Den salige Zefyrinus Namuncurá Burgos (1886-1905)

Den salige Zefyrinus Namuncurá Burgos (sp: Ceférino) ble født den 26. august 1886 i Chimpay midt i Valle Medio i provinsen Rio Negro i det nordlige Patagonia i midtre del av Argentina. Det var festdagen for den hellige pave Zefyrinus (199-217), og den nyfødte gutten fikk navn etter ham. Han ble døpt to år senere, den 24. desember 1888, i Carmen de Patagones av den salesianske misjonæren Domingo Milanesio, indianernes apostel. Kongregasjonen kalles oftest «Salesianere av St. Johannes Don Bosco» (Salesiani di Don Bosco – SDB), men det offisielle navnet er Societas Sancti Francisci Salesii.

Zefyrinus var den sjette av tolv sønner av den 75-årige indianerhøvdingen Manuel Namuncurá (1811-1907) og den 29-årige Rosaria Burgos, en hvit chilensk kvinne som var tatt til fange. Zefyrinus var altså en mestis (sp: mestizo), en rasebetegnelse for personer som er en blanding av indianer og hvit. Faren var den siste store høvdingen (cacique) for indianerstammen Araucana, eller «kongen av Las Pampas», som han ble kalt av de innfødte. Han var igjen sønn av den legendariske Juan Calfucurá (d. 1873), høvdingen som lenge sto imot de hvite i deres fremrykking mot territoriene i sør. De hadde overgitt seg tre år tidligere (1883) til hæren fra den argentinske republikken.

Det blir sagt at Zefyrinus i barndommen falt i elva Rio Negro og nesten druknet. Han vokste opp i indianerlandsbyen Chimpay, hvor han lærte å håndtere boleadoras (et tradisjonelt våpen som ble brukt til å kaste rundt bena på kveget for å stoppe dem fra å løpe sin vei), spyd og bue. Hans far forberedte ham på å bli sin etterfølger som forsvarer av jorden og av de få indianerne som på den tiden utgjorde hans stamme.

Hans mor sa at Zefyrinus helt fra han var liten tenkte som en mann. Da han var elleve år gammel, ba han sin far om å få dra til Buenos Aires og studere og dermed bli til nytte for sitt folk, så den 25. august 1897 dro han og faren av gårde. De bodde på Colegio Don Bosco i Bahía Blanco, og der feiret de hans elleveårsdag dagen etter. Etter anbefaling fra ekspresident dr. Luis Sáenz Peña ble han den 20. september 1897 opptatt på salesianernes skole Colegio Pio IX i Buenos Aires. Han tilpasset seg raskt den nye livsstilen, og etter ett år mottok han sin første kommunion den 8. september 1898, han kunne skrive og lese og hadde utviklet en religiøs nidkjærhet og en sterk kjærlighet til Jesus og hans himmelske mor.

I desember sluttet det skolastiske år, men han klarte ikke å bestå eksamen. Han dro på ferie til Uribelarrea og forberedte seg på å gå første klasse om igjen. Den 15. februar 1899 kom han tilbake til Uribelarrea, klarte eksamen og kunne starte i andre klasse. Den 5. november 1899 ble han fermet (konfirmert) av Msgr Gregorio Romero i sognekirken San Carlos. Den 20. desember deltok han i kateketkonkurransen og fikk førstepremie. Ved den endelige eksamenen fikk han første pris i oppførsel og flid og første premie for hele kurset. En kuriositet er at han på Colegio Pio IX var medstudent og venn av den fremtidige skuespilleren og tangosangeren Carlos Gardel, begge sang i koret, i kapellet og ved kulturelle anledninger.

Studiene av katekismen fikk ham til å oppdage sitt prestekall, og første gang han fortalte sin veileder om dette, var i 1899, da han var tretten år gammel. Etter å ha vært til stede på et foredrag om misjonen i Patagonia begynte han å lengte etter å bli misjonær blant sine landsmenn i fjellene. Den 19. mars 1900 ba han p. Vespignani om å bli hans åndelige veileder. Han fikk første pris i oppførsel og flid, tredje pris for hele kurset, pris i kirkehistorie og andre pris i sang.

Den 8. september 1902 fullførte han sine åndelige øvelser med fire intensjoner som skulle bli hans program for livet. Han ble flyttet opp fra fjerde direkte til sjette klasse. Hans helse var aldri god – de første tegnene på tuberkulose hadde vist seg i slutten av 1901 – og på grunn av sine helseproblemer dro han i slutten av oktober 1902 igjen til Uribelarrea. Hans helse forbedret seg der i det sunnere klimaet, og han kom tilbake. Den 17. november 1902 snakket inspektøren om ham til biskop Cagliero, som lovte å sende ham til Bernal hvor han kunne følge sitt prestekall.

Giovanni Cagliero SDB (1838-1926) var favorittdisippel av den hellige Johannes Don Bosco (1815-88) og klassekamerat med den hellige Dominikus Savio (1842-57) og den salige Mikael Rua (1837-1910). Han ledet de første ti salesianerne til Amerika (1875-77), ble i 1883 utnevnt til apostolisk pro-vikar for det nye vikariatet Nord-Patagonia i Argentina og i 1884 til titularbiskop. I 1904 ble vikariatet Nord-Patagonia gjeninnlemmet i bispedømmet Buenos Aires, og Cagliero ble da utnevnt til titularerkebiskop. Han ble den første salesianske kardinalen i 1915 og døde i Roma i 1926. I 1934 ble bispedømmet Viedma utskilt fra Buenos Aires, og i 1964 ble hans jordiske rester overført til katedralen Mater Misericordiae i Viedma.

I slutten av 1902 ønsket Zefyrinus' 92-årige far å hente hjem Zefyrinus som sin sekretær og utpekte etterfølger. Men han ønsket ikke å bli konge over sine forfedres imperium, bare en tjener for Herren. Han gikk til sin beskytter dr. Luis Sáenz Peña og til biskop Cagliero for å få støtte til å følge sitt kall. Hans helse var igjen blitt forverret, og det ble bestemt å sende ham til Viedma for å fortsette studiene sammen med en gruppe salesianske aspiranter der under p. «doktor» Evasio Garrone. Viedma er sammen med Carmen de Patagones den eldste bosetningen i Patagonia og provinshovedstad i Río Negro.

Den 15. januar 1903 begynte han på Colegio San Francisco de Sales i Viedma som salesiansk aspirant. Der møtte han den salige Artemide Zatti (1880-1951), som da var aspirant hos salesianerne. Han var i 1900 opptatt som prestestudent av biskop Cagliero i salesianernes hus i Bernal. Men han hadde store problemer med studiene, og da han pleide en ung prest som hadde tuberkulose og døde i 1902, ble han selv smittet av sykdommen. Han fikk plass i salesianernes hus i Viedma, som hadde et bedre klima og ikke minst misjonshospitalet San José med en salesiansk sykepasser som i praksis fungerte som lege, p. Evasio Garrone. Han oppfordret Artemide til å be til Maria, de kristnes hjelp (Maria Auxiliatrix), og på mystisk vis ble han helbredet. Den 11. januar 1908 avla han sine første løfter som legbror hos salesianerne.

I Viedma studerte Zefyrinus latin og underviste de lokale barna i skolen. Han ble lært opp av Augusto Valle slik at han kunne ta over for ham som sakristan. Om natten den 24. september 1903, utslitt av forberedelsene og gjennomføringen av den liturgiske feiringen og prosesjonen til skytshelgenen for Viedma, kastet han opp blod for første gang.

Da vikariatet Nord-Patagonia i 1904 ble gjeninnlemmet i bispedømmet Buenos Aires, ble Cagliero utnevnt til titularerkebiskop og kalt tilbake til Roma. Han bestemte seg da for å ta Zefyrinus med seg for at han kunne komme seg helsemessig og fullføre studiene i en atmosfære som var ideell for hans evner. Den 6. juli 1904 la biskop Cagliero, p. Garrone og Zefyrinus på den reisen som skulle ende i Italia. De dro via Fortín Mercedes og Bahía Blanca, og den 19. juli kom de til Buenos Aires for å ta dampbåten «Sicilia» til Italia. Den 10. august kom de til Genova, og den 13. var de i Torino hos Don Mikael Rua, Don Boscos etterfølger. Zefyrinus påbegynte sine studier i Valdocco.

Den 27. september ble han mottatt i audiens av den hellige pave Pius X (1903-14) sammen med biskop Cagliero, p. José Vespignani, p. Evasio Garrone og tretti andre superiorer i de salesianske husene. På slutten av audiensen kalte paven Zefyrinus til seg og ga ham en sølvmedalje. Etter besøk i Firenze og Milano vendte han tilbake til Torino for å begynne på det nye skoleåret, men hans helseproblemer ble igjen akutte. Den 21. november ble han overført til den salesianske skolen i Villa Sora i Frascati nær Roma for å fortsette sine studier. Den 8. desember deltok han i festen for Den uplettede unnfangelse i Peterskirken. På skolene i Italia var Zefyrinus en stor overraskelse for studenter og professorer gjennom sin beundringsverdige oppførsel og dype fromhet, og han var en modell på alle dyder: ydmykhet, renhet, tålmodighet, tro, håp og kjærlighet.

Den 28. mars 1905 ble han innlagt på sykehuset Fatebenefratelli på Isola Tiberina i Roma, som ble drevet av Hospitalsbrødrene av St. Johannes av Gud. Hans hellighet ble tydelig i hans langvarige sykdom. Sykesøstrene sa at han aldri klaget, at han aldri krevde noe, og at hvis alle pasientene hadde vært som ham, ville sykehuset vært et paradis. I stedet for å klage trøstet han de andre pasientene og innpodet dem verdier. Dr. Jose Laponi, personlig lege for pave Pius X, besøkte ham på sykehuset to ganger daglig. Til ham sa Zefyrinus den 4. mai at han følte han kom til å dø innen åtte dager.

Klokken seks om morgenen den 11. mai 1905 døde Zefyrinus en hellig død, i en alder av bare atten år og ni måneder. Det sies at den bedrøvete paven sa: «Han var et vakkert håp for misjonen i Patagonia, men nå vil han bli en enda bedre beskytter». Hans høytidelige begravelse ble holdt i den salesianske kirken Basilica del Sacro Cuore di Gesù a Castro Pretorio med deltakelse av den salesianske familie og alle troende. Han ble gravlagt på kirkegården Campo Verano i Roma, hvor et enkelt trekors markerte hans grav.

Den 6. mai 1915 ble hans grav åpnet og hans jordiske rester plassert i en sinkkiste. I 1924 ble hans jordiske rester brakt til Argentina etter ordre fra president Marcelo T. de Alvear med dampbåten «Ardito». I 1925 velsignet p. Vespignani Zefyrinus' mausoleum og plasserte hans rester under alteret i kapellet i Fortín Mercedes ved Bahía Blanca. Der begynte hundrevis av troende å valfarte og be om hans forbønner. Den 2. mai 1944 var den folkelige kulten blitt så stor at en saligkåringsprosess ble innledet. Mellom 14. mai og 10. juli 1947 ble 21 vitner avhørt i forbindelse med hans saligkåringsprosess i Viedma. Den 28. oktober presiderte Msgr G. Esorto over den høytidelige relokaliseringen av hans jordiske rester.

Den 3. mars 1957 godkjente pave Pius XII (1939-58) at saligkåringsprosessen kunne åpnes i Roma. Den 7. april 1958 ble Zefyrinus' relikvier identifisert i nærvær av Msgr Jose Borgatti, Msgr Carlos Perez og p. Julio Bianchini, generalpostulator for saken, samt doktorene Carmelo Esandi, Enzo Testoni og Arturo Otaño. Den 5. august 1992 ga Msgr Rómulo García tillatelse til en ny overføring av urnen av sikkerhetsgrunner fra Capilla del Fortin til det gamle baptisteriet i atriet til Santuario de María Auxiliadora i Pedro Luro. Han var nå æret i hele det nordre Patagonia, og år etter år kom tusener av pilegrimer til stedene hvor han levde og hvor han hviler. Hans kult balanserte på grensen mellom halvoffisiell anerkjennelse og folkelig fromhet.

Den 22. juni 1972 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Paul VI (1963-78) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig») som den første argentiner. Men i 1976 fant det argentinske episkopatet det nødvendig å utstede en advarsel. De gjorde det klart at selv om saligkåringsprosessen var innledet, var Zefyrinus ennå ikke erklært hellig av Kirken, og at han derfor ikke kunne bli gjenstand for en offentlig kult. Denne kulten var illegitim og til og med et hinder for saligkåringsprosessen.

Men den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt en 24-årig kvinne fra Córdoba i Argentina som ble helbredet plutselig og fullstendig for livmorkreft, og hun var senere i stand til å bli gravid igjen. Denne helbredelsen er fullstendig uforklarlig fra et medisinsk synspunkt. Helbredelsen skjedde i jubileumsåret 2000 etter at kvinnens familie hadde bedt intenst om Zefyrinus' forbønn til Gud om å redde hennes liv.

Han ble saligkåret 11. november 2007 i La Capilla de Ceferino Namuncurá i Chimpay i Río Negro i Argentina. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Tarcisio Bertone SDB, pavens statssekretær, som selv er salesianer. Zefyrinus' minnedag er dødsdagen 28. mars.