| Den salige Fredrik Ozanam (1813-1853) |
Den salige Fredrik Ozanam (fr: Frédéric) ble født den 23. april 1813 i Milano i Lombardia i Nord-Italia. Han het egentlig Antoine-Frédéric og var sønn av Jean-Antoine-Frédéric Ozanam (1773-1837) og Marie Nantas (1781-1839), som begge opprinnelig kom fra Lyon-området i Frankrike. Fredrik var den femte av deres fjorten barn, men bare fire av barna levde opp. Jean-Antoine Ozanam hadde først vært kjøpmann i Lyon og så en tid offiser i Napoleons hær, men da han forlot hæren, slo han seg ned i Milano, hvor han utdannet seg til lege. Han ble kjent for å behandle mange av sine pasienter gratis.
Familien Ozanam hadde vært kristen i mange århundrer, men de var stolte over å kunne spore sine aner tilbake til en jøde, Samuel Hosannam, som var blitt omvendt til kristendommen på 600-tallet av den hellige Deodatus av Nevers (Didier). Familien var blitt berømt tre generasjoner før Fredrik gjennom Jacques Ozanam (1640-1717), en fremragende matematiker.
I 1816, etter Napoleon-imperiets fall, flyttet familien Ozanam til Lyon. Fredriks familie var dypt kristen, og han lærte tidlig å elske Gud og de fattige og å søke Kristus og finne Ham i dem som bar de tyngste byrder av menneskelig lidelse. I 1820 døde hans eldre søster Elsie, som hadde undervist ham i hjemmet. Etter en lykkelig barndom fikk han fra den 8. april 1821 sin utdannelse ved Collège Royal i Lyon.
Fredrik var åndelig og intellektuelt bråmoden, men også etter egen vurdering humørsyk og egenrådig. Da han var bare 15 år gammel, fremprovoserte hans filosofistudier en alvorlig troskrise. Han levde i en tid som var preget av den usikkerheten som noen ganger fører mennesker i kontakt med filosofien. Den følsomme og intelligente måten han ble veiledet gjennom denne av sin professor og mentor, den fromme abbé J.-M. Noirot, etterlot ham med en styrket tro og den faste overbevisning at hans livs prosjekt måtte være å vie seg til «sannhetens tjeneste».
I 1829 tok han eksamen ved Collège Royal i Lyon og begynte å studere jus. Dette var til stor tilfredshet for faren, som håpet at sønnen en dag ville bli dommer. I 1830 brøt julirevolusjonen ut og styrtet den gamle kongeslekten Bourbon, som hadde satt sitt håp til å styrke kronen med Kirkens hjelp. I november 1831 flyttet Fredrik til Paris for å studere videre i henhold til farens vilje. Der skjedde to betydelige ting: For det første forsto han at hans egentlige interesse ikke var jus, men litteratur, mer spesifikt litteraturhistorie. Dessuten traff han en rekke personer som fikk betydning for hans liv.
Universitetsundervisningen var preget av skeptisisme. Isolert og motløs skrev Fredrik til sin venn Falconnet: «Jeg vemmes over Paris, fordi her er intet liv, ingen tro, ingen kjærlighet». Han tok seg imidlertid raskt sammen, og i den store vitenskapsmannen André-Marie Ampère fant han en venn som gav ham faderlig omsorg, lot ham i atten måneder bo i rommet til sin sønn Jean-Jacques og viste ham vitenskapens horisonter: «Ozanam, hvor stor er ikke Gud!» Jean-Jacques ble senere kjent for sine verker om litteratur og historie.
Fredrik hadde blitt aktivt involvert i debattene som var satt i gang av revolusjonen, og mens han fortsatt var bare 18 år, publiserte han en lang artikkel, Réflexions sur la doctrine de Saint-Simon, mot den sosialistiske utopisten Saint-Simon. Der fordømte han den formen for liberalisme som da var på moten, med dens tro på grenseløs menneskelig fremgang og dens tendens mot panteisme. Dette fanget oppmerksomheten til en gruppe liberale katolske tenkere som inkluderte Félicité de Lamennais, gruppens leder, dominikaneren Henri-Dominique Lacordaire og historikeren Charles de Montalembert. Andre betydningsfulle vennskap inngått på denne tiden var med historikeren François René de Chateaubriand, poeten Alphonse de Lamartine, og kanskje den viktigste av alle, J. Emanuel Bailly.
Kontakten med gruppen rundt Lamennais gjorde Fredrik i stand til å skjerpe sine ideer om frihetens natur. Han kom frem til at den eneste sanne frihet er «en kristen samvittighet opplyst av en sunn filosofi og av åpenbaringen». Han fikk også øynene opp for betydningen av et historisk perspektiv. I denne forbindelsen mistet han senere sin intellektuelle respekt for Lamennais. Han så det slik at Lamennais i kontrast til konservative tenkere som ikke klarte å se fremtidens rettigheter, hadde forlatt det historiske perspektivet og med det fortidens tro. Han beundret Chateaubriand nettopp for den klokskap som han viste i sin tenkning ved å holde fortiden, nåtiden og fremtiden i balanse.
Fredrik ville dele sin brennende interesse for historie, troens kilde, med sine venner, og derfor samlet han rundt seg likesinnede blant studentene på Sorbonne. Sammen nedla de et enormt arbeid, ga spark til de professorene som satte spørsmålstegn ved deres overbevisninger, og de våget å tilbakevise professorenes argumenter foran hele universitetet og ba to av dem om enten å legge frem mer holdbare argumenter eller å trekke seg.
Fredrik var svært oppmerksom på sin generasjons behov for å nære og fordype sin tro, og derfor ledet han en delegasjon som med sta besluttsomhet til slutt overbeviste erkebiskop Hyacinthe Louis de Quelen av Paris om at prekestilen måtte reformeres i erkebispedømmet. Erkebiskopen gav dominikaneren Henri-Dominique Lacordaire tilgang prekestolen i Notre-Dame, slik at hans fasteprekener kunne nå et større publikum. De såkalte «Notre-Dame-konferansene» stillet den åndelige tørsten hos mange unge mennesker.
Etter 1830-revolusjonen var de franske katolikkene splittet. Noen kunne ikke forestille seg annet enn tryggheten ved å gjenreise det gamle falne regimet. Fredrik var imidlertid blant dem som mente at spørsmålet om regime ikke var det sentrale, og de ville heller konsentrere seg om det essensielle: Å fremme åndelige og humanistiske verdier grunnlagt på kjærlighet og sosial rettferdighet. Tolv år før Karl Marx' kommunistiske manifest av 1848 brennmerket Fredrik Ozanam den stadig større kløften mellom de sterke og de svake. «Det spørsmålet som i dag splitter menneskene, er ikke lenger et spørsmål om politiske systemer. Det er et sosialt spørsmål, det vil si om hvilken ånd som vil seire: Den selviske ånd eller offerånden.»
Disse tankene ble også delt av kretsen rundt Emanuel Bailly. Kontakt med ham brakte Fredriks tenkning ned på jorden og ga den et praktisk fokus. Bailly hadde i 1832 grunnlagt tidsskriftet Tribune Catholique for presteskapet, og knyttet til dette tidsskriftet var Société des Bonnes Etudes, en slags litterær krets som hadde som mål å fremme en sterkere sans for filosofisk, historisk og religiøs interesse blant katolikker. Denne lille gruppen av unge menn var ledet av Bailly siden 1819.
Denne organisasjonen var en drøm for Fredrik. Sammen med sine venner engasjerte han seg sterkt i den og uttrykte sin store interesse for religionshistorie. Snart diskuterte han begjærlig forsvaret av den kristne religion i konteksten av historie, litteratur og samfunn. Ut fra disse diskusjonene skjønte han at kristent engasjement er et både/og, ikke et enten/eller – at apostolisk aktivitet må opplyses av sunn tenkning og at sunn tenkning må føre til handling.
Selskapet utviklet seg til den såkalte «Historiekonferansen», som var åpen for alle og alltid hadde fri diskusjon. Unge ikke-troende filosofer kunne komme og spørre om katolisismen og dens lære og praksis. Men i de ellers høflige diskusjonene ble Fredriks venner til tider bare nest best, og det var særlig ett spørsmål som utfordret dem: Man anerkjente at Kirkens sosiale arbeid gjennom århundrene fortjente aktelse og respekt, men gjorde samtidens Kirke seg bemerket ved noen nestekjærlig aktivitet eller oppgave? De fant det pinlig å svare på slike spørsmål.
Det virket som om at skulle troen gjenreises, strakk ikke argumenter til. Det var viktig å omsette tro i handling, å evangelisere ikke bare med ord, men ved autentisk barmhjertighet. Fredrik utbrøt entusiastisk: «En velsignelse fra de fattige er en velsignelse fra Gud ... La oss gå til de fattige».
Fredrik Ozanam regnes vanligvis som grunnlegger av det som kom til å hete St. Vincent av Paul-selskapet (Société de Vincent de Paul – SVP), men det er mer korrekt å kalle ham medgrunnlegger. Han var Baillys høyre hånd og den bevegende ånd bak prosjektet, men det involverte fire andre unge menn i tillegg til ham selv. Selv om selskapet ikke ble formelt etablert før i 1835 med regler skrevet av François Lallier, ble den første såkalte Conférence de charité («barmhjertighetskonferansen») holdt den 23. april 1833, på Fredriks 20-årsdag, da han i kontorene til Tribune Catholique samlet dem av sine venner som følte den samme trangen som ham til å tjene mennesker i stor nød. Den ble kalt Barmhjertighetskonferansen i motsetning til de konferansene om politisk økonomi og filosofihistorie som Fredrik hadde bidratt til å organisere siden 1832.
Bailly selv var president for selskapet i de neste elleve årene, mens Fredrik var visepresident. Nye økonomiske forhold hadde mangedoblet lidelsene i alle samfunnslag. Stilt ovenfor så mange familier rammet av sult, kulde og sykdom bestemte disse unge mennesker seg for å svare på Kristi kall ved å vie seg selv til de fattige. Selskapet brukte metodene med hjemmebesøk som den hellige Vincent av Paul var en foregangsmann for.
I begynnelsen ble gruppen instruert og støttet av en søster fra kongregasjonen «Barmhjertighetens Døtre» (Filles de la Charité), sr. Rosalie Rendu. Hun var kjent i Paris som «de fattiges mor» og hadde arbeidet blant byens fattige i tretti år da Fredrik møtte henne, og hun visste trolig mer om deres forhold enn han og hans ledsagere noensinne ville få vite. Hennes rolle i grunnleggelsen av SVP fortjener å bli bedre kjent. De spurte henne om adresser til fattige i nød, slik at de kunne bringe dem litt brød, og mye vennskap. De finansierte det hele fra deres egne sparepenger.
I 1836 tok Fredrik doktorgraden i jus, 23 år gammel, og han begynte en kortvarig karriere som advokat i Lyon. I 1837 døde hans far, og dette førte til en krise for ham. Faren hadde insistert på at han slo inn på en juridisk karriere, mens tidens intellektuelle slag ble utkjempet på feltene litteratur i vid betydning, historie og filosofi. Men det tok ikke Fredrik lang tid å bestemme seg: han så seg selv som «en misjonær for troen i vitenskapen og samfunnet», og han fulgte sin tilbøyelighet. Han vendte etter to år tilbake til Paris, hvor han begynte på doktorgradsstudier i litteratur, og i 1839 forsvarte han sin avhandling Essai sur la philosophie de Dante (Dante et la philosophie catholique au XIIIème siècle). Deretter var han i et år professor i økonomisk rett som akkurat var opprettet på universitetet i Lyon. I 1839 døde også hans mor.
Blant de sosialt sinnede katolikkene på 1800-tallet var Fredrik en av de første som introduserte tanken om salaire naturell (en forløper for tanken om minimumslønn), og som krevde tiltak mot arbeidsløshet og arbeidsulykker og som ba om at arbeidere måtte garanteres en pensjon. Som en redegjørelse for katolsk sosiallære foregrep hans 24. forelesning pave Leo XIIIs (1878-1903) store sosialencyklika «Rerum novarum» og også Det kommunistiske manifest fra 1848.
I hele denne perioden hadde Fredrik lekt med tanken på å bli prest. Men i 1840 fikk han førsteplass i den nye «samleeksamenen» som Victor Cousin arrangerte for fakultetene i litteratur, og han fikk tilbud om stillingen som assisterende professor i utenlandsk litteratur (det vil si europeisk, ikke-fransk) ved Sorbonne. Han så dette som et kall fra Gud og flyttet til Paris for godt. Fra 1841 var han assistent for professor Claude Fauriel, og da denne døde i 1844, ble Fredrik enstemmig valgt av fakultetet til professoratet i utenlandsk litteratur. Samtidig underviste han ved Stanislas-kollegiet, hvor han var kalt av abbé Gratry.
Den 23. juni 1841 giftet han seg med Marie-Joséphine (Amalie) Soulacroix i kirken Saint-Nizier i Lyon. Hun var datter av rektoren ved universitetet i Lyon. Den 7. august 1845 fikk de datteren Marie. Det var et svært lykkelig ekteskap, og selv om merkelig lite kommer frem om Amalie i standardverkene om Fredriks liv, bidro hennes kjærlighet og lojalitet uten tvil til å gjøre hans arbeid mulig. Fra da av delte han sin tid mellom familie, undervisning, historisk forskning, litterært arbeid og ulike sivile, sosiale og religiøse verv.
I tillegg til sine forpliktelser på universitetet, de forelesningene han holdt i Cercle Catholique og hans regelmessige besøk til de fattige, hadde Fredrik en politikk med alltid å ha åpne dører i hjemmet for sine studenter. Dette ville ha vært mildt sagt vanskelig uten uforbeholden støtte fra hustruen. Han ble høyt elsket av studentene, som ble like mye inspirert av hans entusiasme som hans intellektuelle og moralske integritet. Han var en svært dyktig lærer, utstyrt både med en sans for de yrkesmessige oppgavene og for de forpliktelsene og ofrene de innebar. Hans undervisning og omgang med andre i de intellektuelle kretser var preget av toleranse og respekt for andre. Hans godhet og integritet fikk ham til å verdsette andres meninger med respekt og godvilje. Selv om han lyktes i å fremme sannheten og bare sannheten, passet han på å gjøre dette uten å være aggressiv. Han var en moderat og klok mann og var fullt klar over vanskelighetene det innebar å leve et kristent liv, og han innrømmet at han selv måtte kjempe mot arroganse, utålmodighet og hemmende perfeksjonistiske tendenser.
I 1846 besøkte Fredrik Italia for å vinne styrken tilbake etter at var blitt svekket av en feber, og da han kom tilbake, ga han ut en rekke bøker i dette store prosjektet. Hans tidlige død betydde at prosjektet ikke ble komplett, men det han fullførte, var omfattende nok. Det er to bind om sivilisasjonen på 400-tallet og et bind om det før-kristne Tyskland (Etudes germaniques; 1847), og et om frankernes kristne sivilisasjon (La civilisation Chrétienne chez les Francs; 1849) – det største av hans verker. Ved siden av to bind med diverse innhold er resten viet til poesi og filosofi: et om de fransiskanske poetene i 1200-tallets Italia (Poètes franciscains en Italie au XIIIe siècle) (Amalie oversatte Fioretti til dette bindet), et om Dante og katolsk filosofi og til slutt et om Dantes Purgatorio, hvor Fredrik også var ansvarlig for oversettelsen.
Blant hans mindre verker er Les Deux Chanceliers d'Angleterre (1835), en dobbeltstudie av den hellige Thomas Becket og Francis Bacon. Hans bøker ble med rette verdsatt for sine litterære og faglige verdier. Mot slutten av sitt liv sa han: «Hvis det er noe som trøster meg når jeg nå skal forlate denne verden før jeg har sluttført det jeg hadde ønsket å utrette, er det at jeg aldri har arbeidet for menneskers ros, men i sannhetens tjeneste».
Fredrik Ozanams innflytelse fortsatte å spre seg også ut over universitetets grenser. Grunnleggelsen av «St. Vincent av Paul-konferansene» satte ham i kontakt med arbeiderklassen, og han så hvordan arbeiderne led under de industrielle endringene som fant sted i første halvdel av 1800-tallet. Etter å ha studert problemet i detalj, skrev han i 1848: «Jeg ber om (...) at vi bør ta ansvar for de menneskene som har for mange behov og ikke nok rettigheter, som krever en større rolle i offentlige anliggender og garantier for arbeid og mot elendigheten.»
Fredrik ønsket at demokratiet måtte etableres i rettferdighet og barmhjertighet. I denne sammenhengen satte han sin lit til Vincent av Paul-selskapet, og deres eksistens viste seg å bli en reell mulighet. Han var overbevist om at møtet mellom de som har og de som ikke har er den beste garantien for gjensidig forståelse. Derfor legger vincentianernes regel vekt på personlig kontakt med dem som lider og gjør den direkte tjeneste for de marginaliserte til sin viktigste oppgave. Det endelige mål er å bygge opp alle mennesker åndelig, moralsk og menneskelig.
Under februarrevolusjonen i 1848 mente Fredrik at katolikker skulle spille en aktiv rolle i utformingen av en demokratisk stat, og i valget til den franske nasjonalforsamlingen stilte han som kandidat for Partie Populaire mot Louis Philippe. Han vant ikke, men Lacordaire klarte å vinne et av setene fra Marseille. Sammen med Henri Maret (1805-84) grunnla de den kristeligdemokratiske avisen L'Ère Nouvelle som et talerør for deres kristne sosialistiske ideer. Men massive angrep fra integralistiske kretser gjorde at avisen måtte nedlegges allerede i april 1849. De ble desillusjonerte da Napoleon III grep makten i 1851. I 1852 foretok Fredrik en kort reise til Spania, noe han skildrer i boken Un pélérinage au pays du Cid, som ble utgitt etter hans død.
I likhet med mange mennesker som har en helse som ikke er robust, men som har en betydelig fysisk og spesielt intellektuell energi, presset Fredrik seg over sine grenser. I 1850 visste han at hans tilstand ikke kunne helbredes, og i april 1852 holdt han sin siste forelesning på Sorbonne. Den 2. desember 1852 foretok han en valfart til Pouy, Vincent de Pauls fødested. Mot slutten av 1852 reiste han til Livorno i Italia, delvis av helsegrunner, men også for å motta medlemskapet i det prestisjetunge Accademia della Crusca, som ønsket å anerkjenne hans bidrag til studiene av fransiskanerne og Dante. Mens han var i Italia, ble han medlem av fransiskanernes tredjeorden.
Da han steg i land i Marseille på hjemvei fra Italia, kollapset han. Hans helsetilstand forverret seg raskt, og døden syntes nært forestående. Han tok dette med stor ro, og han sa til den presten som ble tilkalt: «Hvorfor var jeg så redd? Jeg elsker Ham (Kristus) så høyt». Kort tid etter, den 8. september 1853, døde han fredfullt i Marseille, bare førti år gammel, mens han mumlet «Min Gud, min Gud, ha miskunn med meg». Han var omgitt av sin familie og medlemmer av Marseille-avdelingen av St. Vincent av Paul-selskapet. Hans legeme ble brakt til Paris, hvor det ble gravlagt i krypten under karmelittkirken Saint-Joseph-des-Carmes ved Institut Catholique.
Selv om Fredriks liv ble kort, hadde SVP ved hans død spredt seg til hele Frankrike og begynte å få fotfeste også i utlandet. Irland ble et av de første landene til å etablere en konferanse (1844). I dag har selskapet nesten en million medlemmer i 132 land, og kvinner aksepteres som medlemmer av noen konferanser.
Hans helligkåringsprosess ble introdusert i erkebispedømmet Paris den 15. mars 1925. Den 12. januar 1954 undertegnet pave Pius XII (1939-58) dekretet som åpnet saligkåringsprosessen. Den 6. juli 1993 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 25. juni 1996 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.
Miraklet skjedde den 2. februar 1926, da 18 måneder gamle Fernando Luiz B. Ottoni i Nova Friburgo i staten Rio de Janeiro i Brasil ble helbredet av ondartet difteri etter at hans farfar, som var president for Den Hellige Ånd-konferansen i Rio de Janeiro, hadde oppfordret sine medlemmer om å be inderlig om Fredrik Ozanams forbønn for sønnesønnen.
Fredrik ble saligkåret den 22. august 1997 av pave Johannes Paul II i katedralen Notre-Dame i Paris, hvor paven var i anledning Verdensungdomsdagen. Hans minnedag er 9. september.