på å reparere den omfattende synd og korrupsjon som preget datidens samfunn.
Rosa bar sin motgang med tålmodighet uten beklagelse, og hennes medlidenhet med andres lidelser ga seg uttrykk i omsorg for de syke og fattige, indianere og slaver. I dag betraktes hun som grunnlegger av sosialhjelp i Peru. Da et jordskjelv en gang rammet Lima, tilla mange i byen dens redning forbønn fra deres egen vakre rose, Rosa av Lima. En gang da en hollandsk flåte seilte inn på havnen i Lima og byen var lammet av skrekk, styrtet Rosa til dominikanerkirken, klar til å dø i forsvar for Det hellige Sakrament. Men hollenderne reiste, og Rosa fikk ikke dø som martyr, som hun hadde ønsket.
De siste tre årene av sitt liv var Rosa rammet av alvorlige sykdommer som synes å ha hatt både psykiske og fysiske elementer. I denne tiden aksepterte hun tilbudet fra regjeringstjenestemannen Don Gonzalo de Massa og hans hustru om å bo i deres hus. Etter en siste smertefull sykdom døde Rosa den 24. august 1617 i en alder av 31 år. Hennes bønn under sykdommen hadde vært: «Herre, øk mine lidelser, men også din kjærlighet i mitt hjerte».
I flere dager var det umulig å få gravlagt henne på grunn av alle de sørgende, både fattige og rike, som ville vise henne den siste ære. Hun ble gitt en æresbegravelse i Lima, og kapitlet, senatet og andre fremtredende borgere vekslet om å bære hennes kiste. Hele byen æret henne allerede som hellig. Hun ble etter eget ønske gravlagt privat i klostergangen i dominikanerkirken. Atten måneder senere ble graven åpnet, og hennes legeme ble da funnet like friskt. I 1630 ble graven åpnet igjen, og selv og Rosas legeme fortsatt utstedte en søt duft, var det begynt å gå i oppløsning. Senere ble hennes legeme flyttet inn i selve kirken og gravlagt under et alter i krypten. Ved hennes grav skjedde (og skjer) mange undre.
Hennes relikvier er nå bevart på to steder. I dominikanerkirken Santo Domingo er det et spesielt alter viet til de peruanske helgenene, og på det ligger tre gullskrin som inneholder hodeskallene til Rosa og Martin av Porres samt relikviene til den hellige Johannes Macías. Selv om disse vanligvis ikke kan ses, blir de vist frem ved spesielle anledninger. Resten av Rosas relikvier oppbevares få kvartaler unna, i den lille kirken som ble reist på stedet hvor Rosa bodde. Denne lille kirken, som fikk rang av basilika, inneholder også mange objekter som Rosa bar eller brukte mens hun levde, inkludert et kors som hun en gang skal ha mottatt Jesu blod fra, en ring som mirakuløst ble tilegnet henne og et taggete metallstykke som hun bar for å disiplinere seg selv. I hagen finnes fortsatt det skuret hvor hun bodde samt brønnen hvor hun kastet nøkkelen til låsen til den lenken hun hadde festet rundt livet som bot.
Hun ble saligkåret den 15. april 1668 (dokumentet (Breve) var datert den 12. april) av pave Klemens IX (1667-69) og helligkåret den 12. april 1671 av pave Klemens X (1670-76) i samme seremoni som han helligkåret de hellige Cajetan av Thiene OTheat, Frans de Borgia SJ, Ludvig Bertrán OP og Filip Benizi OSM.
Rosa var den første person i Amerika som ble helligkåret. Året etter ble hun utnevnt til skytshelgen for Peru. Det ble senere utvidet til hele Mellom- og Sør-Amerika, Filippinene og til og med India. På grunn av navnet blir hun også (uoffisielt) betraktet som skytshelgen for blomsterhandlere og gartnere. I Roma er et eget kapell viet til henne i kirken Santa Maria sopra Minerva. Tidligere ble hennes fest feiret den 30. august, mens den nå feires 23. august i nesten hele verden. I hjemlandet Peru minnes hun fortsatt den 30. august. Dødsdagen 24. august er opptatt av den hellige Bartolomeus. Hennes attributter i kunsten er blomster og Jesusbarnet, og hun avbildes ofte i Dominikanerdrakt.