Den hellige Vincent av Paul (de Paul) ble født den 24. april 1581 i den lille landsbyen Ranquine (siden 1828 Saint-Vincent-de-Paul) i Pouy ved Dax i departementet Landes i Gascogne i Frankrike. Han var den tredje av seks barn (fire sønner og to døtre) av Jean de Paul og Bertrande de Moras, fattige bønder som drev en liten gård. Navnet de Paul er ikke noe tegn på forbindelse til adelen, og i virkeligheten er den mer korrekte stavingen av navnet Depaul, som Vincent selv brukte. Som gutt tilbrakte Vincent mye tid med å arbeide på markene.
For å kunne gi sønnen utdannelse måtte faren selge to okser. Som 12-åring begynte Vincent i 1593 på sin presteutdannelse på kollegiet som de fransiskanske rekollektene (Cordeliers) drev i Dax. En dommer i Dax ved navn De Comet la merke til den ekstraordinære fremgangen Vincent gjorde i studiene og engasjerte ham som en residerende privatlærer for sine barn. Likevel fortsatte Vincent på sin utdannelse på en eller annen måte, og den 20. desember 1596 mottok han tonsuren og de lavere vielser. I 1597 fortsatte han på universitetet i Toulouse for sine teologistudier, og der tok han hele sin teologiske utdannelse, bare avbrutt av et kort opphold i Zaragoza. Han ble presteviet den 23. september 1600 i den usedvanlig unge alder av 19 ½ år. Deretter fortsatte han teologistudiene i Toulouse, og han tok bachelor-graden i teologi i 1604.
Det hersker fortsatt uenighet om hva som skjedde etter det. Tidlig i sin karriere var Vincent hoffkapellan hos dronning Margrete av Valois i Paris, og fikk etter datidens skikk inntektene fra et lite kloster han hadde fått in commendam. Nå stilte han ikke høyere enn til et behagelig presteliv, og synes å ha vært temmelig verdslig. Han bodde hos en venn i Paris. Men så ble vennen frastjålet fire hundre kroner, og han beskyldte Vincent for tyveriet, ettersom han ikke trodde det kunne være noen andre. Vincent avviste rolig anklagen. Taus holdt han ut bakvaskelsene i seks måneder før den egentlige tyven tilsto og Vincents uskyld ble bevist. Denne episoden førte til at han gjennomgikk en slags religiøs omvendelse. Kronologisk ville ikke det utgjøre noen problemer i seg selv.
Imidlertid er det bevart to brev hvor Vincent beskriver hvordan han i juli 1605 seilte fra Marseille til Narbonne etter at han hadde vært i Marseille for å gjøre krav på en arv. Da ble skipet tatt av tyrkiske sjørøvere og alle om bord ble tatt til fange og solgt som slaver i Tunis. Der arbeidet Vincent i to år for to herrer før han til slutt kom i husholdningen til en frafallen kristen. Men mannen ble omvendt av Vincent, angret sine synder og sammen lyktes det dem å komme seg over Middelhavet i en robåt. De kom til Aigues-Mortes i Provençe den 28. april 1607. Derfra dro de til Roma, hvor Vincent ble i ett år.
Det er ikke noe tvil om at denne fortellingen reiser problemer, og mange kritikere avviser den som en ren legende. Men hvis den er det, finnes det ingen helt tilfredsstillende forklaring på hvorfor den ble diktet opp, sannsynligvis av Vincent selv, siden brevene overalt er akseptert som autentiske. Det som i alle fall synes sikkert, er at Vincent tilbrakte et år i Roma, muligens med studier, før han i 1609 vendte noe skuffet tilbake til Frankrike på et hemmelig oppdrag til kong Henrik IV (1589-1610). I Paris sluttet han seg til kretsen rundt sin venn og lærer, den senere kardinal Pierre de Bérulle, en av de fremste skikkelsene i den franske religiøse renessansen på 1600-tallet, som i 1611 grunnla oratorianernes kongregasjon i Frankrike.
Etter råd fra de Bérulle overtok Vincent i mai 1612 sognet Clichy i Paris' nordlige utkant, hvor han samlet en gruppe unge menn. Fra 1613 til 1625 var han, igjen etter råd fra de Bérulle, med noen avbrudd huskapellan og huslærer hos den mektige familien til general Philippe-Emmanuel de Gondi, greve av Joigny. Han var lærer for grevens eldste sønn Pierre, hvis bror Paul skulle bli velkjent som den ambisiøse kardinal de Retz. Mme de Gondi valgte Vincent som sin åndelige veileder og skriftefar. Gjennom hele livet skulle han kombinere sitt apostolat blant de rike og fornemme med total hengivelse for de fattige og undertrykte.
Mens han var med grevinnen på landstedet i Folleville i 1617, ble Vincent budsendt for å høre skriftemål fra en bonde som lå alvorlig syk. Han oppdaget at alle de tidligere skriftemålene til den botferdige hadde vært ugyldige, og mannen erklærte overfor mange personer og grevinnen av Joigny selv at han ville vært evig fortapt hadde det ikke vært for pater Vincent. Grevinnen ble skrekkslagen over å høre om slik vanhelligelse. Det virker som om Vincent da fikk åpnet sine øyne for den fryktelige åndelige nød i bondebefolkningen i Frankrike. Mme de Gondi hadde ingen vanskeligheter med å overtale ham til å preke i kirken i Folleville, og instruere folket i plikten til anger og omvendelse og bekjennelse av synder. Det flokket seg store mengder om ham for å avlegge generalskriftemål, slik at han var tvunget til å tilkalle jesuitter fra Amiens for å hjelpe seg.
I 1617 forlot Vincent med hjelp fra pater de Bérulle familiens Gondis hus og ble sogneprest i Châtillon-les-Dombes i Bresse og avla løfte om å vie hele sitt liv til tjeneste av de fattige. Der omvendte han den beryktede grev de Rougemont og mange andre fra deres skandaløse liv. Men han vendte snart tilbake til Paris og begynte å arbeide blant galeislavene som var sperret inne i Conciergerie. Som kapellan for familien Gondi var han i stand til å forbedre forholdene for fangene på galeiene, da han i 1619 ble offisielt utnevnt til kapellan for galeiene, der Gondi var general. I 1622 evangeliserte han blant galeienes straffanger i Bordeaux.
De utallige karitative foretakene som Vincent i dag er kjent for, kom ikke som et resultat av langvarig vurdering og omhyggelig planlegging. Med enorm energi og uselvisk hengivenhet til dem han ønsket å hjelpe, svarte han på øyeblikkets behov. Og, noe som er enda viktigere, han inspirerte andre til å svare på samme måte. Den 20. august 1617 stiftet han i Châtillon «De fattiges tjenerinner» (Confrérie de la Charité), en organisasjon av legsøstre som skulle drive en strengt organisert fattigforsorg. I 1620 ble de mannlige legbrødrene organisert i «De fattiges hjelpere» (Serviteurs des pauvres). De skulle hjelpe de syke i menighetene.
Vincent hadde håpet at de kvinnelige og mannlige Charités skulle arbeide side ved side, men det endte med at han måtte konsentrere seg om kvinnene. Den mannlige grenen ble rekonstruert i 1833 av Emanuel Bailly, med den salige forfatteren og historikeren Frédéric Ozanam som en av grunnleggerne. Ozanam var hovedmannen da det som nå er kjent som St. Vilhelm de Paul-selskapet (Société de Vincent de Paul – SVP), et karitativt samfunn for legmenn, ble etablert senere samme år. Det bidro mye til å spre hans kult. Det er relativt nylig åpnet også for kvinner.
Rundt 1618 ser det ut til at Vincents forhold til Bérulle ble kjøligere. Det er ikke klart hvorfor, men kanskje var de to mennene ikke enige om hvilken retning Vincents liv nå skulle ta. Uansett grunn valgte han seg en annen veileder. Det var på denne tiden han møtte de hellige Frans av Sales og Johanna Fransiska de Chantal, og Frans' skrifter, spesielt Introduction à la vie dévote og Traité de l'Amour de Dieu, hadde stor innflytelse på ham. Fra 1622 var han superior for klostrene deres Besøkelsesordenen hadde i Paris, en post han holdt inntil sin død.
Mme de Gondi tilbød ham nå midler for å starte en varig misjon blant alminnelige mennesker, hvor og hvordan han selv fant passende. Men først kom det ingen ting ut av det, for Vincent var for ydmyk til å mene at han var egnet til å påta seg arbeidet. Hun fikk sin mann til å medvirke i å etablere et selskap av misjonærer for å hjelpe sine egne forpaktere og folket på landsbygda generelt. Dette prosjektet forela hun for sin bror, som var erkebiskop av Paris, og han ga Collège des Bons Enfants til den nye kommuniteten.
Med Mme de Gondis økonomiske hjelp grunnla Vincent i 1625 et brorskap av prester og legbrødre som fikk navnet «Misjonskongregasjonen» (Congregatio Missionis – CM). Kongregasjonens formål var misjonsarbeid, især i landdistrikter. Medlemmene skulle leve av et kommunitetsfond, avslå alle kirkelig embeter og vie seg til de troende i mindre byer og landsbyer. Deres formål var å gjenetablere et fleksibelt apostolisk liv blant sekulargeistligheten. Vincent overtok det huset erkebiskopen hadde stilt til disposisjon i april 1625. Han ble hos hertuginnen til hun døde bare to måneder senere, og deretter sluttet han seg til sin nye kongregasjon.
Vincent sa en gang at Kirken ville ende i ruiner på grunn av dårlige prester. Derfor prøvde han konstant å fremme den pastorale tjenesten og feiringen av eukaristien. På grunn av behovet for utdannelse av prester utvidet han snart sin kongregasjons apostolat til også å gjelde presteutdannelse på seminarer. Samtidig korrigerte han den overdrevne vektleggelse i den franske skolen på alteret som det eneste stedet for en prest. Han fulgte heller St. Augustins lære at en prest er en «mann for andre».
Kongregasjonen ble godkjent den 26. april 1626 av erkebiskopen av Paris og den 12. januar 1632 av pave Urban VIII (1623-44). I 1633 fikk Vincent klosteret Saint-Lazare i Paris av prioren for de regelbundne kannikene i Saint-Victor, og det ble gjort til kongregasjonens hovedhus. Kongregasjonens medlemmer ble derfor kalt lasarister (Lazaristae), i senere også vincentianere (Vincentiani) eller Vincentsprester etter grunnleggeren. Lasaristene er en kongregasjon av sekularprester som avlegger fire enkle løfter om fattigdom, kyskhet, lydighet og stabilitas, stedbundethet. De engasjeres i misjoner, spesielt på landsbygda, og utdannes i bispedømmenes og andre seminarer. De har nå kollegier og misjoner i alle deler av verden. Vincent levde lenge nok til å se 25 hus grunnlagt i Frankrike, Piemonte, Polen og andre steder, inkludert Madagaskar.
Vincents siste og mest betydelige grunnleggelse skjedde den 29. november 1633. Med utgangspunkt i Confrérie de la Charité grunnla han sammen med den hellige Louise de Marillac, enke etter en hoffembetsmann, «Barmhjertighetens Døtre» (Filles de la Charité). De har ingen løfter og ingen klausur; «sykestuen er deres kloster, sognekirken deres kapell, gatene deres klausur». Louise de Marillac ble den første superior. Hun var fysisk ikke sterk, men hun hadde en klar intelligens og arbeidet utholdende med å trene aspiranter, grunnlegge ordenshus (over 40 i Frankrike), sørge for hjemmesykepleie i sognene og tak over hodet til hundrevis av kvinner.
Dette var den første kongregasjonen for uklausulerte («ikke innelukkede») kvinner som helt skulle vie seg de fattige og syke. Med dette fullførte han planen til Frans av Sales, som hadde blitt endret av de romerske kongregasjonene til en mer tradisjonell form for klosterliv. Kongregasjonen ble øyeblikkelig en stor suksess, særlig ved å sørge sykehuspleie for de fattige. De første søstrene kom fra Gascogne som Vincent selv og bar den gascognske drakten, som de beholdt som ordensdrakt. Den er Kirkens største kvinnelige kongregasjon, og de kalles også «Vincentianerinner». Kongregasjonen ble godkjent av erkebiskopen av Paris i 1655 og av Den hellige Stol i 1668.
Vincent av Pauls grunnleggelser skjedde som svar på den nød han så, og det var ikke noen menneskelig lidelse han ikke søkte å lindre, og til avhjelping av religiøs nød brukte han den samme dristige og kloke fremgangsmåte som når han ville lindre materiell nød. Han grunnla utallige hospitaler, blant annet et for galeislaver i Marseille, som riktignok aldri ble fullført. Han startet aldershjem og barnehjem, kjøpte fri 1.200 kristne slaver i Nord-Afrika, etablerte nye seminarer av høy kvalitet og skrev mange åndelige bøker. Han sørget for rikelige almisser for krigsofre for Trettiårskrigen i Lorraine og sendte sine misjonærer til Polen, Irland og Skottland, inkludert til husmenn på Hebridene. Han gikk til hver oppgave med den samme ydmykhet og enkle tro, og hans enfoldige godhet og gavmildhet vakte en lignende gavmildhet hos andre, og han tiltrakk mange hjelpere og følgesvenner. Rike kvinner samlet inn fonds og bidro til praktisk i hans utallige hjelpearbeider.
Vincent ga personlig et enormt bidrag til fornyelsen av presteskapet i Frankrike på 1600-tallet. Unge ordinander ble så inspirert av de åndelige øvelsene han ledet for dem, først i bispedømmet Beauvais og senere i Paris, at de ba om ukentlige oppfølgningsmøter straks de var presteviet. Den første av Vincents tirsdagskonferanser fant sted i 1633, og de fortsatte til hans død. I denne tiden influerte han den åndelige utviklingen til mer enn 250 unge prester, inkludert Jean-Jacques Olier, grunnlegger av seminaret Saint-Sulpice. Spesielt var han opptatt av å oppmuntre en enklere og mer praktisk orientert prekenstil. Sammen med prester fra kongregasjonen ble han også involvert i arbeid for seminarister.
Vincent av Paul ble en legende mens han ennå levde. Han var hissig og oppfarende og var lite sjarmerende av vesen, men hans karisma, hans brennende kjærlighet til Gud og hans neste, hans selvkontroll, følsomhet for andres følelser og hengivenhet til å lindre nød, tiltrakk seg disipler fra alle lag: Presteskap og legfolk, rike og fattige, utstøtte og straffanger. Han ble tilkalt til kong Ludvig XIIIs (1610-43) dødsleie, og kongen døde i hans armer i 1643. Deretter var han innflytelsesrik ved hoffet mens Ludvigs enke Anna av Østerrike var regent for den mindreårige kong Ludvig XIV (1643-1715).
Hun satte ham høyt og verdsatte hans råd, og han ble medlem av det såkalte Samvittighetsrådet. Det ble etablert i 1643 og ble presidert over av Annas statsminister, kardinal Jules Mazarin. Denne femmannskommisjonen var opptatt av slike spørsmål som utnevnelse av verdige og egnede biskoper og tildeling og overføring av visse beneficier. Vincent støtte åpent sammen med Mazarin, som ofte tok avgjørelser som hadde rent politiske mål for øye. Mazarin svarte med å øke lengden på tidsrommet mellom møtene mens han fortsatte å fremme sine protesjeer. Vincent gjorde tingene verre for seg selv i 1649 da han foreslo for dronningen at hun for landets skyld skulle distansere seg fra Mazarin. I 1652 ble Vincent vraket fra rådet.
Midt i all denne aktiviteten var Vincent også våken for farene fra jansenismen, som han aktivt motarbeidet. Deres leder, biskop Cornelius Jansen av Ypres, baserte sine ideer på en ensporet lesning av den hellige Augustins syn på nåden, og han lærte at alle mennesker er forutbestemt (predestinert) til himmel eller helvete og at bare noen få utvalgte er frelst. Hans lære med sin kalde og asketiske fromhet og moral ble introdusert i Frankrike av abbed Jean Duvergier de Hauranne av Saint-Cyran og av hans protesjé, Antoine Arnauld, og fikk sitt åndelige hjem i klosteret Port-Royal-des-Champs utenfor Paris.
Dette spørsmålet delte folket på midten, og det er ikke overraskende at Vincent ble engasjert. Han hadde tretti år tidligere møtt abbeden av Saint-Cyran i huset til de Bérulle, hvor de hadde blitt nære venner. Men Vincent kunne ikke tillate vennskap å gjøre ham blind for den farlige elitistiske karakteren i jansenistenes lære. Han skjelnet alltid mellom en mann og hans ideer, men da han ikke klarte å endre abbedens syn gjennom diskusjon og vennlig overtalelse, gikk han på offensiven. Han var en av de ledende åndene bak petisjonen som de franske biskopene sendte til pave Innocent X (1644-55) og ba ham om å fordømme fem utsagn tatt fra Jansens Augustinus. Paven gikk med på dette den 13. mai 1653, og fordømmelsen ble gjentatt av pave Alexander VII (1655-67). Saken fortsatte inn i det neste århundret, men i de neste årene var Vincent i hovedsak opptatt av i en ånd av nestekjærlighet å vinne aksept for pavenes avgjørelse.
Følsomhet for andres følelser karakteriserte alt det han gjorde. Det viste seg klart i de instruksene han ga sine misjonærer om deres omgang med protestanter. De skulle behandles som brødre, med respekt og kjærlighet, uten formynderi, nedlatenhet eller stridbarhet. Det var for en stor del Vincents fortjeneste at engelske benediktinernonner fra Gent ble tillatt å åpne et hus i Boulogne i 1652.
På slutten av livet var Vincent plaget av dårlig helse. I 1656 ble han angrepet av en feber som han ikke ble kvitt. Han fikk smerter og deretter sår på beina slik at han ikke klarte å gå. Sårene ble verre mot slutten av 1659, og han døde rolig i sin stol den 27. september 1660 i Paris, nesten 80 år gammel.
En kult oppsto nesten øyeblikkelig, og i 1712, 52 år etter hans død, ble hans grav åpnet i nærvær av kardinalerkebiskopen av Paris, to biskoper, to funksjonærer som arbeidet med saligkåringsprosessen, to leger og en rekke prester fra hans orden, inkludert generalsuperioren, p. Bonnet. Vincents legeme var nesten uråtnet, bare øynene og nesen var angrepet. Før helligkåringen ble graven åpnet igjen, og legemet hadde da begynt å råtne på grunn av en underjordisk oversvømmelse. Etter mange translasjoner hviler hans relikvier nå i en voksfigur i en sølvkiste i Chapelle des Maison-Mère des Lazaristes i kirken Saint-Lazare, mens hans bevarte hjerte oppbevares i kapellet i moderhuset til Barmhjertighetens Døtre, ikke langt fra relikviene til hans åndelige datter, den hellige Katarina Labouré, og relikviene til Louise de Marillac.
Vincent ble saligkåret den 21. august 1729 (dokumentet (Breve) var datert den 13. august) av pave Benedikt XIII (1724-30) og helligkåret den 16. juni 1737 av pave Klemens XII (1730-40). Pave Leo XIII (1878-1903) utnevnte ham den 12. mai 1885 til skytshelgen for alle veldedige organisasjoner. Frem til 1969 var hans fest den 19. juli, slik at seminaristene som ble undervist av vincentianerne, kunne feire hans fest på slutten av det akademiske år. I dag minnes han på dødsdagen 27. september. Lasaristene og vincentianerinnene feirer også sin grunnlegger den 20. desember.
I kunsten fremstilles Vincent ofte sammen med barn, men også med galeislaver, til minne om hans medfølelse og virksomhet som grunnlegger. I 1948 ble helgenens liv tema for en film, «Monsieur Vincent» av Bernard Luc og Jean Anouilh.