Den salige Maria Concepción Cabrera Arias de Armida (1862-1937)

Conchita

Den salige María Concepción Cabrera Arias (enkefru Armida) ble født den 8. desember 1862 i byen San Luis Potosí i delstaten og bispedømmet av samme navn i Mexico. Foreldrenes hjem lå tvers overfor kirken San Juan de Dios, og i sakristiet i denne kirken ble hun døpt den 10. desember av sin onkel på morssiden, Don Luis Gonzaga Arias, prest og senere kannik ved katedralen i San Luis Potosí. Hun ble døpt med navnene María de la Concepción Loreto Antonia, men hun ble kjent under kortformen av Concepción, Conchita (eller Concha). María de la Concepción var etter festdagen hun ble født på, Marias uplettede unnfangelse. Hennes fulle navn var María de la Concepción Loreto Antonia Cabrera Arias Lacavex Rivera. Hennes foreldre var Octaviano Cabrera Lacavex (1824-88) og Clara Arias Rivera (1831-1905), som giftet seg i 1848. De var en respektabel og velstående og dypt religiøs småborgerlig landeierfamilie, men likevel beskjeden og ikke overdådig. Begge foreldrene var fromme katolikker, og faren ledet daglig rosenkransen med familien.

Da Conchita skulle bli født, hadde hennes mor et vanskelig og farlig svangerskap og ble alvorlig syk, og det var en stor fare for at mor eller datter ville dø. På nesten mirakuløst vis overlevde begge to, men moren var svært syk og kunne ikke gi datteren melk. Full av sorg måtte hun ty til først én amme og deretter syv andre, noen som ikke brydde seg om barnet, andre var småtyver og sultet henne nesten. Alle var «dårlige mennesker» ifølge moren. Da legen så barnet så utsultet, beordret han at hun skulle sendes ut av byen umiddelbart og brakt til haciendaen et stykke fra byen. Senere fortalte Conchitas mor henne at hun på vei ut til gården var redd for å ta teppet bort fra barnets ansikt i frykt for å finne barnet dødt. Conchita fortalte senere: «Å, som jeg husker Mauricia, hustruen til haciendaens dørvakt. Det gjorde henne så vondt å se meg som en radmager katt, at hun tilbød seg å mate meg, selv om hun dermed måtte overlate sitt barn til en amme. Mauricia reddet mitt liv, men på bekostning av sin lille sønn som døde. Jeg skylder et liv, min Gud». Conchita elsket Mauricia som en annen mor.

Conchita var den syvende av tolv barn, og hennes søsken var: Manuel Lázaro (1849-83), Octaviano Baldomero (1851-1933), Emilia (1852-1908), José Abraham (1852-1923), Luis (1856-1913), Juan Quintín (1860-1911), Primitivo Jacobo (1864-1949), Clara (1866-1905), Carlota (1869-72), Constantino (1870-71) og Francisco de Paula (1873-1948), alle med etternavnet Cabrera y Arias. Alle ble født i San Luis Potosí. Broren Primitivo skulle bli jesuittpater.

Conchitas oldefar på morssiden var Antonio Arias, som var født i Gamle Castilla i Spania før han flyttet til Mexico. Han var rik, og med pengene han hadde tatt med fra Spania, kjøpte han to gårder, San José de Jofre i delstaten Guanajuato, og Peregrina de Abajo i delstaten San Luis Potosí. Ettersom han arbeidet hardt, kjøpte han senere haciendaene Soledad, Angostura med et svært stort hus, Palo Blanco som også hadde et enormt hus og et lite, men svært vakkert kapell, og La Labor del Rió, med noen helbredende alkaliske kilder.

Oldefaren var enkemann da han kom til Mexico med sine to barn, Conchitas morfar José Luis og hans søster Clara, Conchitas grandtante. Hun var en svært god kvinne og hjalp alltid De nestekjærlige søstre. Da hun døde i 1864, testamenterte hun sitt landsted til bispedømmet, og det ble omgjort til retretthus for seminaret. Morfar José Luis Arias giftet seg med Ignacia Rivera og fikk tre barn: Rafael Arias Rivera, som ble gift tre ganger, Luis, som ble prest i bispedømmet San Luis Potosí, p. Luis Gonzaga Arias Rivera. Conchitas mor Clara Arias Rivera var den yngste av søsknene og ble født i San Luis den 12. august 1831.

På farens side var bestefaren Don Francisco de Paula Cabrera, født i San Miguel el Grande. Da han var 26 år gammel, flyttet han for å bo i San Luis Potosí. Han ble enkemann to ganger. Hans bror, Fray Manuel Cabrera, var fransiskaner og viet ham i El Santuario de Guadalupe til María de Jesús Lacavex. Hun ble født i Valle de San Francisco, som til innbyggernes protester ble omdøpt til Villa de Reyes i hyllest til Don Julian de los Reyes, som var guvernør i San Luis Potosí. Farmoren María de Jesús hadde en vakker karakter og var snill mot alle, hun pleide å høre messe hver dag klokken fire om morgenen, hun grunnla det evigvarende lyset til Det hellige sakrament i San Luis. Hennes besteforeldre hadde fem barn, den eldste var hennes far, Octaviano Cabrera Lacavex.

Oldefarens haciendaer ble arvet av morens foreldre, og i neste generasjon gikk de til moren og hennes brødre. Conchitas foreldre overtok Las Mesas de Jesús i nærheten av San Luis de la Paz, El Bozo som er en del av Jofre, og Peregrina de Abajo like ved landsbyen Santa María del Rió. Familien reiste ofte til sine gårder. Men den haciendaen som både Conchita og hennes mor likte best på grunn av det vakre landskapet og frukthagen, var Jesús María i kommunen Villa de Reyes, rundt fire mil sør for San Luis Potosí, hovedstad i delstaten av samme navn, i retning Querétaro. Denne haciendaen hadde de ikke arvet, men den var kjøpt av Conchitas bror Octavian, som var elleve år eldre enn henne. Der tilbrakte Conchita mange ferier.

Conchita hadde en lykkelig og til tider bekymringsløs barndom, men hun var også sykelig og måtte alltid ha en barnepleier hos seg. Hun ble konfirmert den 5. mai 1866, tre år gammel. Hun begynte svært tidlig å erfare overnaturlige fenomener. Hun kunne se Jesusbarnet komme inn i hennes rom for å leke, men hun kunne også se djevelen i form av en gammel heslig mann eller som et ukjent og skremmende dyr i et forgjeves forsøk på å skremme henne. Hun trengte aldri å frykte dem, ettersom hennes verneengel ikke ville tillate det. Talsmenn for hennes saligkåringssak sier at disse visjonene mer enn noe annet skyldtes de fromme botsøvelsene Conchita praktiserte. For eksempel pleide hun fra en svært ung alder å stikke sine fingre med nåler for å dele smertene i Jesu lidelse. Hun var også en kontemplativ sjel som var svært hengiven til bønn.

Hun skriftet for første gang da hun var syv år gammel i 1870. Hun måtte strekke seg for å nå opp til gitteret i skriftestolen da skriftefaren sa: «Ave María Purísima, fortell dine synder». Hun fortalte senere: «Mine synder var de samme som enhver jente på syv år. Jeg hadde åtte av dem: Jeg ble sint på brødrene mine, jeg slåss med dem, jeg var ulydig mot mine foreldre, jeg tok søtsaker eller frukt uten tillatelse, jeg fortalte løgner. Jeg husker ikke hvem som rådet meg til å bekjenne noen veldig alvorlige synder, men det var det jeg gjorde. Presten ble så overrasket over å høre alvorligheten av bruddene på Guds lov, at han stakk hodet ut for å se en slik synder, og så ga han meg fire rosenkranser i bot! Jeg fortsatte å skrifte med den største glede, selv om jeg ikke hadde mottatt min første kommunion. En gang skriftefaren spurte meg: ‘Er du gift?’ svarte jeg: ‘Nei, padre’. ‘Er du en hushjelp?’ ‘Nei, padre’, svarte jeg igjen, for jeg visste at tjenestepikene var som brudepiker til visse elegante damer. ‘Men hvis du ikke er gift eller hushjelp, hva er du da?’ ‘Jeg er Concha Cabrera’, svarte jeg, fordi jeg ikke fant på noe annet».

Hun viste fra tidlig alder en helt spesiell kjærlighet til den hellige eukaristi. Dette var grunnen til at hun mottok sin første kommunion fra sin onkel Luis i kirken San Juan de Dios på sin tiårsdag den 8. desember 1872. Dette var relativt tidlig, for på den tiden var gjennomsnittsalderen for mottak av førstekommunion tolv til fjorten år. Deretter kommuniserte hun så ofte som hennes skriftefar tillot henne, for på denne tiden var det svært få mennesker som kommuniserte hver dag. Fra hun var femten eller seksten år gammel, mottok hun allerede kommunion fire eller fem ganger i uken, og snart etter hver dag.

Conchita gikk på tre skoler. Den første var i hjemmet til noen gamle kvinnelige lærere som het Santillán, hvor hun lærte å lese. Deretter gikk hun en kort periode på en privat skole hos señora Negrete, men bare i to måneder, fordi hennes mor ikke ville ha datteren hos henne. Til slutt begynte hun på en skole som ble drevet av Las Hermanas de la Caridad («Søstre av Nestekjærligheten»). Nestekjærlige søstre. Men etter seks måneder ble søstrene utvist fra Mexico i 1875. Da var Conchita tolv år gammel og kunne knapt det mest uunnværlige. Hennes mor ville ikke lenger sende Conchita ut, men foretrakk at noen huslærere kom hjem til dem for å gi henne noen grunnleggende leksjoner i akademiske fag, men også broderi og musikk. Conchita elsket å tilbringe mange timer med å spille piano og synge. Morens venner sa at når de gikk forbi hennes hus, hørte de alltid Conchita synge og spille piano med god smak. Conchitas søster Clara hadde den lykken å bli utdannet hos Las Damas del Sagrado Corazón («Damer av Jesu hellige hjerte»), som biskop Montes de Oca brakte til San Luis. Det var litt av en begivenhet. Alle jentene var entusiastiske og ønsket å studere på skolen. Men Conchita var blitt for gammel, noe som var vondt for henne. Conchita fikk altså lite formell skolegang, for til tross for familiens økonomiske stilling var hun ikke noen utdannet kvinne.

Hun lærte alt hjemmearbeid av sin mor, og moren lærte også sine døtre å drive en husholdning mens de fortsatt var svært små. Hun lærte dem opp til alle ferdigheter, fra å skrubbe gulv, reparasjon og sying av klær samt brodering med fargete tråer, men også til å lage de mest kompliserte søtsaker som englehår og mandelpasta. Som tolvåring fikk Conchita ansvaret for husholdningsutgiftene. På søndager tok moren barna med til sykehusene for å besøke de syke og døende. Når de var på haciendaen, sto hun opp svært tidlig for å vanne trær, bake brød til frokost, så med et par okser og å melke kyrne, og hun begynte å kjerne smør som ble pakket inn i tykke laken.

Hun var seks år gammel da hennes far satte henne opp på en hest for første gang og lot henne være alene. Hesten ble redd og kastet henne i bakken. Til tross for hennes tårer ga faren henne et glass vann og sa: «Fortsett, opp igjen». Det var slik hun mistet sin frykt for hester. Hun ble en så god amasone at hun red de mest kraftfulle hester som kastet av andre. Hun fór frem i full fart gjennom de blå høydene, under de hvite skyene fulgt av en ung mann som uansett hvor mye han prøvde, ikke kunne følge henne. På den tiden måtte de for å dra fra en hacienda til en annen, tilbringe mer enn seksti kilometer på hesteryggen. Hun likte farene og de bratte bakkene og åsene. Ettersom hun vokste opp med fem eldre brødre, ble hun aldri tiltrukket av å leke med dukker, hoppe tau eller synger de sanglekene som opptok jenter i hennes alder.

Conchita forteller: «I min onkels bibliotek tilbrakte jeg lange og underholdende timer med å lese om det kristne året. Det som imponerte meg mest, var det som ble skrevet om de helliges botsøvelser. Jeg ønsket å dø som martyr, men jeg fant aldri noen som ville martyrdrepe meg. Deretter gikk jeg på knærne på brosteinene i gårdsplassen til jeg blødde, eller jeg stakk meg i magen med bordknivene. ‘La oss gå og gjøre bot’, sa jeg en dag til min bror Primitivo, men han visste ikke hva det var. ‘Bot?’ ‘Ja, la oss gå opp på taket’. Der slo jeg ham hardt for å disiplinere ham, og da slo han meg. Det var forbudt å klage, for vi gjør det for Jesus. Mine brødre lo av meg. ‘Har du lagt merke til Conchas uflaks? Alt går galt. Om en kjole skal leveres, blir syersken ikke ferdig i tide. Hvis du kjøper noe, så liker du det ikke. Hvis du vil ha et besøk, kan du ikke gjøre det. Hvis du vil gå en tur, regner det, og det regner aldri i San Luis’. I begynnelsen gjorde mine brødres vitser meg vondt, men så forsto jeg at Gud ønsket å ydmyke meg slik at jeg mistrodde meg selv og unngikk forfengelighet og stolthet. Da gjorde det ikke vondt å føle seg dårligere enn mine brødre».

«Men dessverre var min barndom borte for alltid. Når du er tretten år gammel, må du kle deg i lange kjoler, sa mor til meg og fortalte meg at jeg var så utviklet. Jeg hadde vært så glad som barn at jeg var forferdet over å være stor. Jeg ble lei av smerten, legen måtte komme for å foreskrive meg noen pulver og noen skjeer, samt ridning. Det vil mer enn noe tjene til å distrahere deg, diagnostisere legen. Så jeg red gjennom de smale, solrike gatene. Fra balkongene i herskapshusene så de unge ned på hesten med den unge damen. De syntes at hun var vakker med det ovale ansiktet og en morsom hårlokk i pannen, de lineære øyenbrynene, den rette nesen, de store blå øynene, øm, ung og frisk».

På en av disse rideturene ble hun for første gang sett av sin kommende mann, Francisco Armida. En dag kom general Carlos Díez Gutiérrez, som var delstatens guvernør, gjennom parken Alameda i San Luis Potosí. Han kom også på hesteryggen, på sin hvite favoritthest. Han stanset for å hilse på henne med lovtaler og komplimenter. «La oss se i hvilken annen anledning jeg vil ha den ære å treffe deg, señorita». Anledningen kom neste dag, og neste dag, og neste dag. Uansett hvilken retning hun tok, så guvernøren henne med brystet skinnende av medaljer. Hennes bror Manuel advarte henne og fulgte henne på turene. Hun visste ikke hva hun skulle snakke med en slik mann om. «Don Carlos, jeg leser en svært god bok, ‘Aladdin og den fantastiske lampen’. Jeg skal fortelle deg om den. Og jeg fortalte ham på tre turer. Guvernøren ville ha likt det om det var historien som aldri sluttet».

Da Conchita var tretten år gammel, gjorde hun sin debut i selskapslivet slik det var vanlig for unge overklassekvinner på denne tiden. Hun gikk på dansetilstelninger hos velstående familier i San Luis og på teater. Men samtidig som hun deltok i disse sosiale samlingene om kvelden, arbeidet hun på dagtid for å lære å drive en husholdning. Hun pleide også å hjelpe gårdsarbeiderne på foreldrenes gård, men i begynnelsen var det hennes mor som ba henne om å gjøre det. Samtidig likte hun ikke dansetilstelningene, selv om hun deltok i dem. Hun ble kvalm over hvor pompøse og pretensiøse de virket for henne. Hun gikk på dem bare fordi hennes foreldre tvang henne. På grunn av sin naturlige skjønnhet hadde hun allerede hatt mange friere, noen av dem svært gamle, som den daværende guvernøren i staten, som var mer enn tyve år eldre enn henne. Men selv om hun var naiv, visste hun godt hvordan hun skulle si nei.

Selv om hun mislikte disse sammenkomstene, kom det i alle fall en god ting ut av dem, for ved en slik anledning den 12. desember 1875 ble hun presentert for sin kommende ektemann Francisco Armida García (1858-1901). Hun var da akkurat fylt tretten år og han var sytten, nesten atten. Men hun var tidlig utviklet, og som trettenåring så hun ut som en ung kvinne. Neste anledning var Baile de Reyes («kongenes ball») i La Sociedad Potosina La Lonja den 16. januar 1876. Conchitas attenårige bror Octaviano var den yngste av La Lonjas grunnleggere. «Hele» San Luis var der, los Ariztegui, los Margain, los Rincón, los Espinosa, los Muriedas, los Pitman, los Gordoa, los Otahegui, los Palau, Don Silvestre López Portillo, Don José Encarnación Piña, en av de rikeste mennene i San Luis Potosí. Et av de nyeste medlemmene var den unge poeten Manuel José Othon, svært kultivert og hyggelig, en mester i konversasjon.

Men det var en annen ung mann som kom bort til Conchita og sa: «Señorita, jeg ber om den ære å få danse med Dem. Vennligst skriv ned mitt navn på ballkortet. Jeg er Francisco Armida. Husker De at en av brødrene introduserte meg på dansen som vi hadde i familien den 12. desember?» Conchita skrev i sin dagbok: «Papá så på meg med et nesten godkjennende smil. Jeg visste at Francisco Armida, også medlem av La Lonja, var en hederlig og formell ung mann på sytten år fra Monterrey som arbeidet som kontorist i en butikk ved navn El Moro».

Første dans var en wienervals. Francisco kastet ikke bort tiden. Conchita forteller: «Under den første dansen sa han stille til meg at han elsket meg. Siden jeg aldri hadde hørt om kjærlighet, visste jeg ikke hva jeg skulle svare, så jeg sa ingenting. Kanskje han trodde at min stillhet betydde forakt, at jeg var negativ. Hans øyne ble fylt av tårer, så jeg spurte: ‘Hvorfor gråter du?’ Han svarte: ‘Fordi jeg lider mye’. ‘Hvorfor det?’ ‘Jeg lider fordi du ikke elsker meg. Hvis du ikke vil tilhøre meg, vil jeg være ulykkelig i hele mitt liv’. Jeg syntes det var så rart at en person kunne lide hvis jeg ikke elsket ham, så jeg ble rørt og svarte: ‘Er det derfor og ikke noe annet? Du må ikke lide for så lite, Francisco, jeg elsker deg også!’»

Dermed begynte en ni år lang kurtisering. Paret ville faktisk gifte seg med en gang, men hennes foreldre syntes at tretten år var for ungt, selv om det på denne tiden fantes noen bruder som var så unge. Så de ventet og ble senere offisielt forlovet. I denne perioden utvekslet de kjærlighetsbrev, åndelige brev og åndelige dikt og var kyske. Francisco ble sagt å ha vært en «perfekt gentleman». Noen er forbauset over at Conchita valgte ekteskapet fremfor å bli nonne. Men ikke en eneste gang vurderte hun å bli ordenssøster, til tross for sterke overtalelsesforsøk fra hennes onkel som var prest og kannik. Men hun mente ganske enkelt at hun var uverdig en slik overveldende livsførsel. I stedet ønsket hun å gifte seg og få mange barn og tjene Gud på den måten. Faktisk skrev hun: «Herre, jeg føler meg så ute av stand til å elske deg, så jeg ønsker å gifte meg. Gi meg mange barn slik at de vil elske deg bedre enn jeg».

Conchita avslørte senere: «For min del plaget kjærestetiden meg aldri i den forstand at den påla meg å være mindre med Gud. Jeg fant det lett å forene de to tingene. Både til sengs og når jeg var alene, tenkte jeg på Pancho og deretter på eukaristien som var min glede. Hver dag mottok jeg kommunion og deretter så jeg ham gå på arbeid. Minnet om Pancho har ikke hindret meg i mine bønner, jeg kledde meg opp og pyntet meg for ham, og bare for å glede ham, gikk jeg til teatre og danser med det eneste formål å se ham. Jeg brydde meg ikke om alt annet». [Pancho er en diminutivform av Francisco]. Hun skrev senere om ham: «Pancho kom for å treffe meg hjemme, men aldri på en fredag, det hadde vi tilbudt som et offer til Jesu Hjerte. Han fortalte meg at hans far Idelfonso Armida var født i Jerez de la Frontera i Spania, mens hans mor Dona Petra García var født i Cadereyta, svært nær Monterrey, hvor han ble født i 1858. Han hadde åtte søsken. Da han var ni år gammel, kom familien for å bosette seg i San Luis, derfor følte han seg som en potosino som meg. Han var ansatt i forretningen El Moro hos Manrique de Lara, som verdsatte ham høyt».

Conchita skrev også: «En, to, tre, fire. Jeg teller de frierne jeg hadde hatt. De var 22. Nesten alle rike, eiere av velstående haciendas, vakre herskapshus med to patioer [indre gårdsrom]. Det var en som var så bestemt at han snakket formelt med mine foreldre om å forlove seg med meg. De begrenset seg til å gi meg råd. De stoppet aldri min frihet. Jeg ville ikke brevveksle med andre enn Pancho, selv om vennene min insisterte på at han ikke var rik eller av min sosiale stilling. Jeg foretrakk ham foran alle de andre fordi han var god og hardt arbeidende, korrekt og respektfull og aldri misbrukte min enkelhet. Jeg skrev ofte til ham på vakre ark av lin og prøvde å prestere min beste håndskrift. Helt fra det første brevet snakket jeg til ham om Gud, om den salige jomfruen, om hans religiøse plikter, om at han mottar sakramentene. Han ga meg bønner, from poesi, en dag ga han meg Kempis [Kristi etterfølgelse] i en søt skilpaddeskallinnbinding, og noen ganger sendte han meg en boks marrón glacé [kandiserte kastanjer], en av mine favoritt-søtsaker».

På denne tiden i hennes liv var hun ekstremt følsom, beskjeden og øm, men den naturlig vakre og slanke jenta var også svært forfengelig. Hun sminket seg og brukte de beste kjolene og fineste smykkene hun kunne finne. Hun forteller om den perioden: «Fra jeg var seksten til tyve år gammel, brukte jeg mye tid på ball, teatre, turer, forfengelighet og lyst til å behage (selv om det bare var Pancho, jeg brydde meg ikke om de andre)». Men selv om hun tilbrakte denne tiden i verden, forsvant ikke hennes barndoms åndelige tendenser. Hun skrev: «Midt i denne verden trettet den meg og jeg opplevde en forferdelig tomhet, og Guds røst var svært sterk, og midt i mine utskeielser ble jeg styrket av bot, bønn og sakramentene».

Imidlertid endret hennes situasjon seg plutselig en dag. Hun var 21 år gammel da hennes tretten år eldre og elskede eldste bror Manuel den 15. september 1883 omkom i en skyteulykke på haciendaen Jesús María rundt fire mil sør for San Luis Potosí, hvor familien bodde. Det som skjedde, var at samme morgen kom Don Francisco Cayo til haciendaen for å besøke Manuel. Manuel tok en pause slik at de kunne spise sammen i spisestuen. Da de var ferdige med måltidet, reiste Don Francisco seg, men verten ba ham vente på kaffen. Så han satte seg ned igjen, men da satte avtrekkeren på pistolen han bar i beltet, seg fast i stolen og et skudd gikk av. Kulen traff Manuels kinn og gikk gjennom hans hode. Deler av hans hjerne havnet i taket i spisestuen. Han etterlot seg enke og tre barn.

En bonde fra haciendaen dro til byen for å fortelle familien om ulykken. Conchita forteller: «Vi ankom Jesús María klokken ti om kvelden. Bøndene med sine dumme ansikter og kvinnene viklet inn i sine rebozos (sjal) omga Manuels lik, blodet fløt fortsatt fra hodet. Don Francisco satt sjokkert i et hjørne. Min bror Primitivo, som hadde vært vitne til tragedien, gikk nervøst rundt på takterrassen uten å ville gå ned til tross for den pågående stormen med torden og lyn. Mine foreldre gråt som gale, men avfant seg med Guds vilje». Den nittenårige broren Primitivo skulle senere bli jesuittpater. Inntrykket fra denne tragedien drev Conchita ut av fornøyelsenes verden med dans og teater og fikk en brå slutt på hennes forfengelighet. Dette brakte henne nærmere Gud og til et liv i enkelhet. Deretter elsket hun både Gud og Pancho.

Conchitas foreldre respekterte kannik Francisco Peña høyt for hans rettferdighet og askese. Han var opprinnelig fra Santa María del Río, men var da pønitentiar i katedralen. Han kom til dem og sa: «Dere kan vel tenke dere hva som bringer meg hit. Som dere vet, skrifter Conchita for denne deres ydmyke tjener. Jeg har rådet henne til at etter nesten ni år som Pancho Armidas kjæreste, er det praktisk at hun gifter seg med ham, siden begge elsker hverandre og kjenner hverandre nok. Gud vil hjelpe dem til å danne et kristent hjem som deres. Derfor kommer jeg nå, på vegne av familien Armida, for å be om deres datters hånd».

Hennes mor kunne ikke holde gråten tilbake, mens hennes far spurte: «Hva sier du Concha? Er du villig til å gifte deg?» Hun svarte: «Ja, Papá, du vet at jeg vil ha Pancho fordi han er så god». «Hvis det er din beslutning, er vi enige. Vi ber bare om seks måneder til bryllupet. Hvis Deres nåde vil være så snill å informere familien Armida». Det var i mars 1884. På bryllupsdagen den 8. november 1884 dro Conchita og Pancho klokken seks om morgenen til kirken San Juan de Dios for å motta kommunion før bryllupsmessen. Derfra dro de i hest og vogn til Iglesia del Carmen i San Luis Potosí, et av barokkens mest fantastiske monumenter i landet, hvor seremonien skulle feires klokken åtte om morgenen. Hun var nesten 22 år gammel og han var 26. De ble viet av brudens onkel, Don Luis Arias.

Banketten ble holdt på Quinta de San José og var svært livlig. Etter at kannik Anastasio Escalante hadde utbrakt en skål for brudeparet, nærmet Conchita seg Pancho og ba ham spøkefullt, uten at noen andre hørte det, om ikke å være sjalu, for hver dag ønsket hun å møte en annen mann. Det vil si at hun ønsket å møte Menneskesønnen i Eukaristien. Han aksepterte og til og med oppmuntret dette i hele den tiden de var gift. Og det var etter alt å dømme et godt og ømt ekteskap, til tross for at Francisco var svært kontrollerende og til og med en bølle til tider. Men gjennom hennes kjærlighet og vennlige overtalelse var han blitt en fullstendig forandret mann da han døde, til deres families forbløffelse. Han oppmuntret henne også alltid i hennes åndelige aktiviteter. Når hun ba om tillatelse til å reise til Mexico med sine åndelige veiledere, fulgte han henne til toget.

Conchita forteller: «Rundt Plazuela de San Juan de Dios foregikk livet til mine foreldre og søsken, min mann og mine første seks barn, jeg bodde der i nesten 33 år, til vi flyttet til Mexico By. I det huset ble jeg født, derfra gikk jeg for å bli gift, der døde pappa og mine små søsken Carlota og Constantino. Jeg kan fortsatt i hjertet høre klokkene i San Juan de Dios». Etter bryllupet bodde de først i et hus i Calle de La Cruz (nå Calle 5 de Mayo) nær Plaza de Armas, men i september 1885 flyttet de til et stort to-etasjers hus i den sørlige delen av Plazuela de San Juan de Dios (nå Calle de los Bravo), noen få skritt fra der hennes foreldre bodde. Francisco arbeidet i en butikk, og hun arbeidet i hjemmet. Hans familie var ikke det man kan kalle svært religiøs, Conchita selv ble kritisert av sin svigermor, som klarte å nærme seg troen, og en ugift tante av Francisco, hovmodig og velstående, som ydmyket henne for hennes enkelhet i klesveien og som ved en skjebnens ironi endte i fattigdom, og som Conchita tok seg av med mye nestekjærlighet.

Conchita og Pancho fikk ni barn mellom 1885 og 1899. Den 28. desember 1885 ble deres første barn født, tretten måneder etter bryllupet, og han ble døpt med navnet Francisco (1885-1983) etter sin far. Under fødselen ofret hun ham til Gud, som hun senere gjorde med alle sine barn og barnebarn. Conchita skrev om sine problemer med å amme ham. «Han ville ikke ha noen amme, så han måtte mates med eselmelk, åpenbart den som lignet mest på min». Francisco ble døpt av Conchitas onkel Luis, og guttens fire besteforeldre var hans faddere. Francisco giftet seg i 1910 med Elisa Baz Duclaud. Da barnet var seks måneder gammel, fikk hun vite at hennes onkel Luis hadde fått voldsomme smerte og klaget mye. Så hun gikk for å se ham og begynte med å snakke om Jesu lidelser og tålmodigheten han burde ha, og han klaget ikke igjen. Men hans tilstand ble forverret, og kannik Bernabé Alcocer ga ham den siste olje. Han døde den 8. mai 1886 og Conchita lukket hans øyne. Hun gråt som over sin andre far.

Den 28. mars 1887 ble Conchitas og Ponchos andre sønn født, og samme dag fikk han navnet Carlos (1887-93) da han ble døpt av Conchitas skriftefar, kannik Francisco Peña. Den 12. november 1888 døde hennes far av bronkitt, 64 år gammel. I sitt testamente ba han dem om å begrave ham uten gravstein, ingen stein, ingen navn, bare et kors. Dette ble gjort, men med sorg av alle. Noen måneder senere, den 28. januar 1889, fødte Conchita sitt tredje barn. Hennes mor, fortsatt i dyp sorg, bar gutten til dåpen, hvor han fikk navnet Manuel (1889-1953). Året begynner bra, sa Pancho, som var fornøyd med barnet. Da Manuel ble født, var p. José Camacho nettopp død, og da Conchita fikk vite det, ofret hun Manuelito til Gud for å ta denne paterens plass. Sytten år senere trådte Manuel inn hos jesuittene (Societas Iesu – SJ). Da han skrev til sin mor for å fortelle at han hadde innsett at han hadde prestekall, skrev hun tilbake: «Gi deg selv til Herren med hele ditt hjerte og ikke hold noe tilbake! Glem mennesker og glem spesielt deg selv! Jeg kan ikke forestille meg noen som er konsekrert til Gud som ikke er en helgen. Man kan ikke gi bare halvparten av seg selv til Gud. Vær sjenerøs mot Ham!»

Den 15. oktober 1887, festen for den hellige Teresa av Ávila (1515-1582), som Conchita alltid hadde hatt en særlig sympati for, avla hun private løfter om kyskhet, fattigdom og lydighet. Ingen visste om det, bare Gud og hennes skytshelgener. Selv med en stadig voksende barneflokk begynte Conchita den 28. juli 1889 å delta i de åndelige øvelsene som ble holdt av p. Antonio Plancarte y Labastida hos fransiskanertertiarene, siden 1976 «Den sekulære fransiskanerordenen (Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS). Disse øvelsene ble holdt i Colegio de Damas del Sagrado Corazón. Men på grunn av sine forpliktelser i familien kunne hun ikke delta hele tiden, så hun kom og gikk hjem hver dag. I det hele tatt var hun en normal hustru og mor, bare en med et sjeldent indre liv. Og det skulle hun komme til å trenge med tanke på de ofrene som Herren etter hvert skulle kreve av henne. Under de åndelige øvelsene fra 1889 fikk hun en sterk inspirasjon som gjennom hele hennes liv etterlot et uutslettelig avtrykk: «Ditt oppdrag er å redde sjeler». Men i mellomtiden levde hun et svært regelmessig liv.

Noen dager senere, i august 1889, dro hun med sine barn for å tilbringe en periode på haciendaen Jesús María. Der kjente hun en trang til å formidle til andre den flammen hun hadde kjent under sine åndelige øvelser, så hun ville gjenta dem på sin måte til kvinnene på haciendaen. Hennes bror Octavian gikk fra hus til hus og inviterte dem, og det møtte 57. Der i kapellet med hvitkalkede vegger satt hun i midten blant kvinnene, som var godt innpakket i sine sjal. De lyttet så oppmerksomt på alt hun fortalte dem at noen gråt og andre ønsket å bekjenne sine synder: «Doña Conchita, la meg fortelle deg alt jeg har fornærmet Gud med». Hun følte seg glad for å snakke om Jesus og Jomfruen, og de seks kort dagene endte med en entusiastisk kommunion.

Etter tre sønner ønsket Conchita at Gud neste gang skulle gi dem en jente og ikke bare gutter. Pancho ønsket seg også intenst en datter. Den 29. september 1890 ble jenta født. Biskop Montes de Oca døpte henne i sitt oratorium med samme navn som hennes mor, María de la Concepción (1890-1923). Fra første øyeblikk elsket begge foreldrene henne med en spesiell ømhet. Conchita innviet henne til Gud med hele sitt hjerte og ba om hun skulle være unikt hans. Gud skulle innvilge henne dette. Jenta var syk siden hun var liten og skulle likevel bli nonne i den kongregasjonen som var grunnlagt av hennes mor. Den 23. oktober 1916 avla hun sine evige løfter som sr. Teresa de Maria. Hun skulle dø i sin mors armer i 1923.

I de første dagene av januar 1893 brøt det ut en tyfusepidemi i byen, og den fylte alle potosinos med forferdelse. Det ble ikke snakket om annet enn smitte og dødsfall. Og selv om det helt fra begynnelsen ble opprettet et Hygienetilsyn, vokste epidemien i mars, og dødsfallene økte. Den 10. mars døde Conchitas seksårige sønn Carlos som offer for tyfusepidemien. Han var et intelligent barn, levende og klok. Han var det første av deres barn som døde, og Conchita hadde aldri kjent en slik forferdelig og hjerteskjærende smerte. Midt i sine lidelser og de barbariske botsøvelsene som han praktiserte, gjentok Carlos: «Din vilje skje på jorden som i himmelen». Conchita vek ikke fra ham de siste sytti timene da han hadde angst, og hun oppmuntret ham med sine bønner og sin kjærlighet som mor. Hun skrev: «Jeg lukket hans øyne, kledde ham som en jesuitt med en svart sutan og en korskjorte og la en lilje i hans hender. Etter å ha bedt for ham og etter å ha kysset ham tusen ganger, krevde det en stor innsats å rive meg bort fra ham».

Hennes mann måtte låne penger til begravelsen, fordi etter lukningen av La Casa de Moneda og verdistigningen på sølv, slet hans forretning, og handelsmenn og gruvearbeidere gikk gjennom en svært kritisk situasjon. Conchita ga bort alle Carlos’ klær bortsett fra et antrekk som et siste minne om sønnen. Men en gang senere, under en novena, følt hun at Herren ba henne om ofre for å løsne seg selv fra den døde sønnen. I samme øyeblikk gikk en fattig gutt forbi. Hennes hjerte blødde, men hun ropte på gutten. Ikke bare ga hun ham Carlos’ klær, men kledde dem også selv på ham. Da hun så at han gikk bort, følte hun det som om hennes sønn ble revet bort. Noen dager senere syntes hun at hun hørte Guds stemme: «Hvem ønsker du å se? Carlitos eller Meg?» På en eller annen måte overvant den unge moren sin smerte og svarte: «Deg, Herre, selv om jeg ikke vil se mitt barn før i evigheten».

Det gikk ikke mer enn en måned fra Carlitos’ død før hun ble noe trøstet ved fødselen av en ny sønn den 8. april 1893. Han fikk navnet Ignacio (1893-1979) og skulle gifte seg med Isabel Morán Bolaños-Cacho. Men et barn kan ikke erstattes av et annet barn. Hun skrev: «Jeg bærer i mitt hjerte det levende såret etter han som fløy til himmelen». Senere fikk Conchita enda fire barn: Pablo Vito (1895-1913), José Luis Salvador Gervacio de la Cruz [kalt Salvador] (1896-1975), María Guadalupe (1898-1980), som i 1924 giftet seg med José Carlos Antonio Lafarga-Aragón Vallejo, og Pedro José Eleuterio de la Cruz (1899-1903). To av dem døde tidlig.

Det var på dette tidspunktet Herren begynte å gi henne ulike gunstbevisninger og mystiske erfaringer, som hun bare skulle kommunisere til sine skriftefedre og på et visst tidspunkt til en kommisjon av kardinaler og til den hellige pave Pius X (1903-14) personlig. Den 13. november 1884 ble biskop José María Ignacio Montes de Oca y Obregón (1840-1921) av Linares eller Nueva León (1879-84) utnevnt til ny biskop av San Luis Potosí (1884-1921). Så snart han hadde tatt sitt sete i besittelse den 14. februar 1885, brukte biskopen sin innflytelse slik at jesuittenes ordensgeneral og provinsen Mexico aksepterte å overta ledelsen av seminaret i bispedømmet. I november 1885 kom jesuittene for andre gang til San Luis Potosí. Første gang hadde vært i 1623, da de kom for å bygge og drive kollegiet San Ignacio, som utdannet byens ungdommer i 143 år til kong Karl III av Spania (1759-88) utviste jesuittene i 1767. Ved siden av kollegiet bygde de også jesuittkirken og Loreto-kapellet, som var det beste av alle de hadde i Mexico. Med sine utmerkede lærere og formatorer, noen meksikanere og andre spanjoler og italienere, ble seminaret i San Luis straks et senter for vitenskap, disiplin og god ånd som tiltrakk seg studenter fra ulike deler av landet.

Conchita forteller: «Jeg husker svært godt at jeg den 15. januar 1893 dro til jesuittenes kirke på jakt etter p. Alberto Cuzcó y Mir (1852-1916) [vanligvis kalt p. Alberto Mir i kildene], en katalansk jesuitt som nylig var kommet til San Luis Potosí som prest og professor på seminaret. Jeg sa: ‘Pater, jeg kommer for å be deg om å ta ansvaret for min sjel, jeg har stort behov for en åndelig veileder’. Han hørte høflig på meg og sa ja til min anmodning. Jeg så horisonten åpen. Men pateren prøvde meg i lang tid, han var ikke oppmerksom mot meg, han ydmyket meg på ulike måter, han mente at jeg skriftet for ofte og det virket som om han innerst inne ikke ønsket å være min veileder. Ettersom jeg ble sittende fast på det åndelige livs vei på grunn av mangel på forbindelse til nåden, og fordi mine skriftefedre roste meg i stedet for å formane meg, bestemte jeg meg for å fortsette med p. Alberto Cuzcó y Mir SJ. Jeg sa: ‘Pater, vennligst hør mitt skriftemål’. Han svarte: ‘Nå kan jeg ikke, frue, ser du ikke at jeg er opptatt med å lese, du kan gå’. ‘Pater, jeg ber deg, jeg vil avlegge generalskriftemål for deg’. Til slutt tilbød pateren seg vennlig å veilede meg og å bevege meg på den veien jeg ønsket. Nådens time hadde kommet. Han beordret meg til å skrive ned alt som hadde skjedd med meg tidligere, og å skrive ned en samvittighetsransakelse hver dag. Han leste alt og stilte meg mange spørsmål, jeg har aldri sett en pater mer skeptisk når det kom til ekstraordinære ting».

P. Cuzcó y Mir SJ ble hennes første åndelige veileder (1893-1903). Han sa til henne: «I går leste jeg dine papirer nesten hele dagen, Concha. Jeg fant ikke noe som ikke er av Gud. Jeg forteller deg dette for å styrke deg. Jeg snakker med deg med enkelhet og oppriktighet. I essens er alt av Gud. Ingen tvil. Mitt mål er å lede deg til korsfestelsen. Jesus har bestemt deg for smerte og kjærlighet, smerte med den smertefulle Kristus, kjærlighet med den kjærlige Kristus. Dette er din ånds særpregete karakter». Snart fortalte han henne at han hadde lovt å føre henne til døden, til evigheten. Hun svarte med å love ikke å bytte åndelig veileder så lenge hun levde, trofast følge hans råd og kommunisere alt hun følte. Han ga henne et råd som skulle bli en rettesnor for hennes spiritualitet: «Jeg tror at du alltid bør bestemme deg for å bli mer perfekt med dyp ydmykhet, stor tillit og stor kjærlighet». Hennes åndelige reiserute ble basert på dette rådet, som hun kombinerte med oppgavene i husholdningen og det gjorde at hun fikk en nesten monastisk tidsplan:

Hver dag sto hun opp ved daggry klokken seks og ba til Den Hellige Ånd og Jomfru Maria mens hun bar sine «roser» (en krone flettet av roser med tornene vendt innover for å skjule hennes botsøvelser). Deretter gikk hun til messe hos jesuittene og mottok kommunion, så kom hun hjem og lagde frokost til familien klokken åtte. Deretter gjorde hun ferdig husarbeidet, broderte for de fattige og sydde for familie og venner, leste i en åndelig bok, besøkte Det hellige sakrament, ba rosenkransene med tjenestefolkene, foretok en samvittighetsransakelse, besøkte de syke og foreldreløse, ga sine barn hjemmeundervisning og tok seg av sin mann. Kanskje det var dette som fikk henne til å skrive om seg selv: «Jeg bærer i meg tre liv, alle svært sterke: familielivet med sine utallige sorger av tusen slag, det vil si et liv som mor. Livet til Korsets verk med alle sine sorger og byrder, som til tider knuser meg til jeg ikke har noen krefter igjen. Og det åndelige eller indre liv, som er det tyngste av alle, med sine høydepunkter og lavmål, sine stormer og kamper, sitt lys og mørke. Velsignet være Gud for alle ting!»

En solfylt morgen på haciendaen Jesús María, mens hun lente seg mot rekkverket på terrassen, så Conchita hvordan gårdsarbeiderne fanget hestene med en lasso for å svi inn eieren Octavians merke på dem. Hestene vred seg i støvet mens en sur lukt av brent kjøtt og hår ble hengende i luften. Siden da hadde hun en ide i sitt hode, som hun mente var en guddommelig inspirasjon. Ved deres neste møte sa hun til p. Alberto. «For å vise hvem som er min eier, la meg få merke brystet mitt med Jesu monogram». Han nektet henne tillatelse flere ganger, men hun fortsatte å insistere til han gikk med på det. De ble enige om at hun skulle gjøre det på minnedagen for Jesu hellige navn i 1894, som den gangen ble feiret den 14. januar (nå 3. januar).

Den dagen låste hun seg inne i et rom utenfor huset. Med en skarp kniv skar hun inn initialene JHS på sitt bryst over hjertet. Symbolet IHS er et Kristusmonogram laget av de første tre bokstavene i Jesu navn i store bokstaver på gresk, Ι Η Σ Ο Υ Σ (Ιησούς, Iesous), hvor den greske S (Σ, sigma) er byttet ut med en latinsk S. Med blodet som fløt i mengder skrev hun på et papir en bønn om menneskenes frelse. Så tok hun et rødglødende strykejern og strøk det flere ganger over monogrammet til det var godt inngravert. Deretter lå hun på knærne, hvem vet hvor lenge, full av glød og tro, og drevet av en mystisk kraft gjentok mange ganger: «Jesus, menneskenes Frelser, frels oss, frels dem!» Mer husket hun ikke. Uten at hun innså det da, var det på den dagen at Korsets verk begynte. Etter at hun var ferdig, satte hun blomster i vann for å skjule lukten av brent kjøtt, og hun gjemte kniven og strykejernet. Hun forlot rommet mens hun skalv av lykke, glad over å være merket med et så ømt navn. Men hun ble svært dårlig, såret ble betent og i flere måneder var det fullt av puss. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre, så hun dro til et apotek og spurte om et middel til en fattig kvinne som hadde brent seg. Hun skrev: «Jeg var fattig og elendig, jeg hadde avlagt løfte om fattigdom, så jeg løy ikke». Men salven de ga henne, gjorde henne bare verre, så hun sluttet med den og overga seg til den guddommelige vilje. Hun takket Gud for at verken hennes mann eller noen andre la merke til det.

Etter dette begynte hun å erfare mange botshendelser, noen av dem temmelig ekstreme. For eksempel viste hun ingen reaksjon da en tigger spyttet henne i ansiktet. Han fortalte at det var for å oppfylle hennes løfte og var et middel for henne til å sone for sine synder. Hun hevdet aldri å ha direkte visjoner av Jesus og Maria, men hun snakket om Jesus gjennom sine bønner og meditasjoner. Lørdag kveld før Palmesøndag i 1894 erfarte hun noe som noen kaller indre stigmata (stigma = merke, dvs. Jesu sårmerker), hvor hun kjente en intens smerte. Det var så ille at hun ble sengeliggende i flere dager. Men på Skjærtorsdag sto hun opp, gikk ut og fant en fattig gammel kvinne, brakte henne hjem, ga henne mat og vasket hennes føtter.

Som vanlig gikk hun til messe i jesuittenes kirke i San Luis, da hun plutselig så et hav av levende lys med tusenvis av stråler av gull og ild, og i midten en hvit due med utstrakte vinger som om den omfavnet lysstrømmen. Hun lurte på hva dette betydde, men stolte på at p. Alberto ville forklare det. Men løsningen var ikke langt unna. For på påskesøndag hadde hun en visjon i den samme kirken, hvor hun så et skinnende kors av lys. I korsets sentrum var Jesu hjerte – et levende, bankende menneskehjerte – gjennomboret av en lanse og omgitt av en krone av torner og et lite kors naglet til toppen av hjertet. Den Hellige Ånd steg ned over det i form av en due. Jesus forklarte visjonen for henne: «Korset er menneskehetens frelse. På det er Mitt gjennomborete hjerte, og for det og gjennom det oppflammer Ånden hjertene. Bare gjennom min kjærlighet og smerte (ofre) vil menneskene komme til frelse». Han sa videre: «Dette korset vil jage djevelen bort. Det vil spre varme og liv. Det vil helbrede sjeler og legemer og utføre mange mirakler». Dette var fødselen til hennes første større verk, «Korsets apostolat». Herren sa også om hennes misjon: «Jeg vil betro deg et annerledes martyrium: Du vil lide for det prestene gjør mot Meg. Du vil erfare og oppofre deres vantro og usselhet».

Hun fortalte om denne visjonen til sin åndelige veileder p. Alberto, og han skrev til henne: «Gud har utvalgt deg slik at du kan redde sjeler. Men du kan ikke redde dem unntatt gjennom Korsets apostolat». Da Conchita leste disse ordene, Korsets apostolat, følte hun en lysets verden som fikk henne til å innse at ikke bare hun kunne være en korsets apostel, men også tusenvis av sjeler med henne. Det var den nåden hun hadde bedt Herren om den dagen hun brennmerket seg med Kristusmonogrammet. Etter å ha fått tillatelse fra sin overordnede, p. Heraclio de la Cerda SJ, motsatte han seg ikke spredning av hennes visjon. Han begynte å skrive statuttene for Korsets apostolat.

Conchita gikk da til maleren Margarito Vela i San Luis som spesialiserte seg på religiøse malerier og som hadde malt flere bilder som ble æret i helligdommene for Guadalupe, Carmen, Jesu hellige hjerte og jesuittene. Etter hennes indikasjoner om sin visjon malte han et oljemaleri av det første korset av apostolatet, og snart fantes det kopier over hele Mexico. Den 3. mai 1894, som i Mexico var festen for Det hellige kors, ble Apostolatets første kors reist på haciendaen Jesús María, nå Santuario de la Cruz. Deretter skulle det reises mange flere kors, selv et på toppen av Tepeyac-høyden, det helligste sted i Mexico som stedet for Guadalupe-visjonene.

En dyp sorg rammet San Luis Potosí da jesuittene måtte dra fra byen. Det faktum at de hadde samlet i samme institusjon seminarister, studenter fra jesuittene og studenter som forberedte seg til andre yrker, resulterte i en mangel på prestekall for bispedømmet. En komité bestående av 198 menn, ledet av blant andre Conchitas bror Octaviano, ba biskop Montes de Oca om at jesuittene kunne etablere i byen en uavhengig skole for at deres barn ikke skulle mangle en effektiv utdannelse men biskopen støttet ikke deres ønsker. Den 29. september 1894 overga p. Heraclio de la Cerda SJ seminaret og jesuittkirken til biskop Montes de Oca. To måneder tidligere hadde p. Alberto vært på eiendommen El Bozo, hvor han den 12. august reiste apostolatets andre kors. Da Conchita kom tilbake til San Luis, startet hun Oasen i det minste på en symbolsk måte og innviet seg til Gud som en søster av korset. Den 21. august sa p. Alberto farvel til henne og dro til Puebla, hvor hans overordnede hadde sendt ham som misjonær. Conchita led så mye at hun ble syk. Dette slaget var svært vanskelig og forferdelig for hennes sjel, for p. Alberto hadde ført henne så langt mot Gud. Etter å ha bedt om tillatelse fra p. José Alzola SJ, jesuittenes provinsial i Mexico, tillot han at p. Alberto skulle fortsette som hennes åndelige veileder via brev.

Conchitas sjette sønn ble født den 9. februar 1895. Hun valgte navnet Pablo Vito (1895-1913) slik at den hellige apostelen Paulus kunne gi ham sin kjærlighet til korset. Da hun hadde gutten i armene sine, ba hun om jomfruelighet og martyrium, den største nåde. Hun var så syk etter Pablitos fødsel at en forferdelig feber satte henne i livsfare, og hun måtte tilbringe en periode på haciendaen Jesús María for å komme seg. Mens hun var der, fikk hun en nyhet fra p. Alberto som brakte henne lettelse og stor trøst.

Han fortalte at han i desember 1894 hadde møtt den ærverdige biskop José Ramón Ibarra y González (1853-1917) av Chilapa (fra 1989 Chilpancingo-Chilapa) (1890-1902) i delstaten Guerrero i Mexico, senere erkebiskop av Puebla og en stor velgjører av arbeidet, ærverdig i 1990. Han snakket med ham om Korsets apostolat, Søstre av Korset og om Conchita. Biskopen bedømte at hennes ånd var av Gud. Han ble så begeistret at han lovte å utvide Apostolatet. Han ba p. Alberto om å bli hans åndelige veileder og inviterte ham til Chilapa for å holde retretter for prester og etablere det første senteret i Korsets apostolat. Han beskrev biskopen som like intelligent som han var rettskaffen og lidenskapelig.

Biskopen ble født i Olinala, en pittoresk by i delstaten Guerrero. Som svært ung mistet han sine foreldre. Etter strålende studier ved seminaret Palafoxiano i Puebla fortsatte han til Colegio Pío Latino Americano i Roma for å studere ved Det pavelige universitetet Gregoriana og i Palacio del Apolinar, som da huset Pontificio Seminario Romano. Han tok doktorgrader i teologi, kirkerett, sivilrett og romersk rett. Senere studerte han ved Det pavelige akademiet St. Thomas Aquinas (nå det pavelige universitetet Angelicum), hvor han tok en doktorgrad i filosofi med en så fantastisk eksamen at pave Leo XIII (1878-1903) selv ønsket å møte og gratulere den talentfulle og beskjedne unge meksikaneren for å belønne ham med en medalje. Han ble presteviet den 21. februar 1880 i Laterankirken og vendte tilbake til Puebla i 1883.

Der utførte han en rekke ulike tjenester, som seminarprofessor, medarbeider ved den biskoppelige kurien, kannik ved katedralen, grunnlegger av Colegio Teresiano og hentet fra Spania søstre fra Compañía de Santa Teresa og var initiativtaker til bispedømmets pilegrimsreiser til Tepeyac. Men en vakker dag forlot han alle disse fruktbare aktivitetene og dro til Europa for å bli jesuitt. Da han gjennomgikk den hellige Ignatius av Loyolas åndelige øvelser som forberedelse til å tre inn i novisiatet, fikk han den 30. desember 1889, den dagen han skulle reflektere over Guds lys om valg av stand, et telegram fra Vatikanet hvor pave Leo XIII utnevnte ham til den fjerde biskop av Chilapa. Han var 36 år gammel. Han ble bispeviet allerede den 5. januar 1890 i Laterankirken og var den andre meksikanske studenten på Pio Latino som var utnevnt til biskop. Den første hadde vært biskop José María Ignacio Montes de Oca y Obregón (1840-1921) som i 1884 var utnevnt til ny biskop av San Luis Potosí (1884-1921).

Biskop Ibarra fortalte at hans bispedømme var like vanskelig som det var enormt. Det dekket hele delstaten Guerrero, og han måtte reise til hest, muldyr eller til fots, for det var ingen veier. Det hadde et usunt kystklima, få prester og en stor og spredt flokk hvor flertallet besto av indianere. Den 3. mai 1895 undertegnet biskop Ibarra et dekret som opprettet Korsets apostolat i hele bispedømmet og feiret en pontifikalmesse i katedralen, hvor han innviet seg selv og sitt bispedømme til Korsets apostolat. Dette regnes som grunnleggelsen av Korsets apostolat (Apostolado de la Cruz), og som grunnleggere regnes Conchita sammen med p. Alberto og biskop Ibarra. Conchita skrev deres ideologi basert på korsets spiritualitet, og deres statutter. Apostolatet består av konsekrerte legfolk som ønsker å ofre hver handling i sine liv, spesielt sine lidelser, for alle menneskers frelse. Medlemmene forener sine lidelser med Kristi lidelser for å kunne redde sjeler.

Sommeren 1895 sa Conchita til sin mann: «Pancho, hvorfor kan vi ikke bo i Mexico By? Jeg er så alene og har så mange åndelige behov, og i tillegg har jeg nå i lang tid vært langt fra min mor og er uten min åndelige veileder». Han svarte: «Men kjære deg, jeg har aldri tenkt på å forlate San Luis og enda mindre nå, når jeg nettopp har etablert min egen forretning. Jeg har det bra her». Hver lørdag gikk Conchita til helligdommen for Guadalupe for å be Jomfruen om å gjøre henne denne tjenesten. Til slutt sa mannen: «Vel Concha, jeg tar deg med til Mexico By for noen dager, så du kan treffe din mor og delta i kroningen av Jomfruen av Guadalupe». Den 28. september 1895 tok Conchita før avreisen farvel til kirken San Juan de Dios og sine foreldres hus, så fulle av minner. Hun kjente at hun aldri mer ville bo i San Luis. Og så, med en blanding av smerte og glede, dro de til hovedstaden (Distrito Federal). Det var Conchita og mannen, tjenerne og de fem barna, Pablito fortsatt i hennes armer. De hadde vært i Mexico By i rundt femten dager da hennes mann var svært fornøyd: «Concha, jeg har gjort en god forretning, vi skal bli værende her. Jeg skal til San Luis for å selge huset, mens du finner et hus hvor vi kan bo i Calle del Tompeate [1869-1928; nå Avenida Isabel la Católica]. Er det i orden?»

P. Alberto Cuzcó y Mir SJ introduserte Conchita for biskop Ibarra. Hun knelte for å kysse bisperingen og takket ham for hans beskyttelse. Han fortalte henne at han hadde skrevet til flere biskoper i landet for å informere dem om arbeidet. Deres svar var positive, selv om noen ønsket at Den hellige Stol skulle godkjenne det. Etter en avtale som biskop Ibarra oppnådde med erkebiskop Próspero María Alarcón y Sánchez de la Barquera (1827-1908) av Mexico By (1892-1908), og abbeden for Colegiata de Guadalupe, p. José Antonio Plancarte, skulle et av apostolatets kors reises på Tepeyac den 12. oktober, dagen for den pavelige kroningen av Jomfruen av Guadalupe.

Der var Conchita fra daggry og deltok i messen som ble feiret av p. Alberto i kapellet som ble kalt Cerrito, og overveldet til tårer av følelser fornyet hun alle sine løfter, mens biskop Ibarra velsignet Apostolatets kors som var plassert i atriet til kapellet. Deretter gikk hun til kollegiatskirken for Jomfruen av Guadalupe (basilika fra 1904) med ønske om å se kroningen med sine egne øyne og nyte den, men det var umulig å komme gjennom mengden av troende til tross for timer med dytting og kamp. Erkebiskopen av Mexico By, på vegne av pave Leo XIII, og erkebiskop José Ignacio Árciga Ruíz de Chávez (1830-1900) av Michoacán (1868-1900), som representerte de meksikanske biskopene, kronet Dronningen av Mexico. Tilstede var også p. Plancarte, som holdt de første åndelige øvelsene for Conchita, og som hadde vært kroningens ildsjel. Etter at han var utnevnt av Den hellige stol til titularbiskop av Constancia i juni, var det mange fryktelige intriger som resulterte i avlysningen av hans bispevielse. Hun ble fortalt at mens kollegiatskirken brøt ut i sang og applaus, sto han i et hjørne badet i tårer.

Senere i oktober dro biskop Ibarra til Roma mens Conchita mangedoblet sine bønner og botsøvelser for reisens suksess. I audiensen som pave Leo XIII ga ham, snakket biskopen med den største entusiasme om Korsets apostolat, den iver det vekket blant de troende og økningen i deres åndelige liv. Paven lyttet oppmerksomt til det biskopen fortalte ham. Han sa: «Arbeidet er av Gud, gå og spør kardinalen i kongregasjonen om å sende deg all den avlaten du vil ha, som jeg herved innvilger». Den 28. januar 1896 ga Den hellige stol den pavelige approbasjon av Korsets apostolat. På en ny reise til Roma to år senere oppnådde biskop Ibarra at pave Leo XIII opphøyet verket til erkebrorskap i et apostolisk brev av 25. mars 1898.

Den 19. juni 1896 sa Conchita til sine barn: «Panchito [Francisco (10)], Manuelito [Manuel (7)], Conchita [Concepción (5)], Nacho [Ignacio (3)], Pablito [Pablo (1)], kom for å møte deres nye lillebror». Barna trengte seg sammen rundt barnesengen med rastløse og ivrige øyne. «La oss se, mor, jeg vil se ham». Conchita skrev i dagboken: «Hver gang jeg får et barn, blir jeg overstrømmet av en glede som fra himmelen. Barnet har min munn, mens øynene er de samme som min manns. Hver gang et barn kommer, virker det som det fyller huset og hjertet. Og det beste er at for hvert ny barn, elsker Pancho og jeg hverandre mer, og jeg er overveldet av et enormt ønske om å være en hellig mor, helt fra barnegråten forstyrrer huset. Takk, Herre, han skal få ditt navn, han skal kalles Salvador [= frelser]. Jesus, menneskenes Frelser, frels dem». I 1896 skrev hun i sin dagbok: «I sannhet, etter at jeg berørte Gud og hadde et ufullstendig begrep om Hans vesen, ønsket jeg å prostrere meg selv med min panne og mitt hjerte i støvet og aldri reise meg igjen».

Etter at Korsets apostolat var etablert og spredt til flere bispedømmer i landet, sa Herren til Conchita: «Du vil gi meg mange sjeler som vil koste deg tusen ganger mer enn dine egne barn». Etter Carlitos død visste Conchita hva en sønn kostet, men hun var villig til å gjøre Hans vilje. Kort tid etter satt hun en dag i slutten av 1896 på en benk i jesuittkirken da Herren sa til henne: «Du skal etablere en religiøs kongregasjon ved navn Oasen, som indikerer hvile i mitt hjerte». Hun spurte hva hun kunne gjøre med den kongregasjonen ettersom hun var gift og hadde så mange barn? Men Herren fortsatte å insistere: «Du skal grunnlegge Oasen, du skal grunnlegge den». Hun svarte: «Nei, Jesus, nei, la meg si deg, det gjør jeg ikke». Han fortsatte: «Du trenger ikke å være leder for å være grunnlegger, ikke engang forandre ditt liv eller stilling. Gjør det!»

Da avgjorde Conchita at hun bare måtte gjennomføre det som Herren hadde bedt henne om, nemlig å etablere en kongregasjon av kontemplative søstre i henhold til korsets spiritualitet. Det var ikke vanlig og faktisk nesten en frekkhet at en legperson ble grunnlegger av en kongregasjon, og derfor møtte arbeidet mange hindringer fra begynnelsen. Hun spurte p. Alberto Cuzcó om han ikke trodde at tiden var kommet for å grunnlegge «Søstre av korset», men i begynnelsen var han imot dette. Til slutt gikk han med på å se Conchitas gode hensikt og noterte seg at hun hadde guddommelige godkjennelse. På hennes forespørsel begynte pateren deretter å velge blant medlemmene av korsets apostolat dem som fremhevet seg for sin fromhet og dyd og samtidig viste tegn på kall. På denne måten klarte Conchita å samle en liten gruppe unge kvinner som hun underviste og formet i det åndelige liv, og hun tenkte til og med at Ana Valdés kunne være superior.

Den 17. januar 1897, som det året var den bevegelige festen for Jesu navn, mottok Conchita en drakt hun selv hadde laget midt i en fryktelig kamp mellom sin uverdighet og sin glede. Hun dro til kollegiatskirken for Vår Frue av Guadalupe iført sin vanlige kjole over drakten, og der, foran bildet av Maria malt av englene, ikledde p. Alberto henne sløret. «Må dette sløret gjemme deg fra alle menneskelige øyne, jeg vil at du skal være skjult i Gud», fortalte Herren henne. Det var den lykkeligste dagen i hennes liv.

De følgende dagene snakket Herren til henne flere ganger for å avdekke en nåde han ønsket å gi til henne for at hun skulle forberede seg selv med renselser. Den 23. januar 1897 sa han til henne: «Min datter, Ordet forfølger deg». Hun svarte: «Hva mener du, Herre, er jeg ikke allerede helt din?» «Jeg vil ha en meget høytidelig trolovelse med din sjel. Rens deg selv ved hjelp av korsfestelse. Jeg trenger din vilje. Ordet ble kjød på grunn av din kjærlighet. Ikke nekt meg det jeg ber deg om». Hun svarte: «Ja, min Jesus, jeg vil være helt din ustanselig, hjulpet av din guddommelige nåde, fordi jeg ser et fjell av kors som kommer over meg». «Trolovelsen vil være med Ordet, fordi han vil gi deg sitt eget kors. Du vil være den korsfestedes brud. Forstår du nå?» «Jesus, jeg har forstått deg. Hva du vil». Dette var hennes «åndelige trolovelse».

Den 9. februar hadde hun nettopp våknet og var fortsatt i sengen og påkalte Den Hellige Treenighet. Jesus sa til henne: «Stå opp, her er Faderen og Den Hellige Ånd. De er kommet fordi jeg vil introdusere deg til din sjel som min brud». Hun kunne ikke annet enn å kaste seg til bakken, og med pannen fast der, var hun ydmyk meg og forvirret ved å føle nærværet av tre guddommelige personer. Dette var hennes «åndelige ekteskap».

Erkebiskopen av Mexico By og den apostoliske visitatoren Nicolás Averardi godkjente gjerne grunnleggelsen av Søstrene av korset. Conchitas bror Octaviano kom fra San Luis og tilbød seg å følge Ana Valdes rundt å finne et hus hvor den gryende kommuniteten kunne installeres. Han sa til Conchita: «Etter å ha sett på mange hus, fant vi endelig et i bydelen Popotla i distriktet Tacuba i Mexico By, det ligger i Calle de los Tres Árboles nr. 24. Det er et enkelt hus, men mer eller mindre tilstrekkelig til behovet, selv om leien er litt høy, de tar hundre pesos i måneden. Ikke bekymre deg for møblene heller, for jeg låner deg de nødvendige pengene». En liten gruppe av unge fromme kvinnelige medlemmer av brorskapet slo seg ned i det fattigslige huset, som ble kalt «Oasen» (El Oasis).

Den 3. mai 1897, festen for Det hellige kors, var datoen som ble utpekt til å innvie den nye kommuniteten. P. Alberto Cuzcó y Mir SJ feiret messen i kapellet for Jomfruen av evig hjelp, svært nær huset hvor kommuniteten bodde. Det var et fattigslig kapell med vegger av tre og tak av fliser. Conchita var der med sin mann og sine barn, mange faddere og de fire første postulantene: Ana Valdés, priorinne, María Albarrán, María Álvarez Icaza og Paula Morales. Derfra flyttet de til kapellet i huset, som inneholdt et bilde av Jomfruen av Guadalupe og Apostolatets kors. De sang hymnen til Den Hellige Ånd, og deretter holdt p. Alberto en preken hvor han forklarte formålet til Søstre av korset og gjentok ordene om Oasen som Herren hadde fortalt Conchita. Deretter sang de litaniet til ære for Jomfruen av Guadalupe, som er Oasens skytshelgen, og de avsluttet med hymnen til apostolatets kors. Mens litaniet ble sunget, avla Conchita evige løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet, og hun tilbød seg selv som et offer for det som Jesus ønsket. Hun sa: «Herre, jeg tror at jeg i dine øyne allerede er en Søster av korset, og jeg tror at en dag vil jeg også være det for omverdenen». Etter seremonien ble frokosten servert. Conchita skrev: «Jeg var så heldig å få spise frokost på deres kjøkken. Å, om det ble meg forunt å leve og tjene Herrens bruder!»

Før p. Alberto forlot huset, ga han henne, uten at noen merket det, en korsfestet uten kors, som han hadde kjøpt i en butikk for sysaker i San Luis og som hun alltid senere bar med seg. P. Alberto forklarte for henne at denne korsfestete uten kors betydde at hun måtte være korset der den korsfestete Jesus levde, alteret hvor han fortsetter å ofre seg selv for Guds ære og menneskenes frelse.

Denne dagen, den 3. mai 1897, regnes som grunnleggelsesdatoen for Kongregasjonen «Søstre av Korset av Jesu hellige hjerte» (Congregación de las Religiosas de la Cruz del Sagrado Corazón de Jesús – RCSCJ), og grunnleggerne regnes også her som Conchita, p. Alberto og biskop Ibarra. Conchita var da 34 år gammel, gift i tolv år og med seks barn pluss en i himmelen. Samme dag som grunnleggelsen mottok instituttet godkjennelse av biskop Ibarra som en religiøs kongregasjon av bispedømmelig rett. Den 4. februar 1910, festen for den hellige Filip av Jesus, Mexico Bys skytshelgen, skulle den bli opphøyd til rang av en kongregasjon av pavelig rett, gjennom Decretum laudis («rosende dekret») av pave Pius X. Hennes orden ble en kontemplativ orden som hadde som viktigste formål å tilbe Det hellige sakrament dag og natt og sone for skader påført Jesu Hjerte. I 2015 hadde instituttet 282 søstre, fordelt på nitten kommuniteter i Costa Rica, El Salvador, Spania, USA, Guatemala, Italia og Mexico og har sin kurie i Mexico By.

Etter to måneder var de atten søstre. Den 9. juli 1897 kom biskop Ibarra til Mexico By, og den 16. juli, festen for Nuestra Señora del Carmen, ga han ordensdrakten til de første novisene. Conchita gikk til seremonien sammen med sin bror Octaviano. Novisene bar drakten med et rødt kors på brystet, og biskop Ibarra ikledde dem slør, ringer og kroner. Conchita sa til Herren: «Hvilken hellig misunnelse jeg føler, Herre, fordi du ikke gir meg det disse sjelene får». Han svarte: «Ikke gråt, for det er sant, du er også min». Conchita skrev: «Herren er virkelig beundringsverdig i sine gjerninger! Han ordner alt til slutt, og selv om helvete og verden motsetter seg Ham, fortsetter han sine planer. Beveget av følelser trådte jeg inn i dette hellige hus i dag. Der gikk jeg målløs rundt i hele dette hellige området».

Conchita skrev: «Jeg husker at i juni 1898 kjente jeg en kjærlighet til Kirken som jeg ikke hadde kjent før, og et sterkt mot til å forsvare henne med alle midler, selv mitt eget blod. For slik er datteren til en så kjærlig mor. Å, om alle prestene forsto deres hellige oppdrag og ikke tenke på annet enn fullkommenheten i deres tjeneste. Det gjør meg vondt å si det og enda mer når jeg ser hvordan noen prester behandler det helligste sakrament når de gir kommunion. Å, min Gud, hvis de vil være de første som korsfester deg. Frem hellige prester som forstår sitt kall». Da sa Herren til henne: «Ofre for Kirken». Da hun ble skamfull over ikke å være nyttig i det hele tatt, syntes det henne at dette kunne være skryt eller stolthet. Han fortsatte: «Jeg vil at du skal bli et offer for Kirken. Hun er helt ren og kan ikke bli skitnet til, men hennes barn kan dessverre skitnes og skitne til. Mange sjeler som er viet til meg, gjennomborer mitt hjerte. Kirken trenger ofre. La deg gjøre det, som er en gave du kan ofre».

Conchita forsto ikke selv hvordan hun kunne leve tre typer liv samtidig: Et familieliv med så store plikter som hustru og mor med tjenere og hus. Et åndelig liv som forpliktet henne til bønn, bot, praktisering av dyder og imitasjon Jesu. Og et tredje liv i Korsets verk som medførte en total overgivelse, Korsets apostolat, Oasen, forhandlinger med prester og biskoper, korrespondanse, bekymringer og triumfer. Og alt dette gjort med stor forsiktighet. Hverken hennes mor eller hennes brødre, ikke engang hennes mann visste hva Herren hadde gjort i henne, ingen av dem kunne forestille seg at Han snakket til henne, krevde og drev henne. De eneste som visste om hemmeligheten, var p. Alberto og biskop Ibarra.

Ingen hadde lagt merke til hennes botsøvelser, hårskjorten hun bar dag og natt, kronen av torner, bønnen hun praktiserte daglig liggende på en bunt av torner som trengte inn i ryggen. Men også indre smerter når hun ble testet av Herren, tørrhet, skrupler, fristelser, fryktelig tvil og fremfor alt ensomhet og hjelpeløshet. Hun hadde selv plaget sin kropp, mens Gud hadde pint hennes sjel. Det var prisen for å utvide sitt rike. Apostolatets kors ble reist i koret i katedralen i Mexico By og i mange bispedømmer, bare i hovedstaden var det 25 000 medlemmer.

Conchitas og Panchos åttende barn ble født den 11. februar 1898 og døpt med navnet María Guadalupe (1898-1980), til vanlig kalt Lupe. Conchita hadde bedt Herren om en jente med mørk hud for å bære navnet til Jomfruen av Guadalupe. Hvilken glede da Herren ga henne det. Og selv om hun hadde tilbudt som offer ikke å kysse sine barn, slik at alle hennes kyss var for Ham, kunne hun ikke holde tilbake sitt morshjertes ømhet og overøste datteren med kyss. To dager etter fødselen ble hun døpt i koret i erkebispedømmets katedral av p. Alzola, som alltid hadde vært så snill mot Conchita. Men hun var så syk at hun var redd for å dø. Hun var rekonvalesent i fire lange måneder da hun ikke kunne lese, skrive eller gjøre noe. De måtte ut og lete etter en amme for å mate datteren.

Etter bare ett år og noen dager senere, den 20. februar 1899, ble deres niende og siste barn født. I dåpen fikk han navnene Pedro José Eleuterio de la Cruz (1899-1903), men ble kalt Pedrito og ble barnas favorittleketøy. De behandlet ham som en ball som gikk uendelig fra hånd til hånd med fare for at han ville sprette. Conchita skrev i dagboken: «Å, om dette barnet en dag vil bli nyttig for Guds kirke». Hun ble svært dårlig etter at sønnen ble født, først flebitt (årebetennelse) i begge beina, deretter blindtarmbetennelse. Hun mottok viatikum til barnas store tristhet. Hun våget ikke å be Gud om få helsen tilbake. «La oss gå, Herre, la oss gå hvis du vil». Men Han tok henne tilbake til livet. I år 1900 var Conchita syk med tyfusfeber som lenket henne til sengen i mer enn førti dager, men hele tiden fredelig og mild. Da hennes tilstand ble forverret og legene fryktet for hennes liv, fikk hun sakramentene, den siste olje og viatikum. Men nok en gang overlevde hun.

Plutselig kom korset. Biskop Ibarra holdt seg unna Verket på grunn av mangel på forståelse fra p. Alberto. Conchita kunne ikke gjøre annet enn å be dem om å bli enige og sammen fremme Korsets apostolat og Oasen. I 1895 hadde biskop Ibarra i Chilapa grunnlagt «Instituttet av Guadalupe-misjonærer» (Instituto de Misioneros Guadalupanos), hvor prestene forberedte seg på å evangelisere og sivilisere de mange innfødte i bispedømmet. Året etter fikk han fra jesuittenes 24. ordensgeneral (1892-1906), p. Luis Martín (1846-1906), tillatelse til at p. Alberto Cuzcó y Mir SJ kunne delta i formasjonen av seminaristene i det nye instituttet, som deretter ble plassert i Colegio de San Joaquín nær Mexico By. Men p. Alberto forsømte sitt arbeid for de fremtidige misjonærene, og selv i viktige saker handlet han uten å konsultere biskopen. Og når det gjaldt formasjonen av Søstrene av korset, hadde han fullmakt til å bytte ut superiorer og straffe eller avskjedige søstre som ikke var enig med ham. Da biskop Ibarra appellerte til ham, brydde han seg ikke om det. Conchita hadde alltid trodd at det var Guds vilje at jesuittene skulle ta seg av Korsets apostolat som det var deres eget, både på grunn av innflytelsen fra hennes veileder som var jesuitt, og på grunn av den iver som jesuittene hedret Jesu hjerte med, noe som også var et av formålene med Korsets apostolat. Men alle forsøkene som hadde blitt gjort for ordensgeneralen, hadde vært mislykket.

Conchita sa til jesuittenes provinsial i Mexico: «P. Alzola, jeg kommer for å be deg om å insistere på nytt». Han svarte: «Jeg tviler ikke på Korsets apostolats guddommelige opprinnelse. Men det ville være hensiktsmessig om noen upartiske mennesker kunne undersøke din ånd og si deres mening, og at deres bedømmelse ble sendt til Pater General». Blodet steg i Conchitas ansikt. Hvordan skulle de avdekke hennes sjel? Men hun svarte: «Hvis det tjener til Guds herlighet, la hans vilje skje».

I lange og grundige intervjuer ble Conchita undersøkt suksessivt av p. Idelfonso del Moral, visitator hos Los Padres Paulinos (vincentinerne; Congregatio Missionis – CM, grunnlagt av den hellige Vincent av Paul), p. Melee CMF, provinsial for claretinerne, og jesuittpatrene Jesús Soler og Saturnino Carrera. Alle bekreftet at Conchitas ånd var av Gud, at Korsets apostolat var et effektivt middel for de troendes helliggjøring og at hun måtte gå til den som var overhode for Kirken i Mexico, erkebiskop Próspero María Alarcón av Mexico By. Den 23. oktober 1900 gikk hun for å treffe erkebiskopen, svett og skjelvende. Han mottok henne liggende til sengs, fordi han hadde dårlig helse. Hun fant at han var negativt innstilt til Korsets apostolat og deres grunnleggerske på grunn av de ugunstige rapportene han hadde mottatt fra biskop Montes de Oca av San Luis Potosí. Hun måtte motta noen irettesettelser og ydmykelser. Han sa: «Kom tilbake innen åtte eller ti dager, jeg vil snakke med jesuittpatrene og lese ‘Korsets apostolats historie’ som du har skrevet». Hun dro tilbake to ganger. Erkebiskopen ville at hun skulle lese opp historien for ham. Han ble beveget og sukket, og i noen øyeblikk skalv hennes stemme av følelser. Han stilte henne mange spørsmål, spesielt om hennes botsøvelser. Hun knelte ned for å bli velsignet. Han sa: «Ja, min datter, be mye for meg». Hun svarte: «Jeg ber deg om igjen å beskytte Korsets verk som en far, og jeg lover å vie hele min sjel».

Pave Leo XIII hadde erklært år 1900 som et hellig år fordi det var det siste i det nittende århundre. De meksikanske biskopene var raske til å organisere en pilegrimsreise til Roma for å være til stede ved den høytidelige avslutningen, som skulle finne sted den 24. desember. De utnevnte biskop Ibarra til leder for pilegrimsreisen. Da han kom tilbake fra Roma, betrodde han Conchita at han hadde bedt paven om å utvide Korsets apostolat fra Mexico til hele verden. Paven var villig til det, forutsatt at andre biskoper også ba om det. Men jesuittenes ordensgeneral var sterkt imot at selskapet skulle ta Korsets apostolat som sitt eget og å fortsette å bistå i opplæringen av Guadalupe-misjonærer. Conchita sa: «Gud har sine veier».

Den 11. september 1901 sa Conchitas mann til henne: «Concha, jeg føler meg dårlig, jeg er for svak til å gå på jobb». Hun svarte: «Du ser veldig hoven ut, Pancho, du må ha feber, ikke stå opp». Han stønnet: «Hele kroppen min gjør vondt». Dagen etter følte Conchita en stor sorg og angst, som om noe alvorlig skulle skje. Hun prostrerte seg på gulvet og ba sine «roser», og til tross for frykten i sitt hjerte, ofret hun alt til Guds vilje. Hun sa: «For meg skal sjelen se hvordan du er. Du har vært tre dager som dette allerede. La oss se hva legen sier når han kommer». Legen sa til henne: «Det er tyfus, frue, du må være veldig forsiktig». Den 13. september ga legen Francisco diagnosen fremskreden og dødelig tyfus. Conchita ba: «Herre, jeg ser at du ber meg om min manns liv som offer. Min kjærlighet til ham er stor, jeg har aldri elsket ham så mye som nå. Han har vært en mønsterektemann, far og herre, fin og delikat mot meg, oppfylt sine hjemlige plikter og æret i sin virksomhet. Jeg føler at jeg ikke har et hode, jeg har bare et hjerte. Og mitt hjerte er revet i stykker av sorg og til og med anger for å ha voktet min ånds hemmelighet». Poncho sa: «Concha, hvor har du vært?» «Jeg gikk til kommunion, men du vet at jeg ikke viker fra deg verken dag eller natt. Ønsker du ikke å skrifte og motta vår Herre i sakramentet?»

Den 15. september kom presten og sa: «Don Pancho, hvordan har du det? Jeg er p. Laureano Veres, jesuitt. Noen av barna studerer ved vårt kollegium Mascarones, de er utmerkede gutter, de får alltid premier og de beste karakterene. Her bringer jeg til deg det hellige sakramentet for å bli trøstet». Han svarte: «Takk, pater, jeg vil avlegge generalskriftemål og overgi meg til Guds vilje. Uansett hva Han vil». Conchita sa: «Kom, barn, deres far skal motta viatikum. Knel med stor andakt. Du, Pedrito, kom hit med meg». Poncho ba: «Kristi sjel, hellige meg. Kristi legeme, frels meg. Kristi lidelse, styrk meg. I dødstimen, kall meg. Og inn for ditt åsyn hent meg» (fra Anima Christi). Deretter sa han: «Concha, jeg vil gi velsignelsen til hver av mine barn. Løft de små opp til meg, så jeg kan velsigne dem. Jeg vil gi Pedrito mye». Conchita sa: «Pancho, gi meg velsignelsen og tilgi meg for det som jeg har fornærmet deg». Han svarte: «Jeg har ingenting å tilgi, du var alltid en eksemplarisk hustru. Det er du som må tilgi meg; velsigne meg». «Hva vil du ha fra meg, Pancho?» «At du er alt for Gud og alt for mine barn. Jeg etterlater deg frukten av mitt arbeid, som selv om det er beskjedent, vil være nok for barnas utdannelse. Panchito vil hjelpe deg, du ser hvordan han har begynt å arbeide med entusiasme i Casa Boker. Hvis noen av mine barn har et religiøst kall, motsett deg aldri det. Gud vil at du skal være far og mor samtidig». Hun sa: «Barn, ikke gå inn og ut av rommet, ser dere ikke at det plager hans farshjerte hver gang han ser dere? Gå til terrassen og lag ikke støy». Han sa: «Concha, kom». Hun svarte: «Her er jeg ved din side, hva vil du ha? Pancho, Pancho, fortell meg hva du vil. Min Gud, du har mistet bevisstheten».

Da Conchita sto ved foten av sin manns seng, syntes hun at Jesus sa til henne: «Min datter, velg: Enten ham eller Meg». På grunn av sin naturlige kjærlighet til sin mann, ropte hun: «Begge, Herre! Jeg elsker dere begge!» Straks fulgte en voldsom indre kamp da hun så for seg sine unge barn vokse opp uten en far. Hennes eldste sønn hadde akkurat fylt seksten år. Til slutt, etter å ha felt mange tårer, svarte hun gråtende: «Deg, Herre. Jeg foretrekker Deg fremfor min egen sjel. Alt hva Du ønsker, bare ha barmhjertighet!» Mens hun ba disse ordene, kjentes det som om en kniv hadde gjennomboret hennes hjerte. Men hun kjente også en kolossal fred og styrke ved å gjøre det.

Pancho våknet igjen og sa: «Concha, hvor er du?» Hun svarte: «Kan du høre meg, Pancho? Velsignet være Gud at du gjenvunnet bevisstheten». Han sa: «Ja, hjelp meg». Hun svarte: «Jeg vil be bønnen for de døende og anbefaling av sjelen. Gjenta med meg: Jesus, jeg tror på deg». «Jesus, jeg tror på deg». «Jeg håper på deg og jeg elsker deg». «Jeg håper på deg og jeg elsker deg». Hun sa: «Panchito, ta den korsfestede og hold ham opp slik at pappa kan se ham». Panchos siste ord var: «I dødstimen, kall meg». Conchita: «Herre, du ga ham til meg, du tok ham fra meg. Det var som en uke». Til barna sa hun: «Kom, små barn, lov Gud at dere vil bli så gode kristne som deres far var».

Den 17. september 1901 døde Francisco forsonet med Gud, 43 år gammel, og som Conchita skrev i dagboken: «Etter seksten år, ti måneder og ni dager» Igjen satt den 38-årige enken alene med ansvaret for barneflokken, hvorav den eldste var seksten og den yngste var to år gammel. Noen dager senere hadde hun en indre fornemmelse av at Herren hadde frigjort Panchos sjel fra skjærsilden. Hun kjente også at Han nå satte henne på en ny vei. Sørgelig nok var det en vei som var overstrødd med flere torner. Hun mistet nesten datteren Concepción (Concha) i en alder av seks måneder. Men hun overlevde og trådte den 17. april 1908 inn i kongregasjonen Søstre av korset. Den 23. oktober 1910 avla hun sine løfter med navnet Teresa av María Inmaculada. Datteren skulle dø som kontemplativ nonne i en alder av 33 år før moren forlot denne verden. Manuel ble prest i Spania og så aldri sin mor igjen, bortsett fra da hun var innom Spania på vei hjem fra Det hellige land og Roma. Han avla sine løfter i Jesu Selskap den 8. desember 1908. Sønnen Pablo døde atten år gammel i 1913, og den yngste sønnen Pedro døde fire år gammel i 1903. All denne lidelsen forente hun med korset, jf. Kol 1,24: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere, og det som ennå mangler i Kristi lidelser, det utfyller jeg med min egen kropp; jeg lider for hans kropp, som er Kirken». Men Gud skulle sørge for at en ny biskop og en ny prest ville krysse hennes vei til beste for hennes arbeid.

I Mexico By bodde Conchita i sin mors hus og pleide å reise rundt med trikk. En dag sa noen til Conchita at i kirken Vår Frue av Lourdes (Nuestra Señora de Lourdes), som mange kjente ved dens gamle navn «Jenteskolen» (Colegio de Niñas), bodde det en prest med en svært god ånd, og umiddelbart ble hun ivrig etter å dra og treffe ham og snakke om Korsets verk, uten at hun visste hvorfor. Den 4. februar 1903 gikk hun svært tidlig for å skrifte i kirken Santo Domingo, slik at hun ikke skulle bli fristet til å gjøre det i Jenteskolen, men angsten vokste. Så dro hun for å besøke sin mor, og til en av jentene som var syk, kjøpte hun et par skjeer medisin på apoteket og tok trikken tilbake til hjemmet. Men da hun passerte foran Jenteskolen, gikk hun uten videre av trikken. Skulle hun skrifte igjen? Men når hun allerede hadde skriftet om morgenen, ville hun ikke da misbruke sakramentene? Der kom trikken. Datteren var fortsatt syk, så hun gikk raskt hjem.

I kirken klokken ti neste morgen var hun alene. Hun ringte med klokken i kirken og spurte sakristanen: «Hvem hører skriftemål i denne skriftestolen?» «P. Felix», var svaret. «Er p. Felix superioren?» Hun hadde fått et annet navn, så hun spurte sakristanen igjen for å ikke gjøre noe feil: «Er du sikker på at det er p. Felix?» «Ja, frue». «Vær så snill å fortelle ham at jeg vil skrifte for ham». P. Felix skulle til å gå ut på gaten, men han kom tilbake. Kanskje han hadde glemt noe, men nei. Tre ganger hadde han forsøkt å gå, men det var som om noe stanset ham. I disse dagene feiret han en novena av messer til Den Hellige Ånd for å oppdage et område han kunne virke med større fullkommenhet. Sakristanen sa: «P. Felix, en frue vil skrifte for deg».

Den ærverdige p. Felix de Jesus Rougier (spansk navneform: Félix de Jesús Rougier Olanier) (1859-1938) var da 44 år gammel. Han ble født i Frankrike som sønn av en familie av sterke, arbeidsomme og kristne bønder. Fordi han hadde et ønske om å bli misjonær i Oseania, sluttet han seg som tyveåring til maristene (Societas Mariæ – SM), som var blitt grunnlagt i 1816 i Lyon av p. Jean-Claude Colin. Han hadde hatt store lidelser i en arm og fryktet for å miste den, men i Toulon i departementet Var i regionen Provençe-Alpes-Côte d’Azur, hvor han studerte filosofi, møtte han den hellige Johannes Don Bosco (1815-88), som velsignet ham og han ble kurert. Han ble presteviet i 1887 og viet seg til å forelese i Den hellige skrift i skolastikatet som maristpatrene hadde i Barcelona. I 1895 sendte hans overordnede ham til Colombia, hvor han i seks år administrerte skolene for barn og ungdom som maristene hadde grunnlagt i Neiva og Ibague, ved siden av et travelt liv i sognet med å hjelpe de fattige og de innsatte i fengsel, og til og med som militær kapellan i borgerkrigen. Den 17. februar 1902 kom han som superior for maristpatrenes kommunitet og som sogneprest for Vår Frue av Lourdes, som var det franske sognet i Mexico By.

I skriftestolen spurte Conchita: «Er du pater superior?» Han svarte: «Til din tjeneste, frue». Hun la merke til at presten hadde en utenlandsk aksent, og hun kjente da en kraftig impuls til å snakke med ham om Korsets verk, Oasen og sitt eget liv. Hun begynte straks å skrifte for ham. Han fortalte senere: «Hun begynte å snakke til meg om min sjel, sikker på seg selv, som om hun var drevet av Vårherre. Hun fortalte meg det hun ikke likte med meg, uten noensinne å ha kjent meg, og et par andre ting som hun likte. Jeg kjente i min sjel klart sannheten i det hun fortalte meg. Jeg oppdaget alle folder og avkroker av min sjel, den nåde jeg hadde fått og min misbruk av dem. Hun åpenbarte mine tanker og sa til meg at det var nødvendig å forlate den åndelige apatien hvor jeg var og hengi meg dedikert til å tjene Gud gjennom et nytt liv. Jeg ble overrasket, lamslått og ubeskrivelig beveget. Så begynte hun å snakke om Korsets verk, Korsets apostolat for alle troende og Søstre av koret av Jesu hellige hjerte, kontemplative søstre som tilba det hellige sakrament dag og natt og tilbød sitt liv for Kirken, spesielt for prestene».

Han spurte: «Finnes det også en kongregasjon for menn?» Hun svarte: «Nei, pater, men det blir det. Bli hellig. Jeg drar. Vi har snakket i to timer, jeg har trettet deg». Han: «Jeg sliter aldri med å snakke om Gud. Gi meg din adresse for å gå gjennom boken om Korsets apostolat, for å se om det er mulig å etablere det i min kirke. Hva det er for Guds herlighet, jeg har lyst til å gjøre det snart». Hun nektet å gi ham adressen til sitt hus, men da pateren insisterte svært høflig, ga hun til slutt adressen til ham, selv om hun sa feil husnummer. Hun forlot kirken og gledet seg over den ilden som Herren hadde satt i hennes ord. Hun var sikker på at p. Felix var blitt rørt av Gud dypt i sin sjel, og at det ville gi ham stor heder for sine verk. Hun hadde aldri møtt et slikt villig emne, en slik rask forbindelse, en så stor nåde. Hun følte at en ny sjel akkurat var blitt født for Korsets verk. Midt på ettermiddagen samme dag spurte p. Felix seg for her og der og kom til hennes hus i Calle de Alzate: «Jeg er p. Felix» (hun hadde jo ikke sett hans ansikt i skriftestolen). Hun svarte: «De kaller meg Concha. Jeg går i sørgeklær på grunn av min manns nylige død. Mine barn er den attenårige Pancho som arbeider, Manuel, Conchita, Nacho, Pablo og Salvador som studerer, og Lupe og Pedrito som bare leker og spiser. Carlitos, som var andre av mine ni barn, døde svært ung. Og dette er ditt hus, som meksikanerne sier, ta det i besittelse». De snakket inngående om Korsets ånd. Conchita var imponert over p. Felix’ robuste skikkelse og hudfarge, hans buskete øyenbryn, de myke blå øynene, hans godhet, balansen i hans utsagn. Hans hender hvilte på barnas hoder. Conchita sa: «Kom, Pedrito, slik at pateren kan velsigne deg, ikke vær så opptatt med å leke med duene».

Den 2. mars fortalte Herren til Conchita: «Jeg vil at p. Felix skal grunnlegge mennenes Oase». Men det virket umulig for henne på grunn av så mange vanskeligheter som måtte løses. «Hvorfor er du redd? Vet du ikke at jeg kan gjøre alt? Ingenting kommer til å gå galt. Han vil gå til sin generalsuperior og gjøre min vilje av lydighet». Conchita svarte: «Men jeg vil ikke gjøre noe galt, jeg vil ikke bedra p. Felix, være ansvarlig for hans kall?» Hun våget å prøve paterens villighet: «Pater, ville du være villig til å ofre deg for Korsets verk og gi ditt liv for dem, selv på bekostning av at dine maristbrødre kan dømme deg som godtroende og ære deg mindre?» Han svarte: «Med Guds hjelp er jeg villig til å gjøre alt». Han så møtet med Conchita som en åpenbaring fra Gud og ville sette alt på plass for å utføre det han så som et «oppdrag».

Noen dager senere, den 7. april 1903, satt Conchita og sydde i morens hus mens Pedrito satt ved siden av henne. Han kjedet seg og sa: «Mor, jeg vil gå og leke i gården». Conchita tok ham ut av stolen og gutten løp ut. I gården var det en dam med en fontene. Noen minutter senere var det noen som skrek: «Pedrito er i fontenen». Hun løp ut av rommet mens barna omringet henne med store, skremte øyne: «Ja, mamma, han falt i fontenen, der er han». Hun tok barnet opp av vannet, gjennomvåt og død. Hun følte seg gal. «Min Gud, kanskje et av mine barn kastet ham i vannet, og han er en morder, kanskje jeg forsømte meg og jeg er den skyldige. Det verste er at min mann betrodde barnet til meg i sine siste øyeblikk. ‘Ta vare på Pedrito’». Han var knapt fire år gammel. Conchita kledde ham i hvitt og fylte hans kiste med blomster og tårer. Hun husket at hun den dagen han ble født, hadde sagt til Gud: «Å, om dette barnet skulle være nyttig for Kirken». P. Felix ba Conchita om å ofre sin smerte til Gud for det nye arbeidet, noe hun aksepterte med all sin moderlige smerte.

Like før Conchita ble enke i 1901, ble p. Alberto Cuzcó y Mir SJ sendt av sine overordnede til byen Oaxaca med pålegg om ikke å gripe inn i Oasen eller kommunisere med Conchita. Imidlertid skjønte hun at søstrenes superior, som var sr. Julia Navarrete, hadde gjort felles sak med p. Alberto og ikke gjorde den minste ting uten hans vilje. Hun skjønte også at søstrene av mangel på samvittighetsfrihet led et forferdelig press under et jernhardt styre, og at hennes tilstedeværelse i Oasen ikke var godt ansett. I tillegg krevde pateren at hun skulle gi samvittighetsregnskap bare til ham og skrive til ham med den største diskresjon uten at noen merket det.

Hun gjennomgikk en indre strid mellom lydighet og rettferdighet. For det første følte hun at denne hemmelige veiledningen ikke var riktig, og på den andre side kunne hun ikke konsultere noen, fordi hun var bundet av et løfte som tvang henne til å beholde sin veileder inntil døden. Hun klarte heller ikke å forstå og sette pris på alt det enorme gode p. Alberto hadde gjort for Korsets verk og hennes sjel i de ti årene han hadde veiledet henne. Denne situasjonen, som bare hadde blitt verre i løpet av halvannet år, var et av de største martyriene i hennes liv. I denne situasjonen hadde hun ikke annet å gjøre enn å lide i stillhet og stole på Gud. Derfor besluttet hun seg i 1903 å gjennomgå noen åndelige øvelser alene for å be Den Hellige Ånd om opplysning.

I april samme år dro p. Felix til maristenes residens i Oaxaca for å gjennomgå noen åndelige øvelser som en forberedelse til sitt løfte om stabilitet, et løfte som ikke ble avlagt av alle marister, men bare av dem som de overordnede mente utmerket seg. Det var p. Alberto Cuzcó y Mir SJ som skulle lede disse øvelsene. Selv om p. Felix ikke hadde noen tvil om sitt nye kall, snakket han om saken med p. Alberto, og begge ble enige om at Guds vilje var at p. Felix skulle grunnlegge kongregasjonen for Brødre av korset. P. Alberto skrev til superioren i Oasen at hun skulle akseptere p. Felix som åndelig veileder for kommuniteten. Superioren kommuniserte denne beslutningen til p. Felix. Han svarte: «Jeg kan bare godta avtalen hvis jeg får den av erkebiskopen av Mexico By, som er den legitime superior, siden Oasen er et institutt av bispedømmelig rett. Jeg vil ikke gå inn gjennom vinduet, men gjennom døren».

Da fikk Conchita vite i et brev fra p. Alberto at han hadde beordret superioren til ikke å la Conchita eller p. Felix komme inn i huset. Han uttalte seg mot p. Felix og truet med at Conchita kunne gå seg vill om hun ikke ville vende seg bort fra ham, og han forbød Conchita å dukke opp på Oasen. Hun spurte: «P. Felix, hva skal jeg gjøre? Hva er Guds vilje?» Han svarte: «Det løftet du avla om ikke å endre veileder, er ugyldig, men for å være sikker, vil jeg konsultere med fire teologer». Alle var av samme mening, løftet forpliktet henne ikke.

I de dagene fikk Conchita besøk av biskop Leopoldo Ruíz y Flores (1865-1941), da biskop av León i delstaten Guanajuato (1900-1907), fra 1907 erkebiskop av Linares o Nueva León i delstaten Nuevo León, fra 1911 erkebiskop av Michoacán, som i 1923 endret navn til Morelia i delstaten Michoacán. Biskop Ruíz kom for å invitere henne til å delta i noen misjoner som han skulle holde i Las Mesas de Jesús, hans mors hacienda, som tilhørte hans bispedømme. Han sa: «Du kan hjelpe oss mye i katekesen. Jeg har også invitert p. Felix og p. Ramón Prat, claretinernes provinsial, som er skriftefar for Søstrene av korset».

Den 1. juni dro Conchita til byen Morelia i delstaten Michoacán. Hun var utmattet og hadde halsesyke, og hun var fortsatt full av smerte etter Pedros død og opprørt over at noen av hennes søstre var enige om å forlate Oasen, men hun gjennomførte reisen bare for å behage biskopen. Der på haciendaen snakket de fire om Korsets verk, om deres problemer og prosjekter. Conchita betrodde biskopen all sin tvil og sine sorger og åpnet sitt hjerte for ham. Biskop Ruíz sa: «I Guds navn og av lydighet, bytt ut din veileder sett deg under p. Felix’ åndelige veiledning. I disse misjonene har du og jeg observert hans dyder». Det var den 6. juni 1903. Den 11. juni sendte hun et brev til p. Felix hvor hun skrev: «I dag har jeg høytidelig foran Jesus fornyet den totale overgivelsen av min sjel til din veiledning. Jeg ber deg om din nestekjærlighet ved å motta meg for å helliggjøre meg. Jeg legger meg i dine hender som litt ussel gjørme for å bli formet i ovnen av guddommelig kjærlighet. Du vet mer enn jeg hva Herren ønsker av meg. Det er uunnværlig at du gjør meg hellig».

Som de hadde avtalt, snakket biskop Ruíz med erkebiskopen av Mexico By for å oppdatere ham om hva som skjedde i Oasen og behovet for å kutte alle forbindelser mellom superioren og p. Alberto Cuzcó y Mir SJ. Men superioren fortsatte å be erkebiskopen om å fjerne p. Felix og p. Prat fra Oasen. Omgående skrev han til Conchita på haciendaen: «La oss ikke forråde p. Alberto Cuzcó y Mir SJ, som vi skylder så mye godt. Dette kommer til å ende i et skisma». Conchita ble presset mellom disse to ordene, skisma og svik. «Skisma, nei, Herre, ikke tillat det av nåde. Og svik, som jeg angrer å være utakknemlig mot p. Alberto».

Den 23. juni snakket biskop Ruíz med erkebiskopen som ble skremt da han fikk vite den sanne situasjonen i Oasen. For å rette opp situasjonen umiddelbart, ble p. Felix utnevnt til åndelig veileder for kommuniteten, og erkebiskopen beordret søstrene til å velge en ny superior. Men den nye superioren fulgte samme vei som den forrige. Det brøt ut krig mot p. Felix for å diskreditere ham, selv med alvorlige bakvaskelser til Søstrene av korset, til maristenes overordnede og til erkebiskopen, som den 9. juli forbød ham å dra til Oasen. En uke før hadde Conchita kommet fra haciendaen og gått direkte til sengs, svært syk i hjertet. Uten styrke, selv for de enkleste oppgaver i hjemmet, led hun ved å se sine barn så triste og det tunge korset som p. Felix utholdt med slik en styrke og sjenerøsitet. Striden i kommuniteten skyldtes også en konflikt mellom flertallet som mente at den nye kongregasjonen skulle leve et aktivt liv, mens en gruppe lojale mot Conchita ville fortsette som kontemplative.

Nyheten kom til Conchita som et knivstikk. Av de 21 nonnene som utgjorde Oasen, ba fjorten om dispensasjon fra sine løfter, mens bare syv var trofaste mot sitt kall. Den 21. juni innvilget erkebiskopen dispensasjonene og utnevnte Ana de María Cabrera til midlertidig superior. Av lydighet til sin skriftefar bestemte Conchita seg for å vente og se an utviklingen av arbeidet. Kongregasjonen sank ned i stor fattigdom, så de måtte lete etter velgjørere fordi gjelden også var stor. Men gradvis ble situasjonen normalisert og alt ble oppnådd, også løfte om bispedømmets godkjennelse av kongregasjonen fra kansleren i erkebispedømmet Mexico, Emeterio Valverde, senere biskop av León i Guanajuato.

Biskop Ruíz skrev til Conchita «Det er ikke noe annet å gjøre enn å elske Guds planer. Du ser hvordan de skyndte seg uten noen indikasjon. Ikke slutt å se på himmelen, ikke ta øynene fra den korsfestete Jesus. For min del vil jeg hjelpe deg i alt, samme hva som skjer. Og i dette tilfellet er mitt bispedømme til din tjeneste for å motta søstrene». Mens ekssuperioren henvendte seg til erkebiskopen og hevdet: «Huset er mitt. Se, ærede erkebiskop, hvor De gjør av de syv som ikke vil bli hos meg». Ana de María forklarte: «Velærverdige herre, både andre og jeg har rett til huset fordi vi har bidratt til å kjøpe det». Erkebiskopen konkluderte: «Jeg vil overlate til advokat Monterrubio å ta imot de relevante rapportene».

Den 22. sto Conchita opp og gikk til erkebispedømmet. Erkebiskopen sa: «Hør her, frue, siden jeg ikke har noe sted å plassere de syv søstrene, er jeg villig til å gi dem dispensasjon fra deres løfter og oppløse kongregasjonen. Jeg er lei av de mange vanskelighetene». Conchita svarte: «Herre erkebiskop, jeg ber deg på mine knær, ikke gjør det, for Guds skyld. Jeg har ikke penger, men jeg lover å passe på huset og betale leien takket være en gave fra min bror Octavian». Erkebiskopen syntes beroliget: «Det virker bra for meg, gjør det. Men hvis undersøkelsen som blir gjort av advokat Monterrubio, viser at den tidligere superioren ikke kjøpte huset, ekskommuniserer jeg henne». Conchita utbrøt: «Nei, herre». Hun fikk til svar: «Du kan ikke håndtere deg selv, du er en illusjon». Hun kom seg hjem så godt hun kunne. Der, i ensomheten i kapellet, takket hun Herren for denne ydmykelsen. Illusjon? Hvorfor skulle ikke dette være sant? «Velsignet være Gud som åpner mine øyne».

Selv om huset sto i den tidligere superiorens navn, hadde det faktisk blitt kjøpt med donasjoner fra ulike mennesker og var derfor eid av kongregasjonen. For fredens skyld ble det avtalt at dissidentene skulle få beholde huset og møblene. Og i tillegg skulle deres «medgift» bli returnert. Conchita fant et lite hus i Calle del Mirto nr. 3, hvor nonnene flyttet. De hadde ikke annet enn personlige klær, gamle senger, noen stoler, stor gjeld og bare ti pesos i en boks. Conchita forlot sitt hus i Calle de Alzate, og hun flyttet for å bo på den andre siden av nonnene, i Calle del Mirto nr. 1, for å beskytte den lille og knuste Oasen, mens sladder og ugunstige kommentarer oppsto og gikk overalt, inkludert blant hennes egne slektninger. De pekte på henne med fingeren, tvilte på hennes ånd og bedømte henne som gal. Noen var redd for henne og andre syntes synd på meg. «Illusjon. Du er en illusjon».

Conchita skrev i dagboken: «Herre, hvilket hastverk du har hatt med å rette på ting! To måneder var nok. Den forfulgte og baktalte kommuniteten har blitt gjenfødt. Søstrene kan leve i et klima av forbund og fred, og de lever sitt kall intensivt. Erkebiskopen har kommet to ganger som en høflig og snill far for å besøke dem. Biskop Ibarra kom også, nå erkebiskop av Puebla, og sa: «Jeg har den beste vilje for å hjelpe deg i alt. Dere har Gud på deres side». Fru Guadalupe Cerdan de Alarcón, som biskop Ruíz var åndelig veileder for, bidro sjenerøst økonomisk for å møte de mest presserende behovene, og dessuten ga hun land for bygging av to Oaser. Conchita skrev: «Og best av alt, p. Felix har med tillatelse fra erkebiskopene vendt tilbake som veileder for søstrene og skrev deres konstitusjoner i samsvar med kongregasjonens ånd og de nyeste normene fra Den hellige stol». En gang i uken møttes de i Conchitas hus for dette arbeidet av så stor betydning. Hun ville ha konstitusjoner som var i tråd med Kirken og svært enkle. P. Felix fortalte henne noen ganger: «Concha, du har mer dømmekraft, forsiktighet og innsikt enn meg». Etter to og et halv måned avsluttet de skrivingen, slik at erkebiskopen kunne godkjenne konstitusjonene den 17. januar 1904, på den bevegelige festen for Jesu navn.

Den 4. februar begynte de å skrive konstitusjoner for Brødrene av korset. Conchita ble plutselig opprørt: «Hvordan tør jeg skrive disse tingene som er for prester? Hvem er jeg for et slikt arbeid? Jeg går gjennom en periode av sorg og fortvilelse, redd for å bedra, frykter å skade p. Felix. Jeg ønsker å slippe alt og vie meg til å tjene mor, hjem, barna. Ville ikke grunnleggelsen av en Oase for menn være en illusjon og løgn? Hvis p. Felix ikke hadde vært ved min side, hadde jeg blitt gal. Takk for å ha gjenopprettet freden. Din rettferdighet, din ånd av lydighet og trofasthet til kirken har frelst meg». Hun skrev til ham: «Vær hellig, p. Felix, jeg anbefaler deg ikke å miste et øyeblikk av fullkommenhet, alltid overnaturlig. Det er uunnværlig at vi ofrer oss selv til fordel for grunnleggelsen av Brødre av korset».

P. Felix var imidlertid underlagt Marist-kongregasjonen som han tilhørte, og han svarte: «Concha, ingen tvil, jeg har ikke den minste tvil om at det er Gud som kaller meg, siden du fortalte meg tydelig at Herren ville at jeg skulle være grunnleggeren, men jeg kan godt forstå at jeg ikke er verdig. De som verdsetter meg, vil si tusen ting mot meg. De vil tro at jeg er en overløper fra maristene. Dette skremmer meg ikke, heller ønsker jeg det av kjærlighet til Vårherre. Jeg vet at jeg ikke kan gå galt, fordi jeg er på den kongelige veien av lydighet. Jeg vil ikke ta et skritt uten full tilslutning fra Pater General og Kristi vikar, paven. Jeg er i Kirken som jeg elsker med hele min sjel. Og med Kirken, gjør jeg ikke feil. Slik skrev jeg til maristenes general, p. Antonio Martín, som er bosatt i Lyon, og ba ham om tillatelse til å reise til Frankrike for å diskutere saken og om nødvendig gjøre reisen så snart som mulig. Det varte ikke lenge før jeg mottok ønsket svar: ‘Du kan komme’».

Verkets venner og velgjørere begynte å utføre prosedyrer for å be maristenes general om å gi p. Felix mer tid. Den 24. mai ble kollegiatskirken Vår Frue av Guadalupe opphøyd til basilika av pave Pius X på anmodning fra erkebiskop Alarcón av Mexico By. P. Felix benyttet anledningen når biskopene var tilstede ved den høytidelige seremonien, og han konsulterte noen av dem i saken om grunnleggelsen. Han snakket med den apostoliske delegaten, biskop Domingo Serafini, med erkebiskop José Ortiz av Guadalajara og biskopene Ramón Ibarra og Leopoldo Ruíz. Alle godkjente ideen og veien. Når man handler av lydighet, vil alt gå bra.

Den 29. juni 1904 begynte den evige tilbedelse av det hellige sakrament i Søstrene av korsets kloster. Fordi superioren var opptatt, var det Conchita som offisielt åpnet den. «Nå ja, p. Felix, nå kan du dra av sted, for den 29. juni startet Søstrene av Korset den evige tilbedelse av Det hellige Sakrament. Om dagen og om natten skal de tilbe sakramentet på skift for å sone for verdens synder, for å be om grunnleggelsen og prestenes helliggjørelse, slik at Korset og Den Hellige Ånd kan herske i alle hjerter. Det var superiorens oppgave å gjøre den første timen av tilbedelse, men da hun fikk en samtale som hastet i besøksrommet, ba hun meg om å erstatte henne, så Herren ville at jeg skulle innvie den evige tilbedelsen.

Conchita skrev: «P. Felix, før du drar til Frankrike, vil jeg at du skal lese min åndelige dagbok eller samvittighetskonto (Cuenta de Conciencia), slik at du har full kunnskap og danner deg en mening før du tar en beslutning. Det er tyve bind hvor jeg har skrevet ned trinnvis den intime historien om mitt liv og Herrens tjenester. Kanskje vil lesingen av disse papirene gjøre at du ikke drar til Frankrike. Fortell meg klart om dine inntrykk, for og mot, slik at jeg er sikker på at jeg har rett. Bortsett fra det av Herren, er alt annet stygt og kjedelig. Jeg håper det ikke gir deg hodepine». Noen ganger leste Conchita selv opp fra dagboken og forklare noen ting for ham. Han svarte: «Nå forstår jeg så mye bedre, Concha».

Den 25. august skrev p. Felix til Conchita at pater general hadde nektet tillatelse og at de ikke kunne korrespondere, men han forsikret henne om sine bønner og sa: «Hvis Gud vil bruke meg, skjønt uverdig, til å grunnlegge Kongregasjonen av korset, vil han ikke mangle midler for å åpne vei: Jeg har en ubrytelig tillit til Jesu løfter». Conchita skrev: «Farvel, p. Felix, den etterlengtede og triste dagen for avreise har kommet. Det venter et område med ydmykelser og torner. Jeg gir deg den korsfestede uten kors som jeg har gått med i tretten eller fjorten år, han er lageret av alle hemmeligheter i mitt hjerte, det eneste materielle objektet jeg vil ha i verden. Gjør deg verdig til å være ditt levende kors snart. Hvis Herren kaller meg før vi ser hverandre igjen, gir jeg deg tre oppgaver. Korsets verk som er blodet i min sjel og ideen i mitt liv. Hvis hellig lydighet tillater det, vil du gjøre det til ditt eget og overgi deg til det og ikke trakte etter stillinger og æresbevisninger. Det andre oppdraget er mine barn, jeg legger dem i dine armer og under din spesielle årvåkenhet og omsorg, i dine bønner glem ikke disse foreldreløse som er dine brødre, gjør dem til alt for Jesus i den standen de er kalt til. Den tredje oppgaven gjelder meg selv. Hvis Herren kaller meg før, gir jeg deg i oppdrag å begrave meg i den rene jorden, at ingen ser monogrammet, at det bare er kors på min grav og at jeg ber Herren om å tilgi mine synder. Jeg krever at ingen noensinne vet om min ånd, eller hva jeg må se i Oasen. Jorden til alt, og deretter himmelen». Han svarte: «Farvel Concha, jeg gjør det Jesus ønsker, selv om det ofrer meg til døden».

Den 15. juli dro p. Felix til Veracruz, og dagen etter begynte han på reisen til Europa. I p. Felix’ fravær var fra 15. juli 1904 p. Emeterio Valverde y Téllez hennes åndelige veileder. Han var kannik i katedralen og sekretær for erkebispedømmet Mexico By, senere utnevnt til biskop av León i 1909. I ham fant hun en forsiktig og klok veileder som hun kunne åpne sitt hjerte til med den største tillit. Hun ba: «Her har du meg alene, Herre, min sjel mangler en veileder, mine barn en lærer, Oasen en far. I dag har jeg gitt deg denne sønnen for å ofre som offer for dine verk».

P. Felix skrev dette brevet til henne fra Lyon den 25. august 1904: «Min kjæreste datter, Vårherre, med Pater Generals stemme, sender meg til Spania, til vårt hus i Barcelona. Han har gitt meg denne beslutningen skriftlig, og straks jeg ble alene, gikk jeg til kapellet og tilbød meg til Jesus med hele mitt hjerte som offer for det brennoffer som gleder meg mest. Jeg har gjort det med stor indre glede, for det vi begge ønsker, er fremfor alt å gjøre Guds vilje. Ikke vær redd for et øyeblikk. Be, som meg, et Te Deum for å takke Herren. Hvis han vil bruke meg, til tross for min uverdighet og elendighet, å grunnlegge Korsets kongregasjon, vil han ikke mangle midler til å åpne veier. Jeg har en urokkelig tillit til Jesu løfter. Jeg tror at du ikke bør være uten en veileder for å leve i lydighet. Velg deg en etter å ha bedt mye, kanskje dr. Valverde vil tjene deg. Nå, farvel. Tusen takk for det gode du har gjort meg. Du har virkelig lært meg å elske Jesus. Fra i dag suspenderer vi all korrespondanse helt til Jesus tillater oss gjennom den hellige lydighets stemme. Jeg sender deg dette brevet med tillatelse fra Pater General som jeg skal lese det opp for før jeg sender det».

Conchita skrev to brev til maristenes ordensgeneral for å vise ham at hun aksepterte hans avgjørelse med hele sin sjel, at hun ikke fryktet at han ville motsette seg det i det minste, og at hun håpet at en dag ville Gud få ham til å kjenne sannheten om hennes ønsker. På den andre siden av havet, i Barcelona, lærte p. Felix de første bokstavene til en gruppe barn på mellom fem og syv år.

Den 20. februar 1905 hadde Conchita den store sorg å miste sin mor på en voldsom måte – åpenbart en alvorlig ulykke i hjemmet. Hun skrev: «Hun var bedre enn noensinne. Jeg har grått, jeg har bedt, jeg har takket Gud». Hun skrev til maristenes general og delte sin sorg med en anmodning om å varsle p. Felix. Han sendte bare kondolanser og bønner, han burde ikke diskutere andre saker. Hans brev åndet av lydighet. Conchita følte at henne helse var verre enn noensinne, hun følte seg syk i kroppen og en fullstendig hjerteløshet i sjelen. Legen undersøkte såret som dukket opp på en fot, sa at det var alvorlig og at han fryktet koldbrann. Hennes reaksjon: «Hva Gud vil».

Mens biskop Ruíz og p. Valverde planla å snakke med maristenes general, p. Martín, for å be om tillatelse til at p. Felix skulle grunnlegge Korsets brødre, fikk de nyheten om at han døde den 25. april. Conchita skrev i dagboken: «Å, p. Martin, det du ikke gjorde på jorden, gjør det i himmelen og be for Korsets verk og for din fattige datter som ikke glemmer ham». Den 8. mai dro biskop Ruíz og p. Valverde til Europa. Da de ankom Lyon, fant de at p. Juan Raffin, som var maristenes generalvikar, var i Roma. De snakket med hans assistenter, som presenterte kongregasjonens grunner for å nekte den forespurte tillatelsen. Deretter dro de til Roma, hvor de hørte om Den hellige stols nye bestemmelse, som forbød biskopene å grunnlegge en ny kongregasjon uten først å ha godkjennelse fra Den hellige stol. Biskop Ruíz benyttet sitt opphold i Roma til å snakke lenge med kardinal José de Calasanz Félix Santiago Vives y Tutó OFMCap (1854-1913), senere prefekt for Kongregasjonen for ordensfolk (1908-13), om Korsets verk og hovedsakelig om grunnleggelsen av en kongregasjon for brødre. Imens var Conchita sengeliggende, svært syk og fryktet døden.

Etter råd fra p. Valverde tok Conchita i juni 1905 p. Maximino Ruíz y Flores som åndelig veileder. Han var kapellan for Søstrene av korset og skulle i 1912 bli utnevnt til biskop av Chiapas, i dag bispedømmet San Cristóbal de las Casas. Fra første øyeblikk virket han svært åndelig og hver dag likte hun ham mer for mennenes Oase, hun følte at Gud hadde gitt ham til henne som en sønn. Han fortalte henne at han var villig til å gi sitt liv for Korsets verk. I de øyeblikkene som var igjen mellom sykdommen og omsorgen for barna, gikk Conchita til Oasen, hvor hun ba foran Det hellige sakramentet: «Herre, skynd deg med grunnleggelsen».

Den 20. mars 1906 tillot søstrene Conchita å delta i de åndelige øvelsene som p. Duarte SJ begynte å preke den dagen. Hun hadde alltid vært fortryllet av inkarnasjonens mysterium. Den 25. mars, festen for inkarnasjonen, sto hun opp 00.15 om natten og gratulerte Det inkarnerte ord og Den salige jomfru. Klokken fire om morgenen ba hun rosene i en time, det var det hun kalte tornene hun lå i. Senere ville hun meditere over inkarnasjonen, men hun kunne ikke gjøre noe, ingenting. Før messen, mens hun prostrerte seg foran tabernaklet, ydmyket hun seg så mye hun kunne og ba Jesus om tilgivelse, hun fornyet sine løfter for ham. Da hun mottok kommunionen, følte hun Jesu nærvær ved siden av seg og hørte stemmen hans som fortalte henne:

«Her er jeg, jeg vil inkarneres mystisk i ditt hjerte. Jeg oppfyller det som ofres til meg. Jeg har forberedt deg på tusen måter, og tiden er kommet for å oppfylle mitt løfte. Motta meg. Jeg tar i bruk ditt hjerte, jeg inkarneres mystisk i det for aldri å skilles. Jeg skal inkarneres, leve og vokse i din sjel og aldri forlate den, ha og eie deg som i samme stoff, jeg gir deg imidlertid ikke livet, men jeg er i din sjel, i en forståelse som du ikke kan forstå; dette er takkens nåde». «Men hvis jeg ikke fortjener det, min Jesus?» «Ingen fortjener det. Elsk meg, etterlign meg, ikke vend deg bort fra meg. Jeg, Ordet, har elsket deg fra all evighet og forberedte deg for denne dagen. Du vil aldri være alene, men med meg, i den største og mest intime kommunikasjonen som kan eksistere». «Se Herrens slave, gjør i meg i henhold til ditt ord».

Denne spesielle nåden var sentrum for hennes åndelige liv: «Den mystiske inkarnasjonen». Dette er en transformativ nåde i den forstand at skapningen assimileres med sin modell Jesus. Det er en samlende transformativ nåde som overhodet ikke minsker Jesu uendelige barmhjertighet. «Den mystiske inkarnasjon» er en svært spesiell gunst, og sjelen som mottar den, følger mer eller mindre periodisk trinnene i Jesu liv i sitt eget. Disse etappene i livet er alltid merket av smerter, bakvaskelser og ydmykelse, i offer eller soning, som Jesu liv på jorden var. Det begynte altså en transformerende union i henne, for og til Kristus, som kan sammenlignes med erfaringene til de hellige Teresa av Ávila, Filip Neri og Pius av Pietrelcina.

Conchita skrev: «Den 12. november trådte min sønn Manuel inn hos jesuittene. Jeg ville ha ham til den nye grunnleggelsen, men ofret mine illusjoner og ga ham til Herren. Jeg ga ham Den Hellige Ånds velsignelse. Dårlige nyheter fra San Luis Potosí, min søster Emilia er svært alvorlig syk. Da vi skulle reise med tog, fortalte de oss at hun var død den 8. januar 1908. Min Gud, hvilken måte, hvilken lang natts reise med et knust hjerte. Det var mer enn tolv år siden jeg var tilbake til San Luis. Dekket med et svart slør og på knærne foran graven, så jeg min kjære blir tapt i jorden, etterlot mine bønner og mine tårer der. Besøk på kirkegården i El Saucito, graven til min far; min sønn Carlitos ble også begravd der. Hvor mange minner. Jeg gikk tilbake for å se foreldrenes hus, familieportrettene, pianoet i stuen som var min barndomsglede, jeg dro til jesuittkirken der jeg først så Apostolatets Kors.

Mange familier og venner kom for å hilse på meg fyller meg med oppmerksomhet, hengivenhet og søtsaker, som de visste at jeg likte, og som jeg ville be om. Jamoncillos (myke karameller) av melk, ost med kaktusfiken, kokosgodteri, mandelost, cabellitos de ángel (pasta), adoberas (meksikansk ost), nogadas (praliner) med sukkerspinn, pepitorias (fylte rismelsvafler), krystallisert kaktusfiken, biznagas (kaktus), godteri fra mitt land. Jeg husker at en dag min sønn Salvador oppførte seg dårlig på skolen, og en av lærerne ga ham sin oppmerksomhet: ‘Du er en liten djevel, men din mor er en helgen’. Da han kom hjem, kom Salvador for å fortelle meg: ‘Mor, patrene på skolen fortalte oss at du var en helgen’. ‘Og hva sier du?’ ‘Vi tror ikke på det, fordi du virkelig liker søtsaker’».

Conchita benyttet seg av sitt opphold i San Luis til å besøke Jesús María, med det første korset av apostolatet som ble plantet i verden. Det glødet i lyset fra skumringen, omgitt av brennende lys, utallige altertavler og av knelende folk som ba. Hun gikk opp for å kysse det med all sin sjels kjærlighet. Den 8. februar 1908 ga den apostoliske delegaten Conchita et pavelig skriv som godkjente den evige tilbedelsen. Den 17. april trådte hennes datter Concha inn i Oasen. Ved foten av hennes fars portrett kysset moren henne mange ganger uten å være i stand til å begrense seg selv. «Lille datter, motta din fars og min velsignelse, som jeg gir deg av hele mitt hjerte. Den Hellige Ånd, kilden til all renhet, kommuniserer du det gjennom korset, og du må alltid holde din sjel og kropp ren og ubesmittet. Vær en perfekt Søster av korset og glem meg».

Og p. Felix? Noen fortalte Conchita at han hadde blitt sengeliggende på grunn av svært dype sorger og sykdommer som hadde gjort det umulig for ham å fortsette sin tjeneste. En dag sa Conchita: «Se hvilken overraskelse, p. Ruíz, jeg har mottatt et brev fra p. Felix. Du som min veileder må fortelle meg om jeg skal brenne det, rive det i stykker eller lese det». Han svarte: «Les det, jeg gir deg tillatelse til å lese det». I brevet sto det: «Kjære Concha, i disse fem årene som jeg har vært i Barcelona, har jeg kanskje arbeidet for mye for ikke å tenke på min store bekymring. Jeg er lærer i den barneskolen som vi marister driver for barna til de franske familiene som bor her. Jeg er skriftefar for flere religiøse kommuniteter og prøver å presse dem til større fullkommenhet, og jeg deltar i den åndelige veiledning til de foreninger som er etablert i vårt kapell. I det siste har jeg vært veldig svak, med trange lunger som tvinger meg til å tilbringe dagen med å ligge på en sofa, for legen tillater meg ikke å gjøre noe. Når det gjelder grunnleggelsen av Korsets brødre, er jeg alltid av samme disposisjon, men jeg vil ikke ta et skritt, som du selv anbefalte det til meg, uten velsignelse og fullstendig godkjenning av mine overordnede».

Biskop Ibarra, som hadde kommet tilbake til Korsets verk med den ivrigste entusiasme, kom for å snakke med Conchita. «Nå når Roma er klar over de åpenbaringer som du har hatt, tenkte jeg å be den nye erkebiskop José Mora y del Rio (1854-1928) av Mexico By (1908-28), som ble satt på sitt sete den 11. februar 1909, om å utnevne prester som er kompetente til å undersøke din ånd og dine skrifter, slik at hvis deres dom er positiv, blir de formidlet til Den hellige stol. Hva synes du?» Conchita svarte: «Med skam og alt er jeg ubetinget til erkebiskopens disposisjon. Hvis ting ikke er fra Herren, vil vi vende siden; og hvis de er, at hans vilje blir oppfylt, og at de som kan, kan ta del i det». Biskop Ibarra la til: «Jeg ber deg også om at du så snart som mulig går for å plassere deg selv under erkebiskopens ordre».

Erkebiskop Mora mottok henne vennlig. Han sa til Conchita: «I mitt navn vil patrene Ipiña y Mayer SJ, Daydi fra kongregasjonen av St. Vincent av Paul, og Félix Alejandro Cepeda CMF, claretiner, alle gode teologer, undersøke deg. Hvis senere noe annet trengs, tilkaller jeg deg». Hun var i kapellet og skalv av skrekk med tanke på disse eksamenene. «Jeg vil være enkel og klar, resten vil jeg overlate til Gud». Eksaminatorene ga sin mening skriftlig til erkebiskop Mora. Alle var fordelaktige. Etter en streng kanonisk undersøkelse ble gyldigheten av Conchitas visjoner erklært den 10. mai 1909.

Så kom ideen om en grunnleggelse i Puebla de los Ángeles. Biskop Ibarra kunngjorde: «Concha, jeg er glad over å fortelle at jeg har alt klart for at Søstrene av korset kan etablere en kommunitet i Puebla. En av mine prester, p. Cedeno, ga opp sitt hus, og jeg har selv bygd til et kapell og kjøpt alter. Du vil se hvor vakkert alt er, for du må være på grunnleggelsesseremoniene. Grunnleggelsen begynte den 18. mai 1909. Den 18. juni feiret biskop Ibarra messen omgitt av de syv grunnleggersøstrene. Da det var tid for preken, prøvde han tre ganger å snakke, men han fikk en klump i halsen og til slutt kunne han ikke si noe. Conchita hadde også en klump i halsen. Senere fikk hun vite at biskopen i messen følte at Herren ba ham om å være en Bror av korset, og han tilbød seg med totalt engasjement. Den 15. august avla han de tre løftene privat, og fra den dagen bar han under sin biskoppelige sutan drakten til de fremtidige Brødre av korset. Han ga alt han eide til St. Vincent de Paul-konferansene og levde fattig til sin død i hellighets ry.

Conchita ville dra nytte av sitt korte opphold i Puebla, så hun ble også eksaminert av claretinerpateren Voltas, som allerede kjente hennes papirer og hadde flere tvil. Etter mange spørsmål og avklaringer forsikret han henne om at hennes ånd var av Gud. «Hvorfor tror du det, p. Voltas?» «Fordi du er enkel, du er ivrig etter Guds herlighet, du er ikke nervøs, og du er villig til å forlate alt hvis Kirken ber om det. Jeg vil gi min mening til biskop Ibarra, og jeg vil sende den til Roma». De meksikanske prelatene sparte ingen innsats, heller ikke prosedyre eller anledning, for å påskynde grunnleggelsen av brødrene. Den 15. oktober sendte de en bønn til paven signert av erkebiskopene av Mexico, Puebla og Linares, hvor biskop Leopoldo Ruíz ble overført i 1907.

Den 24. oktober 1908 ble det tredje av Korsets verk født. Conchita forteller: «Herren sa til meg: ‘Jeg vil ha en forening eller liga av legfolk. Det fins mange sjeler som lengter etter fullkommenhet, men kan ikke være ordensfolk, og de vil være hjemme i det miljø de utvikler seg i, sjeler som søker å hellige seg i henhold til Korsets ånd. Jeg vil gjenopplive de første kristnes iver. Mange er de villige som venter på denne nåden, denne åndelige rystelsen’». Conchita svarte: «Det jeg ikke liker, er navnet liga, det virker frimureraktig for meg. Gi meg et annet svært fint navn». Herren svarte: «Hva med ‘Kjærlighetspakten’?» Conchita: «Ja, jeg elsker det». Herren fortsatte: «Jeg skal fortelle deg en ting til, du skal også være mor til denne pakten. Kommuniser dette som min vilje, at du er lederen som jeg har valgt for mine høye mål».

Den nye delen av Conchitas verk fikk navnet «Kjærlighetspakten for Jesu hellige Hjerte» (Alianza de Amor con el Sagrado Corazón de Jesús). Dette er den sekulære grenen av Korsets verk, sammensatt av engasjerte legfolk i verden som ønsker å dyrke kongregasjonens spiritualitet. Den ble formelt grunnlagt av Conchita og erkebiskop Ibarra den den 30. november 1909 i Oasen i Mexico By med tillatelse fra erkebiskop Mora. Erkebiskop Ibarra godkjente Kjærlighetspakten for sitt erkebispedømme Puebla.

Fem dager tidligere hadde erkebiskop Ibarra reist til Roma, ganske syk, men full av håp, Årsaken til reisen var grunnleggelsen av Brødrene, godkjennelsen av deres konstitusjoner, utvidelsen av Korsets apostolat til hele verden og oppnåelse av avlater for Kjærlighetspakten. Den 9. januar 1910 begynte gode nyheter å komme fra Roma, den ene etter den andre. Biskop Ibarras telegram og brev fylte alle med glede. Pave Pius X hadde lyttet godt til rapporten erkebiskopen ga ham om verkene, og han lovte at alt skulle bli løst. Kardinal Vives ble utnevnt til beskytter av Korsets apostolat. Han ga Decretum laudis («rosende dekret») til Søstrene av korset, og kongregasjonen betraktet seg allerede som av pavelig rett. Det ble også gitt tillatelse til grunnleggelse av Korsets prester. Den 15. mars 1910 kom det til Conchitas hus i Calle del Mirto et privilegium fra Den hellige stol som tillot henne å avlegge løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet i sin kongregasjon in articulo mortis («i dødsøyeblikket»). Hun klarte ikke å gi uttrykk for sin lykke og takknemlighet med ord.

Men så suspenderte plutselig Den hellige stol en grunnleggelse av Brødre av korset. Conchita skrev: «Hvorfor, min Gud? Alt gikk så bra og vi så frem til sakens lykkelige løsning». Det som skjedde, var at kardinal Vives hadde gitt ordre til erkebiskop Giuseppe Ridolfi (1859-1925), apostolisk delegat i Mexico (1908-12), om å innhente informasjon om kvalifiserte personers mening. Dette ble gjort i januar 1910. Han anmodet elleve mennesker skriftlig om deres mening, inkludert noen som sto imot Korsets verk, for han trodde at informasjonen dermed ville bli mer fullstendig. Av disse vitnesbyrdene var åtte gunstige og tre radikalt ugunstige, nemlig de fra biskop José María de Jesús Portugal y Serratos OFMObs (1838-1912) av Aguascalientes (1902-12), en søster og p. Alberto Cuzcó y Mir SJ. Da erkebiskop Ridolfi fikk vite at Den hellige stol hadde gitt tillatelse til grunnleggelsen av brødrene uten å ha mottatt resultatet av sin undersøkelse, sendte han den til Roma etter å ha lagt til sin egen mening, som var positiv, og han påpekte noen forholdsregler som burde tas i betraktning.

Erkebiskop Ibarra fortalte Conchita: «Etter denne informasjonen, med henvisning til de åpenbaringene du har hatt, suspenderte Den hellige stol sin tillatelse, selv om jeg hadde snakket om dem med kardinal Vives uten å skjule sannheten i det hele tatt. Deretter skrev jeg til paven et meget ærbødig brev hvor jeg respektfullt insisterte på at han måtte vurdere grunnleggelsen av kongregasjonen utelukkende basert på sin egen overbevisning uten å bry seg om dens ekstraordinære opprinnelse, og dermed ville tillatelsen som allerede var innvilget, bli bekreftet. Den 2. mars 1910 avviste paven meg med et håndskrevet brev: ‘Jeg har lest ditt brev, hvor du beklager at tillatelsen til å grunnlegge Prester av korset har blitt utsatt, men jeg ber deg om å unnskylde både meg og ordenskongregasjonen, hvis vi i en så alvorlig sak har trodd at vi bør gå seriøst frem før vi gir godkjennelse. Forresten vil vi fortelle deg at denne saken snart vil bli sendt til kongregasjonen for å bli studert, og at den med Guds gunst vil bli løst slik at dine og dine bispebrødres ønsker blir tilfredsstilt. Ha godt mot, for et arbeid som er gledelig for Gud, selv om det er omgitt av vanskeligheter, vil aldri bli beseiret av noen motstand’. Jeg spør deg, som kardinal Vives ga ordre om, at du sender dine manuskripter til undersøkelse ved Den Hellige stol. Undersøkelsen vil bli lang og arbeidskrevende, som korsets vei».

Conchita ble helt knust over å møte det mislykkede håpets virkelighet. Og selv om hun var villig til å adlyde til martyriet, var det et enormt offer for henne å sende manuskriptene, alle disse tingene som omhandlet hemmeligheten i hennes liv. Men ettersom pavens stemme var Guds stemme, gjorde hun det med det samme. Den 19. mars 1910 ble hennes papirer sendt til Roma. Hun skrev i sin dagbok: «Igjen bekrefter jeg det, jeg er snublesteinen for Guds herlighet. Hvis Roma bestemmer at jeg fortjener inkvisisjonen, hvis de forteller meg at jeg er en illusjon, vil jeg tro det uten å nøle. Min Gud, de kaster meg på gjødselhaugen, men ta vare på dine arbeider, slik at de ikke blir skitne av kontakten med meg».

Overveldet av så mange smerter ble hun svært syk og sengeliggende, så ikke før 30. juni 1910 kunne hun dra til Puebla for å hilse på erkebiskop Ibarra etter at hans reise hadde vart i nesten syv måneder. Han betrodde henne at han hadde bedt paven om å tillate ham å avstå fra erkebispedømmet, men han ba ham om å fortsette i sin stilling, men det fra det øyeblikket mottok og aksepterte han erkebiskopen som det første medlemmet av den kommende grunnleggelsen. Fra erkebispedømmet dro Conchita til buegangene på Plaza de Armas for å kjøpe litt søtsaker til guttene sine. Hun syntes at hun allerede hørte dem: «Mamma, du tok med søtpoteter fra Puebla, ikke sant?»

Den 2. august 1910 skrev Conchita: «I dag er bryllupet til min sønn Pancho og Elisa Baz. Jeg føler meg helt knust. Sønnen som elsker meg, er borte, han som har vært min trøst siden hans far døde fordi han er den eldste, han som har hjulpet meg med familien og vært et eksempel for sine brødre». Kirken Santa Brígida var vakker, full av blomster og lys, musikken berørte. Moren førte den 24-årige Pancho til alteret, hvor erkebiskop Ibarra viet dem. Deretter ble messen feiret av Conchitas bror, p. Primitivo Cabrera y Arias SJ (1864-1949). De spiste i Elisas hus og etter det sivile ekteskapet fulgte familiefesten med sanger, piano og resitasjoner. De dro til Europa på bryllupsreise med en illusjon om å se paven i Roma.

Den 17. september våknet Conchita bekymret og kjente at lille Pedrito ikke lenger var i sin grav på kirkegården Tepeyac. Siden hun ikke begravde ham for all evighet og det var gått syv år siden han druknet, ville de uten tvil ha kastet hans levninger i fellesgraven. Hun dro straks til kirkegården, hvor Pedritos monument var revet. Med anger og ømhet tilbød hun jomfru Maria offer for ikke å finne ham. Hun gikk til ossuariet, hvor hun fant boksen med levningene av sin sønn, som var i ferd med å bli kastet og blandet med andre. Da hun åpnet boksen, var det et forferdelig syn. Hun så noen bein i en slags brun og svart gjørme. «Han var min sønn så vakker og hva er igjen?» Hun la levningene inn i kapellet Cerrito ved foten av Jomfruen av Guadalupe.

Den 23. oktober 1910 vekket Conchita barna. «La oss snart gå til Oasen, for i dag avlegger deres søster Concha sine løfter». «Mamma, fortalte du ikke at hun ikke kalles Concha lenger?» «Hennes navn i ordenen er Teresa de María, til ære for [den senere hellige] Teresa av Jesusbarnet. I en mektig og imponerende seremoni, ledet av erkebiskop Ibarra, ga Gud Conchita den ære å høre sin datter uttale de hellige løfter som bandt henne til Korsets kongregasjon.

Den 5. januar 1911 kom Pancho og Elisa hjem med dampskipet Champagne. Moren gledet seg stort å se dem igjen etter fem måneder. Hun dro for å motta dem i havnen i Veracruz. Etter gjensynsgleden ble sønnen ikke ferdig med å fortelle sin mor om turen, inntrykket som katakombene i Roma hadde gitt ham, grotten i Lourdes med den hvite og blå statuen av Vår Frue, basilikaen San Antonio i Padova, strålende med marmor. «Mamma, jeg tror du vil like dette, jeg lovte San Antonio å gi de fattige fem prosent av fortjenesten jeg får i min virksomhet». Pancho og Elisa skulle bo hos Conchita en stund mens de setter opp sitt hus.

Men nok en gang ble hennes morshjerte utsatt for rystelser. Hennes attenårige sønn Nacho (Ignacio) hadde fått tyfus. Hun ville at han skulle skrifte, og han mottok hellig viatikum og den siste olje. Hun ba: «Herre, jeg foretrekker å se ham død enn borte fra deg». Selv ba han ikke om å få helsen tilbake, men «Skje din vilje». Om kvelden den 5. mai kjempet Nacho med døden til daggry. Men etter femten dagers alvorlig sykdom begynte han å komme seg. Conchita ba: «Herre, siden det var din vilje at jeg skulle få beholde min sønn, gjør ham hellig slik at han vet hvordan han skal oppfylle de planene du har for ham». På hans helgens dag den 31. juli var Nacho sunn og glad som alltid. Den dagen mottok han tidlig kommunion med sin kjæreste, og moren feiret ham så mye hun kunne.

Conchitas trettenårige datter Lupe gjorde henne svært bekymret for hennes utdannelse og hennes formasjon. Hun likte ikke den skolen hvor hun studerte for hennes sjels skyld, hun hadde farlige venner og en horisont av forfengelighet og stolthet som ikke bidro til hennes karakter. Moren var forvirret og visste ikke hva hun skulle gjøre, så hun tok henne med til Puebla. Hun bodde i Oasen hvor hennes datter Teresa nå var, og Lupe ble plassert på Colegio Teresiano, som aldri hadde behaget henne. «Mor, hvorfor etterlater du meg ikke som kostelev her i Teresiano?» «Hvis det er bra for deg, vær her, selv om du lider under denne separasjonen». Conchita skrev i dagboken: «Gud vil ha mine to døtre i Puebla. Teresa er så veldig hellig og full av Gud, vel avansert i dyder, jeg er skamfull for å være hennes mor, så fryktelig og skremmende».

Conchita så frem til sin sønn Manuels ankomst fra Spania, siden alle de meksikanske jesuittene kom tilbake til landet for å fortsette sine studier. Men han skrev til henne: «Mamma, med dette brevet sender jeg deg all min kjærlighet. Jeg tenker at det som er best egnet for min formasjon, er ikke å være i mitt land og heller ikke hos min familie. Jeg spurte p. Piña, min provinsial, om det var etter hans smak, la meg være tre år i Spania, og jeg fikk innvilget dette ønsket». Conchita svarte ham: «Kjære sønn Manuel, jeg gratulerer deg med ditt ønske og jeg applauder din besluttsomhet. Lite er livet for å ofre for Jesus. Hvis det er hans vilje, ser vi hverandre i himmelen».

Siden Salvador og Lupe var på ferie i desember, klarte hun ikke å nekte deres ønsker, så de dro til San Luis Potosí. «En mor må ofre seg for sine barn». Etter ankomsten gikk hun for å besøke biskop Montes de Oca, hvis forhold til hennes familie ble kuttet for sytten år siden, ikke uten en viss skandale i samfunnet. Hun sa: «Herre biskop, jeg kommer for å takke for de mange tjenester som jeg skylder ham. Deres eksellense døpte mine barn Manuel og Concha, med en så god hånd at de to er nå ordensfolk». Han ble beveget og svært takknemlig. I midnattsmessen fortalte Conchita Herren at hun kom til denne byen for å virke som fredsengel og forene det som var splittet. «Fred er mitt merke i alle ting».

Hun dro til biskopen igjen og fortalte ham hvor lite hun likte spenningen mellom ham og hennes familie, siden dette ikke var Herrens Ånd. Biskopen svarte: «Jeg tror det samme som deg, jeg er villig til forsoning». Conchita sa: «Hvis noe har fornærmet Deres eksellense, ber jeg deg om å tilgi meg og tilgi hele min familie». Beveget og vennlig viste han henne sitt hus overfor katedralen, sitt private kapell med et dyrebart alter av bronse og marmor og parakittene som han hadde i gården. Hun likte godt den plattformen som forbandt rommene oppe med katedralen, hvorfra man kunne følge seremoniene og be sine bønner. Hun snakket med sine brødre og overbeviste dem om behovet for å ydmyke seg og tilgi. Så hun hadde gleden av å bli ledsaget for å hilse på biskop Montes de Oca. Hennes bror Octavian sa: «Biskop, hvor jeg har ønsket dette øyeblikket å komme». Biskopen gikk til Octavians hus for å gjengjelde besøket, og han snakket med hele familien. Straks innså samfunnet i San Luis at de var lykkelige for denne nestekjærlighetens triumf. En byrde ble løftet fra Conchitas skuldre.

Så dro de tilbake til Mexico By, hvor de yngre barna begynte på skolen igjen. Hun skrev i dagboken: «Hvert barn, en vei. To i himmelen, to i det religiøse liv. Pancho gift, Nacho svært formelt forlovet, Pablo på sytten år, Salvador seksten, Lupe fjorten. Mine barn». Hun ba sin takkebønn etter kommunionen da noe plutselig traff henne som en lysstråle fra himmelen. Hun måtte lukke boken der hun ba og lytte til Herren: «Jeg vil ha en liga av biskoper og prester som helliger seg, som er menn i bønn, som lever knyttet til Det guddommelige ord, som øker Korsets verk og Den Hellige Ånds regime».

Slik ble det fjerde av Korsets verk født den 19. januar 1912, grunnlagt av Conchita sammen med biskop Ibarra. Den apostoliske ligaen fikk navnet «Brorskapet av Kristus presten» (La Fraternidad de Cristo Sacerdote). Kjærlighetspakten var beregnet for legfolk som søker et intenst åndelig liv, mens brorskapet skulle bestå av prester som arbeidet på helliggjørelsen av dem og de sjelene som var betrodd deres apostolat. Formålet var å spre og beskytte Korsets verk og besto av sekularprester, spesielt de som hadde kirkelige embeter som biskoper, prelater, sogneprester, rektorer og lignende og som var involvert i Korsets verk. Men Conchita var ikke umiddelbart positiv: «Herre, dette med ligaen er for meg en dårlig ide, jeg tror det vil forsinke grunnleggelsen av Brødre av korset ennå mer. Herren svarte henne: «Det blir ikke lenge, min datter, min vennlighet forbereder terrenget». I september 1912 ba Herren Conchita: «Legg din sjel, som for tusen titler tilhører meg, i hendene på erkebiskop Ibarra. Han må hellige seg for å ha mer lys og ikke vri eller stoppe mine planer for deg». I disse årene ble generalatet for hennes ordenssøstre bygd i Calle del Mirto i nærheten av Conchitas hus.

Hennes andre åndelige veiledere var nå så langt unna, p. Felix i Frankrike, p. Valverde hadde vært biskop av León siden 1909, og p. Maximino Ruíz hadde samme år (1912) blitt valgt til biskop av Chiapas. Hennes store beskytter, p. Leopoldo Ruíz, hadde vært erkebiskop av Morelia siden året før. Mexico hadde en ny apostolisk delegat (1912-14), Den hellige stol utnevnte erkebiskop Tommaso Pio Boggiani OP (1863-1942) (kardinal fra 1916), som kom til Mexico i februar 1912. I mai snakket biskop Leopoldo Ruíz med ham og fortalte ham punkt for punkt historien om Korsets verk. Delegaten svarte: «Det er jeg er klar over, på grunn av mappen som finnes i den apostoliske delegasjonen. Jeg vil informere deg om at to fremtredende ordensmenn har sendt beskyldninger til Roma om at fru Armida forvalter Søstre av korset mot Den hellige stols disposisjoner». Biskop Ruíz svarte: «Señor delegat, señora Armida går bare til Casa de la Cruz for å høre messe og besøke Det hellige sakrament med behørig tillatelse fra erkebiskop Mora, noe også erkebiskop Ibarra kan vitne om». Delegaten svarte: «Vel, men for å ikke gi noen påskudd, be señora Armida om å gå til messe andre steder». Dermed ble dørene til Casa de la Cruz lukket for henne for andre gang. Biskop Ibarra beordret Conchita til å skrive et sammendrag av de nådebevis som Herren hadde gitt henne. «Jeg skal sende det til p. Poulain, en fransk jesuitt som betraktes som en autoritet i mystisk teologi, med anmodning om å undersøke disse skriftene og sende sin mening til Roma».

Familien hadde nettopp spist middag en kveld da Conchitas sønn Pablo kom over for å gi henne et kyss som han alltid gjorde før han gikk til sengs. «Mamita, snart vil du ha en død her». Med den følelsen sto hun opp flere ganger og gikk bort til sengen for å se om han levde. Noen dager senere ble han syk med hodepine, skalv av kulde og hadde svært høy feber og blodig oppkast: tyfus. Sønnens skriftefar fortalte henne: «Frue, ikke be Gud om Pablos helse, han er en ren sjel, la ham komme til himmelen, han er atten år, men han er et barn». Hun spurte ham: «Hva vil du, lille gutt, gå til himmelen eller bli frisk?» Han svarte: «Vel, gå til himmelen». Hun sa: «Jeg skal motta kommunion for deg, vil du at jeg skal be Gud for din helse?» «Be ham om å gjøre Hans vilje og ikke min. Mor, jeg har ikke vært slem, jeg har ikke gått på kino, jeg har bare hatt to gode venner og jeg har bare elsket deg». Han tok hennes lille krusifiks i hendene, kysset det og sa til det: «Jesus, jeg elsker deg, ikke fordi jeg er syk, men fordi du er min Frelser, tilgi meg». Så begynte delirium og han sa: «Jeg elsker min mor, hent moren min», han kjente henne ikke, hun sluttet å snakke, hans blå øyne lukket seg ikke, hun ga ham oksygen, p. Cepeda ga den døende absolusjon, hans søsken omga sengen, hun ved hodeenden, hvor hun så ham gjennomgå pine, han strakte seg, munnen hans, øynene hans lukket seg ikke. Conchita skrev: «Jeg har hans blå øyne i sjelen». Hun kledde ham og la en lilje, renhetens symbol, i hans hender. Så i en lenestol begynte hun å be: «Herre husker du at da Pablo ble født, tilbød jeg ham til deg for korset?» Det var den 27. juni 1913. Hun skrev: «Jeg falt i sengen, ble såret som død. Hvor mye, hvor mye smerte! Vær i meg, Jesus, som du vil». Det er talende at ved grunnleggelsen av søstrene døde sønnen Pedro, og ved grunnleggelsen av misjonærene døde sønnen Pablo.

I 1913 ble 1600-årsjubileet for Konstantins fred i 313 feiret, og pave Pius X utropte det til et hellig år. I den forbindelse tok erkebiskop Ibarra initiativ til å arrangere en meksikansk pilegrimsreise til Roma og Det hellige land. Han sa til Conchita: «Concha, du må dra slik at Den hellige stol kan undersøke din ånd og på denne måten definitivt løse grunnleggelsen av Korsets prester». Conchita bestemte at Nacho og Lupe skulle være med henne på reisen. Den 27. august dro de fra Veracruz. De var 125 pilegrimer, erkebiskopene Ibarra og Ruíz og biskop Rafael Amador y Hernández (1856-1923) av Huajuapan de León (1903-23), samt 32 prester og nitti legfolk. Da dampskipet seilte ut med stor majestet, følte Conchita tristhet over å forlate sine andre barn og Mexico, som utkjempet en borgerkrig på grunn av revolusjonen og ble truet av USA. Den meksikanske revolusjon raste fra 1910 til 1921 og kostet 900 000 meksikanske liv av en befolkning på femten millioner. Likevel reflekterer hennes skrifter en forbløffende ro midt i det kaoset som omga henne.

Gruppen kom med tog til Jerusalem den 13. oktober 1913, etter å ha krysset enorme parker av appelsin- og oliventrær mellom marker hvor småfe og storfe og kameler beitet. Da de så den hellige byen, falt de på kne og gikk av toget, biskop Ibarra knelte og kysset bakken, og det samme gjorde alle pilegrimene. De var på den samme jorden som Jesus og Maria hadde gått på. I syngende prosesjon besøkte de Den hellige grav. Conchitas tårer rant da hun kysset graven. Deretter besøkte de Golgata i samme kirke. Senere var de på fjellet hvor Jesus lærte disiplene Fadervår. De så hans fotspor avmerket på Oljeberget hvor han dro opp til himmelen. De besøkte Getsemane og gikk ned i Lasarus’ grav. I elven Jordan vasket Conchita ansiktet med det samme blå vannet som hadde berørt Herrens hode. Hennes hjerte smertet ved å se jødene gråte ved Klagemuren. Jerusalem, så tørt, full av blinde og spedalske. De smale, mørke gatene var overfylt med basarer, hvor de ble overfalt av ivrige gateselgere, de ba Korsveien mens de fulgte samme rute som Jesus fra Pilatus’ tribunal til Golgata. På hver stasjon prekte en fransiskaner, de kysset bakken og sang: «Barmhjertighet, Jesus Kristus, som Mexico gråter». De tilbrakte en hel dag i retrett på Golgata. Der sørget Conchita over sine synder og ba om nåde for Korsets verk.

De besøkte også Betlehem, hvor Conchita mange ganger kysset marmorstjernen som indikerer stedet for Jesu fødsel. De besøkte også Nasaret lenger nord, hvor Conchita svært tidlig en morgen dro til grotten i Bebudelsesbasilikaen, hvor det under alteret sto en liten innskrift i marmor: «Her ble ordet kjød». Med smerte fordi de skulle forlate Det hellige land, seilte de på Tiberiassjøen. Snart brøt det ut en storm så sterk at de skulle til å lide skipbrudd. De sa som apostlene: «Herre, frels! Vi går under!» (Matt 8,25).

I Roma sto Conchita foran Jesu Kristi vikar på jorden. «Jeg er fru Concepción Cabrera de Armida». Paven satt ved sitt skrivebord med biskop Ibarra overfor seg. Hun knelte gråtende og skalv av følelser. Pave Pius X sa: «Hva ber du meg om?» Hun svarte: «Jeg ber Hans Hellighet om å godkjenne Prestene av Korset. Han svarte: «De er godkjent, ikke vær redd». Hun la til: «Aller helligste far, jeg vil ikke være en hindring for Korsets verk, jeg ber deg om å eliminere meg, ikke å ta meg i betraktning». Paven sa: «Jeg snakker allerede med biskop Ibarra, og alt blir løst i år. Så hva ber du meg om?» Hun svarte: «En velsignelse for Søstrene av Korset, Verkene og mine barn». «Ja, og også for deg, svært spesielt». Han la hånden på hennes hode, stirret på henne og sa flere ganger: «Be for meg». Hun tok mot til seg og grep pavens brystkors og kysset det, og hun kysset også hans føtter. Hun kom ut strålende og glad. En uforglemmelig dato, den 17. november 1913. Etter audiensen ble hun med erkebiskop Ibarra for å se etter en lege for å ivareta hans helse, for i Roma hadde et sår vokst på en av hans føtter. Biskop Ibarra led av diabetes.

Etter en eksplisitt beskjed fra paven henvendte biskop Ibarra seg skriftlig til Ordenskongregasjonen og Det hellige officium med det som paven hadde sagt til ham, og han vedla også andre viktige dokumenter. Men der fant han alle dører lukket. De var forutinntatte og til og med motvillige. slik at man i pappen kunne lese dette notatet: «Vokt dere for Korsets verk». Hvorfor? Hun sa: «Biskop Ibarra, se hvor mange anklager vi har fått imot oss. Her er et brev fra en biskop som ber om at tillatelse ikke må gis til en grunnleggelse. Dette er et annet brev fra en person som var søster, men avsto fra sine løfter, og så tør hun å be om å stanse grunnleggelsen av Brødrene av korset. Denne saken vil aldri bli innvilget». I ordenskongregasjonen fikk han høre: «De har en korrespondanse som presenterer fru Armida som et patologisk tilfelle av en hysterisk kvinne. En annen beskyldning er at fru Armida kontrollerer Korsets søstre, og man antar at hun vil gjøre det samme med Korsets brødre. I tillegg kom en kvinne her for en måned siden og hevdet at ideen om Korsets apostolat var hennes, og at hun hadde blitt plagiert. Det er også inkludert enda en motstander som må løses. Nå skjønner Deres Eksellense hvorfor tillatelsen til en grunnleggelse er stanset?»

Erkebiskop Ibarra ble verre for hver dag, og noen ganger kunne han ikke gå ut av sengen. Han trodde det ville være å foretrekke å forlate Roma før det ble verre. Men da han ble mye bedre, dro hun til Vatikanet, gikk opp og ned trapper, snakket, skrev brev, presenterte dokumenter, forsvarte, klargjorde tvil og løste vanskeligheter. Han sa: «Guds herlighet har bedret min helse, jeg vil bli i Roma til jeg brenner av den siste patronen». Kardinal Vives døde fromt den 7. september og Rodolfo Caroli, med ansvar for religiøse institutter for menn, ble utnevnt til biskop av Ceneda i oktober, så de måtte forlate Roma før problemet om grunnleggelsen ble løst.

Den 19. november ga paven audiens til den meksikanske pilegrimsgruppen. Saken var i bevegelse. Mens han selv sto, var paven nådig nok til å la erkebiskop Ibarra sitte ved siden av seg på grunn av hans sykdom, men også den spesielle hengivenhet han følte for ham siden den fjerne dagen da han gratulerte den unge meksikaneren med hans strålende eksamen da pave Leo XIII ga ham en medalje for den. Paven ga pilegrimene trøstende ord, velsignet dem, tok med glede imot et bilde av Jomfruen av Guadalupe som de ga ham, og han bøyde seg for henne og ba for Mexico.

Erkebiskop Ibarra sa til henne: «Concha, jeg diskutert saken om grunnleggelsen med kardinal Ottavio Cagiano de Azevedo (1845-1927), som er den nye prefekten for Ordenskongregasjonen. Han lyttet til meg med et åpent sinn og han aksepterte forklaringene jeg ga ham. Jeg tror at han er ganske positiv». Han besøkte også erkebiskop Donato Raffaele Sbarretti (1856-1939), sekretær for Ordenskongregasjonen, som i 1916 skulle bli kardinal. «Han vil gi sin mening til Den hellige far, jeg ba ham om å undersøke din ånd og så han kunne avsi sin dom med bedre kunnskap om saken. Og siden han aksepterte det, ber jeg deg om å bli med ham om morgenen den 7. desember slik at han kan eksaminere deg. Ikke glem at den 16. desember vil et forslag om grunnleggelsen bli presentert for paven, den dagen vil bli den endelige avgjørelsen».

Hun tenkte: «Her er jeg med frykt og beven i en ny eksamen. Hvor mange har jeg utholdt?» Erkebiskopen sa vennlig: «Sett deg, señora. Siden jeg har vært biskop i Havanna, kan du se at jeg snakker spansk. Fortell meg om ditt liv trinnvis, med størst mulig antall detaljer. La oss starte med din barndom». Conchita skrev senere: «Han lurte på hvor jeg ble født, når jeg ble gift, hvor mange barn jeg hadde, om jeg kjente biskop Montes de Oca, hva som var opprinnelsen til Korsets apostolat og Søstrene av Korset, om mitt forhold til min første åndelige veileder og om kommunikasjonen jeg har med Vårherre». Erkebiskopen sa til henne: «Jeg vet at du har skrevet flere bøker». Hun svarte: «23 er blitt publisert om ulike emner, Jesus, Eukaristien, Den Hellige Ånd, den salige Jomfru, det åndelige og religiøse liv. Her har jeg med min lille bok «For alteret», oversatt til italiensk, engelsk og fransk». Han spurte: «Kan du skrive?» Hun svarte: «Ja, señor, selv om jeg ikke engang kan grammatikk». Erkebiskopen sa tørt: «Det tror jeg ikke». Det hadde gått to timer. Hun forsto at erkebiskop Sbarretti hadde sett lyset på flere punkter. Han fulgte henne vennlig til døren for å si farvel.

Hvor urolig hun mottok dagen til sin helgen, festen for Marias uplettede unnfangelse den 8. desember. Biskop Ibarra ga henne tillatelse fra Den hellige stol til å ha det Helligste sakrament i sitt hus. Hun skrev: «Så snart jeg kommer tilbake til Mexico, vil jeg ordne oratoriet så vakkert som mulig, og jeg vil plassere bildet av Den uplettede på hedersplassen». Den 10. desember sa erkebiskop Ibarra til paven at navnet Brødre av korset skulle endres til et navn med misjonærer, for at tillatelsen til grunnleggelsen kanskje på denne måten ville bli gitt da avgjørelsen skulle falle seks dager senere. Herren fortalte Conchita: «Jeg vil godkjenne det din veileder gjør. Han må røre alle fjærene han anser passende».

Den 11. desember snakket Conchita med p. Luis Alberti, superior for bispedømmearbeiderne i den spanske skolen, som erkebiskop Ibarra hadde lånt ut hennes papirer til for undersøkelse. Hun sa: «Jeg kommer for å be deg om å påvirke kardinal Cagiano for å fjerne fordommer, slik at grunnleggelsens tillatelse blir lettere». Han tilbød seg å gjøre det med veldig god vilje, og da visste hun at han kom til å gjøre det med stor suksess. Som sendt av Forsynet kom akkurat da brevet fra p. Poulain i Paris som svar på rapporten som erkebiskop Ibarra hadde bedt ham om hennes ånd. Han skrev: «Det ser ut til at disse åpenbaringene i det minste tatt som en helhet, er guddommelige. Jeg finner ingen doktrinære feil i dem, og i tillegg fremmer de sterkt alle solide dyder». Umiddelbart leverte erkebiskop Ibarra brevet til erkebiskop Sbarretti. Conchita ba: «Herre, vi har gjort alt vi kunne menneskelig, nå er det din tur til å gjøre resten».

Den 14. deltok Conchita i en generalaudiens med paven. Hun hadde et brev med seg som hun hadde skrevet til ham og som erkebiskop Ibarra dikterte til henne på italiensk. Det besto av noen få linjer, hvor hun minnet ham om tillatelsen til grunnleggelsen. Da paven gikk forbi henne, stoppet hun ham, ga ham en kopi av «For alteret» på italiensk og ga ham brevet. Hun sa på italiensk: Santissimo Padre, favore leggere («Helligste Far, vær så snill og les»). Paven stanset, og det samme gjorde folkene i hans følge, som så på henne i avsky. Hun ønsket å synke i jorden. Paven tok frem sine briller, leste og ga henne papiret tilbake. Capito, ecco («Jeg forstår, her er det»), mens han strøk henne på hodet. Hun skrev: «Alle så på meg, som om de skulle til å si: ‘Hvilken kvinne er så hensynsløs, så dristig’, og de hadde rett. Jeg følte meg glad, sikker på at paven ville si ja, kjøpt med så mange smerter».

Etter nesten tre måneder med papirarbeid, konsultasjoner og teologiske utspørringer av Conchita, skulle godkjennelsen endelig komme. Conchita skrev i sin dagbok: «I dag, den 16. desember, bestemmer paven. Nå hvis det overlevde, liv eller død. Hva Gud vil. Jeg tilbrakte dagen tilbaketrukket og, som om morgenen, forsto jeg disse ordene fra Herren: ‘Når triumfen er oppnådd, vil mitt verk seire’. Jeg var i brann for å få vite resultatet. Biskop Ibarra fortalte meg: ‘Concha, Den hellige far ga tillatelse til grunnleggelsen’. Min sjel hoppet av glede, det virket som en drøm. Atten års ventetid blant forfølgelser, bakvaskelser og tårer. Erkebiskopen fortsatte: ‘Concha, jeg vil også informere deg om at paven forandret navnet til «Misjonærer av Den Hellige Ånd» (Misioneros del Espíritu Santo – MSpS), og for sikkerhets skyld satte han som betingelse at verken p. Alberto Cuzcó y Mir SJ eller p. Felix Rougier deltar i den nye grunnleggelsen’. Herren sa til meg: ‘Ser du hvordan jeg kan oppfylle det jeg lover?’ ‘Takk, Herre, jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke min takknemlighet, men det ble ikke som du fortalte meg at grunnleggeren skulle være p. Felix’. ‘Min datter, det viktigste er oppnådd, resten kommer’». Kongregasjonen er for vigslede menn: prester, diakoner og legbrødre, og den virker i Mexico, USA, Colombia, Costa Rica, Chile, Spania og Italia. Den 16. desember 1913 ga paven også Conchita tillatelse til å ha et privat oratorium med et tabernakel i sitt eget hjem, noe som var et sjeldent pavelig privilegium for legfolk, og at det kunne feires messe på søndager og festdager.

Erkebiskop Ibarra fikk en ny audiens for paven. Der sa han: «Aller helligste far, før jeg drar tilbake til mitt erkebispedømme Puebla, kommer jeg for å si farvel, takke Dem og spørre hvordan betingelsen skal tolkes om at verken p. Alberto Cuzcó y Mir SJ eller p. Felix skal gripe inn i grunnleggelsen av Den Hellige Ånds misjonærer». Paven svarte: «De to kan heller ikke være en del av den nye kongregasjonen». Erkebiskopen innvendte: «Men aller helligste far, så mye av Korsets verk skyldes p. Felix. Hvorfor tillater De ikke at han organiserer kongregasjonen med den nødvendige tillatelsen fra sine overordnede?» Da endret paven mening: «Ja, jeg tillater det, biskop Ibarra, dra til Lyon og fortell maristenes generalsuperior at han vil gjøre paven en tjeneste hvis han låner ut p. Felix».

De ankom Lyon den 4. januar 1914 etter å ha nytt skjønnheten ved den snødekte veien. Samme dag skrev erkebiskop Ibarra et langt brev til p. Juan Raffin SM med alle forklaringer av saken og for å spørre om p. Felix. Han understreket: «Ikke glem at det er et uttrykkelig ønske fra paven». Neste dag kom p. Raffin til hotellet der biskop Ibarra bodde. Han sa: «Jeg kommer for å svare på brevet muntlig, vi kan ikke låne ut p. Felix». Erkebiskopen svarte: «Jeg ber deg igjen om å gi ham til oss i to år tatt i betraktning hva de meksikanske biskopene har gjort til fordel for maristene, og at du bør gi meg ditt skriftlige svar så jeg kan vise det til de erkebiskopene jeg representerer». Svaret var rungende negativt. Og grunnen var at han ikke hadde noen prest som kunne erstatte p. Felix, og at han på grunn av denne mangelen på personell hadde tenkt å stenge maristenes skole i Mexico By. Conchita skrev: «Jeg så ingen vei, bare Gud. Og på toppen av det hele var biskop Ibarra svært dårlig med kvelningsanfall, et fryktelig fall, smerten i såret, prøvelsene med regn og kulde».

Conchita hadde ikke sett p. Felix på ni år, men når hun nå var så nær, 43 kilometer fra byen Saint-Chamond, hvor han på kollegiet der hadde undervist kostskoleelevene i spansk i fire år, måtte hun snakke med ham. «P. Felix, det er en som vil snakke med deg på telefonen fra Lyon». Conchita sa: «Pater, det er meg, María del Carmen, du var min skriftefar i Mexico, husker du meg? Vi har vært på en pilegrimsreise til Roma og Det hellige land, og nå er vi her i Lyon, svært triste, fordi de ikke har gitt deg tillatelse til å dra til Mexico for grunnleggelsen. Conchita spør om hun kan få noen ord med ham». «Ja, selvfølgelig». Hun tok til og med imot røret for å si farvel til pateren, men angret, ga det tilbake og trakk seg tilbake, det virket mer perfekt å tilby dette offeret til Gud.

Fra Lyon dro de til Paris. Conchita hadde nettopp installert seg på hotellet den 10. januar 1914, da Señor Jorge Gréville og hans hustru Isabel kom, de hadde kommet fra London bare for å møte henne: «Conchita, hvilken glede. Vi har blitt fortalt så mye om deg. Vi bodde i Mexico en stund da min mann var engelsk ambassadør i ditt land. Der møtte vi p. Felix, som var vår åndelige veileder, og selv nå er han det, men bare via korrespondanse. Maristens pater general er også svært bra og konsekventent overfor oss. Denne jenta er vår datter Carmelita. Den eldste, Georgette, trådte inn i karmelittklosteret i Lisieux og overtok akkurat det stedet som Teresa av Jesusbarnet etterlot ledig, det er derfor hun tok hennes navn». Conchita spurte om ekteparet Gréville var svært nære venner av maristenes pater general? «Biskop Ibarra og denne tjenerinnen ber deg om å reise til Lyon for å gjøre et siste forsøk på å få tillatelse til p. Felix». Den 12. januar dro de til Lyon, og den 17. var de tilbake i Paris med tillatelse.

Hun spurte: «Hvordan fikk dere til det?» Fruen svarte: «Det var dine bønner, Conchita. Min mann og jeg hørte med tristhet hvordan generalsuperioren nektet vår forespørsel. Da kom en ide til meg og jeg sa: ‘Pater, jeg vet at du er i en vanskelig situasjon, fordi du på grunn av mangel på personell er tvunget til å lukke skolen i Mexico’. Jeg sa at vi kunne hjelpe hverandre. Hver av de meksikanske erkebiskopene som ber om p. Felix, vil gi deg en prest som professor for skolen eller nok til å betale for en, og du låner p. Felix fra dem til grunnleggelsen». Conchita svarte: «Jeg tror at forslaget ditt er utmerket, Isabel, så jeg løser skolens problem, og det gir meg en sterk grunn til å låne p. Felix uten risiko for å bli imøtegått av mennene i generalrådet. Det var nådens berøring». Fulle av glede dro erkebiskop Ibarra og Conchita til Lisieux for å besøke graven til Teresa av Jesusbarnet og takke henne for spørsmålet om p. Felix, som de hadde betrodd til henne.

Deretter dro Conchita med sine barn Ignacio og Lupe og besøkte Jomfruen av Lourdes midt blant de vakre snødekte Pyreneene. Hun knelte foran den velsignede Grotten, hvor det røk fra tusenvis av stearinlys. De følte seg så lykkelige der i skyggen av Maria, at de ikke ville gå. Hun ba for verkene, for sine, for det fattige Mexico. Den 23. januar omfavnet hun sin sønn Manuel i San Sebastián, hvor han kom for å møte henne etter så mange år. Hun fant ham høy, utdannet og dydig, og han studerte det andre året med filosofi. Den 25. januar var hun med ham i Santa Casa de Loyola, fylt med minner og relikvier etter San Ignacio. Sammen gikk de gjennom landsbygda midt i et fredelig og deilig landskap. Som minne tok hun med en verdifull Purísima som hun kjøpte i Barcelona for sitt fremtidige oratorium og en kanarisk sangfugl som hun kjøpte i Santa Cruz de la Palma.

Den 10. februar 1914 startet de fra Barcelona mot Mexico, og det fulgte dager med sjø og sjøsyke. Havet var vakkert, det samme var solnedgangene og aftenrøden. Hun skrev i dagboken: «Min Gud, hvorfor skapte du så mye vann? Men sjøsyken er fryktelig, jeg tror at det er sjøsyke i helvete. Hver kveld resiterte biskop Ibarra rosenkransen med de reisende og mannskapet. Hill deg, havets stjerne». Den 13. mars gikk de i land i Veracruz, og det var godt å se det meksikanske landet igjen. Hennes sønner Pancho og Salvador ønsket henne velkommen. Så snart hun kom til Mexico By, dro hun rett til Casa de la Cruz for å takke Herren og treffe sin datter Teresa, som var glad. Deretter dro hun hjem, hvor hun fant huset fullt av lys, blomster og gaver. Den 25. mars, festen for inkarnasjonen av Det guddommelige ord, velsignet biskop Ibarra oratoriet, og det helligste sakramentet var igjen i hennes hus. Hele dagen gikk hun rundt for å ordne Herrens alter, for å fortelle Ham at hun var helt hans. Et tabernakel mer, mange synder mindre. Langfredag den 10. april 1914 sa Herren til henne: «Jeg vil, min datter, at du skal etablere søndagskommunion ofret til Den Hellige Ånd gjennom Maria i favør av Kirken og av mine prester. Og at den utvider seg til sogn, seminarer, skoler og religiøse kommuniteter. Alt du trenger å gjøre er å rope til himmelen for denne utvalgte delen av mine prester. Denne frelsesimpulsen trenger kirken. Gjør dette kjent til din veileder».

Disse månedene brakte henne også svært dype sorger. Hennes sønn Panchos virksomhet var ødelagt, og minnet om Pablo fortsatte å blø i hennes hjerte. Hun fryktet for utholdenheten til sin datter Teresa, som hadde hatt en forferdelig kamp mot sitt kall. Mor superiors holdning hadde tvunget Conchita til midlertidig å trekke seg fra Søstre av Korset etter råd fra sin veileder, og fremfor alt hadde forfølgelsen av Kirken blitt intensivert. Mange søstre var blitt utvist fra klostre, kirker hadde blitt skjendet, skriftestoler brent, det var forbud mot messer og å administrere sakramentene, seminarer og katolske skoler ble stengt, biskoper hadde måttet forlate landet eller leve skjult, forfulgt som biskop Ibarra, som hadde søkt tilflukt i Mexico By. Carrancistas kom inn i Korsets hus og spredte søstrene, novisene dro til sine hjem etter krav fra deres skremte foreldre. Carrancistas var revolusjonære som hadde sitt navn fra Venustiano Carranza, en av lederne av revolusjonen. Han ble senere president i Mexico (1917-20). «Herre, la forfølgelsen mot Kirken stoppe, bare du kan redde oss». Herren sa: «Jeg ønsket å ryste selv de mest skjulte fibrene i nasjonen og Kirken. Presteskapet og hele nasjonen trengte dette blodet for å vaske bort deres synder. Det er ikke bare en straff som skjer, men også en renselse. Takket være forfølgelsen vil Kirken bære mye frukt. Stormen vil passere og freden kommer gjennom Den Hellige Ånd. Tiden er kommet for å utvikle din hengivenhet og ditt styre. Uten kamp er det ingen seier. Jeg vil se etter det som er mitt».

Etter ti år uten å ses kom p. Felix den 24. oktober uventet til hennes hus og sa: «Concha, her er jeg. Salig være Gud som har gitt deg så stor tro og utholdenhet». Han fortalte: «Nå da jeg kom til Veracruz, møtte jeg erkebiskop Francisco Orozco y Jiménez (1864-1936) av Guadalajara i Jalisco (1912-36), som flyktet til Havanna. Han gjorde meg oppmerksom på forfølgelsen, og derfor ble jeg overrasket over at jeg under slike omstendigheter kom til grunnleggelsen. Han fortalte meg: ‘Pater, i dag skal vi ikke grunnlegge noe, ikke engang å utøve tjenesten, det er bedre å komme med meg til Havanna, jeg vil hjelpe deg. Menneskelig talt er det galskap å ønske å starte et arbeid av denne natur, fordi nasjonen er virkelig døende’. Jeg begrenset meg selv til å svare ham: ‘Herre erkebiskop, for bare ti år siden visste jeg at denne kongregasjonen ville bli grunnlagt i nasjonens smerte’.

Klokken seks om morgenen dro Conchita til Villa de Guadalupe, ledsaget av to Søstre av korset. De hadde med seg buketter med hvite blomster. Trafikken krysset de øde gatene, det var kaldt. De ankom full av håp til Rosenes kapell som ligger på høyden Tepeyac, hvor Jomfruen av Guadalupe fikk den hellige Juan Diego til å klippe rosene som han skulle ta med til biskop Fray Juan de Zumárraga som et tegn på at det var Guds Mor som ønsket at det skulle bli bygd en kirke for å vise all sin kjærlighet og medfølelse. De prydet kapellet med buer og liljer. Det var juledag den 25. desember 1914. Erkebiskop Ibarra ankom, kledd spesielt for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. P. José María Villa, som var hans slektning, og to nonner fra Visitasjonsordenen, lukket døren til kapellet, for rundt Villa de Guadalupe hadde tidlige Villista-soldater eller Zapata-folk en tendens til å drive omkring.

De var tolv mennesker som deltok på denne andre julemessen. I den første raden var p. Felix og de to novisene som var medgrunnleggere av kongregasjonen «Misjonærer av Den Hellige Ånd», p. Domingo Martínez og br. Moisés Lira. Der var også José Álvarez Icaza og hans hustru Catalina, som bygde Rosenes kapell og sørget sjenerøst for det. Slik ble det femte og siste av Korsets verk født, dets krone og dets fylde. Erkebiskop Ibarra feiret messen, og Conchita leste dekretet fra paven som godkjente opprettelsen av misjonærene. Hun sa at det ikke var tilfeldig at kongregasjonen ble født på denne dagen da Jesus ble født, og på dette hellige sted, på en måte født for Mexico og Jomfruen av Guadalupe, fordi hun der etterlot sitt bilde. Det frøet som ble født denne dagen, skulle bli et stort tre som ville hjelpe kirken og være til frelse for sjeler. P. Felix skulle fra da av være novisemester, og novisene ble bedt om å elske ham og adlyde ham. Hun følte seg overveldet av glede og takknemlighet: «Hvor trofast er du i dine løfter, Herre, og hvordan de som håper på deg, ikke vil bli villedet». Ta noen av liljene fra alteret for å beholde dem som suvenirer.

Conchita skrev i dagboken: «Jeg ser at Herren ikke vil at jeg skal ha menneskelige bånd. Mine barn trekker seg ut og etterlater meg som en ribbet maiskolbe. Først emigrerte Pancho og hans hustru til Rio de Janeiro, deretter dro Ignacio til Boston, de stakkarene drar på jakt etter arbeid. Til gjengjeld har Gud innvilget meg at trøstens sønn har kommet hjem. Han har vært min far, og i hans hender ble Kjærlighetspakten, Den apostoliske liga og Den Hellige Ånds misjonærer født. Han fikk godkjennelsen av Korsets apostolat og Søstrene av korset og etablert søndagskommunionen. Jeg hadde nettopp kjøpt dette huset i Calle del Fresno nr. 125, et stort og vakkert hus, med en hage med mange blomster for å dekorere oratoriet. Den 18. november 1916 kom biskop Ibarra. ‘Datter, jeg kommer for å dø her. Etter to og et halvt år med å gjemme seg for forfølgere i forskjellige hus, ønsket jeg å komme hit for å snakke om Gud, det er det insitamentet som bringer meg’. Jeg installerer ham i leiligheten som er på baksiden av huset og helt isolert. Der, i selskap med p. Villa, tilbrakte han dagene viet til bønn, studier, lesning av åndelige bøker, han levde altså et liv som en perfekt ordensmann». Han hadde ikke lenger bare ett sår, men to, et på hver fot, som blødde. Et av dem vokste til å trenge gjennom hel foten som om det var en spiker som gjennomboret den. Han sa: «Jeg vet at jeg skal dø, min tid er kommet, og jeg vil dø med mange smerter, men Guds vilje vil bli gjort».

Conchitas datter Lupe ba henne om tillatelse til å lage en enkel fest sammen med sine fettere som forberedelse til julen. Hun svarte: «Men, Lupe, vi kan ikke ha fest når erkebiskopen er så syk». Datteren forsiktet: «Vi skal ikke lage støy, mamma, vi vil bare be rosenkransen og ha en prosesjon til Josef og Maria». Hun kunne ikke nekte. Lupe inviterte mange mennesker, de fylte huset, de knuste piñataen, de sang, de spilte og hun klarte ikke å holde ut den kakofonien. De måtte ikke oppdage at her holdt erkebiskopen seg skjult, siden regjeringen var på utkikk etter ham for å gripe ham.

Den 25. desember oppsto det koldbrann i en av erkebiskopens føtter. På julaften hadde han store smerter. Conchita ryddet i oratoriet, lagde smultringer og en beskjeden middag og tok så vare på sin pasient, som bare ble verre. Hun sa: «Husk, erkebiskop, at du tilbød deg som et offer for Kirken». Han svarte: «Ja, Concha, og det angrer jeg ikke på. Jeg fornyer mitt offer ved hver messe. Om så alt gjorde vondt, ville jeg være glad, fordi jeg ville være mer offer». Hun så etter ham dag og natt i halvannen måned. Litt etter litt drakk han sin kalk, mens han så alt han hadde fremmet i Puebla, universitetet og seminaret, laboratoriene og biblioteket ødelagt, hans hus ble okkupert av de revolusjonære og møblene kastet ut på gaten. Conchita opplevde hans indre og ytre Golgata. Hun følte seg som om han var Vårherre, som om han kopierte Hans ydmykelser og Hans lidelse. Hun ville bare at han skulle snakke om Gud og den salige jomfruen.

På dagen for hans død, da han knapt kunne snakke, utmattet av lidelse, omgitt av mange prester fra Puebla, ga han dem de endelige anbefalingene: «Jeg ber dere om å tilgi meg, og jeg ber dere om ikke å glemme hengivenheten til Den Hellige Ånd, pilegrimene til Tepeyac, kjærligheten til Jomfruen av Guadalupe. Jeg påkaller spesielt Korsets verk. I døden elsker jeg Kirken og viser paven min støtte til siste åndedrett». Han skriftet og velsignet Conchita. Sammen, på knærne og i nærheten av sengen, velsignet han henne og p. Felix. Den 1. februar 1917 gikk han inn i dødskampen. Conchita fortsatte å be skuddbønner og hjelpe ham til å dø godt. Han forsto, han så på henne, han svarte henne, sa med skjelvende stemme: «For min skyld, for min skyld (por mi culpa). Min Frelser, Maria, hjelp meg i min siste smerte». Han rallet og fikk kvelninger og døde. Conchita lukket hans øyne, ba, og overga ham til prestene, som kledde ham i pontifikale insignier. Hun løp til tabernaklet, og badet i tårer tilbød hun seg selv som et offer for Guds vilje. Da erkebiskopens lik ble tatt ut av hennes hus, kunne hun ikke unngå å huske Maria i hennes ensomhet. Han var den første Misjonær av Den Hellige Ånd som døde i kongregasjonen.

Den 10. februar 1917 ble biskop Emeterio Valverde av León hennes åndelige veileder. Den 25. juli 1922 ble hennes sønn Manuel Armida Cabrera presteviet i Spania uten moren tilstede. Conchita fremmet innvielsen av Mexico til Den Hellige Ånd, noe som skjedde i 1924. Den 1. desember 1924 ble frimureren Plutarco Elias Calles (1924-28) president i Mexico. Han overgikk sine to forgjengere i brutalitet og forfølgelse av de kristne. I 1925 forsøkte han å skape en meksikansk nasjonalkirke, men folket ville ikke ha noe med denne «kirken» å gjøre, og snart brøt den sammen. Den 31. juli 1926 trådte en lov i kraft hvor regjeringen forbød all offentlig gudsdyrkelse, og dermed ble det forbudt å feire messer i kirkene. Det åpnet for mer forfølgelse og provoserte frem den folkelige motstandsbevegelsen Cristeros. Forfølgelsen ble kalt La persecución callista etter president Calles. I 1926 ble klostrene stengt og ordensfolk måtte leve i skjul. Men arbeidet fortsatte i det skjulte.

Conchitas eldste datter hadde trådt inn hos Søstrene av Korset med navnet Teresa de María Inmaculada, og hun skulle gi sin mor trøst og nye lidelser. Da hun hadde avlagt sine løfter, ble hun sendt til Monterrey, hvor klimaet ikke var gunstig for henne, og hun ble svært syk. Hennes overordnede sendte henne tilbake til Mexico By, hvor hennes tilstand ble forverret. På grunn av sin status som grunnlegger fikk Conchita lov til å bli værende i klausuren mens hun tok vare på sin datter helt til slutten, trøstet henne og hjalp henne til en god død den 19. desember 1925 etter 29 dager med svært store smerter.

I juni 1925 overtok biskop Luis María Martínez, koadjutorbiskop av Morelia, som Conchitas åndelige veileder. Den 28. mars 1926 avla p. Felix Rougier løftene som misjonær av Den Hellige Ånd i det private kapellet til erkebiskop Jose Mora y del Río av Mexico By. I juni 1926 reiste Conchita til den eukaristiske kongressen i Chicago i USA. Den 8. november 1935 grunnla hun La Cruzada de Almas Víctimas til fordel for hjemmene. I dag har de navnet La Oración por las Familias.

I årene 1935 og 1936 forverret Conchitas helse seg betydelig. Angsten og kampen for rettssaker mot hennes grunnleggelser svekket henne betydelig. Hun gjorde en siste innsats og reiste til Morelia den 2. oktober 1936 for de siste åndelige øvelsene hun skulle gjennomgå i sitt liv. De varte fra 3. oktober til 2. november 1936 og ble holdt av biskop Martínez. I begynnelsen av 1937 var hun tilbake i Mexico By, hvor hun satt i en rullestol og ble rullet til det hellige sakrament i sitt private kapell. I begynnelsen av januar 1937 ble hun flyttet til øverste etasje i hennes siste hus i Calle de Altavista nr. 2, i nærheten av San Ángel, i Mexico By. Tilknyttet soverommet installerte de oratoriet med det hellige sakrament. Korsets søstre tok vare på henne, og da hun ikke kunne klare det alene, bar de henne i en rullestol foran tabernaklet. Hennes helse ble verre, og hun klarte ikke å ligge i sengen, men hun måtte sitte med voldsomt oppsvulmede bein og sår på ryggen.

Hennes lidelser nådde toppen i mars 1937, hun led av alvorlig lungebetennelse og purulent pleuritt (pleuraempyem). Da ble hennes barn og barnebarn tilkalt sammen med flere prester og erkebiskopen av Morelia, som ga henne åndelig assistanse helt til slutten. For at hun skulle kunne puste, måtte to av hennes barn løfte hennes armer for å lette pusten. Dermed minnet hun i sine siste øyeblikk om den døende Kristus på korset. I den posisjonen fikk hun viatikum, og tilbakelent i stolen døde hun den 3. mars 1937 klokken 0.20 i sine barns armer. Noen av hennes siste ord var: «Denne messen er over». Til stede var også hennes åndelige veileder, erkebiskop Martínez, p. Felix Rougier og noen andre Misjonærer av den Hellige Ånd og Søstre av korset. Søstrene ikledde henne ordensdrakten, og etter tre koncelebrerte messer hjemme og i misjonærenes generalat, ble hun gravlagt i den franske panteon i Mexico By. Hennes begravelse var enorm. Hennes levninger befinner seg midlertidig i krypten i kapellet Nuestra Señora de la Soledad en el Altillo i Avenida Universidad nr. 1700 i Coyoacán i Mexico By. Etter Conchitas død snakket den franske teologen p. Philipon med hennes voksne barn om deres mor. Han konkluderte: «Deres mama var en stor helgen og en stor mystiker». De svarte: «Helgen eller mystiker vet vi ikke – men mor, den største mor som noensinne har levd!»

Conchitas livsverk, «Korsets verk» (Obra de la Cruz), består av fem apostolater:

1. Korsets Apostolat (Apostolado de la Cruz) (3. mai 1895) (sammen med biskop Ibarra)
2. Kongregasjonen «Søstre av Korset av Jesu hellige hjerte» (Congregación de las Religiosas de la Cruz del Sagrado Corazón de Jesús – RCSCJ) (3. mai 1897)
3. «Kjærlighetspakten for Jesu hellige Hjerte» (Alianza de Amor con el Sagrado Corazón de Jesús) (8. november 1909)
4. «Brorskapet av Kristus presten» (La Fraternidad de Cristo Sacerdote) (19. januar 1912)
5. «Misjonærer av Den Hellige Ånd» (Misioneros del Espíritu Santo – MSpS) (25. desember 1914) sammen med p. Felix de Jesús Rougier MSpS.

Fra denne kjernen av fem verk har femten andre foreninger og bevegelser sitt utspring, som berører forskjellige typer karisma og forskjellige oppdrag. I Mexico grunnla en Helligåndmisjonær, p. Luis Manuel Guzmán Guerrero MSpS (1911-79), på pinsedag den 2. juni 1963 i Guadalajara ungdomsbevegelsen «Den Hellige Ånds og korsets krets» (Círculo del Espíritu Santo y de la Cruz – CEC), som også er en gren av korsets verk. Alle disse apostolatene fortsetter i dag. Andre eksempler er De eukaristiske misjonærer av Den Hellige Treenighet (Las Misioneras Eucarísticas de la Santísima Trinidad), Guadalupe-misjonærene av Den Hellige Ånd (Las Misioneras Guadalupanas del Espíritu Santo), Døtre av Den Hellige Ånd (Las Hijas del Espíritu Santo), Barmhjertige Misjonærer av Den uplettede Maria (Las Misioneras de la Caridad de María Inmaculada), Oblatene av St. Marta (Las Oblatas de Santa Martha) og Oblatene av Jesus Presten (Las Oblatas de Jesús Sacerdote).

Conchitas åndelige veiledere var: p. Alberto Cuzcó y Mir SJ (1893-1903), p. Felix Rougier SM (10.6.1903-25.8.1904), Mgr. Emeterio Valverde y Téllez (22.9.1904-mai 1905), p. Maximino Ruíz juni 1905-sept.1912), erkebiskop Ramón Ibarra y González (okt.1912-1.2.1917), Mgr. Emeterio Valverde y Téllez (1917-25) og biskop Luis María Martinez (1925-3.3.1937).

Conchita fortalte en gang at hun hadde hørt Gud si til seg: «Be meg om et langt liv i lidelser og om å skrive mye (...) Det er din misjon på jorden». Og hun skrev mye. En gang da hennes mann så hennes skrive, spurte han: «Conchita, hva er det du skriver? Er det om åndelige ting? Vel, jeg forstår ikke disse tingene, så bare fortsett». Hennes barn fortalte at de knapt så henne skrive noen gang, men hun etterlot seg en enorm skriftlig teologisk arv. Hennes religiøse skrifter og meditasjoner er på totalt over 60 000 håndskrevne sider samlet i 158 bind, nesten like mye som skriftene til den hellige Thomas Aquinas (1225-74). I oktober 1893 begynte hun å skrive sin åndelige dagbok, Cuenta de Conciencia («Samvittighetsregnskap»), som spenner over førti år av hennes liv og utgjør 66 bind. Dagboken skrev hun i lydighet til retningslinjene fastsatt av sine åndelige veiledere fra hun var 31 år gammel til hun var 74 år, svært kort tid før hennes død. Blant hennes skrifter har 46 verk blitt utgitt, og i tillegg finnes 26 upubliserte verker. Innholdet i disse skriftene, både publiserte og upubliserte, gjenspeiler alltid hennes lidenskapelige kjærlighet til Kristus og til å gjøre ham kjent og elsket. Det er ikke overraskende at Gud valgte en kvinne med en så stor spiritualitet og nestekjærlighet til å være bærer av et stort budskap og grunnlegger av et unikt verk. Og alt begynte mens mannen ennå levde. I hennes skrifter kan man blant annet finne åpenbaringer om: Treenighetens liv, Ordets evige generasjon, Den Hellige Ånds handling i inkarnasjonen, Guds folks mystiske prestedømme, presten hellighet og misjon, foreningen med Kristi frelsende inkarnasjon og Marias misjon i Kirkens mysterium.

Som legkvinne hadde hun ofte som mål å vise sine lesere hvordan de skulle elske Kirken. Hun skrev: «Å elske Kirken er ikke å kritisere henne, ikke å ødelegge henne, ikke å prøve å endre hennes grunnleggende strukturer, ikke å redusere henne til humanisme, horisontalisme og til en enkel tjeneste av menneskelig frigjøring. Å elske Kirken er å samarbeide med Frelsesverket ved Korset og på den måten oppnå at Den Hellige Ånds nåde kommer for å fornye denne stakkars jordens åsyn og føre den til dens fullbyrdelse etter Faderens plan i Hans enorme kjærlighet». Hennes bok «Jeg er: Eukaristiske meditasjoner om evangeliet» var resultatet av meditasjoner under Eukaristisk tilbedelse. Den har som mål å oppklare de ordene som Jesus bruker for å definere hvem han er i en rekke erklæringer som begynner med ordene: «Jeg er». I «Sjelens tider» så hun modningen av åndelig liv som en pågående prosess gjennom de ulike tidene inntil sjelen har oppfylt sitt formål på jorden. Den diskuterer hvordan Den Hellige Ånd er i aktivitet og gradvis omformer sjelen gjennom dens tider i Jesu bilde og likhet. Boken «En mors brev» reflekterer det faktum at hun ikke var en innelukket mystiker, men en travel mor med ni barn og en enke i en turbulent tid i Mexicos politiske historie. Brevene gir et glimt av hennes varme, menneskelige side når hin kommuniserer med sin familie. Hennes andre bøker inkluderer: «Til mine prester», «Hellige timer», «Foran alteret», «Du tilhører Kirken» og «Uimotståelig trukket til Eukaristien».

Conchitas botspraksis og kjødelig spekelse kan synes merkelig og til og med ekstremt etter vår standard. En slik praksis anbefales generelt ikke lenger, men vi må huske at alle mennesker gjennom historien har vært barn av sin tid og influert av det sosiale og religiøse miljøet de har levd i. Hadde hennes samtidige visst om hennes åndelige praksis, ville de ha beundret dem, ikke fordømt dem slik vi gjør i dag. Selv levde hun etter det rådet hun en gang ga til sin datter: «Alt hva Gud ber deg om å gjøre, gjør det med et smil».

Det kom mange forespørsler fra biskoper og prester om å åpne en helligkåringsprosess for Conchita, og den ble åpnet den 13. april 1956 av erkebiskopen av Mexico By. Informativprosessen pågikk til den 12. juni 1959, og rundt 200 bind med hennes skrifter ble oversendt til Rituskongregasjonen i Vatikanet. I 1969 ble Rituskongregasjonen delt, og den nye Helligkåringskongregasjonen overtok saken. Den 15. februar 1974 utstedte kongregasjonen et dekret som godkjente alle hennes skrifter. Den apostoliske prosessen pågikk deretter fra den 11. mai 1982 til 1984. Dekretet som anerkjente gyldigheten av både informativprosessen og den apostoliske prosessen, ble utstedt av kongregasjonen den 27. februar 1986. Sakens Positio ble oversendt til Vatikanet i 1992. Den 2. mars 1999 møttes den teologiske kommisjonen, og den 19. oktober 1999 ble saken behandlet av kardinalene og biskopene med medlemskap i kongregasjonen. Den 20. desember 1999 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005), og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hennes levninger ble gravd opp fra krypten i det spanske Pantheon. De ble funnet intakt, men da de ble utsatt for luft, gikk de i oppløsning slik at bare skjelettet var igjen. For tiden hviler de i et kapell i kirken San José El Altillo av Missionærene til Den Hellige Ånd i Tlalpan.

Deretter ble et angivelig mirakel undersøkt. Det skjedde med Jorge Guillermo Treviño Gutiérrez, som ble født den 7. desember 1960 i en katolsk familie med kristne verdier i byen Monterrey i delstaten Nuevo León i det nordøstre Mexico. Han var fullstendig frisk i barndommen og ungdommen og var til og med idrettsmann. I 1984 giftet han seg med Cecilia Plancarte González, og de fikk de to sønnene Jorge og Gabriel. Han var tynn (63 kg) og kort (1,62 m) og spilte ofte tennis med sin hustru. Hans sykdommer begynte da han var 26 år gammel i 1986 med alvorlig gastritt. På den tiden var han kjederøyker. Legene kontrollerte hans tilstand med kosthold og tobakksforbud. Så i 1989 fikk han hepatitt og ble isolert i tretti dager. Fra 1990 hadde han mye ustabilitet i sitt arbeid, så han måtte selge huset og bilen. Dette ga ham mye stress, og han fikk diagnosen høyt blodtrykk. I 1993 skjedde noe svært merkelig, for til tross for at han var 33 år gammel, vokste Jorge fjorten centimeter. Da så man de første muskulære kontrakturene.

Fra dette året begynte et mareritt av sykdom, til tross for en streng medisinsk kontroll: oppstøt, halsbrann, høyt blodtrykk, besvimelser, generell svakhet, hjertekramper, hodepine, nummenhet i ekstremiteter og overdreven svetting, men fremfor alt muskelkontrakturer og svært intense og smertefulle kramper ledsaget av brudd i musklene og forstuinger i leddbåndene i beina. Fra 1996 til 2004 ble plagene stadig mer intense og i stadig hyppigere sykluser. I januar 2004 ble Jorge innlagt på øyeblikkelig hjelp fordi han hadde fått lungebetennelse, og han tilbrakt en uke på sykehuset.

I tillegg økte krampene, muskelbristene og kontrakturene i intensitet, smerter og varighet. Jorges venstre hånd begynte å lukke seg, han kunne ikke bruke ringfingeren, langfingeren og lillefingeren. Han begynte også å få kramper i sin høyre hånd når han brukte den for mye. I januar 2005 fikk han igjen lungebetennelse og muskeltilstanden var alvorligere enn i 2004. Fra august 2005 ble muskelkrampene og smertene ledsaget av kontrakturer som ikke var sykliske, men permanente. Hans venstre arm var vridd over brystet, mens hans venstre bein trakk seg sammen, og forsøk på å strekke det, forverret smerten. Dessuten hadde han muskelbrister og blåmerker. Ved denne anledningen ble nevrologen dr. Manuel de la Maza Flores tilkalt, og han foreskrev ulike undersøkelser. Jorge ble verre for hver dag. I januar 2006 ble han innlagt på sykehus igjen med hele venstre side kontrahert, i tillegg til munn og nakke. Han ble gitt kraftige muskelavslappende midler, smertestillende midler og til og med morfin, uten noe resultat. Flere tester ble utført: elektromyografi, encefalogram, MR, EP (potencial evocado) og flere laboratorietester, men ingen diagnose kunne stilles.

Det ble oppdaget flere skiveutglidninger i ryggen, og da Jorge begynte å bli lammet, valgte legene å operere en av de fire skadde skivene, men uten å oppnå noen forbedringer. Han ble diagnostisert med multippel sklerose og ble foreskrevet en behandling, men ettersom det ikke ble noen forbedring, ble diagnosen trukket tilbake. I august 2006 ble han innlagt på nytt på grunn av en allergi, og kontrakturene viste seg nå i magen. I slutten av 2006 ble kontrakturene forverret og bredte seg fra venstre til høyre side. Han brukte også alle slags medisiner hjemme, salver, grøtomslag og varme omslag i tillegg til smertestillende og muskelavslappende midler, men uten å få noen forbedringer. Samtidig fortsatte Jorge med å gå ofte til sykehuset for tester, terapi og analyse, men uten resultater. I august 2007 ble det besluttet å foreta et kirurgisk inngrep på Jorge i andre ryggvirvel for å fjerne skiven og sette inn en plate, men igjen var operasjonen resultatløs, bortsett fra at han i tillegg måtte få ergoterapi, hydroterapi og annet. Situasjonen ble stadig mer alvorlig. I januar 2008 fikk Jorge satt en skinne på sin venstre fot. Han brukte stokk, men kunne gå bare noen få skritt assistert av en annen person. Han satt vanligvis i rullestol eller lå. Situasjonen ble stadig mer alvorlig og forverret for hver dag og fikk ingen diagnose. Han kom til å frykte det verste.

Sykdommen fortsatte, og på grunn av mangelen på en diagnose, tilbød nevrologen dr. Miguel Osorno seg å ta hans sak, som var svært godt dokumentert, til nevrologikonferanser og be om konsultasjoner med spesialister fra Europa, USA og Canada. På denne måten kunne det kastes lys over en slik sjelden tilstand. Samtidig fortsatte nevrologen å teste Jorge, men alle prøvene var negative. I løpet av de første månedene av 2008 kom dr. Miguel Osorno i kontakt med en nevrolog fra Chicago i USA, dr. Joseph Biller, som han snakket med om Jorges sak. I dialogene de hadde, anbefalte dr. Biller dr. Osorno å gjøre relevante studier for å forsikre seg om at ryggmargen ikke satt fast. Dr. Osorno bedømte dette som irrelevant og konsulterte ikke dr. Biller videre.

I desember 2006 hadde Jorge og hans kone en gjenforening med Marcela Morales Contel de González, en venn fra ungdommen. Sommeren 2007 kom Jorge for første gang i kontakt med misjonærene av Den Hellige Ånd. Den første misjonæren som Jorge møtte, var p. Juan Gutierrez MSpS, som oppmuntret ham til å fortsette standhaftig i sin tro og stole på Gud og anbefalte ham å gå videre med medisinsk behandling. I februar 2008 ga Marcela Jorge et bilde av Conchita, en liten biografi og et kors fra apostolatet og fortalte om Jesús María som et sted for fred og bønn. Da Jorge fikk bønnekortet med bilde av Conchita, fortalte han sin hustru at han ble forelsket i hennes utseende. Etter dette begynte han å be henne om å gå i forbønn for hans helse.

Den 15. mai 2008 bestemte Jorge seg, med tillatelse fra legen, for å reise til Jesús María sammen med sin hustru Cecilia og deres venn Marcela, som tilbød å kjøre dem fra Monterrey (540 kilometer). De bodde i huset til Misjonærene av Den Hellige Ånd. Jorge var ganske dårlig etter reisen. Under middagen fortalte Jorge de tilstedeværende om formålet med reisen: å be om Conchitas forbønn for hans helse. Han var på stedet for apostolatets kors som Conchita plantet i 1894. De snakket med patrene Carlos Francisco Vera Soto og Rafael Ledesma Barajas, som mottok dem og delte parets smerte og tilbød seg å be for Jorges helse og invitere andre til å gjøre det samme. Under oppholdet besøkte de flere steder. De gikk til Søstrene av korsets hus, hvor superioren, som da var Mor Socorro Coello RCSCJ, forsikret dem om at hele kommuniteten ville be Conchita om denne store tjenesten. Deretter førte hun Jorge til kapellet, hvor han ba foran det hellige sakrament. Han besøkte også Conchitas hage og et lite museum viet til henne. Han var på stedet for apostolatets kors som Conchita plantet i 1894. Kommunitetens superior, p. Jorge Rafael Ledesma, la hendene på ham og ba om at han måtte få helsen tilbake, gjennom den ærverdige Conchitas forbønn, hvis det var Guds vilje. De avla flere besøk til Jesús María. Pilegrimene returnerte til Monterrey lørdag den 17. mai, og under turen følte Jorge seg ganske dårlig, kanskje på grunn av de fysiske og følelsesmessige anstrengelsene.

Følgende mandag måtte han legges inn på grunn av en sterk økning i blodtrykket og også på grunn av forhøyet blodsukker, i tillegg til kontrakturene, krampene og muskelbristene som fulgte alle hans medisinske kriser. Han gjennomgikk en CT av hjernen og en MR-undersøkelse under bedøvelse, for han klarte ikke å ligge ubevegelig på grunn av kontrakturer. Da legene var ute av stand til å kontrollere smertene eller senke blodtrykk og blodsukker, besluttet de å ty til en behandling basert på botulinumtoksin, et palliativt og avslappende middel som ikke er helbredende, med den hensikt å senke blodtrykket og blodsukkeret ved å lindre smertene. Jorge likte ikke forslaget fordi han følte at det ville være et slags bedrag, og han ble trist og deprimert. Men etter at hans hustru tryglet ham, gikk Jorge med på å gjennomføre behandlingen lørdag den 24. mai under full anestesi

Så skjedde det angivelige mirakelet. Torsdag den 22. mai 2008 rundt klokken syv om kvelden var i tillegg til Jorge og hans hustru Cecilia, to venner, Marcela Morales og Consuelo Sada, tilstede i sykerommet. Jorge ba sin hustru om Apostolatets kors og bildet av Conchita. Deretter ble Consuelo invitert til å delta i bønnekjeden som var etablert for å be for Jorges helse gjennom Conchitas forbønn. Consuelo ønsket å vite hvem Conchita var, ettersom hun ikke kjente til henne. Jorge fortalte henne kort om Conchitas liv og sovnet. Consuelo Sada forlot rommet. Det ble brakt middag til Jorge, men de ønsket ikke å vekke ham.

Rundt klokken 19.10 så både Marcela og Cecilia at den sovende Jorge åpnet sin venstre hånd, noe han ikke hadde klart på mange år. Jorge, som hadde bildet av Conchita i sin venstre hånd, beveget benet og mumlet noe med svært lav stemme. De to kvinnene trodde at han kanskje, som ved andre anledninger, led av kontrakturer, men hans ansikt var rolig og hans muskler avslappet. Cecilia var svært overrasket og tenkte at når Jorge våknet, ville han ikke tro at han hadde åpnet hånden og beveget føttene. Derfor tok hun hans mobiltelefon med kamera og begynte å filme det. Marcela gjorde det samme. Jorge begynte å bevege alt: hender, armer og ben, og han strakk ut og løftet lemmene. Han løftet sin venstre hånd, som hadde vært lammet, og berørte ansiktet og nakken, og rørte til og med på venstre ben, som også hadde vært lammet.

I tillegg var hans ansikt fylt av fred og lykke, helt avslappet som de ikke hadde sett ham på mange år. Han hvisket noe i drømme. Kvinnene nærmet seg og innså at han tydeligvis resiterte Fadervår. Jorge hadde hele tiden Conchitas bilde på brystet. I det øyeblikket kom to nieser av Cecilia inn i rommet sammen med en liten jente. Det var dr. Pamela Bremer Plancarte, som var godt kjent med Jorges tilfelle etter å ha samarbeidet med Cecilia i å skrive ned hele hans kliniske historie, og hennes søster Patricia Bremer de Villarreal med sin toårige datter Roberta. De var forbløffet over hva som skjedde: Jorge beveget armer og ben, han åpnet den hånden som i mer enn fem år hadde vært stivnet, nå strøk den forsiktig over ansiktet og ved nakken, og dessuten så han avslappet og glad ut. De fire kvinnene ble beveget til tårer. Jorge hadde Conchitas bilde på brystet hele tiden.

Til slutt kom overlege Pedro Mario González, spesialist i indremedisin. Men før han kom for å se Jorge, ble han stoppet av Cecilia ved døren til rommet. De hadde en kort samtale, hvor legen sa: «Sover Jorge? Hvis du vil, kan jeg komme tilbake senere». Hun svarte: «Nei, jeg ville bare spørre deg på forhånd om du vet om Conchita Cabrera de Armida, fordi vi har bedt til henne for Jorges helse». Legen svarte: «Selvfølgelig kjenner jeg også Jesús María, og min hustru og jeg har dratt dit på retretter». Da følte Cecilia seg svært glad, for hun var sikker på at legen kom til å tro på det som skjedde i øyeblikket. Da legen så Jorge med bena strukket ut og uten kontrakturer, med armene over brystet og beveget seg mens han sov som vanlig, stirret han et øyeblikk, og deretter ga han ordre om å avbryte all behandling, inkludert den planlagte bruken av botulinumtoksin. Han forlot rommet og sa med følelse: «Velsignet være Gud!» (¡Bendito sea Dios!). Det var klokken 19.25 torsdag den 22. mai 2008. Da skjønte alle at det var Corpus Christi-torsdagen. I Korsets apostolat i Jesús María ble det samtidig feiret en messe for å be for Jorges helse.

Jorge våknet klokken 23.40. Tilstede i det øyeblikket var hans foreldre og søsken, hans barn, nevøer og nieser. Alle var klar over helbredelsen og ønsket å se med egne øyne hva som hadde skjedd. Hans hustru sa: «Jorge, se på hendene dine». Han kunne ikke tro det, ble svært overrasket og sa til sin hustru: «Har jeg hatt en operasjon?» Han trodde at behandlingen med botulinumtoksin hadde blitt gjennomført. Hustruen sa nei: «I dag er det torsdag og du skulle opereres på lørdag». Den gråtende Jorge kunne ikke tro det. Så gikk han til alles forbløffelse på toalettet på egne ben og uten hjelp. De besøkende begynte å gå. Da han var alene med sin hustru, spurte hun ham hva som hadde skjedd mens han sov. «Jeg var med Conchita, jeg så henne svært nær, bare tretti centimeter unna. Jeg gråt og ba henne høre på meg, så kom hun bort til meg og sa: «Hva ber du meg om?» Jeg sa: «Jeg ønsker ikke å se min hustru og mine barn lide, vær så snill, hjelp meg!»

Hun sa til meg: «La oss be» og begynte å be Fadervår, men jeg gråt og avbrøt henne og sa: «Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg vil ikke se min hustru og mine barn lide!» I det øyeblikket sa hun til meg: «Gjør meg en tjeneste: Motta kommunion daglig og be for prestene». Og hun fortsatte å be Herrens Bønn og Hill deg Maria. Etterpå strøk hun meg over ansiktet og så prøvde jeg å røre henne, men jeg tror at hun forsvant i det øyeblikket». Etter å ha fortalt dette til sin hustru, falt Jorge i søvn. Neste dag var han i stand til å bade alene. Han forsikret seg om at det han hadde opplevd, ikke var en drøm, han var fullstendig helbredet. Han begynte å gråte.

Fredag den 6. juni reiste de til Jesús María for å takke Gud og Conchita for deres inngripen og for å ha gitt ham helsen tilbake på en total og øyeblikkelig måte. En takksigelsesmesse ble feiret ved foten av Apostolatets kors. Tilstede var Jorge Treviño og Cecilia Plancarte, Marcela Morales og patrene Carlos Francisco Vera MSpS og Rafael Ledesma MSpS. I hagen til Søstrene av korset eller «Conchitas hage» identifiserte Jorge stedet hvor han møtte Conchita i en drøm. Han sa at da han nå kom inn i hagen, ba han Conchita om å lede ham til det stedet som han hadde beskrevet for sine venner og hvor hun hadde helbredet ham. Da han kom til et presist sted, som han hadde sett i drømmene sine, begynte han å gråte og falt på kne. Han ble lenge på stedet sammen med sin hustru. Neste dag ble en annen messe feiret i klosteret til Søstrene av korset og der ga de vitnesbyrd om helbredelse. I tillegg til søstrenes kommunitet og patrene Carlos Francisco og Rafael, var Las Misioneras Guadalupanas og Las Hijas del Espíritu Santo invitert, for alle disse kommunitetene hadde bedt Conchita om å gripe inn for Jorge. Jorge har siden hatt en stor hengivenhet og beundring for Conchita. Han snakker om henne som man snakker om en kjær og hengiven mor. Han har fortsatt fullstendig god helse. Han har ingen effekter av sin gamle sykdom, og hans karakter er munter og positiv. Det var snakk om en umiddelbar, varig og medisinsk uforklarlig helbredelse.

Etter at den medisinske kommisjonen hadde godkjent helbredelsen som medisinsk uforklarlig, godkjente teologene den 1. mars 2018 at helbredelsen skjedde på Conchitas forbønn. Denne godkjennelsen ble stadfestet av teologene og medlemmene av kongregasjonen (kardinaler og biskoper), og den 8. juni 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente Jorges uforklarlige helbredelse som et mirakel på Conchitas forbønn. Dermed var alt klart for hennes saligkåring.

Hun ble saligkåret den 4. mai 2018 i den nye basilikaen i Guadalupe (1974) i Mexico By. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkårings-kongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Til stede var tusenvis av troende forbundet med Korsets verk, hundrevis av prester og dusinvis av biskoper, blant dem var kardinalene Carlos Aguiar Retes (1950- ) av Mexico By (2017- ) og meksikansk primas (vert for feiringen), José Francisco Robles Ortega (1949- ), erkebiskop av Guadalajara (2011- ), Norberto Rivera Carrera y de Morelia (1942- ), erkebiskop emeritus av Mexico By (1995-2017), Alberto Suárez Inda (1939- ), erkebiskop emeritus av Morelia (1995-2016), og erkebiskop Franco Coppola (1957- ), nuntius i Mexico (2016- ). Barnebarn av den nye salige var også tilstede i bestemorens seremoni.

Stedets erkebiskop Carlos Aguiar Retes ba den pavelige delegaten om å lese pavens dekret som saligkåret Conchita. Saligkåringsbullen ble lest på latin av kardinal Becciu og en spansk oversettelse ble lest av presidenten i den meksikanske bispe-konferansen, erkebiskop Rogelio Cabrera López (1951- ) av Monterrey (2012- ). Conchita ble saligkåret som «legkvinne og mater familias», ikke som ordenssøster til tross for pave Pius X’ privilegium. Hennes minnedag ble i saligkåringsbullen fastsatt til dødsdagen 3. mars.

Etter lesningen av bullen ble det offisielle bildet av Conchita avduket. Samtidig ble en relikvie av den nye salige båret ned midtgangen i den enorme basilikaen. Det var et stykke bandasje med blod fra den salige, båret i et relikvar av en av hennes direkte etterkommere, sr. Consuelo Armida, og mannen som ble helbredet ved Conchitas forbønn natt til den 22. mai 2008, Jorge Treviño Gutierrez (1960- ) fra Monterrey, som gikk med støtte av en stokk.

Kilder: O’Malley, Ball (2), CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, preguntasantoral.es, arquimedios.org.mx, gw.geneanet.org, religiondigital.org, concepcioncabrera.mx, elobservadorenlinea.com, apcross.org, causascanonizacion.org, aleteia.org, catholicsaintsguy.wordpress.com, adcmatrimoniosmty.org, semanario.com.mx, celam.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 15. juni 2019