Den hellige Felix av Valois (1127-1212)

Legenden forteller at i begynnelsen av 1100-tallet ble de distriktene som nå er Somme og Aisne i Frankrike, styrt av grev Raoul de Vermandois et de Valois (Rudolf), en prins fra huset Capet og en ætling av den salige keiser Karl den store (768-814) som ble kalt «den enøyde» eller «den tapre». Hans hustru Alienor de Champagne (Eleonora) var også av Karl den stores ætt. Den 19. april 1127 fødte hun en sønn som fikk navnet Hugo etter sin bestefar, som var sønn av kong Henrik I av Frankrike (1031-60). Unge Hugo ble presentert for den hellige Bernhard av Clairvaux og ble senere sendt til klosteret Clairvaux for å bli utdannet. Han ble også presentert for pave Innocent II (1130-43).

Som tyveåring satte Hugo av gårde på korstog, men han dro inkognito for ikke å bli forskjellsbehandlet. Tre år senere vendte han tilbake, reiste gjennom Italia og dro for å leve som eremitt enten i Nord-Italia eller nær Clermont d’Oise. For å unngå gjenkjennelse og for å indikere en endring i livet, tok han navnet Felix og ble prest. En versjon sier at han i 1152 arvet grevskapene Vermandois, Valois, Amiens og Crépy, men at han trakk seg tilbake i 1160.

I 1193/94, da han bodde i ekstrem ensomhet på et øde og forlatt sted nær Montigny, fikk han besøk av den hellige Johannes av Matha, som akkurat var presteviet etter skolegang i Aix-en-Provençe og Paris. De ble snart venner og Johannes ble hos Felix. Flere disipler sluttet seg til dem og dannet en liten kommunitet. Legenden forteller:

En dag i 1197 kom det til syne en hvit hjort, som ofte kom for å drikke ved kilden hvor eneboerne hentet sitt vann, med et rødt og blått kors i geviret. Johannes ble minnet om den visjonen han hadde hatt under sin første messe. Både han og Felix visste at hjorten med korset var et tegn fra Gud, og at de skulle fortsette med den planen de hadde diskutert om å grunnlegge en religiøs orden for å kjøpe fri kristne slaver som var tatt til fange av muslimene under korstogene.

Paven ba biskop Odo av Paris og abbed Absalon av Saint-Victor i Paris skrive regelen basert på den hellige Augustins regel. De fikk en hvit ordensdrakt med et rødt og blått kors på brystet. Johannes ble ordenens superior, mens Felix, som hadde blitt igjen i Italia, utviklet ordenen derfra. Da Johannes vendte tilbake til Frankrike, godkjente kong Filip August av Frankrike (1180-1223) at ordenen kunne etablere seg i hans kongerike, og greven av Châtillon ga dem et hus og en eiendom til hovedkvarter. En grunnleggelse ble foretatt i Paris på stedet for et kapell viet til den hellige Maturin (Saint-Mathurin), og ordenen ble kjent som Les Mathurins i Frankrike. Margareta av Blois ga ordenen åtti mål av skogen der hvor Felix hadde bygd sin første eneboerhytte. De døpte stedet om til Cerfroid eller Cerssroio (Cervus frigidus), til minne om hjorten som hadde vist seg der. Ved hjelp av almisser bygde grunnleggerne ordenens første kloster der i Cerfroid ved Paris (i bispedømmet Meaux), i dag Brumetz i departementet Aisne.

Om natten den 8. september 1212 gikk Felix til klosterkirken i Cerfroid, selv om sakristanen hadde glemt å ringe med klokkene til matutin, som vanligvis skjedde rundt kl 3 om morgenen. Han fant der Jomfru Maria og engler, som alle bar ordenens drakt. Et par dager senere kom Johannes tilbake til Cerfroid for å møte sin gamle venn. Han ble en kort tid, og den 4. november 1212 døde Felix av Valois i Cerfroid, 85 år gammel. Han ble gravlagt i Cerfroid. Johannes døde året etter i Roma.

Medlemmene av ordenen mener at de to grunnleggerne ble helligkåret den 1. mai 1262 av pave Urban IV (1261-64), men den angivelige helligkåringsbullen er gått tapt. I 1631 gjorde Trinitarierne et forsøk på å få tillatelse til å feire festen for de hellige Johannes og Felix liturgisk i Frankrike og Spania, som deres brødre i England hadde gjort siden 1308, men siden konsilet i Trient hadde vedtatt restriktiv kontroll på slike feiringer, fikk de ikke tillatelse med det samme. Derfor startet Trinitarierne å samle opplysninger. De fant at kannikene i Meaux hadde påkalt Felix siden 1219, at generalkapitlet i 1291 hadde fastsatt hans festdag, og at den engelske provinsialen i 1308 hadde mottatt messe og officium fra pave Johannes XXII (1316-34).

Dette var nok til å overbevise pave Alexander VII (1655-67), som helligkåret Johannes av Matha og Felix av Valois den 21. oktober 1666 ved at deres kult ble stadfestet. Men fem år senere hadde Rituskongregasjonen ennå ikke skrevet inn deres navn i Martyrologium Romanum, og det var først etter intervensjon fra kongene Ludvig XIV (1643-1715) og Filip V av Spania (1701-46), som på grunn av navnet «de Valois» hevdet slektskap med Felix, at pave Innocent XII (1691-1700) i 1694 utvidet deres fest til hele Kirken.

Den salige pave Innocent XI (1676-89) la i 1679 Felix’ minnedag til 20. november og Johannes av Mathas til 8. februar. Ved kalenderreformen i 1969 ble festen fjernet fra den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere. Dødsdagen 4. november nevnes også som en minnedag for Felix. Deres navn står i Martyrologium Romanum.

Felix avbildes i sin hvite ordensdrakt, gjerne sammen med en hjort med et rødblått kors i geviret. Det skyldes historien om at Trinitarierne skal ha bygd sitt hovedkloster Cerfroid der hvor en hjort viste seg for dem. Felix avbildes også ofte med ødelagte lenker, som viser til ordenes viktigste oppgave, nemlig løskjøping av slaver. Vandrelegenden om krusifikset i et hjortegevir gjør at han ofte blandes sammen med de hellige Hubert og Eustacius.

Ordensdrakten er hvit med et påfallende stort rødblått kors. Ordenen skal ha løskjøpt 900 000 kristne fanger. Den delte seg i skodde og uskodde Trinitarier, de siste ble oppløst i 1894. På 1200-tallet fikk den en andreorden for kvinner og tredjeorden for legfolk. Ordenens høydepunkt var på 1300-tallet med 800 klostre i alle verdensdeler som da var kjent. Senere spredte ordenen seg også til Amerika. Siden har den gått tilbake, og omfattet ved begynnelsen av 1900-tallet 500 klostre. I dag vier ordenen seg til misjon i Nord- og Sør-Amerika og Madagaskar, sjelesorg for innsatte i fengsler og sognesjelesorg. I 1990 fantes det 92 klostre med 649 medlemmer, derav 417 prester.

Det finnes historikere som betviler Felix’ eksistens og virke. Det samme gjelder Johannes av Matha, men i atskillig mindre grad.