Denne gruppen består av fem prester og en legbror fra «Ordenen av den aller helligste Treenighet for løskjøping av fanger» (Ordo Sanctissimae Trinitatis redemptionis captivorum – OST), i daglig tale Trinitarierordenen, drept av hat til troen under Den spanske borgerkrig i 1936.
Ordenen skal ifølge legenden ha blitt grunnlagt i 1197, da de to hellige eneboerne Felix av Valois og Johannes av Matha en dag så en hvit hjort med et rødt og blått kors i geviret. Johannes ble minnet om en visjon han hadde hatt under sin første messe. Både han og Felix visste at hjorten med korset var et tegn fra Gud, og at de skulle fortsette med den planen de hadde diskutert om å grunnlegge en religiøs orden for å kjøpe fri kristne slaver som var tatt til fange av muslimene under korstogene.
Trinitarierne har vært til stede i Alcázar de San Juan siden 1600-tallet, og det første beviset på deres tilstedeværelse stammer fra 1632. Det nåværende Convento de la Santísima Trinidad ble bygd mellom 1600- og 1700-tallet og blir i dag drevet av trinitarierne, som også driver et kollegium og et gutteseminar i Alcázar de San Juan. Klosterkirken er en av de første kirkene i provinsen som er bygd i rokokkostil. Inne er det flere kapeller med andaktsbilder, men den høyest ærede statuen i denne kirken, er den av Nuestro Padre Jesús Nazareno, som presider på den barokke altertavlen og nyter en stor hengivenhet i Alcázar de San Juan.
De seks martyrene er:
Han var i Alcázar de San Juan som novisemester (1903) og tjenestegjorde som superior i ulike klostre: Antequera (1910-16), helligdommen for La Virgen Bien Aparecida i Santander (1919-22 og 1926-29), San Carlino i Roma (1922-26), Laredo i Santander (1929-33), Belmonte i Cuenca (1933-36), og til slutt i mai 1936 kom han for andre gang til klosteret i Alcázar de San Juan.
Han var ydmyk, hjelpsom, snill, klok, omsorgsfull, en Guds mann. Hans oppførsel var alltid oppbyggelig i alt han gjorde. Han satte et familiært preg på kommunitetslivet og oppmuntret personlig til studiemøter og rekreasjon. I klosteret i Belmonte lindret p. Hermenegild den sulten som kommuniteten led av.
Han var eksemplarisk i sin dedikasjon til botens sakrament og hadde et ry som en god åndelig veileder. Blant dem han veiledet skiller én seg ut, nemlig Guds tjenerinne sr. María del Niño Jesús (1912-33), klausurert trinitariersøster i klosteret i Laredo. Etter at p. Hermenegild i mai 1936 ble superior for kommuniteten i Alcázar, gratulerte en venn av kommuniteten ham med utnevnelsen. Han svarte: «Takk, men jeg har ikke kommet for å være superior, men offer».
Bortsett fra en periode i Belmonte i Cuenca i anledning grunnleggelsen av trinitarierklosteret der i 1923, tilbrakte han det meste av sitt religiøse liv i Alcázar de San Juan, hovedsakelig engasjert i pedagogisk arbeid for barn og unge. Hans studenter husker ham som en snill, glad og vennlig mann.
Han underviste de minste og lærte dem å synge gangetabellen. Han klarte ikke å se et trist barn, og gjorde sitt beste for at det skulle glemme sin sorg. P. Bonaventura anstrengte seg mye for å hjelpe de fattigste familiene i form av gratis utdanning for deres barn fordi de ikke kunne betale noe for barnas skolegang. P. Bonaventura hadde en stor kjærlighet for folket i Alcazar og for trinitarierne, hans overbevisning var så stor at de hørte ham si: «Ikke noe galt kan skje med oss, fordi vi har vært snille mot de fleste guttene i Alcazar, og har gitt hundrevis av arbeidere arbeid på markene».
Etter sin ordinasjon levde han hele sitt liv i klosteret i Alcázar de San Juan, det vil si i 25 år. Hans liv ble tilbrakt viet til den hellige liturgi samt opplæring og støtte til de trengende. Han var en glad ordensmann, sympatisk, alles venn, munter. Hans glede smittet til alle som samtalte med ham. Han var en venn av å gjøre godt mot den som måtte trenge det, spesielt bidro han til å finne arbeid for arbeidere, snakke med dem han visste kunne tilby dem arbeid. Han hjalp også flere mennesker til å finne arbeid i RENFE (de spanske statsbanene).
Han var utstyrt med en praktfull tenorstemme. Han organiserte og dirigerte flere kor som sang i de liturgiske feiringene i klosterkirken. Han var direktør for Den nattlige tilbedelse og kapellan for Marias døtre. Han var kjent for å være klar til å lytte til pastorale forespørsler og pleide ofte å besøke de syke i deres hjem. P. Frans fikk høre om alle faresignaler og fikk råd om å forlate landsbyen så snart som mulig, men han sa: «Jeg tror ikke det. Vi er takknemlige for at ingen gjør oss noe. Jeg har plassert så mange som er på stasjonen og vi har utdannet i våre skole mange barn som absolutt respekterer oss».
I trinitarierordenen huskes hans ekstraordinære intelligens. Han var professor i filosofi og assisterende novisemester i Bien Aparecida (1918-19), og deretter i filosofi og teologi og formator i Córdoba (1919-25). I 1925 ble han utnevnt til direktør ved trinitariernes kollegium i Alcázar de San Juan (1925-35), hvor han ble betraktet som «skolens sjel». En av hans studenter husker ham som «en sann helgen, av upåklagelig oppførsel, og med en hengivenhet til skolen uten forbehold».
P. Plácido tok som standard for oppførsel et kastiljansk ordtak: «Gjør det gode og ikke se på hvem». «Forbered deg for motstand fra en som liker ryet som ateist (...) tilby din hjelp for å forberede unge mennesker i fritiden som er igjen etter deres religiøse og skoleforpliktelser».
Flere «innflytelsesrike» mennesker, inkludert ordføreren i Alcázar, tilbød seg å redde ham, men han nektet hvis redningen ikke ble utvidet til alle hans brødre i kommuniteten. De led martyrdøden etter midnatt den 27. juli 36. Neste dag hørte en legmann i en drøm dem si: «Vi har det fullkomment godt og absolutt fritt (...) vi er i himmelen».
P. Antonio er huskes av alle for sitt behagelige vesen og sin sykelige natur, til tross for sin unge alder (han døde bare 34 år gammel). Han blir husket som «en engel, alltid med smil i ansiktet, elskelig». Han var en god organist og utøvde sine fremragende musikalske evner i de klostrene hvor han tjente, nemlig helligdommen for La Bien Aparecida, Laredo, Belmonte og Alcázar. Hans musikalske begavelse resulterte i den salmen han komponerte for Jesús Nazareno i Alcázar.
Et par uker før han ble arrestert, kom noen slektninger av ham fra Vizcaya. «Han ønsket ikke å reise fordi han ønsket å følge skjebnen til sine religiøse brødre, og han var overbevist om alt som ville skje dem». Da de kom for å arrestere munkene, feiret p. Antonio de Jesus Maria messe i kirken. Han hadde konsekrert elementene da militsmenn kom inn i kirken med sine rifler, med blasfemi og pistoler befalte de ham å forlate feiringen Rolig gjorde han seg ferdig med å feire messen og konsumerte alt som var i tabernaklet for å hindre skjending.
I nesten hele sitt religiøse liv utførte han arbeidet som kokk. Han var av en ydmyk og arbeidsom natur. Han var en svært enkel mann. Han ble kjent over hele ordenen for sin svært gode matlaging, men uttalte at når «hans hender var opptatt med kjøkkenets gryter, var hans hjerte fylt av Gud». Han var svært from og forsømte aldri sine bønner. Han var svært tjenestevillig, både mot munkene og barna på skolen. En tidligere student fortalte at da han fikk vite at en student ble straffet, tok br. Stefan ham med seg for å snike til seg litt mat.
Hver dag ga han mat til flere fattige i porten til klosteret. Han kokte alltid mer enn det som nødvendig til kommuniteten, og tenkte på dem. Mange husker at han midt på dagen ga et måltid til de fattige som kom til klosteret, hele portnerrommet var fullt av dem, og han ga dem den samme maten han hadde laget til brødrene. Han fylte fatene de fattige ga ham med raushet og ydmykhet.
Br. Stefan fikk gjentatte ganger tilbud om i bytte for sin frihet og sitt liv, å arbeide som kokk for militsmennene og også å registrere seg som medlem av en marxistisk senter, noe som han nektet plent. Den 31. august om natten ba de br. Stefan da han gikk inn i bilen, om å hoppe av, så ville ingenting skje med ham, men han sa nei, fordi han ønsket å være sammen med sine brødre.
Hans ledsagere i fengselet fortalte at han ble utsatt for avhør og mishandling. Flere personer var vitne til at i disse dagene ble hans svarte skjegg helt hvitt. En medfange husket at han klokken to om morgenen den 12. september ble tatt med ut av fengsel for å miste sitt liv.
Klokken to om ettermiddagen ble fransiskanerne, trinitarierne og den dominikanske novisen brakt til en eremitasje i utkanten av byen. Hele dagen den 21. august fikk de ingenting å spise. Stedet var trangt og hadde ingen vinduer, og sommervarmen betydde et stort problem, men ingen klaget. Først ba de i fellesskap, men det ble forbudt. Til folk som brakte dem mat, sa fangevokterne: «Ja, bring dem ting, for de skal bli her noen få dager».
Rundt klokken tolv den 26. august, slapp de ut de tretten ordensbrødrene fra eremitasjen i to grupper. De gikk uten motstand eller protest. Ingen forsøkte å flykte. Fra midnatt til tidlig på morgenen den 27. august 1936 ble de skutt i Alcázar de San Juan i provinsen Ciudad Real i regionen Castilla-La Mancha i Spania. De ble gravlagt på kirkegården i Alcázar de San Juan, men deres levninger ble i 1962 overført til klosterkirken og gravlagt nær høyalteret. Etter saligkåringen vil de få den ærbødighet de fortjener i et nytt kapell ved inngangen til kirken, Capilla de los Mártires.
Dekretet Nihil Obstat ble utstedt den 25. august 1993 og bispedømmets informativprosess ble åpnet den 4. oktober 1993 og avsluttet den 4. mars 1996. Dekretet om gyldigheten av bispedømmets informativprosess ble utstedt den 16. november 1996, og sakens Positio ble sendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i 2000. Den 28. juni 2012 undertegnet pave Benedikt XVI (2005-13) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige».
De seks martyrene ble saligkåret av pave Frans den 13. oktober 2013 i Tarragona i provinsen av samme navn i regionen Catalonia i Spania sammen med martyrer fra andre kongregasjoner og bispedømmer i gruppen «522 martyrer fra Den spanske borgerkrig». Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Minnedag for alle de 522 er 6. november.
Saligkåringen skjedde i trinitariernes jubileumsår (Año Jubilar Trinitario 2013), hvor de feiret sin grunnlegger, den hellige Johannes av Matha (1160-1213), og den hellige Johannes García Gijón (Juan Bautista de la Concepción) (1561-1613), reformator av ordenen.
Kilder: newsaints.faithweb.com, es.catholic.net, elsayon.blogspot.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 1. desember 2013