Den salige Maria Angelica Pérez (sp: María Angélica), med ordensnavnet sr. Maria Crescencia FMH, ble født den 17. august 1897 i San Martín i provinsen Buenos Aires i Argentina. Hennes familie var enkle bønder med en svært sterk katolsk tro. Blant hennes nære slektninger var en prest og tre nonner.
Familiene Pérez og Rodriguez hadde fulle av håp forlatt spanske Galicia, et område med stor utvandring, på en båt til Sør-Amerika. Uforutsette bitre realiteter bremset ofte entusiasmen, men familiene Pérez og Rodriguez fortvilte ikke tross motgangen, og de fant trøst i de rike katolske tradisjonene de hadde brakt med seg fra hjemlandet. En svært varm dag i midten av desember 1889 giftet Agustín Pérez og Ema Rodriguez seg foran alteret til jomfruen av Pilar i Córdoba.
På grunn av de turbulente tidene i Argentina med vekselvis konservative og liberale partier i regjeringene i byene, ble det unge paret tvunget til å flytte til Montevideo i Uruguay. Der var de alene. I den uruguayanske hovedstaden ble deres første barn født, men døde innen tre år. En annen sønn døde ved fødselen, men Emilio og Antonio overlevde. Men i dette landet hadde det unge paret ingen utsikter til fremgang, så de bestemte seg for å vende tilbake til Argentina.
Maria Angelica bodde sammen med familien til hun var ti år gammel, da hun dro for å gå på skole i El Hogar de Jesús i Pergamino i Buenos Aires. Hun studerte deretter ved Colegio de Jesus i Pergamino, hvor hun tok eksamen som lærer i søm. Hennes religiøse kall, som hadde vokst gjennom årene, tok en definitiv kurs da hun som attenåring den 31. desember 1915 trådte inn i novisiatet til «Søstrene av Hagen» i hovedstaden Buenos Aires, den samme kongregasjonen som drev skolen El Hogar de Jesús. Hun ble ikledd drakten den 2. september 1918 og tok ordensnavnet Maria Crescencia. På samme tid døde hennes far, Don Agustín Pérez.
Congregación de las Hijas de María Santísima del Huerto, «Døtre av den helligste Maria av Hagen» (Congregatio Filiarum Mariae Sanctissimae ab Horto – FMH), som på originalspråket italiensk heter Figlie di Maria Santissima dell’Orto, kalles også Gianelline etter grunnleggeren, den hellige Antonius Maria Gianelli (1789-1846). Han grunnla kongregasjonen i 1829 og ga den navn etter den fremste helligdommen i Chiavari i Tigullio i provinsen Genova i Liguria, hvor den ble grunnlagt, Il santuario-cattedrale di Nostra Signora dell’Orto. Gianelli ble i 1838 valgt til biskop av Bobbio, saligkåret i 1925 og helligkåret i 1951. Gianelline-søstrene landet for første gang i Latin-Amerika i september 1856 i Montevideo i Uruguay og ekspanderte på det søramerikanske kontinentet. De ble ledet av den modige misjonæren sr. Chiara Podestà (d. 1869), søster av medgrunnleggeren, moder Caterina Podestà.
Etter et eksemplarisk novisiat avla hun sine løfter den 7. september 1919. Ifølge vitnesbyrd fra mennesker som kjente henne, var ydmykhet den dyden som karakteriserte henne sterkest. Denne hjalp henne til å klare de store kravene til søsterlig kjærlighet og kommunitetsliv med ro og glede. Hun levde i det skjulte og oppfylte sine ydmyke plikter med ekstraordinær kjærlighet, og hun kombinerte apostolatet og tjenesten med et intenst indre liv. De første årene av hennes religiøse liv var viet til barn. Hun var lærer i søm og katekese på to grunnskoler, først i Escuela Taller tilknyttet provinsialhuset i Buenos Aires og senere ved Colegio del Huerto i Calle Rincón i Buenos Aires.
Først var hun i Quillota før hun dro til sitt endelige oppholdssted Vallenar i Atacama i Chile, hvor kongregasjonen siden 1915 hadde hatt ansvaret for sykehuset Nicolás Naranjo. På grunn av sykdommens utvikling og alvorlighetsgrad, var hun i tre måneder innlagt på et sykehus i nærheten av Vallenar, fullstendig isolert for å hindre smitte. Men de siste ukene av livet tilbrakte hun igjen i kommuniteten i Vallenar, oppbyggelig for sine søstre med sin dype ro og indre fred.
Ifølge krønikene fikk hun i en visjon besøk av grunnleggeren Antonius Maria Gianelli. Med ekte fromhet mottok hun Viaticum, omgitt av sin superior og søster. Etter et liv fylt av heroiske dyder oppga hun sin sjel til Gud den 20. mai 1932 i Vallenar, ennå ikke 35 år gammel. Ifølge vitner som var til stede, var hennes siste ord: «Jesu Hjerte, jeg ber deg om en spesiell velsignelse for Chile, ettersom det er Guds vilje at jeg skal dø her. Med glede tilbyr jeg dette offer for denne nasjonens fred og ro». Hun ble gravlagt på kirkegården i Vallenar, i en fellesgrav med elleve fattige.
Kort tid etter hennes død merket søstrene som var samlet på Colegio del Huerto i Quillota i Chile, 600 kilometer fra Vallenar, en duft av fioler som fylte hele bygningen og som holdt seg i flere dager innenfor skolens vegger. Stilt overfor dette uforklarlige faktum, sa superioren: «Sr. Crescentia er død». Umiddelbart etter kom det et telegram som fortalte om hennes død. Straks etter hennes død opplevde mennesker alle slags tegn som bare kunne komme fra en person som var i Guds nærvær. Folk henvendte seg til henne og ba om hennes forbønn, og gjennom den mottok de alle slags tjenester fra Gud.
Da kommuniteten forlot Vallenar, ønsket ikke befolkningen at de skulle ta med seg levningene av henne de kalte «den lille helgenen» (La santita). Så det var ikke før 35 år etter hennes død at kongregasjonen beordret at hennes jordiske rester skulle overføres til Quillota. Den 8. november 1966 ble kisten åpnet, og et lite skrin var gjort klar for å oppbevare de restene som var igjen av henne. Men til deres store overraskelse fant de både legemet og ordensdrakten intakte og i perfekt stand. Hele byen Vallenar samlet seg for å se dette enestående faktum med egne øyne. Hun ble deretter gravlagt på nytt i søstrenes nye gravhvelv i Quillota, hvor hun hvilte i sytten år.
I 1983 ble hennes legeme flyttet til søstrenes kirkegård i Pergamino i Argentina. Der ble det til den 26. juli 1986, da det i anledning åpningen av saligkåringsprosessen på bispedømmenivå, ble flyttet til kapellet i Colegio del Huerto i Pergamino. Der har det blitt æret av tusenvis av pilegrimer som besøker henne fra hele landet. Barn, ungdommer og voksne besøker hennes grav for å takke for de tjenester de har mottatt gjennom hennes forbønn. Hun er kjent for nonnene i kongregasjonen som sor Dulzura («søster sødme»).
Prosessen på bispedømmenivå for en saligkåring av sr. Crescentia Perez ble åpnet den 30. juni 1987 av daværende biskop av San Nicolás, Domingo Castagna. Den ble avsluttet den 3. oktober 1989. Dekretet Nihil Obstat ble gitt den 5. desember 1989, og den 3. oktober 1990 ble saken åpnet i Helligkåringskongregasjonen i Roma. Den 22. juni 2004 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 19. desember 2011 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn.
Miraklet skjedde i 1997. En ung kvinne i erkebispedømmet Buenos Aires, María Sara Pane, ble uforklarlig helbredet av et tilfelle av akutt (fulminant) hepatitt A (leverbetennelse), komplisert av organsvikt og insulinavhengig diabetes. Denne tilstanden har stor dødelighet. Kort før, på luftfartshospitalet hvor kommuniteten av Gianelline-søstre arbeidet, hørte hun historien om «søster Dulzura» og om Søstrene av hagen som arbeider der, og de ba om hennes forbønn. Den plutselige helbredelsen skjedde på det italienske sykehuset, hvor situasjonen endret seg i løpet av bare et par timer. Pasienten sa at mens de utførte en biopsi «under store smerter, da det på et bestemt tidspunkt syntes for meg som om alt hadde forsvunnet fra mitt liv og jeg følte en følelse av enorm fred. Kunne det ha vært det øyeblikket da sr Crescencia ga meg den nåde å bli helbredet?» I løpet av48 til 72 timer ble hun fullstendig helbredet. Helbredelsen ble beskrevet som uvanlig. En lege ved avdelingen for intensivterapi sa at den var «effektiv og av usedvanlig hurtighet».
Maria Crescentias sak har vakt stor offentlig interesse både i Argentina, hvor hun ble født, og i Chile, hvor hun døde. I 1997 erklærte deputertkammeret i Argentina at saken var av «parlamentær interesse» og anmodet republikkens regjering om å avgi en «erklæring om nasjonal interesse», noe som ble promulgert med et dekret den 25. august 2000. I tillegg har den chilenske ambassaden til Den hellige stol ved flere anledninger påpekt den spesielle oppmerksomheten som saken følges med i Chile.
Maria Crescentia ble saligkåret lørdag den 17. november 2012 i kretsen El Panorámico i Pergamino i provinsen Buenos Aires i Argentina. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 20. mai. Hun er en av de første blomstene av hellighet blant Gianelline-søstrene på søramerikansk jord.
Den katolske kirke har åpnet nesten femti salig- og helligkåringssaker for argentinske ordensfolk og legfolk som vitnet om sin tro eller døde for sin troskap sin til evangeliet, men ingen av dem har oppnådd helligkåring, bortsett fra den hellige Hector Antonius Valdivielso Sáez (1910-34), en av Asturias-martyrene eller Turón-martyrene under Den spanske borgerkrig, som var født i Argentina.
Den første salige var den salige Laura Vicuña (1891-1904), som var av chilensk opprinnelse og døde i Junin de los Andes (Neuquén) i Argentina, og den salige Artemide Zatti (1880-1951), legbror SDB, født i Italia og død i Viedma i Río Negro i Argentina. Den siste argentinske saligkårede er den salige Zefyrinus Namuncurá Burgos (1886-1905), som ble saligkåret den 11. november 2007 i La Capilla de Ceferino Namuncurá i Chimpay i Río Negro i Argentina.
Kilder: santiebeati.it, sistersolg.org, hermanacrescencia.com.ar, tn.com.ar, Zenit - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 17. november 2012